Unnvikende personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hmm. Høres VELDIG rart ut at du har denne diagnosen, ja! Hvordan fungerte utredningen? Var det en psykolog som utredet deg, og hvor lenge foregikk utredningen? Hvorfor gikk du til psykolog i utgangspunktet? Blir nysgjerrig her. Folk er jo forskjellige, men om du ikke kjenner deg igjen i en døyt av lidelsen, så er det jo rart å ha diagnosen. Kanskje du må friskmeldes.  

Unnvikende PF er ikke en traumediagnose!!! Hvorfor svarer DU i denne tråden når du selv ikke vet hva unnvikende er for noe! Kjære vene altså. Mennesker. Er ikke rart jeg er unnvikende......... 

Anonymkode: 14dd5...f7b

eg fikk et ark der jeg skulle krysse av på hva som passet meg best, etter at vi hadde hatt noen samtaler. Jeg gikk til psykolog pga en livskrise som gjorde at jeg ble så deprimert at jeg la meg inn frivillig på dps. Så begynte altså hos psykoligen etter utskrivningen. Jeg har opplevd mye vondt i barndommen og takler pga de opplevelsene livskriser, svik osv veldig mye dårligere enn normalt. For min del så har ikke opplevelsene gjort meg sterkere, bare svakere og dårligere rusta for kriser. Men jeg er ikke usosial, jeg er en person som liker å ha folk rundt meg, jeg har en god relasjon til mange, har et stort nettverk osv og holder godt på vennskap og slike ting. 

Anonymkode: 1a3e8...356

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Følte du deg truffet?

Anonymkode: ba3e8...7be

Truffet av hva da??? Jeg blir provosert over at noen sprer feilinformasjon om en diagnose og leker psykolog når de tydeligvis ikke har peiling i det hele tatt. Vanligvis snakker man om ting man vet litt om og diskuterer temaer man har kjennskap til, men du er jo helt ute å kjøre. Det er synd om noen som er usikre skal tro på det du skriver. Men jeg skjønner nå at du er et troll så jeg skal ikke mate trollet... 
 

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

eg fikk et ark der jeg skulle krysse av på hva som passet meg best, etter at vi hadde hatt noen samtaler. Jeg gikk til psykolog pga en livskrise som gjorde at jeg ble så deprimert at jeg la meg inn frivillig på dps. Så begynte altså hos psykoligen etter utskrivningen. Jeg har opplevd mye vondt i barndommen og takler pga de opplevelsene livskriser, svik osv veldig mye dårligere enn normalt. For min del så har ikke opplevelsene gjort meg sterkere, bare svakere og dårligere rusta for kriser. Men jeg er ikke usosial, jeg er en person som liker å ha folk rundt meg, jeg har en god relasjon til mange, har et stort nettverk osv og holder godt på vennskap og slike ting. 

Anonymkode: 1a3e8...356

Ah. Hvordan føler du det når du leser om diagnosen f.eks her? Kjenner du deg igjen i noe? Men om du har byttet psykolog kan du jo be om ny utredning slik at du får riktig diagnose. De aller, aller fleste kjenner seg jo igjen i diagnosene de får. 

Anonymkode: 14dd5...f7b

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi jeg er utrolig glad i å bli full, fordi da slapper jeg mer av. Tenker mindre.
De vennene jeg har, har jeg hatt i 10+++ år og de har selv sine psykiske problemer. Har egentlig kun en venninne som jeg føler meg trygg med. 
Høres det ikke ut som jeg er særlig hardt rammet? Jeg går konstant rundt og overtenker alt jeg sier og gjør. Jeg tør ikke snakke noe særlig med kolleger. Hvis jeg skal spørre sjefen om et enkelt spørsmål (for eksempel hvor mange feriedager jeg har igjen), utsetter jeg det så lenge som overhodet mulig. Ofte for lenge slik at det blir problematisk. Vil ikke samkjøre med kolleger eller venner i frykt for å bli fanget i en situasjon uten mulighet til å flykte.
Når bare en liten ting går galt, føler det som verden raser under meg. 
Jeg tenker i flere år på små filleting som jeg har sagt. 
Føler meg konstant ubrukelig, og i veien for alle rundt meg. 
Har holdt på med lappen i 10år, og får det ikke til. 
treffer jeg folk på gata, kan jeg få panikk å for eksempel gjemme meg i lange tider for å unngå å si hei. 
Det er et under at jeg klarer å jobbe 50%. Er ofte syk, sliten. Er 50% uføre, og kommer nok aldri til å klare å jobbe mer. 
Jeg skjuler mye med å drikke meg full i helgene. 
Hvor hardt jeg er rammet synes jeg ikke du kan si ut i fra det lille jeg skrev. Jeg føler meg alvorlig syk av dette. Tvinger meg selv til MYE fordi ALT her i livet jeg vil er å fungere normalt. Få familie.

Kan også nevne at jeg kan sitte i lange tider for å skrive en setning her på kvinneguiden, da jeg er redd noen skal si i mot meg. og da klarer jeg ikke gå inn her igjen å lese..

Anonymkode: 55458...df7

Klem til deg ❤️ 

Anonymkode: 14dd5...f7b

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Truffet av hva da??? Jeg blir provosert over at noen sprer feilinformasjon om en diagnose og leker psykolog når de tydeligvis ikke har peiling i det hele tatt. Vanligvis snakker man om ting man vet litt om og diskuterer temaer man har kjennskap til, men du er jo helt ute å kjøre. Det er synd om noen som er usikre skal tro på det du skriver. Men jeg skjønner nå at du er et troll så jeg skal ikke mate trollet... 
 

Ah. Hvordan føler du det når du leser om diagnosen f.eks her? Kjenner du deg igjen i noe? Men om du har byttet psykolog kan du jo be om ny utredning slik at du får riktig diagnose. De aller, aller fleste kjenner seg jo igjen i diagnosene de får. 

Anonymkode: 14dd5...f7b

De tingene som står listet nedover som symptomer på pf kjenner jeg meg ikke mye i gjen i. Jeg unngår ikke sosiale settinger, jeg elsker sosiale settinger der det er mye folk. Elsker å bli kjent med nye mennesker. Er langt ifra tilbakeholden i kjærlighetsrelasjoner 🤣 jeg er litt var for kritikk, men det kommer jo helt an på hva kritikken innebærer, er den gitt på en spydig måte liker jeg det ikke og kan bli ekstremt lei meg og frustrert, er den gitt på en konstruktiv måte så anser jeg det som læring og positivt. Men det er vel mer eller mindre normalt? 😛 jeg syntes det er kjipt å ikke bli likt ja, hvis ikke det ligger noe grunn for det, men ikke i den grad at jeg unngår sosiale settinger på noe som helst måte. Jeg er ikke noe "klemme menneske" annet enn med en eventuelt kjæreste, da elsker jeg kropskontakt, men ikke med randoms eller venner, men heller ikke heelt fremmed for en klem liksom. Blir så nervøs at jeg nesten besvimer om jeg skal holde foredrag forand 50 folk jeg ikke kjenner f.eks. blir flau og irritert om jeg får komplimanger om utseende f.eks og jeg ikke er enig. 

Anonymkode: 1a3e8...356

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

De tingene som står listet nedover som symptomer på pf kjenner jeg meg ikke mye i gjen i. Jeg unngår ikke sosiale settinger, jeg elsker sosiale settinger der det er mye folk. Elsker å bli kjent med nye mennesker. Er langt ifra tilbakeholden i kjærlighetsrelasjoner 🤣 jeg er litt var for kritikk, men det kommer jo helt an på hva kritikken innebærer, er den gitt på en spydig måte liker jeg det ikke og kan bli ekstremt lei meg og frustrert, er den gitt på en konstruktiv måte så anser jeg det som læring og positivt. Men det er vel mer eller mindre normalt? 😛 jeg syntes det er kjipt å ikke bli likt ja, hvis ikke det ligger noe grunn for det, men ikke i den grad at jeg unngår sosiale settinger på noe som helst måte. Jeg er ikke noe "klemme menneske" annet enn med en eventuelt kjæreste, da elsker jeg kropskontakt, men ikke med randoms eller venner, men heller ikke heelt fremmed for en klem liksom. Blir så nervøs at jeg nesten besvimer om jeg skal holde foredrag forand 50 folk jeg ikke kjenner f.eks. blir flau og irritert om jeg får komplimanger om utseende f.eks og jeg ikke er enig. 

Anonymkode: 1a3e8...356

Ok, jeg er ikke psykolog så kan ikke si noe om du har diagnosen eller ikke men jeg syns du høres helt normal ut. Og det skal du være glad for, hehe.  Ville bedt om en ny utredning jeg altså, det er viktig å få riktig behandling og hun kan jo ikke behandle deg utifra en lidelse du kanskje ikke har! Noen psykologer er sløve og bryr seg bare om ja og nei lister og kryss av lister. 

Anonymkode: 14dd5...f7b

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ok, jeg er ikke psykolog så kan ikke si noe om du har diagnosen eller ikke men jeg syns du høres helt normal ut. Og det skal du være glad for, hehe.  Ville bedt om en ny utredning jeg altså, det er viktig å få riktig behandling og hun kan jo ikke behandle deg utifra en lidelse du kanskje ikke har! Noen psykologer er sløve og bryr seg bare om ja og nei lister og kryss av lister. 

Anonymkode: 14dd5...f7b

Ja, vil legge ril at jeg får en voldsom fylleangst da, er livredd for hva jeg har sagt og gjort, og overdramatiserer hvordan jeg har oppført meg. Kan vare i 2 uker. Helt grusomt, men svette og slikt, kan få denne følelsen etter f.eks første dag på ny jobb også. Men jeg føler ikke at det har noe å gjøre med pf uansett? Bare dårlig selvtillit tror jeg og et snev av prestasjonsangst eller en litt inviklet sosialangst? 

Anonymkode: 1a3e8...356

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Klem til deg ❤️ 

Anonymkode: 14dd5...f7b

Takk ❤️

Anonymkode: 55458...df7

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, vil legge ril at jeg får en voldsom fylleangst da, er livredd for hva jeg har sagt og gjort, og overdramatiserer hvordan jeg har oppført meg. Kan vare i 2 uker. Helt grusomt, men svette og slikt, kan få denne følelsen etter f.eks første dag på ny jobb også. Men jeg føler ikke at det har noe å gjøre med pf uansett? Bare dårlig selvtillit tror jeg og et snev av prestasjonsangst eller en litt inviklet sosialangst? 

Anonymkode: 1a3e8...356

Syns det er rart psykologer setter en diagnose som pf når det er tydelig at personen er i livskrise. Man reagerer og tenker ikke normalt da. 

Anonymkode: 8d3b9...bb3

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Syns det er rart psykologer setter en diagnose som pf når det er tydelig at personen er i livskrise. Man reagerer og tenker ikke normalt da. 

Anonymkode: 8d3b9...bb3

Det er sant. Det eneste jeg hadde da han satt diagnosen var vel depresjon pga en livskrise. Det var heller ikke en deprisjon uten noe spesifikk grunn, jeg hadde jo en god grunn. 

Anonymkode: 1a3e8...356

[AnonymBruker]

Skulle så gjerne ønske at jeg ikke hadde denne diagnosen. Jeg føler meg så ensom, alikevel kløner jeg det til hver dag. Trekker meg unna, liker ikke å se folk i øynene, ønsker meg bort fra situasjoner jeg i utgangspunktet har gledet meg til, avlyser planer og avtaler. Så blir jeg bare sittende alene i min ensomhet. Jeg hater at jeg er sånn ☹️

Anonymkode: f09af...5fe

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skulle så gjerne ønske at jeg ikke hadde denne diagnosen. Jeg føler meg så ensom, alikevel kløner jeg det til hver dag. Trekker meg unna, liker ikke å se folk i øynene, ønsker meg bort fra situasjoner jeg i utgangspunktet har gledet meg til, avlyser planer og avtaler. Så blir jeg bare sittende alene i min ensomhet. Jeg hater at jeg er sånn ☹️

Anonymkode: f09af...5fe

Jeg føler med deg... Kjenner meg igjen i alt du skriver.  Jeg har gode dager der jeg kan prøve litt ekstra på jobb, for eksempel at jeg tar initiativ til samtaler i lunsjpausen, blander meg inn når andre sitter og prater. Men det er ikke så ofte, og 99% av alle gangene føler jeg meg dum etterpå og tenker at herregud, jeg må slutte å snakke... 

Anonymkode: 14dd5...f7b

[AnonymBruker]

På 27.6.2019 den 14.05, AnonymBruker skrev:

Jeg er over 30 og fikk diagnosen for ett år siden. Er i jobb, men det er et helvete. Jeg ønsker egentlig ikke å være der, jeg ønsker ikke å snakke med folk,jeg får angst. Kun et tidsspørsmål før jobben går til helvete. 

Ellers: singel og få venner

Anonymkode: f09af...5fe

Høres kjent ut. Er noen år eldre enn deg og jobben gikk til helvete. Må man så må man, men det å hver dag forvente at jobben går til helvete er en enorm påkjenning. Hver dag siden jeg begynte å jobbe (tenårene) så har jeg tenkt at de på jobb når som helst vil finne ut at jeg ikke duger, at jeg har gjort noe galt, at det er noe alvorlig galt med meg, at uansett hva som går galt der så vil det være min skyld. Føler det slik selv når jeg vet at jeg ikke engang har vært tilstede der noe gikk galt.

Depresjon og angstlidelser ble det raskt konkludert med, og har prøvd div lykkepiller, men det har jo ikke særlig effekt når det ikke er det som er problemet. Jeg er så opptatt av at jeg vil bli tatt for noe at jeg av og til er grensepsykotisk. Jobbet i 13 år fulltid. Har samboer, barn og noen venner. 

Anonymkode: a93a9...5df

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler med deg... Kjenner meg igjen i alt du skriver.  Jeg har gode dager der jeg kan prøve litt ekstra på jobb, for eksempel at jeg tar initiativ til samtaler i lunsjpausen, blander meg inn når andre sitter og prater. Men det er ikke så ofte, og 99% av alle gangene føler jeg meg dum etterpå og tenker at herregud, jeg må slutte å snakke... 

Anonymkode: 14dd5...f7b

Kjenner igjen den. 

Anonymkode: a93a9...5df

[AnonymBruker]

På 29.6.2019 den 2.14, AnonymBruker skrev:

De tingene som står listet nedover som symptomer på pf kjenner jeg meg ikke mye i gjen i. Jeg unngår ikke sosiale settinger, jeg elsker sosiale settinger der det er mye folk. Elsker å bli kjent med nye mennesker. Er langt ifra tilbakeholden i kjærlighetsrelasjoner 🤣 jeg er litt var for kritikk, men det kommer jo helt an på hva kritikken innebærer, er den gitt på en spydig måte liker jeg det ikke og kan bli ekstremt lei meg og frustrert, er den gitt på en konstruktiv måte så anser jeg det som læring og positivt. Men det er vel mer eller mindre normalt? 😛 jeg syntes det er kjipt å ikke bli likt ja, hvis ikke det ligger noe grunn for det, men ikke i den grad at jeg unngår sosiale settinger på noe som helst måte. Jeg er ikke noe "klemme menneske" annet enn med en eventuelt kjæreste, da elsker jeg kropskontakt, men ikke med randoms eller venner, men heller ikke heelt fremmed for en klem liksom. Blir så nervøs at jeg nesten besvimer om jeg skal holde foredrag forand 50 folk jeg ikke kjenner f.eks. blir flau og irritert om jeg får komplimanger om utseende f.eks og jeg ikke er enig. 

Anonymkode: 1a3e8...356

Høres ut som bare dårlig selvtillit. Jeg kjenner meg igjen i absolutt alle punktene. Visste forøvrig ikke at denne diagnosen fantes før jeg fikk den. 

Anonymkode: a93a9...5df

[AnonymBruker]

På 28.6.2019 den 23.07, AnonymBruker skrev:

Ingenting av det du beskriver har jo noe med unnvikende pf å gjøre.. Sikker på at ikke du blander med noe annet nå? 

Også personlighetsforstyrrelse er ikke noe man får i voksen alder, det utvikler seg tidlig i tenårene. Og funksjonsnivået vil også være lavt da så jeg skjønner ikke hvordan du har klart å jobbe frem til 30års alderen OG har samboer, du har sikkert venner også. Hørrs ikke ut som unnvikende pf spør du meg.

Anonymkode: ba3e8...7be

Det kan gå lange tider å få riktig diagnose. Ofte blir man påprakket antidepressiva, takk og farvel. Og neste gang samme. Og neste. Så tenker de angst. Osv osv. Alle løsninger som tar 10 min.  

Anonymkode: a93a9...5df

[AnonymBruker]

På 29.6.2019 den 0.11, AnonymBruker skrev:

Vedkommende trenger jo ikke å brette ut hele oppveksthistoren

Unnvikende personlighetsforstyrrelse har mye med arv å gjøre. 

Anonymkode: 917f2...bcf

[AnonymBruker]

https://www.karger.com/Article/Pdf/447013

Jeg fikk kognitiv/metakognitiv terapi. Jeg pleide å føle meg underlegen og tenke på hva andre tenkte om meg hele tiden, noe som førte til at jeg unngikk folk. Nå føler jeg meg fri og kan leve som jeg vil selv. Ikke så mange som kan denne typen terapi, noe som er virkelig trist for det går rett til kjernen av problemet, og det fungerer! Det var hard jobbing, men så verdt det!

Anonymkode: 97827...202

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

https://www.karger.com/Article/Pdf/447013

Jeg fikk kognitiv/metakognitiv terapi. Jeg pleide å føle meg underlegen og tenke på hva andre tenkte om meg hele tiden, noe som førte til at jeg unngikk folk. Nå føler jeg meg fri og kan leve som jeg vil selv. Ikke så mange som kan denne typen terapi, noe som er virkelig trist for det går rett til kjernen av problemet, og det fungerer! Det var hard jobbing, men så verdt det!

Anonymkode: 97827...202

Jeg har så lyst å forsøke dette. Hvor fikk du behandlingen?

Anonymkode: 6347b...010

[AnonymBruker]

Anbefales virkelig! En av de tingene som er forskjellen på denne behandlingen og vanlig «snakke om sist uke» terapi er at du må gjøre forskjellige oppgaver og teste ut hvorvidt dine ideer om hvordan ting er er riktige. I tillegg er det slik at vanlig eksponering ikke fungerer så godt for engstelig unnvikende personlighet fordi vi alltid overtenker under og etter eksponering. Dette får man hjelp til å slutte med, og da fungerer eksponeringen plutselig mye bedre! Jeg fikk det hos privat metakognitiv psykolog, men vet at du kan få slik behandling på Nidaros DPS i Trondheim, men da må du kanskje være litt heldig med behandler. Eller kanskje du kan be om å få en behandler som kan denne behandlingen, men erfaringsmessig må du bare ta til takke med den behandlingen du får. 

Anonymkode: 97827...202

[AnonymBruker]

På 26.6.2019 den 12.18, AnonymBruker skrev:

Dere som har diagnosen.... Hvilken type behandling får dere? Går i behandling på DPS. Hvilke medisiner går dere på? Sarotex, på grunn av kroniske smerter og dårlig søvnkvalitet. Legen har nevnt fibromyalgi, men vil utelukke andre ting først. Hvordan takler dere hverdagen utover det? Er veldig lite sosial, skulle ønske jeg klarte å komme meg ut mer. Bruker mye krefter hver gang jeg er ute pga. alle tankene jeg har. Må alltid passe på at jeg ser bra ut, i tilfelle noen ser meg og dømmer meg, passer på så jeg ikke treffer noen bekjente og blir stuck i en obligatorisk smalltalk osv. Når jeg er med familie og venner bruker jeg tiden etter jeg kommer hjem på å analysere alt som ble sagt... Er dere i jobb, har dere venner, er dere i et forhold? Går på AAP nå, har hatt flere jobber jeg bare ble sykmeldt i og ble nødt til å slutte. Har i tillegg til UPF kronisk migrene, og angsten som følger med UPF trigger migrenen. Det var ikke kun migrenen som gjorde at jeg ikke kom meg på jobb, angsten var også alvorlig nok (fikk angstanfall før jeg skulle dra, og enkelte ganger på jobb). Har kun to nære venner, treffer de sjeldent. Den ene er en barndomsvenninne som forstår situasjonen min godt og er helt fantastisk når det kommer til å ta initiativ, siden hun vet det er det jeg sliter med mest. Hun pusher meg, og det er jeg glad for. Har samboer på tiende året og to barn. Når fikk du diagnosen og hvor gammel var du? Jeg fikk den i januar i år, er 25 år. Det tok 1,5 år før jeg fikk diagnosen, fordelt på to behandlere (siste brukte da 6 mnd på å sette diagnosen). Fortell gjerne litt om dere selv, men er hovedsaklig de to første tingene jeg lurer på. 

Psykologen tror personlighetsforstyrrelsen ble trigget av en oppvekst med mye mobbing og utestengelse, i tillegg til å ha to foreldre som har vært lite (snarere tvert om) støttende. Forholdet til mamma har vært spesielt belastende. Mye maktmisbruk, fikk meg til å føle meg dårlig med vilje, likte å se meg nedbrutt. 

UPF er ikke en diagnose som definerer meg som person, føler jeg, selv om det er en personlighetsforstyrrelse. Folk jeg kjenner utenom de aller nærmeste kunne aldri ha gjettet at jeg har en slik diagnose. Jeg er egentlig veldig utadvendt og elsker å snakke med andre mennesker, men pga. usikkerheten jeg føler på konstant er det krevende og ofte ender jeg opp med å overkompensere for usikkerheten min og blir alt for pågående, frempå og uten filter. Isteden for å skape nye relasjoner har jeg en tendens til å skremme andre vekk. Eller så er det stikk motsatt - jeg tør ikke si et ord.

En annen ting som er vanlig med UPF, er at jeg søker etter og verdsetter forhold over nettet. Har funnet et miljø her på KG hvor jeg føler meg hjemme, med "venner" jeg kan snakke med daglig. Skulle ønske jeg hadde flere venner IRL, men når jeg først møter andre mennesker ser jeg ikke vitsen, "de vil ikke like meg uansett". 

Jeg har hatt en jobb hvor jeg fungerte godt mtp. diagnosen, og jeg tror nøkkelen lå i at jeg hadde en autoritær rolle med mye kunnskap og selvtillit i jobben. Jeg har i utgangspunktet store problemer med autoriteter (risiko for å bli dømt), men jeg har hatt en relasjon med sjefen siden barndommen og følte meg så trygg med vedkommende at det ikke trigget angst i like stor grad. Dessverre hadde jeg ikke muligheter til å jobbe der lenger. Det var virkelig drømmejobben min.

Jeg tror det er viktig for andre med UPF å føle på nettopp det å ha en autoritet og selvtillit i jobben sin, men det krever jo at man har en jobb hvor det er mulig. En lederstilling er gjerne noe man må jobbe seg opp til og veien dit kan rett og slett være for krevende. Jeg har vært på tanken om å bli selvstendig næringsdrivende.

Behandlingen på DPS går bra, jeg har ny behandler igjen og vi har frem til nå fokusert mest på den hvite sorg (google it) og hvordan å sørge ferdig, rett og slett. Jeg må sørge ferdig over foreldrene jeg aldri fikk. Jeg har kommet dit hvor jeg ikke lenger føler like mye smerte når jeg tenker tilbake på fortiden, og aksepterer at jeg aldri vil få de foreldrene jeg trenger. Det har derimot ikke hjulpet noe mot angsten jeg føler med andre mennesker. Håper jeg en gang blir kvitt angsten helt.

Anonymkode: 14dd5...f7b

 

Anonymkode: 292c6...1d5