Når barnet ikke vil hjem igjen

[Gjest Anonymous]

Hva gjør dere mødre hvis barnet ikke vil hjem til dere igjen etter samvær med pappa? Hører dere på barnet når barnet sier at det ønsker å være litt lengre hos pappaen sin, eller overhører dere gråten og bærer barnet hjem? Er dette noe som barnet bare må venne seg til akkurat som barnehagen? Hva sier man til barnet når det spør om hvorfor hun ikke får lov til å være lenger hos meg ? Skal jeg være ærlig å si at det er mamma som ikke vil at hun skal være hos meg? Jeg vil jo mer enn gjerne ha barnet mitt hos meg....

Hilsen frustrert og lei seg

[Ani]

Jeg forstår at du har det vanskelig, det er ikke greit å se sitt eget barn bli båret gråtende bort fra seg. Men til beste for datteren din, deg selv og moren, bør du gjøre alt du kan for å holde samarbeidet så godt som mulig. Det innebærer at avtalene må følges, gjerne mer nøyaktig enn ellers dersom samarbeidsklimaet er labert i utgangspunktet. Spill på lag, hva om moren skulle holde henne hjemme om hun ikke ville hjemmefra en dag?? Si heller at dere begge er like glade i henne, at mamma nå vil ha henne hos seg, og at dere treffes snart igjen.... tenk på barnets beste i det lengre løp her, og ikke sett henne opp mot moren. Det vil dere alle tape på i lengden...

[GlingGlo]

Jeg førstår at du er lei, men barn er jo barn og faste regler er bra før dem. Så min mening er at barnet får venne seg ved dette. Om du vill ha lenger tid, tal med moren om det, men du skal ikke blande in barnet i deres diskusjon. Hon skal ikke behøve velge side mellom er to.

Og aldri si til jenten at det er morens skyld at hon ikke får være hos deg. Det er meget vigtig før barn at de skjønner at deres føreldrer er venner tross de ikke bor tilsammen.

Du må også tenke på at det ofte er mye gøy hjemme hos far som man kanskje bare træffer 2 helger i måneden. Faren vil ofte finne på gøye ting å gøre og vil ikke spandere den lille tiden de har tilsammen som en streng far med regler og disiplin. Så det er ikke underleg at hon ikke strax vil gå hjem til hverdagen hos mor. Å være en enslig mor betyder også at man ofte er den kjedelige føreldren.

Jeg håper du førstår vad jeg fårsøker å sie. Min norsk er ikke den beste.

[nirvana]

Det er viktig at datteren din ikke får sette dere opp mot hverandre. Hold dere til avtalene dere i mellom uansett hva barnet ønsker. Som det er nevnt allerede, det er viktig at barnet opplever dere som venner selv om dere ikke bor sammen, og føler at både mor og far bryr seg om henne.

En annen ting du bør tenke på er om hun får viljen sin om å bli hos deg eller sin mor lenger enn avtalt, lærer hun at dere gir etter for press... det er ikke særlig lurt med tanke på tenårene

[Gjest ragnhils ikke innlogget]

Jeg er tilhenger av å være fleksibel.. Er stemor til en gutt på 5 som bor hos oss, og av og til vil han ikke hjem når han har vært hos mamma'n. Vi bor ikke så langt fra hverandre, og det har hendt at jeg har latt ham være litt til hvis det passer sånn. Andre ganger vil han bare være hjemme, og da tvinger vi ham ikke til å dra heller. Så er det tilfeller hvor han gjerne vil være der, men det ikke passer - og da tar vi ham med, uansett om han gråter eller ikke - gråten gir seg alltid etter noen hundre meter i bilen.

Unger trenger faste regler, og selvfølgelig skal man ikke på noen måte be barnet om å velge mellom mor eller far - men av og til tror jeg vi foreldre sier nei litt for fort.. Det hører med til historien at samarbeidet med barnets mor stort sett fungerer godt - og i sånne tilfeller kan man kanskje tillate seg å være litt mer fleksibel?

[Gjest Anonymous]

Jeg har prøvd og prøvd å være en venn til moren, gjort mye som jeg ikke har behøvd og betalt mye mer enn jeg må. Allikevel vil ikke moren snakke med meg hvis ikke hun har noe å kjefte på meg for. Nå har hun plutselig funnet ut at barnet bare skal være hos meg en ettermiddag i uken i stedet for en overnatting. Overnattingen har fungert helt fint tidligere, men nå får bare datteren min være hos meg i fire timer en ettermiddag før hun må hjem igjen. For meg virker dette tåpelig for barnet blir jo ikke varm i trøya engang før hun må hjem....

Den eneste grunnen hun har til at barnet plutselig skal være bare om ettermiddagen er at "hun kan jo få mindre bidrag", noe som ikke er sant siden jeg kan ha barnet opptil 40% før bidraget reduseres, så for meg virket dette som kun trollskap og det er barnet som lider. Hva gjør jeg? Jeg klarer ikke å være venn med henne når hun saboterer. DAtteren min har for lengst skjønt at mammaen hennes ikke liker pappa...

[Gjest Anonymous]

Jeg har prøvd og prøvd å være en venn til moren, gjort mye som jeg ikke har behøvd og betalt mye mer enn jeg må. Allikevel vil ikke moren snakke med meg hvis ikke hun har noe å kjefte på meg for. Nå har hun plutselig funnet ut at barnet bare skal være hos meg en ettermiddag i uken i stedet for en overnatting. Overnattingen har fungert helt fint tidligere, men nå får bare datteren min være hos meg i fire timer en ettermiddag før hun må hjem igjen. For meg virker dette tåpelig for barnet blir jo ikke varm i trøya engang før hun må hjem....

Den eneste grunnen hun har til at barnet plutselig skal være bare om ettermiddagen er at "hun kan jo få mindre bidrag", noe som ikke er sant siden jeg kan ha barnet opptil 40% før bidraget reduseres, så for meg virket dette som kun trollskap og det er barnet som lider. Hva gjør jeg? Jeg klarer ikke å være venn med henne når hun saboterer. DAtteren min har for lengst skjønt at mammaen hennes ikke liker pappa...

[GlingGlo]

Det var trist å høre. Nu kjenner jeg ikke godt til hvordan disse ting er i Norge, men det er vel noen du kan tala med til å få hjelp å gjøre et kontrakt med moren om hvor mye tid du tilbringer med barnet. Har ikke den av føreldrene som ikke har omsorgen rett til viss tid med barnet?

Men tross det sð skal du ikka tale ille om hennes mor til henne, det taper du bare på senere og ditt barn lider. Hon elsker jo sin mor som hon elsker sin far.