Unnvikende personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

"Dere som har diagnosen.... Hvilken type behandling får dere? Hvilke medisiner går dere på? Hvordan takler dere hverdagen utover det? Er dere i jobb, har dere venner, er dere i et forhold? Når fikk du diagnosen og hvor gammel var du?"

 

26 år. Mistenkte denne diagnosen fra jeg var 18, men fikk ikke diagnosen på papiret før jeg var 20-21.

Jeg har prøvd kognitiv terapi, eksponeringsterapi, act-terapi, en type antidepressiva osv. 

Medisinen jeg prøvde var Fluoxetine. Jeg hadde en veldig dårlig periode da jeg gikk på den og vet ikke om det var den som forårsaket det, men jeg slutter på den etterhvert og har ikke blitt verre i ettertid. 

 

Jeg ble 100% ufør for et par år siden og har etter det vært ganske isolert bortsett fra samboer. Har stort sett oppholdt meg hjemme bortsett fra butikk, lege ol eller turer med samboer. 

I det siste har jeg klart å møte noen nye mennesker, siden jeg har null venner og ønsker meg kanskje én i det minste, men det er en veldig merkelig opplevelse. Det føles kun ubehagelig så langt. 

Jeg mistenker at jeg har utviklet en mild depresjon i tillegg, så det er enda vanskeligere å motiverer meg selv til eksponering når jeg uansett får null glede av det + angsten. 

Anonymkode: 17344...eec

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde ingen venner før terapi. Har samboer, men forholdet var egentlig ikke så bra. Begynte å få selvmordstanker mot slutten. Sliter med fattigdom og gjeld pga. at jobbsituasjonen min har vært så ustabil i alle år.

Møtte veggen for ca 2 år siden. Satt bare hjemme i en knøttliten leilighet, uten kontakt med andre enn samboer og sporadisk kontakt med familie. Kunne gå uker uten at jeg var ute av døra. 

Trodde i mange år at hvis jeg bare utfordret meg selv, så ville jeg komme over det. Men det skjedde aldri. Og det har ikke vært mangel på utfordringer for å si det sånn. 

Men hva er egentlig greia her på KG hvor man bagatelliserer folks lidelser basert på minimal informasjon? Man hadde aldri blitt henvist og fått konstatert en alvorlig personlighetsforstyrrelse om det var slik at man var så velfungerende i samfunnet.

 

Anonymkode: d2555...9dc

Unnvikende PF går ikke under alvorlig personlighetsforstyrrelse. Det er blant annet emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og dysosial personlighetsforstyrrelse som går inn under alvorlig. 

Anonymkode: ced06...3c0

[AnonymBruker]

Fikk diagnosen for 2 år siden, var da 27. 
Ingen jobb hittil. Ufør er egentlig et tema, men samtidig ikke. Da henger jeg meg selv. For jeg nekter å leve i økonomisk-uføre resten av livet, det skjer ikke. Så det er for meg uaktuelt. Jobb for meg vil nok bare være jobb, ikke noe sosialt med kolleger og slikt. 
Har ingen i livet som jeg stoler på, kan snakke med eller åpne meg opp for. Verken venner ,familie eller kjæreste. Kjæreste er nok for meg umulig, fordi jeg evner ikke å få følelser for et annet menneske. Fordi jeg vet at ingen kan noen sinne like meg tilbake. 

Jeg er mentalt dø. Jeg lever ikke, jeg eksisterer så vidt. 

 

Anonymkode: 32773...e85

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Unnvikende PF går ikke under alvorlig personlighetsforstyrrelse. Det er blant annet emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og dysosial personlighetsforstyrrelse som går inn under alvorlig. 

Anonymkode: ced06...3c0

Ny forskning på dette nå som tyder på at den ikke er så mild som først antatt.

https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp/ny-doktorgrad-om-unnvikende-personlighetsforstyrrelse-upf-og-sosial-fobi-sf

Anonymkode: d2555...9dc

[AnonymBruker]

1 time siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg har et spørsmål til denne diagnosen jeg har lurt lenge på. Kan man ha engstelig unnvikende uten å være redd mennesker? Jeg tenker hvis en person f.eks føler seg lite verdt, har lav selvfølelse, lett føler seg til bry, er var for kritikk og avvisning og føler seg underlegen andre? 

Man kan slite med dette uten å være redd mennesker eller ha sosial angst, så dermed lurer jeg på om man kan ha EUPF (engstelig unnvikende) uten å være redd mennesker? Dette er et generelt spørsmål, men noe jeg har lurt på lenge. 

Jeg har både unnvikende PF og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg er ikke redd mennesker i seg selv nei. 

Anonymkode: ced06...3c0

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ny forskning på dette nå som tyder på at den ikke er så mild som først antatt.

https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp/ny-doktorgrad-om-unnvikende-personlighetsforstyrrelse-upf-og-sosial-fobi-sf

Anonymkode: d2555...9dc

Takk for link. Får håpe det vil føre til mer fokus på og behandling av diagnosen. For min del har jeg så mange andre diagnoser at den unnvikende delen av meg har druknet i all oppfølgingen. 😛

Anonymkode: ced06...3c0

[AnonymBruker]

3 timer siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Mener du at de ikke kan ha problemer fordi de har mann og barn? Seriøst? 

Jeg skjønner på en måte undringen. Hvis man er stappfull av sosial angst pluss unnvikende personlighetstrekk, så er det vel ikke så lett å skaffe seg mann og full jobb? 

Anonymkode: 917f2...bcf

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja det var det som var problemet mitt også. Når man har et ekstremt selvhat og selvfølelsen er helt på bånn, så går man konstant på tå hev rundt andre mennesker. Jeg var ekstrem på å sammenligne meg med andre og finne grunner til hvorfor jeg ikke kunne bli likt av andre. Var konstant stresset fordi jeg måtte være perfekt slik at ingen kunne ta meg på noe på jobb. Men det som skjedde da var at jeg i stedet gjorde en masse feil fordi jeg var så stresset hele tiden. Og da ble det en negativ spiral. Så det å stå i jobb bidro aldri til noen mestringsfølelse da alt det negative alltid overskygget det positive. Til slutt ble jeg utslitt og stadig oftere sykmeldt.Noe som også bidro til ekstrem angst. For jeg var redd folk trodde at jeg var lat og skulka jobben. Det endte som regel med at jeg sluttet fordi jeg mistrives så sterkt og trodde at sjefen og kollegaene mislikte meg.

Anonymkode: d2555...9dc

Du klarte vel aldri å få deg venner da siden du hadde så lavt selvbilde, bare følte deg til bry for andre mennesker og var så redd dem?

Anonymkode: ba3e8...7be

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner på en måte undringen. Hvis man er stappfull av sosial angst pluss unnvikende personlighetstrekk, så er det vel ikke så lett å skaffe seg mann og full jobb? 

Anonymkode: 917f2...bcf

Nå har jeg aldri klart å holde på en jobb da, men mann har jeg fått flere ganger ved hjelp av vindudermiddelet alkohol. Når man bor sammen med et menneske vil angsten rundt dette mennesket ofte avta,  det gjør det i alle fall hos meg. Familie og venner som jeg ikke bor med derimot gir meg angstanfall.

Anonymkode: 6347b...010

[AnonymBruker]

Skrev et lengre svar men turte ikke å poste det. Men ser jeg skiller meg litt ut fra svarene her. Jeg trives godt alene og har ikke behov for kontakt med andre. Har blitt litt følelsesmessig avstumpet og det har vært viktig for min egen trivsel å holde avstand til folk.

Går ikke i behandling lenger, ikke på medisiner. 100% ufør, nærmer meg 40 år.

Anonymkode: b6ed2...f39

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Skrev et lengre svar men turte ikke å poste det. Men ser jeg skiller meg litt ut fra svarene her. Jeg trives godt alene og har ikke behov for kontakt med andre. Har blitt litt følelsesmessig avstumpet og det har vært viktig for min egen trivsel å holde avstand til folk.

Går ikke i behandling lenger, ikke på medisiner. 100% ufør, nærmer meg 40 år.

Anonymkode: b6ed2...f39

Har du aldri kontakt med andre mennesker? Hva med på nett? Jeg ser for meg at dette blir fremtiden min også, har vært syk i mange år og liten bedring...

Anonymkode: 31254...785

[AnonymBruker]

Jeg tørr heller ikke å poste her for alle andre virker jo så velfungerende. Jeg har selv ingen kontakt med omverdenen annet enn psykologen, familien og matbutikken. Har altså ingen venner eller egen familie. Tror aldri jeg vil klare det heller. Er så redd mennesker

Anonymkode: ba3e8...7be

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du klarte vel aldri å få deg venner da siden du hadde så lavt selvbilde, bare følte deg til bry for andre mennesker og var så redd dem?

Anonymkode: ba3e8...7be

Det stemmer. Kanskje jeg kunne ha hatt noen få, nære venner om jeg ikke ble mobbet igjennom hele grunnskolen? Jeg lurer ofte på hvordan det kunne ha vært. Da jeg ble eldre så valgte jeg å holde meg unna folk for å slippe å bli avvist. Som jeg hadde opplevd i hele oppveksten. 

Anonymkode: d2555...9dc

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå har jeg aldri klart å holde på en jobb da, men mann har jeg fått flere ganger ved hjelp av vindudermiddelet alkohol. Når man bor sammen med et menneske vil angsten rundt dette mennesket ofte avta,  det gjør det i alle fall hos meg. Familie og venner som jeg ikke bor med derimot gir meg angstanfall.

Anonymkode: 6347b...010

Samme her, minus angstanfall. Kjærester fungerer i en kort stund ved hjelp av alkohol, kombinert med at angsten avtar (til en viss grad) som du skriver. 

Anonymkode: bac29...587

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Samme her, minus angstanfall. Kjærester fungerer i en kort stund ved hjelp av alkohol, kombinert med at angsten avtar (til en viss grad) som du skriver. 

Anonymkode: bac29...587

Jeg hadde nok ikke hatt samboer om han ikke hadde tatt initiativet og da var jeg så sulteforet på kjærlighet at jeg tok sjansen enda jeg var redd. Og jeg kjente ham fra før igjennom en som gikk i klassen min. Så det var slik jeg fikk kontakt med ham. Jeg er en av de som tvang meg selv til å gjøre mye selv om det var ubehagelig fordi jeg hadde et håp om at ting ville bli bedre da. Håpet var større enn angsten på en måte. Faren min er den som gir meg størst angst fordi det var han som bidro mest til den negative utviklingen i oppveksten min. Dine egne foreldre skal liksom støtte deg, trøste deg og vise at de er glad i deg. Det gjorde ikke min far.

Anonymkode: d2555...9dc

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan har dere fått diagnosen? Jeg kjenner meg veldig igjen i tegnene. 

Anonymkode: eeae5...3c1

Utredning fra psykolog. Det er slik man får psykiske diagnoser, alltid. Mange kjenner seg igjen i tegnene på diverse personlighetsforstyrrelser men i mange tilfeller har man ikke en forstyrrelse. Personlighetsforstyrrelser er ikke supernormalt akkurat. 

Anonymkode: 14dd5...f7b

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Syns det er oppsiktsvekkende hvor velfungerende dere som har skrevet her er. Dere har mann og barn og så har dere venner. Jeg skjønner ikke at dere kan ha noe særlige problemer. Viss dere er så unnvikende at dere har føtt den diagnosen, hvordan har dere klart å fått dere både venner og mann da?

Anonymkode: ba3e8...7be

Det varierer fra person til person, og unnvikende personlighetsforstyrrelse betyr ikke at man ikke har venner, kjæreste eller barn. 

Jeg er en av de som ikke har venner. Har prøvd meg i et par forhold, men etter ca. 1 år fungerer det ikke lenger. Man er unnvikende til en viss grad, for innerst inne søker man egentlig kontakt med andre, og om man er i en situasjon der man er sikker på å bli likt - da blir man ikke redd for å ta initiativ. Nå har man gjerne så dårlig selvtillit at det sjeldent skjer, men det kan faktisk skje. Men jeg tror også mange med denne lidelsen har selvtillit når det kommer til tro på egne følelser ettersom man kan forutse å bli avvist i noen tilfeller, kanskje. Vet ikke! Jeg fikk kjæreste etter jeg fikk diagnosen. Men igjen, det røk, for jeg har vansker med sosiale relasjoner. Det at jeg føler meg så klønete sosialt og har så dårlig selvtillit ødelegger alt for meg.  

Anonymkode: 14dd5...f7b

[AnonymBruker]

Jeg kan forresten skrive litt om meg selv (er ts). Jeg er en av de som fungerer i jobb, og jeg MÅ ha jobben, om ikke blir det full isolasjon ettersom jeg ikke sosialiserer meg ellers. Jobben er viktig for at jeg ikke skal bli sittende hjemme å kverne på negative tanker. Jobben kan noen ganger utløse sammenbrudd og vonde følelser men ofte går det bra. Det er også viktig med tanke på å en dag bli frisk, for det er jo det jeg ønsker. Jeg får øve meg sosialt også via jobben ettersom jeg jobber med mennesker. Jeg merker forskjell på hvordan jeg behandler kollegaer og pasienter, og at jeg i de ulike rollene kan tilpasse meg slik at det blir behagelig. Samtidig veksler jeg mellom å virkelig hate mennesker til å være glad i de. Det er ganske merkelig. Nå har jeg trekk fra paranoid personlighetsforstyrrelse i tillegg, og det er nevnt på papiret. En blanding av unnvikende og paranoid. Sosiale relasjoner er med andre ord det verste, og igjen, uten jobb hadde det vært over og ut. Mange unnvikende fungerer ikke i jobb, men mange unnvikende har også venner og partner. Det har derimot ikke jeg. 
 

Anonymkode: 14dd5...f7b

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Utredning fra psykolog. Det er slik man får psykiske diagnoser, alltid. Mange kjenner seg igjen i tegnene på diverse personlighetsforstyrrelser men i mange tilfeller har man ikke en forstyrrelse. Personlighetsforstyrrelser er ikke supernormalt akkurat. 

Anonymkode: 14dd5...f7b

Takk for svar. Jeg har gått til psykolog og fått angstdiagnose selv. Jeg vet ikke helt hva jeg mente med spørsmålet, kanskje mer hva som førte til at man havnet hos psykolog. Men det er jo så personlig, så skjønner at folk ikke vil svare på det 🙂

Jeg scorer på alle punktene på forrige side selv. Jeg jobber, men sliter mye på jobb. Samtidig er jeg veldig opptatt av å oppfattes som normal og at jeg har et "perfekt liv", og da er det viktig for meg med en jobb så jeg klarer å holde ut.

Men mest sannsynlig sliter jeg bare med angst, jeg hadde bare aldri hørt om det før og kjente meg igjen.

Anonymkode: eeae5...3c1

[AnonymBruker]

Jeg fikk denne diagnosen for 1,5 år siden, jeg var 30 da. Jeg har fremdeles litt problemer med å akseptere den. Jeg hadde lenge skjønt at jeg slet, men det var ikke før jeg akutt fikk svært høy belastning, både på jobb og privat, at det kokte over. Jeg begynte å selvskade, slo meg selv, dunket hodet i veggen, gav meg selv hjernerystelse til slutt. Jeg kunne ha depressive episoder hvor jeg kunne ligge en hel helg i senga uten å hverken spise eller gå på do, surfa ikke på mobilen en gang, jeg bare lå der og ventet på å dø. Jeg opplevde så mye angst at jeg ikke klarte å gjøre jobben min, som igjen gjorde meg enda mer angstfull. Jeg begynte å få hyppige panikkanfall, særlig på jobb. Da jeg fikk ett i bilen på motorveien og måtte stoppe med nødblink, velte ut av bilen og spy i grøftekanten, så tok jeg til vettet og ba om hjelp. Jeg ble 100% sykemeldt i 5 måneder mens jeg ble utredet og behandlet for unnvikende PF. Det er snart gått ett år og jeg har gradvis klort meg tilbake til 80% stilling, og sykepengene utløper snart. Denne prosessen kostet meg et 10 år gammelt forhold og jeg mistet min far midt oppi. Så de siste 2 årene har vært brutale for å si det mildt. Er ikke frisk på langt nær, men jeg er bedre. Jeg har gått fra bare kaos til stabilt kaos om det gir noen mening:P

Anonymkode: e1916...0ad