Kvinner som ofrer seg

[AnonymBruker]

Hei! Vet ikke om det ble rett emne, men here it goes.. 

Har dere noen tips til meg om hva jeg kan gjøre for å tenke mer på meg selv? Jeg vil begynne å ta på min egen maske før jeg tar på andres.. Her er litt om meg:

- føler at jeg gjør alt for andre og får lite eller ingenting tilbake 

- dersom jeg får høre at jeg ikke må gjøre det og det, det går bra, så føler jeg at jeg må gjøre det likevel, for personen har jo allerede nevnt det... Så da gjør jeg alt i min makt for å få det til, selv om det medfører et helvetes stress for meg selv

-jeg gjør alt for mann og barn, er med på mannens hobbyer og tilpasser slik at han får gjøre det "han vil", selv om dette betyr at jeg kommer i bakerste rekke. Innbiller meg at hvis han hadde vært god tilbake, så hadde det føltes bedre, men jeg tror uansett det beste er å si litt mer nei, prioritere hva jeg skal osv. 

- jeg skal egentlig studere, men rekker det ikke, for jeg gjør alt for mannen og andre og da er det ikke mer tid igjen. Føler meg mislykket, for "alle andre" tenker jo på seg selv først og får gjennomført ting.. Bare ikke jeg. Jeg har en plan for dagen, men ender opp med å gjøre ting jeg vet andre vil sette pris på.

Sikkert ikke så veldig godt forklart.. Men noen som kjenner seg igjen eller har noen tips til forbedring? Er ikke bare bare å sette seg selv i førersetet etter så mange år med "oppofring". Jeg blir med folk på kino for å se filmer jeg har null interessere for.. For jeg vil ikke si nei når jeg først blir spurt... 

Anonymkode: 9679d...c37

[AnonymBruker]

Hva tror du vil skje om du setter deg selv først?

Anonymkode: e316d...3ce

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva tror du vil skje om du setter deg selv først?

Anonymkode: e316d...3ce

Takk for spørsmål. 😊 Jeg tror at andre ikke kommer til å like meg (selv om jeg vet at teorien sier at ved å elske seg selv blir man en bra person eller noe...). Men jeg skjønner jo også at jeg kanskje ender opp som ei sur, bitter kjerring til slutt. Jeg er jo mye lei meg nå for at andre ikke gjør så mye for meg.. Og egentlig glad på deres vegne, for det er jo slitsomt i lengden å ha det sånn.. 

Anonymkode: 9679d...c37

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg kjenner meg igjen i å være selvoppofrende i den grad at jeg sidestiller egne behov i møte med andre. Dette er noe jeg jobber med i terapi, blant annet. Innerst inne er jeg nok redd for å bli avvist og forlatt om andre blir lei seg for noe som skjer mellom oss. 

Føler du på en frykt for avvisning kanskje? 

[absinthia]

Sett av tid til studiene og tvihold på den, si at da er du opptatt, uansett. 

Finn ut hva barna kan gjøre, som du gjør for dem nå. 

Fortsetter på den  måten du gjør nå, kommer du til å bli syk av stress/ utbrenthet. 

[AnonymBruker]

Drit i om andre ikke vil like deg, de burde like deg for den du er innerst inne, ikke den du later som du er. Jeg forstod dette ikke før, men jeg gjør det nå, og vet du hva, jeg har startet med nye vennskap, blanke ark og folk liker meg for den jeg er, ikke for den de synes jeg burde være. Jeg har begynt å sette meg selv først, andre kommer etterpå.

Anonymkode: 1ff71...200

[AnonymBruker]

 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for spørsmål. 😊 Jeg tror at andre ikke kommer til å like meg (selv om jeg vet at teorien sier at ved å elske seg selv blir man en bra person eller noe...). Men jeg skjønner jo også at jeg kanskje ender opp som ei sur, bitter kjerring til slutt. Jeg er jo mye lei meg nå for at andre ikke gjør så mye for meg.. Og egentlig glad på deres vegne, for det er jo slitsomt i lengden å ha det sånn.. 

Anonymkode: 9679d...c37

Jeg tror du har svaret selv her..Jeg tror også at dette handler om en litt misforstått idé om at man ikke vil bli elsket om man setter grenser for andre, mens egentlig så er det kanskje mer sånn at det svært nødvendig å sette grenser nettopp for å bli elsket og ikke minst respektert, og ikke bare bli sett på som et "hendig redskap som gjør andres liv behagelig". 

Anonymkode: bfdc0...3df

[AnonymBruker]

Jeg var som deg før, helt til jeg oppdaget at ingen så innsatsen jeg gjorde. De tok det som en selvfølge. Da skjønte jeg at jeg burde sette flere grenser. Det var ingen som likte meg mye bedre fordi jeg "ofret" meg. De brydde seg egentlig ikke. Helt til de så hva som skjedde da jeg ikke gjorde det jeg alltid har gjort. Da var de ikke takknemlige, men sinte! 

Ikke vær redd for at noen ikke skal like deg. Det er jo barna dine! 

Anonymkode: e316d...3ce

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg kjenner meg igjen i å være selvoppofrende i den grad at jeg sidestiller egne behov i møte med andre. Dette er noe jeg jobber med i terapi, blant annet. Innerst inne er jeg nok redd for å bli avvist og forlatt om andre blir lei seg for noe som skjer mellom oss. 

Føler du på en frykt for avvisning kanskje? 

Så bra du jobber med det. Er slitsomt å ha det sånn ja. Jeg får kanskje også det etter hvert. Driver å finner ut av hva som "feiler meg". Jeg er nok redd for å bli avvist ja. Hvis jeg har besøk så tør jeg ikke gå på do, for da tror jeg at folk drar hjem pga. det hvis de har vært her ei viss stund.. Det er helt.. Altoppslukende. Og jeg gjør alt for alle, selv om de "aldri" ofrer noe for meg

Anonymkode: 9679d...c37

[AnonymBruker]

17 minutter siden, absinthia skrev:

Sett av tid til studiene og tvihold på den, si at da er du opptatt, uansett. 

Finn ut hva barna kan gjøre, som du gjør for dem nå. 

Fortsetter på den  måten du gjør nå, kommer du til å bli syk av stress/ utbrenthet. 

Takk. Ja, det er vel det jeg må gjøre. Jeg er ofte så sliten at jeg ikke orker å dra til skolen, da blir jeg hjemme og da blir jeg slukt.. Eller jeg sovner for jeg orker ikke tenke på alt. Jeg er sliten av at jeg hver dag må svare på om jeg skal på skolen eller ikke osv. For jeg skal jo det. Og jeg skjønner jo at ikke andre tar det seriøst når ikke jeg selv gjør det.. Og det er jo til syvende og sist mitt ansvar og mitt liv.. Selv om mannen burde interessert seg liiitt.

 

Ts 

Anonymkode: 9679d...c37

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så bra du jobber med det. Er slitsomt å ha det sånn ja. Jeg får kanskje også det etter hvert. Driver å finner ut av hva som "feiler meg". Jeg er nok redd for å bli avvist ja. Hvis jeg har besøk så tør jeg ikke gå på do, for da tror jeg at folk drar hjem pga. det hvis de har vært her ei viss stund.. Det er helt.. Altoppslukende. Og jeg gjør alt for alle, selv om de "aldri" ofrer noe for meg

Anonymkode: 9679d...c37

Ja, og det er slitsomt å bli så paralysert fordi jeg er konstant redd for at alle andre skal bli lei seg for ting jeg sier eller gjør. 

Det er mulig du er redd for å bli avvist, ja. Sliter selv med separasjonsangst, så mye styres nok underbevisst av denne dyptliggende angsten.

Føler med deg. Ikke noe godt å ha det slik. Som du sier selv så tar det mye tid og krefter, og ikke minst energi.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Drit i om andre ikke vil like deg, de burde like deg for den du er innerst inne, ikke den du later som du er. Jeg forstod dette ikke før, men jeg gjør det nå, og vet du hva, jeg har startet med nye vennskap, blanke ark og folk liker meg for den jeg er, ikke for den de synes jeg burde være. Jeg har begynt å sette meg selv først, andre kommer etterpå.

Anonymkode: 1ff71...200

Så bra at du har klart det. Hvordan klarte du det da? 

Anonymkode: 9679d...c37

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg tror du har svaret selv her..Jeg tror også at dette handler om en litt misforstått idé om at man ikke vil bli elsket om man setter grenser for andre, mens egentlig så er det kanskje mer sånn at det svært nødvendig å sette grenser nettopp for å bli elsket og ikke minst respektert, og ikke bare bli sett på som et "hendig redskap som gjør andres liv behagelig". 

Anonymkode: bfdc0...3df

Bare sliter med å forstå hvordan jeg skal bli mer elsket av å si nei. Men det er vel ikke svart hvitt da. 

Anonymkode: 9679d...c37

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var som deg før, helt til jeg oppdaget at ingen så innsatsen jeg gjorde. De tok det som en selvfølge. Da skjønte jeg at jeg burde sette flere grenser. Det var ingen som likte meg mye bedre fordi jeg "ofret" meg. De brydde seg egentlig ikke. Helt til de så hva som skjedde da jeg ikke gjorde det jeg alltid har gjort. Da var de ikke takknemlige, men sinte! 

Ikke vær redd for at noen ikke skal like deg. Det er jo barna dine! 

Anonymkode: e316d...3ce

Mistet du de folka da? Jeg prøvde i kveld å ikke løpe rundt som en tornado og fikse alt. Da fikk jeg jammen høre det og ja.. Skulle jeg ikke hjelpe til? Men når det er andre veien så sier jeg ingenting. 

Er ikke redd for barna. Går bra å gjøre alt for de, vil bare bli satt pris på av mannen også, men det er vel en klassisk greie.. De ser vel ikke alt du har gjort før du ikke gjør det lenger. 

Anonymkode: 9679d...c37

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Ja, og det er slitsomt å bli så paralysert fordi jeg er konstant redd for at alle andre skal bli lei seg for ting jeg sier eller gjør. 

Det er mulig du er redd for å bli avvist, ja. Sliter selv med separasjonsangst, så mye styres nok underbevisst av denne dyptliggende angsten.

Føler med deg. Ikke noe godt å ha det slik. Som du sier selv så tar det mye tid og krefter, og ikke minst energi.

Ikke sant. Jeg er også det. Samtidig som jeg vil si fra når ting er urettferdig. Men er jeg spydig eller anklagende, så kan du banne på at jeg rekker å dekke over/si unnskyld før den andre har reagert en gang.. Sliter med å stå opp for meg selv.. Kan si fra at jeg er lei en dag og så fortsetter jeg å gjøre alt neste dag. 

 

Føler med deg også. Håper terapi funker. Er vel en grunn for at man aldri er uthvilt det der ja

Anonymkode: 9679d...c37

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Jeg ble utbrent til slutt. Fikk terapi av kommunen, lavterskeltilbud i mens jeg ventet på psykolog. Lærte meg veldig bra å sette egne behov foran andre, innenfor rimelige grenser. Det har vært så befriende. 

Anonymkode: b0a20...102

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ikke sant. Jeg er også det. Samtidig som jeg vil si fra når ting er urettferdig. Men er jeg spydig eller anklagende, så kan du banne på at jeg rekker å dekke over/si unnskyld før den andre har reagert en gang.. Sliter med å stå opp for meg selv.. Kan si fra at jeg er lei en dag og så fortsetter jeg å gjøre alt neste dag. 

 

Føler med deg også. Håper terapi funker. Er vel en grunn for at man aldri er uthvilt det der ja

Anonymkode: 9679d...c37

Dette er ikke lett, og det tar tid å snu et sånt inngrodd mønster. Jeg vet ikke om det er slik for deg, men for meg er det nesten som et mål å ikke ta hensyn til meg selv, å ikke sette grenser, å aldri si noe galt, å heller tie fremfor å være direkte. Målet er helt tiden å skåne alle andre; rett og slett å være skyldfri. Men så må jeg atter en gang krype til korset og innse at jeg ikke er feilfri uansett hvor mye jeg skulle ønske jeg var det. Jeg får høre at jeg tar for lite plass og at jeg ikke må ha en sånn «unnskyld-at-jeg-er-til» holdning.

Går du også i terapi? 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen. Jeg ble utbrent til slutt. Fikk terapi av kommunen, lavterskeltilbud i mens jeg ventet på psykolog. Lærte meg veldig bra å sette egne behov foran andre, innenfor rimelige grenser. Det har vært så befriende. 

Anonymkode: b0a20...102

Ja, for det er vel ikke svart hvitt. Man skal vel ikke gå fra å si ja til alt til å si nei til alt? Du lærte deg å ikke ha dårlig samvittighet for å si nei da? Så bra det har fungert for deg og at det er befriende. Det høres jo lovende ut. 

Anonymkode: 9679d...c37

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Er du plaget med mye dårlig samvittighet TS? Må si helt ærlig at skyldfølelsen er min største fiende i livet. Jeg tror få følelser har vært tyngre å bære enn den!

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Dette er ikke lett, og det tar tid å snu et sånt inngrodd mønster. Jeg vet ikke om det er slik for deg, men for meg er det nesten som et mål å ikke ta hensyn til meg selv, å ikke sette grenser, å aldri si noe galt, å heller tie fremfor å være direkte. Målet er helt tiden å skåne alle andre; rett og slett å være skyldfri. Men så må jeg atter en gang krype til korset og innse at jeg ikke er feilfri uansett hvor mye jeg skulle ønske jeg var det. Jeg får høre at jeg tar for lite plass og at jeg ikke må ha en sånn «unnskyld-at-jeg-er-til» holdning.

Går du også i terapi? 

Tja, det er vel ikke helt sånn for meg, men jeg har vel alltid en tanke om at hvis jeg sier ja til det og det eller stiller opp, hjelper, så vil de gjøre noe jeg liker tilbake. Og så skjer det ikke. Og da blir jeg forvirret. For etter som jeg tar hensyn til alt og alle, så tror jeg jo at resten av verden fjør det også.. Så jeg har begynt å prøve å være "vanskelig" tilbake. Ikke ta kontakt. Ikke hjelpe. Men det holder ikke lenge. Og det føles ikke godt det heller, for det blir litt påtatt. Og de andre vet jo ikke hva jeg tenker.. 

Anonymkode: 9679d...c37