Gravid og usikker på forholdet

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har vært sammen i 4 år nå. Etter det første året sammen gjorde vi det slutt i 4 mnd, etter jeg fant ut at han var utro mot meg. 

 

Vi fant sammen igjen, og jeg har ikke hatt grunn til mistanke om utroskap etter dette. Men jeg har lenge gått og kjent på en følelse av at vi ikke er riktig for hverandre. Jeg irriterer meg fort over han, og erfarer at jeg forventer mer i et forhold enn hva jeg får fra han. Dette resulterer i at jeg heller ikke har motivasjon til å være den beste utgaven av meg selv som kjæreste overfor han.

 

For 1 år siden føltes ting litt bedre, og vi bestemt oss for å slutte med prevensjon. Vi prøvde ikke hardt på å bli gravide og var enige om at "skjer det så skjer det" og skulle gi det 1 år før vi evnt søke hjelp.

 

Greia nå er, at jeg er gravid. Det tok nøyaktig 1 år. Og i ukene før jeg oppdaget dette hadde jeg mest lyst til å gjøre det slutt, jeg klarte ikke se noen fremtid sammen og følelsene var kjølnet. Og dette fortalte jeg han kvelden før jeg oppdaget at jeg var gravid. 

 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre...Jeg er 32 år og jeg tenker jo at det kan ta lang tid før jeg finner meg en ny kjæreste det er verdt å satse på. Han jeg er med setter familie veldig høyt, og er en ordentlig og snill kar med god jobb og økonomi.  Vi eier felles leilighet. 

 

Jeg vet at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på andre siden, men jeg har vært av og på om forholdet er det rette for meg i mange år...

Vi har aldri store krangler, er mer at jeg føler mindre respekt for han etter utroskapen for 3 år siden, og jeg elsker han ikke lenger, men er glad i han. Jeg legger mer merke til "feil" ved han, og jeg føler ingen av oss investerer noe ekstra i forholdet, selv om vi i det daglige har det bra. Men jeg er ikke lykkelig og tar meg selv i å tenke på andre eller å være singel. Han virker å være fornøyd og kjenner ikke det så alvorlig som meg.

 

Tanken på abort er der, men jeg vet ikke om det er det jeg ønsker. Mulig det er det "enkleste" på lang sikt, hvis det skulle bli slutt. Men tanken på å kanskje ikke få barn gjør meg usikker og i tvil, pluss at jeg føler meg knyttet til barnet. Vi ble både glade, usikre og redde da vi fant ut om graviditeten. 

 

Jeg er nå 9 uker på vei. 

Samboeren sier han støtter meg uansett hva jeg velger, og stiller seg selv også noe ambivalent til om barn er det rette nå. Selv om han er klar på at det er meg han vil ha og meg han vil ha barn med. Men med vår samtale i bakhodet der jeg sa jeg muligens ville gjøre det slutt, er det mange tanker og følelser å forholde seg til. Jeg sier at om det blir abort blir det også slutt, da det i mitt hode er det samme som å ikke satse på forholdet heller. 

 

Slik Jeg ser det har vi disse valgene 

1. Beholde barnet og jobbe videre for forholdet 

2. Beholde barnet men gjøre det slutt og ha delt samvær

3. Abort og gjøre det slutt

 

Vi går til Amathea for å forsøke å rydde opp i dette.Har dere noen tanker og råd til oss i denne situasjonen? Er det noen som kan relatere til dette?

 

..og jeg vet jeg er skyld i dette selv, vennligst ikke si hvor dum jeg har vært som ikke gikk tidligere. Forholdet har også mange gode kvaliteter som jeg setter veldig høyt som har bidratt til at jeg har blitt. Er bare nå som jeg faktisk er gravid at disse tankene kommer ekstra sterkt tilbake og gjør meg forvirret over hele situasjonen jeg er i...

 

Hilsen fortvilet 

Anonymkode: efd67...7f8

[AnonymBruker]

Det var iallefall dumt å ikke starte opp igjen på prevensjon når du var så usikker. Jeg hadde nok tatt abort og avsluttet forholdet. Har han vært utro er han vel ikke sååå snill og grei heller spør du meg. 

Anonymkode: 4f569...91f

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var iallefall dumt å ikke starte opp igjen på prevensjon når du var så usikker. Jeg hadde nok tatt abort og avsluttet forholdet. Har han vært utro er han vel ikke sååå snill og grei heller spør du meg. 

Anonymkode: 4f569...91f

Jeg hadde faktisk tenkt å starte på pillen igjen samme dag som jeg tok testen..glemte så skrive det. TS

Anonymkode: efd67...7f8

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke tatt abort med tanke på at det tok dere ett år å bli gravide. Om du senere ikke får ett barn kommer du til å angre 😕 men om du klarer å innstille deg på at du kanskje ikke blir mamma (biologisk barn) i fremtiden bør du vurdere abort å gjøre det slutt. Men 32 er en alder hvor eggene begynner å bli «gamle». 

Ikke gjør noe du ikke er 100% sikker på. Virker som denne personen du er sammen med er en stabil å ordentlig type og jeg tror dere hadde klart å samarbeide veldig fint  

Jeg tror ikke dere skal jobbe med forholdet da kjærligheten har tatt slutt fra din side. Dere begge fortjener noe «bedre». En partner som dere elsker og som elsker dere tilbake. En partner du faktisk vil være sammen med og er tiltrukket til. 

Men det endelige valget er ditt. Men abort i en alder av 32 er noe å tenke over.

Anonymkode: 08ed0...76e

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde ikke tatt abort med tanke på at det tok dere ett år å bli gravide. Om du senere ikke får ett barn kommer du til å angre 😕 men om du klarer å innstille deg på at du kanskje ikke blir mamma (biologisk barn) i fremtiden bør du vurdere abort å gjøre det slutt. Men 32 er en alder hvor eggene begynner å bli «gamle». 

Ikke gjør noe du ikke er 100% sikker på. Virker som denne personen du er sammen med er en stabil å ordentlig type og jeg tror dere hadde klart å samarbeide veldig fint  

Jeg tror ikke dere skal jobbe med forholdet da kjærligheten har tatt slutt fra din side. Dere begge fortjener noe «bedre». En partner som dere elsker og som elsker dere tilbake. En partner du faktisk vil være sammen med og er tiltrukket til. 

Men det endelige valget er ditt. Men abort i en alder av 32 er noe å tenke over.

Anonymkode: 08ed0...76e

Det er sant, men TS sier ikke noe om antall måneder hvor de faktisk traff eggløsning. Om de hadde litt sex her og der, og kun traff eggløsning 3-4 ganger så ble de jo faktisk veldig raskt gravide.

Jeg skjønner ambivalensen, og dette var direkte uansvarlig av dere begge selvsagt, det vet du jo. Spørsmålet nå er:

Dersom dere beholder - klarer du tanken på å forholde deg til ham livet ut? Med tett samarbeid de første 18 år (og særskilt frem til tenår)?

Orker dere begge tanken på å bo i samme bydel/nært hverandre, og hva tror du om konfliktnivået? Vil du akseptere en 50/50 ordning dersom han ønsker det? Og hva tenker dere om samvær i starten når barnet er for lite til 50/50?

Jeg har en kamerat som har vært i samme situasjon sånn nogenlunde - det ble slutt veldig tidlig etter fødsel. Samarbeidet ble ganske overraskende et sant helvete fra begges side - og det er rettssak og fullt opplegg. De klarer på ingen måte å bli enige, og det er ekstremt belastende for dem.

Men de snakket jo aldri om slike eventualiteter før de fikk barn, og var uansvarlige som dere; forklarte ubeskyttet sex med at «men vi skulle jo igang med prevensjon». 

Uansett: dette kommer så an på deres samarbeidsmuligheter i en bruddsituasjon. Barn fikser aldri forhold, snarere tvert imot så er det en enorm belastning på parforhold og romantikk. Det er en grunn til at de fleste skilsmisser jo skjer i starten av barnas leveår, det er vanskelig å være kjærester i denne tiden. Jeg har selv erfaring med det. 

Samtidig er det et spørsmål om hvordan dere vurderer barneønske, og om det er verdt å ta abort dersom det viser seg at dere ikke har lett for å få barn siden med hverandre eller andre. 

Svaret avhenger kort og godt av barnets oppvekstvilkår sammen med dere to, og samarbeidsklimaet dere imellom.

 

Anonymkode: efebd...44a

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok tatt abort og gjort det slutt... Når dere sliter såpass som dere gjør nå, tenk hvordan det blir i småbarnsperioden... Synes også det er dårlig gjort å sette et barn til verden der utgangspunktet er så dårlig for at det ikke får to lykkelige foreldre som vil være sammen, men der barnet må forholde seg til steforeldre og hele den pakka der. Jeg synes det er egoistisk å få barn i en slik situasjon. 

Anonymkode: 510d4...a86

[mam4ma]

Personlig tror jeg at abort vil være et vondt valg, siden du i utgangspunktet ville ha barn. Tror du kan få samvittighetskvaler, og slite i ettertid... (Jeg er for valgfri abort altså, så det er ikke et anti-abort innlegg..)

Du skriver "jeg vet at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på andre siden", til det vil jeg bare si at gresset er grønnest der det blir stelt! 😉

Lykke til uansett ❤️

[AnonymBruker]

Hvis du var yngre, eller dersom det å få barn ikke var så viktig for deg, så kanskje hadde det vært en løsning å gått videre.

men vit at de færreste forhold og mennesker er plettfrie. Utroskap er noe dritt og det kan ødelegge så mye for både partner og forhold. Syns det er riktig å snakke med noen profesjonelle om dette - kanskje gjerne en psykolog. Det er vanskelig å tenne på, føle kjærlighet og beundring for en som man har blitt så såret og skuffet av at man har mistet respekten. Men følelsene rundt dette er det mulig å jobbe med. Så forutsetter det selvsagt at kjæresten din ønsker endring og at det vonde som skjedde ikke gjentar seg

Anonymkode: 6c0db...dc3

[Mariángel]

17 minutter siden, mam4ma skrev:

Personlig tror jeg at abort vil være et vondt valg, siden du i utgangspunktet ville ha barn. Tror du kan få samvittighetskvaler, og slite i ettertid... (Jeg er for valgfri abort altså, så det er ikke et anti-abort innlegg..)

Du skriver "jeg vet at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på andre siden", til det vil jeg bare si at gresset er grønnest der det blir stelt! 😉

Lykke til uansett ❤️

Misliker det uttrykket sterkt (siste setning). Det vitner om en totalt manglende evne til å se forbi de rosa skylappene dine. Ingen forhold er svart/hvitt. Menneskepsyken er ikke svart/hvitt. Livet er ikke svart/hvitt. Blir provosert av den freidige 😉 du legger til på slutten som impliserer at du sitter på den universale sannheten om alle forhold.

Og vet du, det nytter ikke å stelle gresset hvis det allerede er dødt.

[addict]

De aller færreste angrer på at de får barn. Jeg ble alene med min første da han var 4 mnd men likevel så har jeg aldri angret. 

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke si hva du bør velge, men jeg vet at en graviditet ikke nødvendigvis hjelper på tankene dine i forhold til forholdet. Mange (inkludert meg) er hormonelle og jeg var det særlig de første 3 mnd. Jeg har aldri i livet ønsket noe annet enn familie og barn, likevel klarte jeg tvile på meg selv og samboer og hele graviditeten. Dette overrasket meg veldig. Heldigvis bedret det seg etter 3 mnd, formen ble litt bedre og det nærmet seg ultralyd. Jeg begynte å kjenne liv og jeg vet jo idag at det er ingenting annet jeg vil, enn å få dette barnet og være en familie. Hvis du bestemmer deg for å beholde barnet, prøv å jobb med forholdet deres selvom det er vanskelig. Det kan plutselig snu, og om det ikke gjør det så kommer dere begge til å glede dere over den lille uansett tror jeg ❤️

Anonymkode: 7b740...2de

[AnonymBruker]

Takk for svar og at dere deler deres tanker. 

Jeg tror vi skal klare å samarbeide godt hvis det blir brudd. Vi har som sagt ingen store krangler og hverdagen flyter greit. Jeg vet han vil bli en god far da familie betyr veldig mye for han.

Jeg er bare så usikker rundt egne følelser og er forvirret. Det kan jo hende hormonene også spiller inn på dette, som noen påpeker. 

Vi går også til en parterapeut hos Amathea, og forsøker virkelig å finne en felles vei gjennom dette. 

Anonymkode: efd67...7f8

[mam4ma]

1 time siden, Mariángel skrev:

Misliker det uttrykket sterkt (siste setning). Det vitner om en totalt manglende evne til å se forbi de rosa skylappene dine. Ingen forhold er svart/hvitt. Menneskepsyken er ikke svart/hvitt. Livet er ikke svart/hvitt. Blir provosert av den freidige 😉 du legger til på slutten som impliserer at du sitter på den universale sannheten om alle forhold.

Og vet du, det nytter ikke å stelle gresset hvis det allerede er dødt.

Det uttrykket understreker jo nettopp at ting IKKE er svart/hvitt, og at for å få ting til å funke må det JOBBES!

Og er gresset dødt som du sier, da er det gått så langt at man er ferdig.

Og at du blir provosert av et blinkefjes, og klarer å tillegge meg en påstått "universalløsning"...vel, den koblingen får du stå for selv... hjelpes... 

[AnonymBruker]

Jeg har også vansker for å knytte meg til andre, da jeg ikke fikk nok omsorg i oppveksten min og tidlig lærte meg å klare meg selv følelsesmessig. Dette gjør meg bekymret for om jeg aldri vil få et godt forhold til evnt en ny partner - eller hva med mitt eget barn? Vil Jeg være i stand til å knytte meg til det?

 

Vi går til en parterapeut hos Amathea, og forsøker å finne en felles vei gjennom dette. Men hva om jeg blir alenemor, hvordan er det?

Eller tar abort i en alder av 32, jeg har ingen garantier for at jeg finner en ny mann som er aktuell å stifte familie med innen rimelig tid...hva om jeg ender opp med å angre? Kan man angre på å få et barn?

Jeg har nettverk, god jobb og økonomi, men ingen familie i nærheten her jeg bor.

 

Sorry veldig forvirrende innlegg her... 😕

Anonymkode: efd67...7f8

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært i din situasjon så hadde jeg prøvd å jobbet med forholdet, tatt en prat om hva dere BEGGE burde bli bedre på. Som for eksempel å dra på kino oftere, eller dra ute å spise eller bare gjøre noe dere synes er morsomt, dette kan hjelpe dere mye! Å jeg har hatt den at jeg irriterer meg over ALT samboern min gjorde, men jeg tok meg selv å sa at «nå er det på tide å slutte, begynn å tenk positivt». Etter jeg gjorde dette er det så mye bedre. Om dette ikke fungerer over tid hadde jeg valgt å gjort det slutt med å være gode venner og samarbeide godt om barnet! 

 

Hadde ikke tatt abort. Ett barn er velkommen til verden uansett. 

Anonymkode: 56524...8a3

[AnonymBruker]

Jeg er gift og har tre graviditer bak meg( men tredje i MA uke 10) med mannen min. Vi har hatt et fint forhold hele veien... Bortsett fra de første tre månedene av svangerskapene. Da likte jeg han ikke mesteparten av tiden og tok meg i å tvile på ekteskapet ofte.

Det merkelige er at vi har vært sammen lemge og jeg har aldri følt det sånn annet enn første trimester. 

Så bare vær litt obs på at det også kan være litt ekstra ille nå pga graviditeten.

Men ellers så vil jeg bare si at med den erfaringen jeg har gjort meg (to kolikkbarn, og med en fødselsdepresjon) så ville jeg virkelig ha vært sikker på forholdet FØR man får barn. En ting er at man aldri kan være sikker, men en helt annen er å gå inn i en graviditet sikker. Det kan bli tøffe tider, for babytiden er ikke bare rosa skyer for alle. Kjedelig hvis du da i tillegg sliter med et dårlig forhold..

Anonymkode: 566af...f36

[AnonymBruker]

Ts, ikke bekymre deg. Du kommer ikke gjøre alt perfekt - ingen gjør det , alle er litt irrasjonelle og har bagasje. Du gjør så godt du kan:) Les også deg opp på god litteratur som kan bevisstgjøre deg. Da kan du vokse på å få et barn. Eksempel på god faglitteratur er Montgomery; foreldremagi. 

Å få barn er tøft og jeg tror ikke du vil få frem bedre sider av deg selv ved å være alene om ansvaret for et barn.

Anonymkode: 6c0db...dc3

[AnonymBruker]

Vet ikke hva du endte opp med, men jeg gjorde noe lignende. Jeg sa til en mann at vi ikke datet seriøst, vi bare tullet rundt slik jeg hadde vært tydelig på, dagen før jeg fant ut at jeg var gravid (på prevensjon). Det ble starten på noen jævlige uker hvor jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre. Vurderte å flytte sammen med ham fordi jeg ikke ville være alene med baby (er alenemor fra før). Jeg bestilte en abort som jeg ikke gjennomførte før jeg våknet i panikk en uke senere og kjente meg fullstendig fanget. Det var bare feil. Endte med å ta abort, mutters alene, i uke 8,5. Forlot mannen jeg ikke ville ha. Det er det verste jeg har vært med på, men det var helt riktig. 

Anonymkode: 0e91f...116