Kvinner som ofrer seg

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tja, det er vel ikke helt sånn for meg, men jeg har vel alltid en tanke om at hvis jeg sier ja til det og det eller stiller opp, hjelper, så vil de gjøre noe jeg liker tilbake. Og så skjer det ikke. Og da blir jeg forvirret. For etter som jeg tar hensyn til alt og alle, så tror jeg jo at resten av verden fjør det også.. Så jeg har begynt å prøve å være "vanskelig" tilbake. Ikke ta kontakt. Ikke hjelpe. Men det holder ikke lenge. Og det føles ikke godt det heller, for det blir litt påtatt. Og de andre vet jo ikke hva jeg tenker.. 

Anonymkode: 9679d...c37

Jeg skjønner. Det er viktig å lære og uttrykke egne behov, og fortelle andre hva man trenger da andre ikke kan lese tanker. ☺️

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Er du plaget med mye dårlig samvittighet TS? Må si helt ærlig at skyldfølelsen er min største fiende i livet. Jeg tror få følelser har vært tyngre å bære enn den!

Jeg går ikke i terapi nå, men er under utredning, så har noen samtaler. Det de tror det dreier seg om nå er at jeg har blitt som jeg er pga. en vanskelig oppvekst. Uten å gå mer inn på det. For jeg har også konsentrasjons- og hukommelsesvansker, organiseringsvansker osv... 

 

Takk for at du deler, som de sier. Ja, jeg har mye dårlig samvittighet. Er derfor jeg gjør det jeg først har sagt at ikke passer. For de har jo spurt/sagt at det hadde vært fint med sånn og sånn.. Og da må jeg gjøre det likevel, selv om det ikke passer eller det betyr at jeg får veldig lite timer med søvn. Alt for at ikke andre skal måtte anstrenge seg for mye.. 

 

 

Anonymkode: 9679d...c37

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja, for det er vel ikke svart hvitt. Man skal vel ikke gå fra å si ja til alt til å si nei til alt? Du lærte deg å ikke ha dårlig samvittighet for å si nei da? Så bra det har fungert for deg og at det er befriende. Det høres jo lovende ut. 

Anonymkode: 9679d...c37

Jeg velger nå hva jeg ønsker og familien har forståelse for det. Jeg har lært meg å gi mer ansvar til andre. Er jeg sliten så gir jeg beskjed, er det situasjoner som gjør meg stresset så gir jeg beskjed. Jeg har lært meg å være mer åpen, hvordan ting er fra min side. Tror det hjalp mye på forståelse at jeg gikk for å få hjelp også og ikke klagde hjemme uten egen handlinger. Terapien fikk meg til å forstå min situasjon og ga meg verktøy til å håndtere hverdagen, og hvilke ting jeg kunne roe ned på uten at det utløste kriser. Når alt kom til alt hadde jeg mye høyere krav til meg selv enn nødvendig og forventet. Iom at jeg la så mye på meg selv ble også folk vandt med at jeg tok på meg såpass også, så det var jeg som måtte endre meg for å kunne endre andre. 

Anonymkode: b0a20...102

[AnonymBruker]

Vil beholde denne i mine innlegg. Jeg er/har vært slik selv på mange vis. 

Anonymkode: e8755...8ca

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg skjønner. Det er viktig å lære og uttrykke egne behov, og fortelle andre hva man trenger da andre ikke kan lese tanker. ☺️

Men jeg kan jo lese andres tanker? Hææ.. Hehe. Men ja. Når det gjelder f.eks. mannen så har jeg uttrykt ganske mange ganger hva jeg savner, men det skjer ikke noe for det. Så hva gjør jeg da. Med andre så er det ofte sånne (for meg) åpenbare ting.. Slik at jeg føler at hvis jeg sier hva jeg trenger hjelp til, så burde de ha skjønt det fra før om du skjønner hva jeg mener? Og da vil jeg ikke si det.. For meg blir det som at jeg skulle stått og sett på at noen drukne og så ikke hjelpe, fordi de ikke spurte.. Men når jeg tenker rasjonelt, så skjønner jeg samtidig at folk ikke skjønner alt ja.. 

Anonymkode: 9679d...c37

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så bra at du har klart det. Hvordan klarte du det da? 

Anonymkode: 9679d...c37

Jeg begynte miste meg selv, følte jeg ikke ble sett og verdsatt for alt jeg gjorde, følte jeg gav så mye, men fikk så lite tilbake. Ble syk, falt ned i kjelleren kan man vel si, så svart, følte de færreste brydde seg, så at folk egentlig er ganske falske så jeg tenkte ikke faen om jeg gidder ha slike folk rundt meg som bare er super ego og ikke bryr seg i bunn og grunn om meg nå jeg ikke kan gi . Litt om litt sa jeg nei til ting, sa jeg var opptatt selv om jeg ikke var det, begynte gjøre det JEG vil, NÅR jeg vil. Så klart skal man ofre litt for eventuelt kjæreste og barn og familie, men man må sette grenser. Viss jeg ikke vil noe nå sier jeg nei, har ikke lyst, er opptatt, kan ikke. Vil jeg så hjelper jeg til, blir med på hva det enn er.

Anonymkode: 1ff71...200

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg begynte miste meg selv, følte jeg ikke ble sett og verdsatt for alt jeg gjorde, følte jeg gav så mye, men fikk så lite tilbake. Ble syk, falt ned i kjelleren kan man vel si, så svart, følte de færreste brydde seg, så at folk egentlig er ganske falske så jeg tenkte ikke faen om jeg gidder ha slike folk rundt meg som bare er super ego og ikke bryr seg i bunn og grunn om meg nå jeg ikke kan gi . Litt om litt sa jeg nei til ting, sa jeg var opptatt selv om jeg ikke var det, begynte gjøre det JEG vil, NÅR jeg vil. Så klart skal man ofre litt for eventuelt kjæreste og barn og familie, men man må sette grenser. Viss jeg ikke vil noe nå sier jeg nei, har ikke lyst, er opptatt, kan ikke. Vil jeg så hjelper jeg til, blir med på hva det enn er.

Anonymkode: 1ff71...200

Så de folka var faktisk falske og super ego? Jeg har tenkt at de er det, men at det er jeg som "finner på det", hvis du skjønner hva jeg mener.. Vet snart ikke hva jeg skal tro. 

Så bra at du har fått det til! Jeg får forsøke å følge de to siste setningene dine. Og stå for det.. Jeg tror at hvis jeg sier nei, så kommer de aldri til å spørre igjen. Samtidig så sier jo de nei når det passer seg.. Takk for svar. 

Anonymkode: 9679d...c37

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vil beholde denne i mine innlegg. Jeg er/har vært slik selv på mange vis. 

Anonymkode: e8755...8ca

Håper du også får gode tips her. Er ikke noe godt å ha det slik. 

Anonymkode: 9679d...c37

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går ikke i terapi nå, men er under utredning, så har noen samtaler. Det de tror det dreier seg om nå er at jeg har blitt som jeg er pga. en vanskelig oppvekst. Uten å gå mer inn på det. For jeg har også konsentrasjons- og hukommelsesvansker, organiseringsvansker osv... 

 

Takk for at du deler, som de sier. Ja, jeg har mye dårlig samvittighet. Er derfor jeg gjør det jeg først har sagt at ikke passer. For de har jo spurt/sagt at det hadde vært fint med sånn og sånn.. Og da må jeg gjøre det likevel, selv om det ikke passer eller det betyr at jeg får veldig lite timer med søvn. Alt for at ikke andre skal måtte anstrenge seg for mye.. 

 

 

Anonymkode: 9679d...c37

Dette har jeg også. Et herk å leve med. Håper du får riktig hjelp etter endt utredning. Du fortjener ikke å ha det slik, og det finnes mye god hjelp for å få det bedre. 

Har du opplevd som barn at dine behov ble tilsidesatt? 

Dårlig samvittighet er en plagsom fiende. Har ikke så mange teknikker å komme med til noe av dette, da jeg står midt i det samme selv. Håper det er noen flere som har noen tips her ☺️☺️

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Bare sliter med å forstå hvordan jeg skal bli mer elsket av å si nei. Men det er vel ikke svart hvitt da. 

Anonymkode: 9679d...c37

For min del løsnet det når jeg innså at jeg ikke trenger å bli så innmari høyt elsket av alle og en hver. Jeg trenger ikke at alle liker meg, min selvtillit skal komme innenfra. Og det er ingenting som gir meg så god selvtillit som det å stå opp for meg selv og tydelig vise hvor grensene mine går.

Men du trenger nok først og fremst å finne disse grensene. Du vet sikkert ikke hvor du har dem? Dette er jo en prosess som tar tid. Alle store endringer tar minst 6 uker å gjennomføre før de blir noe som ligner på en vane. Og du kommer til å høre det fra andre, folk vil reagere negativt. Selvfølgelig vil de det! De er jo vant til at du hopper når de sier hopp, og når de mister deg som en utømmelig ressurs er jo det dumt for dem. De tenker jo på seg selv de. Men når du får negative reaksjoner, så er det bare en bekreftelse på hvor viktig det er at du gjennomfører dette! Å reagere slik er respektløst, og viser så godt hvor folk mener de har deg. Men du har ikke godt av å være akkurat der.

Jeg ønsker deg masse lykke til, jeg tror du mestrer dette innen kort tid.

Anonymkode: b5bda...de9

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går ikke i terapi nå, men er under utredning, så har noen samtaler. Det de tror det dreier seg om nå er at jeg har blitt som jeg er pga. en vanskelig oppvekst. Uten å gå mer inn på det. For jeg har også konsentrasjons- og hukommelsesvansker, organiseringsvansker osv... 

 

Takk for at du deler, som de sier. Ja, jeg har mye dårlig samvittighet. Er derfor jeg gjør det jeg først har sagt at ikke passer. For de har jo spurt/sagt at det hadde vært fint med sånn og sånn.. Og da må jeg gjøre det likevel, selv om det ikke passer eller det betyr at jeg får veldig lite timer med søvn. Alt for at ikke andre skal måtte anstrenge seg for mye.. 

 

 

Anonymkode: 9679d...c37

Det er da ikke rart at du har konsentrasjonsvansker, hukommelsesvansker og organiseringsvansker når du brenner lyset i begge ender, og litt på midten også, for å fikse, ordne, tilrettelegge, og stille opp for alle andre enn deg selv! Uten å få tilbake, og uten å ha tid til det som gjør DEG godt. 

Og ja, jeg har vært der. For min del kom det av skyldfølelse, og et slags ønske om å gjøre godt igjen for et feiltrinn jeg gjorde da jeg var ung. Jeg falt nemlig for en fyr som ikke bare utnyttet meg og laget store problemer for meg, men som også ga min  nye kjæreste, familie og venner mye stress, bekymring og ubehag i årene etter at jeg forlot ham.

Jeg skulle selvfølgelig ha tenkt at det var noe han gjorde seg skyldig i, og det var meg hans raseri over å bli forlatt gikk mest utover, men jeg hadde også dårlig samvittighet for hva han utsatte mine nære og kjære for, siden det nå engang var jeg som hadde ført dette umenneskelige vesenet inn i livet vårt. Så jeg skulle veie opp for ubehaget ved å stille opp for alle. 

Jeg var en propell i mange år. Overså totalt egne behov, og stilte opp for alle. Fikset, ordnet, støttet, og sa alltid ja. Og folk vendte seg til det. Venninner ringte meg midt på natten om noe var vanskelig, og jeg stilte opp og lyttet, uansett hvor sliten jeg var. Min kjære og min familie regnet med at jeg tok på meg det meste. Jeg følte at jeg ble dradd i fra alle kanter, og istedenfor at folk satte pris på at jeg stilte opp på alle måter følte jeg at de ble sure på meg om jeg var opptatt med å stille opp for andre, for alle ville ha førsteprioritet, og av og til trengte flere meg samtidig. Begge to som ville ha samme tiden ble misfornøyd når jeg forsøkte å strekke til ovenfor begge, og derfor strakk meg i begge retninger, istedenfor å gi fullt fokus på hver. Det rare var at flere sa at jeg måtte slutte med å stille opp for alle, men det var ingen som selv ville fire på ønsker om en bit av min tid og hjelp. Det var inneforstått at det alltid var den/de andre jeg skulle sette foten ned for. 

Jeg følte ofte på at folk var misfornøyd med å ikke få enda mer enn jeg følte at folk var takknemlig for alt jeg gjorde. Og jeg også fikk etterhvert problemer med konsentrasjon, hukommelse og å organisere fornuftig. Stressnivået var så høyt at slike evner virket å synke stadig. Noe som førte til mer misnøye, om jeg glemte ting eller ikke rakk over, og ytterligere stress. 

Tilslutt gikk jeg på en kraftig smell. Kroppen orket ikke mer. Jeg var fysisk og psykisk utslitt, og fikk først store smerter i kroppen, og etterhvert en dyp depresjon. 

Jeg var også så dum at jeg trodde at da ville iallefall en del av dem jeg hadde stilt opp slik for forstå og gi meg litt støtte en vanskelig tid (jeg hadde så store fysiske smerter at det var en del ting jeg ikke klarte da), men det jeg opplevde var at venninner forsvant. Da jeg ikke var den som kunne stille opp hadde de visst ingen nytte av meg. Jeg hadde trodd at det var ekte venner. Et par av dem hadde jeg kjent siden barneskole. Poff, borte var de, da jeg trengte dem. Det var visst ikke slik det skulle være. Jeg skulle stille opp for dem, ikke omvendt, det taklet de ikke. Jeg skulle være sterk og tilgjengelig jeg! 

Jeg måtte stort sett klare å komme meg på bena igjen helt uten støtte, og det klarte jeg blant annet ved å ta permisjon en stund, og reise bort, så jeg fjernet meg helt fra andres krav. Jeg bare trente, leste og tok vare på meg selv. 

Dette med at jeg "stakk av" en stund er noe min familie ennå bruker mot meg av og til. Hvor utrolig nødvendig det var for meg er visst underordnet det at de ikke likte det. 

Da jeg var borte tok jeg også et oppgjør med meg selv, og hvordan jeg hadde drevet rovdrift på meg selv, og hvor lite jeg fikk igjen for det. Siden har jeg jobbet med å sette grenser. Jeg vet at jeg ikke er et supermenneske, som kan stille opp for alle, uten å ta hensyn til meg selv, og erfaringen med å selv bli så dårlig viste meg også at alle faktisk ikke er verdt å stille opp for. 

Nå er jeg mer selektiv på hvem jeg stiller opp for, og hvor mye. Jeg har lært meg å ta hensyn til egne behov, og å si nei. Helt kurert er jeg ikke, men jeg er iallefall mye bedre på å sette grenser. 

Det som er tankevekkende er at nå som jeg også sier nei er folk faktisk mye mer takknemlig for min hjelp de gangene jeg sier ja. De tar det ikke som en selvfølge lenger, og dermed setter de pris på det. 

Jeg håper at du leser min historie til skrekk og advarsel om hvor galt det kan gå, dersom man ikke tar hensyn til seg selv. To år med store smerter og depresjon kostet det meg. Og ingen takk og "selvfølgelig stiller jeg opp for deg, som har stilt så mye opp for meg" fikk jeg for de årene jeg strakk meg altfor langt for andre. 

Anonymkode: 70f66...fdc

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen -det kalles å være selvutslettende - jeg har rett og slett gått på en kjempe stress-smell pga akkurat det. Jobber nå med å finne mitt eget fokus og sette grenser, samt skal begynne i samtaleterapi for å «avlære» meg de refleksene. Anbefaler at du sier i fra til omgivelsene dine at det nå kommer til å skje noen forandringer og at du trenger litt hjelp til å sette grenser. Folk er utrolig forståelsesfulle om de bare vet og blir involverte. Lykke til og ta tak i dette dør det går utover den fysiske og psykiske helsa di.

Anonymkode: 33db6...d69