Var studietiden den beste tiden i ditt liv?

[AnonymBruker]

Helt enkelt: Var studietiden den beste tiden i ditt liv? 

Jeg føler et veldig press om å være supersosial og glad, og å ha "the time of your life" i studietiden. Dette gjør meg rett og slett engstelig. Så er det virkelig sånn at studietiden er den beste for de fleste? 

Anonymkode: ade23...2f0

[AnonymBruker]

Nei, overhode ikke!!! Jeg syntes studiet var ganske vanskelig, og ikke minst stressende med alle innleveringer, eksamener osv. Ikke fikk jeg meg særlig mye venner heller, syntes faktisk ikke folk var så åpne og kontaktsøkende og lett å komme innpå som det mange skryter av. Fikk jo noen bekjentskaper som jeg kunne lunsje med og sånt etter hvert, men det var visst høyst overfladisk, for ingen av dem var interessert i å holde kontakten etter at vi var ferdige med studiene. 

Dårlig råd hadde jeg også, selv om jeg jobbet alt jeg syntes jeg hadde tid til både kvelder og helger. 

Nei, studietiden syntes jeg var et svare strev. Fem år i en enormt slitsom tilstand, kunne aldri slappe ordentlig av, nesten aldri ha skikkelig fri og ferie, og følte meg mest av alt som i et slags fengsel (selv om jeg fysisk sett var «fri»). Alt ble MYE bedre etter at jeg var ferdig utdannet, og de 6 årene som gikk fra jeg var ferdig med studiene og frem til jeg fikk mitt første barn var da jeg VIRKELIG hadde the time of my life. Fikk kjøpt min første leilighet, fikk min første, relativt godt betalte, jobb, møtte drømmemannen, reiste en hel masse og generelt bare nøt livet!

Så ikke stress med at studietiden skal være «all that», tror mange opplever at det først er tiden ETTER studiene som faktisk blir bra!

Anonymkode: 0a2a9...d36

[AnonymBruker]

Nei. Ble ikke noe særlig kjent med folk, kjedet meg mye og levde med konstant dårlig samvittighet for alt jeg ikke hadde lest. Likte ikke å være student overhodet.

Anonymkode: 35074...228

[nordlending]

Absolutt ikke. 

[AnonymBruker]

For meg var det det. Ikke de to første årene, for da følte jeg meg litt lost og hadde lite sosialt nettverk. Tredjeåret fikk jeg flere venner og et større sosialt miljø rundt meg, og deretter gikk det bare oppover. Fantastisk tid! 

Anonymkode: 6b70a...e2d

[AnonymBruker]

Nei! Jeg fikk gode venner og noen av dem har jeg fremdeles. Men det var det eneste som var bra. Jeg jobbet kjempemye for å få det til å gå rundt. Jeg var likevel mye sulten. Og jeg hadde stadig dårlig samvittighet for skolen, for det var aldri nok tid. Husker det som bare stress og mas.

Anonymkode: c0eed...c00

[AnonymBruker]

Nei, ikke i det heletatt.

var mye ensom, utestenkt fordi jeg ikke drikker hver helg, dårlig økonomi, hadde ikke råd til skikkelig og sunt kosthold, utslitt av mye obligatorisk+jobb og jeg var en av veldig få som tok studie seriøst. Ikke ett liv jeg likte å leve.

Godt å endelig få begynt i jobb, er en helt annen verden. Ett liv jeg faktisk vil leve.

Anonymkode: c81e9...817

[AnonymBruker]

Studietiden = gå KONSTANT rundt med dårlig samvittighet! Fordi det alltid er noe du føler du må gjøre (innleveringsfrister, lese mer, jobbe hardere, skrive bedre notater, få bedre karakterer, møte opp på alle forelesninger og seminarer, kanskje lese andre bøker som egentlig ikke er pensum men som kan være "bra å lese allikevel", kanskje ta opp noen eksamener for å prøve å få A eller B, osv). Det er alltid noe man kan gjøre bedre. Selv i jule- og sommerferiene. Til tross for at sommerferien er over 2 mnd lang, ligger det hele tiden i bakhodet mitt at "jeg burde jo egentlig kjøpe pensumbøkene til høsten og lese nå, da gjør jeg det mye bedre på eksamenene før jul". Jeg leste jeg aldri i feriene. Møtte ikke opp på forelesninger. Utsatte og prokastrinerte...

Så er det jo det å ha dårlig råd. Jeg hadde ikke råd til å reise hjem f.eks, kun i ferier. Det var stressende å telle hver krone for å få råd til mat. Kjøpe alkohol eller drinker på byen kunne glemme - jeg drakk hjemmebrent (haha). Én kinotur eller kafébesøk kunne sprekke matbudsjettet resten av mnd. Jeg hadde studenthybel heldigvis, og delte kjøkken med supersnille folk. Men mange jeg kjente bodde elendig, mugg og falleferdige rom, husleiere som ikke fulgte kontrakten osv.

Jeg føler at jeg aldri kan slappe av. Jeg liker å lese skjønnlitteratur og tegne, men dette gjør jeg aldri, fordi jeg "heller burde lese pensumbøker". Ser jeg på TV eller møter venner, er det dårlig samvittighet. Går jeg ut på byen bør jeg ikke drikke for mye eller gå sent hjem, for jeg bør jo utnytte søndagen. Jeg blir rett og slett helt handlingslammet. Og jeg følger aldri "hva jeg bør gjøre" - jeg orker ikke lese 8 timer hver dag, nilese pensum, konte eksamener osv. 

Men, jeg synes de 2 første årene var gøy, fordi jeg heldigvis ble kjent med mange i fadderuka, og klarte å holde kontakten med dem. Vi dro på studietur det andre semesteret mitt, og da ble jeg enda bedre kjent med folk. Jeg dro på Polentur med fire studievenninner. Vi satt med hverandre i forelesninger, lesesalen og lunsj. Samt at det alltid var en eller annen fest eller venninnekvelder. Jeg gikk hardt inn for å være sosial med dem så jeg ikke mistet venner. Den gangen kunne jeg finne på ting uten å få kjempedårlig samvittighet.

Men, så traff jeg veggen hardt etter 2 år, sluttet helt å gå på universitetet, og mistet kontakt med alle sammen. De fem siste årene har vært helt pyton, jeg har krøpet til korset og fått profesjonell hjelp. Skulle ha levert maateroppgaven for 2 år siden, men er for syk. Har tatt alt fra 0-2 eksamener i året. Ligger langt etter. Og der kommer den dårlige samvittigheten og selvfølelsen igjen: alle vennene mine fikk gode karakterer, ble ferdig til normert tid, har fått jobb, holder kontakten, osv. 

Jeg ser tilbake på de to første årene med et smil. Og jeg ville nok hatt noen positive følelser igjen hvis jeg ikke hadde møtt veggen. Men studietiden er virkelig ikke en dans på roser. Det hjelper å ha gode venner rundt seg, og å skape gode minner. Ta seg fri innimellom med god samvittighet, men det klarer ikke jeg 😅

Anonymkode: ffe95...648

[AnonymBruker]

Verste tiden i mitt liv så langt. Hater utdanning, men måtte ta den for å få drømmejobben.

Anonymkode: 794b9...705

[AnonymBruker]

Jeg hadde små barn i studietiden, bodde i studentby med mange i samme situasjon - og det er den desidert beste tiden i livet mitt.

Anonymkode: 692ab...0eb

[heipådegsann]

De to første årene mine var ikke særlig spesielle. Litt ensomme. De to siste årene jeg har hatt nå har vært helt fantastiske, jeg føler meg lykkelig og gruer meg til å slutte om to nye år. Blir arbeidslivet like bra skal jeg være kjempefornøyd med livet! Jeg trives som student, har fått meg en fantastisk vennegjeng, elsker samboeren min, og har en hærlig gutt som jeg trives godt med å være mammaen til. Jeg synes også studiebyen er mye bedre enn hjemstedet mitt.

Men jeg tror dette er veldig individuelt. Det kan være den beste tiden i livet. Men den beste tiden kan også komme senere, og for noen vil den beste tiden allerede være over før studietiden.

Ikke stress, gjør ting sånn som du føler for å gjøre det her og nå.

[AnonymBruker]

For min del, JA!

Men det var fordi jeg ikke tok det noe seriøst i det hele tatt. Jeg var ikke interessert i en utdannelse, jeg brukte bare studielånet til å leve på, fordi det er et ekstremt lukrativt lån. Studentboliger er også veldig billige, så jeg sparte mye penger på boutgifter. Så satt jeg bare inne hele dagen og spilte dataspill og røykte hasj i et par år mens jeg levde på et billig lån fra staten. En helt fantastisk tid som jeg ofte ser tilbake på som et av mitt livs hittils beste øyeblikk.

Fikk meg til slutt en jobb, og betalte tilbake lånet på bare et par år. Verdt hver eneste krone.

Anonymkode: e2656...82e

[AnonymBruker]

For min del var den en av de to beste tidene i livet. 

 

Anonymkode: 34b7f...b4d

[Gjest hind]

Nei, slett ikke. Det var en tid med mye stress og lite penger. Studietiden var bare en etappe jeg måtte holde ut for å nå målet, og jeg har ikke savnet den en dag.

[AnonymBruker]

Nei, jeg hadde det gøy og det var sosialt. Men jeg er lykkeligere nå. Fritiden dreier seg ikke rundt alkohol, jeg er tryggere på meg selv, har definert fritid og penger til hobbier og aktiviteter.

Anonymkode: efc68...98e

[AnonymBruker]

Ja og nei. Hadde mange fantastiske opplevelser og møtte utrolig spennende mennesker, men  det var også mye slit og bekymringer. Jeg ville ikke vært det foruten, men er samtidig veldig glad jeg ikke lenger er student.

Anonymkode: d8dc7...a94

[AnonymBruker]

Absolutt ikke. 

Anonymkode: 1ebc7...f27

[AnonymBruker]

Nei!

Anonymkode: fbe8e...929

[AnonymBruker]

Sosialt ja, faglig nei.

Var ikke sosial med klassen, hadde 'egne' venner da jeg kom fra studiestedet.

Anonymkode: b1d05...571

[Cata]

Så absolutt. Jeg hadde et skikkelig sosialt nettverk og gode venner rundt meg for første og sannsynligvis siste gang i mitt liv. Mange av de vennene jeg har i dag er fra den tiden, men vi treffes ikke så ofte siden vi fikk oss jobb og etterhvert familie på forskjellige steder i landet. 

Faglig gikk det også for det meste greit. Det var mye jobb selvsagt, men vi var gode på å støtte hverandre og hjelpe hverandre med øvinger og innleveringer og eksamenslesning.