Unnvikende personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Dere som har diagnosen.... Hvilken type behandling får dere? Hvilke medisiner går dere på? Hvordan takler dere hverdagen utover det? Er dere i jobb, har dere venner, er dere i et forhold? Når fikk du diagnosen og hvor gammel var du? Fortell gjerne litt om dere selv, men er hovedsaklig de to første tingene jeg lurer på. De som har blitt frisk fra denne personlighetsforstyrrelsen kan også gjerne svare. 

Dette er forbeholdt de som faktisk har diagnosen, ikke de som har selvdiagnosert seg via wikipedia....... 

Anonymkode: 14dd5...f7b

[AnonymBruker]

Jeg har fått samtaleterapi, gruppeterapi og en del undervisning om personlighetstrekk, personlighetsforstyrrelse og mentalisering. Nå for tiden er jeg ikke i behandling, og regnes som velfungerende. Medisiner har jeg aldri fått tilbud om.

Hverdagen fungerer på en måte som er akseptabel for meg og de rundt meg. Jeg er ikke veldig sosial, men det har jeg aldri vært.

Jeg har ikke jobb, men jeg er i tiltak via nav. Nav trenger ganske mye tid på å finne ut at jeg kommer til å bli 50% ufør, noe legen min har ment siden første legeerklæring.

Jeg er i et fast, langvarig forhold. Jeg er av den typen som knytter meg hardt til en person, og heldigvis fant jeg en hyggelig, monogam mann ganske tidlig (og han ville faktisk ha meg, rare mannen).

Jeg har noen få veldig gode venner som er mine venner, og ellers kommer jeg godt overens med mannens venner. Mer er ikke nødvendig, for jeg har ikke sosial energi å bruke på folk jeg ikke trives veldig godt sammen med.

Jeg var 23 da jeg fikk diagnosen.

I tillegg har jeg lette skrivevansker, problem med hørselen og er ganske nærsynt. Alt dette ble først oppdaget som voksen, selv om det har plaget meg lenge. Det er god grunn til at jeg utviklet eupf.

Anonymkode: 6bfb6...40f

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har fått samtaleterapi, gruppeterapi og en del undervisning om personlighetstrekk, personlighetsforstyrrelse og mentalisering. Nå for tiden er jeg ikke i behandling, og regnes som velfungerende. Medisiner har jeg aldri fått tilbud om.

Hverdagen fungerer på en måte som er akseptabel for meg og de rundt meg. Jeg er ikke veldig sosial, men det har jeg aldri vært.

Jeg har ikke jobb, men jeg er i tiltak via nav. Nav trenger ganske mye tid på å finne ut at jeg kommer til å bli 50% ufør, noe legen min har ment siden første legeerklæring.

Jeg er i et fast, langvarig forhold. Jeg er av den typen som knytter meg hardt til en person, og heldigvis fant jeg en hyggelig, monogam mann ganske tidlig (og han ville faktisk ha meg, rare mannen).

Jeg har noen få veldig gode venner som er mine venner, og ellers kommer jeg godt overens med mannens venner. Mer er ikke nødvendig, for jeg har ikke sosial energi å bruke på folk jeg ikke trives veldig godt sammen med.

Jeg var 23 da jeg fikk diagnosen.

I tillegg har jeg lette skrivevansker, problem med hørselen og er ganske nærsynt. Alt dette ble først oppdaget som voksen, selv om det har plaget meg lenge. Det er god grunn til at jeg utviklet eupf.

Anonymkode: 6bfb6...40f

Takk for svar.  Hvor gammel er du nå? 

Anonymkode: 14dd5...f7b

[AnonymBruker]

Hvordan har dere fått diagnosen? Jeg kjenner meg veldig igjen i tegnene. 

Anonymkode: eeae5...3c1

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan har dere fått diagnosen? Jeg kjenner meg veldig igjen i tegnene. 

Anonymkode: eeae5...3c1

Ved å bli utredet av psykolog. 

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere som har diagnosen.... Hvilken type behandling får dere? Hvilke medisiner går dere på? Hvordan takler dere hverdagen utover det? Er dere i jobb, har dere venner, er dere i et forhold? Når fikk du diagnosen og hvor gammel var du? Fortell gjerne litt om dere selv, men er hovedsaklig de to første tingene jeg lurer på. De som har blitt frisk fra denne personlighetsforstyrrelsen kan også gjerne svare. 

Dette er forbeholdt de som faktisk har diagnosen, ikke de som har selvdiagnosert seg via wikipedia....... 

Anonymkode: 14dd5...f7b

Jeg var 33 da jeg endelig tok mot til meg og gikk til fastlegen for å få henvisning til psykolog. Har slitt med at noe var galt siden tenårene, men ikke skjønt hvor alvorlig det var før jeg oppdaget at det hemmet meg veldig i jobb. Greide aldri å holde på en jobb mer enn 1 år kanskje 2 om gangen. 

Jeg er i dag 34 og har kommet ganske langt med samtaleterapi. Har for første gang kunne gjøre ting jeg aldri hadde gjort før. Var full av angst og håpløshet før. Har aldri blitt tilbudt medisiner jeg heller. Mye løsnet for meg bare jeg opplevde å få en trygg plass å åpne meg på, uten fordømmelse og kritikk. 

 

Anonymkode: d2555...9dc

[AnonymBruker]

Har gått i veldig mye forskjellig behandling, alt fra grupper, til forskjellig type individuell terapi. Har også stått på en hel rekke medisiner både for angst og depresjon. Jeg er ufør, har mann og barn, men er sjelden med venner. Har det ganske fint så lenge jeg ikke havner utenfor toleransevinduet. Har tidligere prøvd meg på å bare være normal, og håpe at hodet kom etter uten at det var veldig heldig for meg. Det er veldig lite forskning på denne lidelsen, ikke minst når det kommer til behandling. 

Anonymkode: 6347b...010

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen i midten av 20-årene. Da fikk jeg gå i gruppeterapi. Før det hadde jeg selv oppsøkt psykologer og alle sa sosial angst og depresjon. Pøste på med piller og intetsigende terapi. Gruppeterapi var magisk for meg. I dag er jeg faktisk ganske konfronterende og tar tak i utfordringene som møter meg. Det er sånn jeg egentlig er, men jeg har blitt "dempet" i barndommen. Omsorgssvikt. I dag er jeg diagnosefri, jobber 100% på 15 året og har et helt normalt liv som alle andre. Det eneste jeg merker er at i situasjoner hvor jeg er under stort stress reagerer jeg veldig på det og handlingsmønsteret mitt blir som i unnvikende perioden.

Anonymkode: 8d3b9...bb3

[AnonymBruker]

Syns det er oppsiktsvekkende hvor velfungerende dere som har skrevet her er. Dere har mann og barn og så har dere venner. Jeg skjønner ikke at dere kan ha noe særlige problemer. Viss dere er så unnvikende at dere har føtt den diagnosen, hvordan har dere klart å fått dere både venner og mann da?

Anonymkode: ba3e8...7be

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Syns det er oppsiktsvekkende hvor velfungerende dere som har skrevet her er. Dere har mann og barn og så har dere venner. Jeg skjønner ikke at dere kan ha noe særlige problemer. Viss dere er så unnvikende at dere har føtt den diagnosen, hvordan har dere klart å fått dere både venner og mann da?

Anonymkode: ba3e8...7be

Mener du at de ikke kan ha problemer fordi de har mann og barn? Seriøst? 

[AnonymBruker]

Jeg er over 30 og fikk diagnosen for ett år siden. Er i jobb, men det er et helvete. Jeg ønsker egentlig ikke å være der, jeg ønsker ikke å snakke med folk,jeg får angst. Kun et tidsspørsmål før jobben går til helvete. 

Ellers: singel og få venner

Anonymkode: f09af...5fe

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Syns det er oppsiktsvekkende hvor velfungerende dere som har skrevet her er. Dere har mann og barn og så har dere venner. Jeg skjønner ikke at dere kan ha noe særlige problemer. Viss dere er så unnvikende at dere har føtt den diagnosen, hvordan har dere klart å fått dere både venner og mann da?

Anonymkode: ba3e8...7be

Jeg hadde ingen venner før terapi. Har samboer, men forholdet var egentlig ikke så bra. Begynte å få selvmordstanker mot slutten. Sliter med fattigdom og gjeld pga. at jobbsituasjonen min har vært så ustabil i alle år.

Møtte veggen for ca 2 år siden. Satt bare hjemme i en knøttliten leilighet, uten kontakt med andre enn samboer og sporadisk kontakt med familie. Kunne gå uker uten at jeg var ute av døra. 

Trodde i mange år at hvis jeg bare utfordret meg selv, så ville jeg komme over det. Men det skjedde aldri. Og det har ikke vært mangel på utfordringer for å si det sånn. 

Men hva er egentlig greia her på KG hvor man bagatelliserer folks lidelser basert på minimal informasjon? Man hadde aldri blitt henvist og fått konstatert en alvorlig personlighetsforstyrrelse om det var slik at man var så velfungerende i samfunnet.

 

Anonymkode: d2555...9dc

[AnonymBruker]

Psykologen min mente jeg hadde dette , men så mente hun jeg hadde noe annet også..

 

Uansett, det største problemet mitt er å spørre etter hjelp, jeg føler på en måte at jeg aldri er verdt bryet til noen ting. Det kan gjøre at jeg også blir sint innvenndig, fordi jeg klarer ikke å utsette meg for det jeg synes er ubehagelig. Har nesten dødd fordi jeg ikke klarte å gå til legevakten f.eks. Fordi jeg føler at jeg bare er til bry... Det er helt forferdelig.

 

Anonymkode: 31254...785

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Psykologen min mente jeg hadde dette , men så mente hun jeg hadde noe annet også..

 

Uansett, det største problemet mitt er å spørre etter hjelp, jeg føler på en måte at jeg aldri er verdt bryet til noen ting. Det kan gjøre at jeg også blir sint innvenndig, fordi jeg klarer ikke å utsette meg for det jeg synes er ubehagelig. Har nesten dødd fordi jeg ikke klarte å gå til legevakten f.eks. Fordi jeg føler at jeg bare er til bry... Det er helt forferdelig.

 

Anonymkode: 31254...785

Denne tilstanden blir jo også verre når man har negative opplevelser, som fører til at man bare trekker seg unna enda mer... DEt er ikke bra..

Anonymkode: 31254...785

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Denne tilstanden blir jo også verre når man har negative opplevelser, som fører til at man bare trekker seg unna enda mer... DEt er ikke bra..

Anonymkode: 31254...785

Ja det var det som var problemet mitt også. Når man har et ekstremt selvhat og selvfølelsen er helt på bånn, så går man konstant på tå hev rundt andre mennesker. Jeg var ekstrem på å sammenligne meg med andre og finne grunner til hvorfor jeg ikke kunne bli likt av andre. Var konstant stresset fordi jeg måtte være perfekt slik at ingen kunne ta meg på noe på jobb. Men det som skjedde da var at jeg i stedet gjorde en masse feil fordi jeg var så stresset hele tiden. Og da ble det en negativ spiral. Så det å stå i jobb bidro aldri til noen mestringsfølelse da alt det negative alltid overskygget det positive. Til slutt ble jeg utslitt og stadig oftere sykmeldt.Noe som også bidro til ekstrem angst. For jeg var redd folk trodde at jeg var lat og skulka jobben. Det endte som regel med at jeg sluttet fordi jeg mistrives så sterkt og trodde at sjefen og kollegaene mislikte meg.

Anonymkode: d2555...9dc

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja det var det som var problemet mitt også. Når man har et ekstremt selvhat og selvfølelsen er helt på bånn, så går man konstant på tå hev rundt andre mennesker. Jeg var ekstrem på å sammenligne meg med andre og finne grunner til hvorfor jeg ikke kunne bli likt av andre. Var konstant stresset fordi jeg måtte være perfekt slik at ingen kunne ta meg på noe på jobb. Men det som skjedde da var at jeg i stedet gjorde en masse feil fordi jeg var så stresset hele tiden. Og da ble det en negativ spiral. Så det å stå i jobb bidro aldri til noen mestringsfølelse da alt det negative alltid overskygget det positive. Til slutt ble jeg utslitt og stadig oftere sykmeldt.Noe som også bidro til ekstrem angst. For jeg var redd folk trodde at jeg var lat og skulka jobben. Det endte som regel med at jeg sluttet fordi jeg mistrives så sterkt og trodde at sjefen og kollegaene mislikte meg.

Anonymkode: d2555...9dc

Ja, jeg kan relatere veldig til historien din, mye av dette skjedde med meg også, at alt ble bare en evig negativ spiral. Jeg klarte også å delvis bli kvitt symptomene i en periode, men de kom tilbake da alt 'raknet' på en måte... Nå er jeg dårlig igjen og tenker altfor mye om at alle dømmer meg i hemmelighet, men jeg skjønner ikke hvorfor jeg bryr meg så mye! Jeg er ikke spesielt begeistret for mennesker generelt lenger heller da jeg tror mye av det som trigget denne tilstanden er rett og slett dårlige erfaringer med andre..

Håper det går bedre nå!

Anonymkode: 31254...785

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg har et spørsmål til denne diagnosen jeg har lurt lenge på. Kan man ha engstelig unnvikende uten å være redd mennesker? Jeg tenker hvis en person f.eks føler seg lite verdt, har lav selvfølelse, lett føler seg til bry, er var for kritikk og avvisning og føler seg underlegen andre? 

Man kan slite med dette uten å være redd mennesker eller ha sosial angst, så dermed lurer jeg på om man kan ha EUPF (engstelig unnvikende) uten å være redd mennesker? Dette er et generelt spørsmål, men noe jeg har lurt på lenge. 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Psykologen min mente jeg hadde dette , men så mente hun jeg hadde noe annet også..

 

Uansett, det største problemet mitt er å spørre etter hjelp, jeg føler på en måte at jeg aldri er verdt bryet til noen ting. Det kan gjøre at jeg også blir sint innvenndig, fordi jeg klarer ikke å utsette meg for det jeg synes er ubehagelig. Har nesten dødd fordi jeg ikke klarte å gå til legevakten f.eks. Fordi jeg føler at jeg bare er til bry... Det er helt forferdelig.

 

Anonymkode: 31254...785

Jeg var forberedt på å heller dø enn å ta opp med samboer at jeg følte meg neglisjert i forholdet. Var så redd for å bli avvist og få bekreftet at jeg ikke var verdt å få den omsorgen jeg trengte og ønsket. Så føkka var jeg. Ikke hadde jeg evnen til å gå heller. Heldigvis så fikk terapi meg til å innse at jeg faktisk er verdt noe som menneske og da greide jeg for første gang og snakke om hva jeg egentlig følte og stille krav til min samboer. Og han responderte faktisk positivt på det. Nå høres han kanskje ut som en stor egoist slik jeg har beskrevet det.  Det er han ikke. Men han har psykiske problemer han også. Og har sterk ADHD som også ikke ble oppdaget før i voksen alder. Så det har vært veldig mye fokus på han og hans problemer i forholdet vårt. Jeg har liksom vært den stabile og har skjult mye at jeg har problemer. Som du sa. Man er så redd for å være til bry for andre.

Anonymkode: d2555...9dc

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg kan relatere veldig til historien din, mye av dette skjedde med meg også, at alt ble bare en evig negativ spiral. Jeg klarte også å delvis bli kvitt symptomene i en periode, men de kom tilbake da alt 'raknet' på en måte... Nå er jeg dårlig igjen og tenker altfor mye om at alle dømmer meg i hemmelighet, men jeg skjønner ikke hvorfor jeg bryr meg så mye! Jeg er ikke spesielt begeistret for mennesker generelt lenger heller da jeg tror mye av det som trigget denne tilstanden er rett og slett dårlige erfaringer med andre..

Håper det går bedre nå!

Anonymkode: 31254...785

Takk. Det går faktisk veldig mye bedre nå. Og jeg er klar for å jobbe igjen. Har fått meg jobb innenfor det jeg har fagbrev i. Et yrke som jeg trodde jeg måtte slutte i fordi jeg ikke taklet det.

Anonymkode: d2555...9dc

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg har et spørsmål til denne diagnosen jeg har lurt lenge på. Kan man ha engstelig unnvikende uten å være redd mennesker? Jeg tenker hvis en person f.eks føler seg lite verdt, har lav selvfølelse, lett føler seg til bry, er var for kritikk og avvisning og føler seg underlegen andre? 

Man kan slite med dette uten å være redd mennesker eller ha sosial angst, så dermed lurer jeg på om man kan ha EUPF (engstelig unnvikende) uten å være redd mennesker? Dette er et generelt spørsmål, men noe jeg har lurt på lenge. 

Et av trekkene som kjennetegner diagnosen er å være redd for å ikke bli likt av andre mennesker. Og ofte så kommer diagnosen av at man har blitt relasjonsskadd i oppveksten. I tillegg til de generelle trekkene for en personlighetsforstyrrelse så må man ha minst fire av personlighetstrekkene i fra ICD-10 som er 

• Vedvarende og gjennomgripende følelser av anspenthet og frykt.
• Oppfatning om at en er sosialt klønete, lite personlig tiltrekkende eller underlegen andre.
• Overdreven opptatthet av å kunne bli kritisert eller avvist i sosiale situasjoner.
• Uvillighet til å involvere seg med andre hvis en ikke er sikker på å bli likt.
• Innskrenket livsstil som følge av behov for fysisk sikkerhet.
• Unngåelse av sosiale eller yrkesmessige aktiviteter som innebærer betydelig mellommenneskelig kontakt, på grunn av frykt for kritikk, misbilligelse eller avvisning.
• Følelse av å være mindre verdt enn andre.

Jeg scoret på alle punktene. Og for meg så handler alle de punktene om en grunnleggende frykt for å bli avvist av andre. Men nå skal jeg være forsiktig med å si at det er sånn det er for alle andre med den diagnosen også.

Anonymkode: d2555...9dc

[AnonymBruker]

Sammen med ei som har den diagnosen.

Hun er ikke i jobb fordi hun ikke takler ikke folk hun ikke kjenner godt. Ønsker seg turnusjobb innen helse med minimal menneskekontakt.

Hun fikk diagnosen sent i tenårene.

Hun er i slutten av 20 årene og har barn og kjæreste. Sterkt knyttet til familia og folk hun kjenner. (Få men gode venner)

Hun skulle ønske hun ikke hadde det slik. Sliter med det og går til psykolog. (på 3 året.)

 

 

Anonymkode: bc811...26f