Sorg etter å miste mammaen jeg aldri hadde

[Elán]

Dette er sårt å skrive om, og det er relativt forvirrende. Jeg vil ikke fortelle alt, men jeg skal fortelle noe. Dette kun for å få tanker ned et sted, for akkurat nå er tankene skikkelig gjennomtrengende og jeg sliter med tanken på å komme meg videre. Jeg har skrevet en del i "den store depresjonstråden" om situasjonen, men igjen har tankene hopet seg opp og sliter meg helt ut.

Jeg har aldri hatt en mamma. Eller, jeg har det, rent biologisk sett. Men fra jeg var barn, ble jeg satt til side. Hun misunnet tanten min som har et barn som er noen måneder eldre enn meg fordi hun var liten og nett. Jeg var en stor kjøttbolle da jeg kom ut, og var ikke en søt baby som kusina mi. Etterhvert som jeg ble eldre var det kritikk etter kritikk. Fra jeg var 6-7 år gammel, ble jeg etterlatt til meg selv i helgene fordi mamma skulle på byen og på fest. Før dette bodde jeg mest hos faren min. Mamma forsøkte å selge meg. Hun ville la meg være hos pappa mot at han fortsatte å betale barnebidrag. Pappa kjempet for å få omsorgen for meg, men ingen advokater kunne hjelpe fordi han var mann og fedre hadde ingenting de skulle sagt på den tiden.

Vi har aldri sett øye til øye, aldri gått overens. Som 12-åring ble jeg kastet ut hjemmefra. Jeg måtte gå til naboen for å få ringt til pappa. Pappa var bortreist i forbindelse med jobb, og han ringte da til faren til venninna jeg hadde som kom og hentet meg og lot meg bo hos dem til pappa kom hjem. Han hentet meg og kjørte meg hjem til der han bodde. Utenfor står alle tingene mine. I regnet. Alt var ødelagt.

Drøye halvåret etter begynte jeg på ungdomsskolen. hvor mobbing skjedde daglig. Jeg mistet snart kontakt med den eneste venninnen jeg hadde. Jeg slet med mye, selvskading, mat, depresjon, suicid-tanker, angst, anoreksi. Det ballet på seg. Plutselig gjenoppstod kontakten mellom meg og mamma og jeg begynte å bo hos henne igjen. Jeg trodde alt hadde blitt bedre. Det viser seg da at det hadde ikke blitt bedre. Jeg begynte å gå fast til helsesøster på ungdomsskolen. Jeg husker jeg kom gråtende på kontoret og sa at jeg var nødt å flytte fra mamma, de var nødt til å sende meg til fosterhjem, for jeg klarte ikke bo under forholdene. Men det skjedde ikke. Ingen så meg, hørte meg. Ingen hjalp meg.

Jeg flyttet for meg selv da jeg var 18 år, langt unna hjemme. Jeg hadde litt kontakt med mamma i blant, men de gangene jeg kom på besøk, ble jeg kastet ut så snart jeg kom inn døra. 

I alle år har jeg tilgitt og tilgitt, fortrengt hva som har skjedd. Jeg har funnet meg i mye. Mye mer enn det jeg har skrevet her. Men i mars tenkte jeg at nok var nok, men jeg hadde ikke styrke til å kutte alle bånd med henne. Jeg visste ikke hvordan. Det var en ny hendelse nå i mai og da kjente jeg at jeg ikke klarte mer. Jeg hadde vært på reise sammen med mannen jeg dater. Hadde en fantastisk tur. Så kommer jeg hjem og finner brev i postkassa om at hun ikke orker å krangle med meg, at alt er fint så lenge hun tier og ikke går i mot meg, men dersom hun går i mot meg, så er det ut med tenner og klør (fra min side). Et par dager senere slettet jeg henne og blokkerte henne.

Nå kommer samvittigheten luskende, og kjenner på et enormt tomrom. Et tap, selv om det egentlig ikke er det. En sorg over å miste en mamma jeg aldri egentlig hadde. Sorgen kjennes bunnløs og jeg tror aldri jeg kommer meg opp igjen.

[Testosteron]

3 minutter siden, Elán skrev:

Hun misunnet tanten min som har et barn som er noen måneder eldre enn meg fordi hun var liten og nett. Jeg var en stor kjøttbolle da jeg kom ut, og var ikke en søt baby som kusina mi. Etterhvert som jeg ble eldre var det kritikk etter kritikk.

Jeg tror ikke dette handler om "feil" ved deg, men at det er henne det er noe i veien med. Jeg tror at uansett hvilket barn hun hadde fått, så hadde det samme skjedd. Hun hadde kritisert det og vært misfornøyd

[ikkevoksen]

Åh kjære deg ❤️ Dette var vondt å lese. Det første jeg må si er at jeg skjønner deg kjempegodt, det er vondt å leve med å måtte forsone seg med det faktum at moren din sviktet deg. Jeg kjenner meg sånn igjen, og sliter mye med vonde følelser rundt det også. Du er ikke alene om å ha det slik ❤️ Og det er jo selvfølgelig et tap. Du har jo håpet så lenge på at hun skulle skjerpe seg, så skjedde det aldri. Jeg synes du burde tillate deg selv å være trist for dette, men finn også trøst med annen god familie eller nære venner om du har. Dette skal du ikke måtte bære på alene. Eventuelt snakk med noen fagpersoner. Om psykolog blir for mye, kan jeg anbefale 116 123 - mental helse hjelpetlf. Det er en gratis, døgnåpen tjeneste. De er ikke psykologer, men frivillige medmennesker. 

En ting til - du må ikke tilgi. Du må ingenting. For tilgivelse skal fortjenes. Ønsker deg alt godt videre, og at du kan finne kjærlighet og omsorg i andre rundt deg ❤️ 

[ikkevoksen]

8 minutter siden, Testosteron skrev:

Jeg tror ikke dette handler om "feil" ved deg, men at det er henne det er noe i veien med. Jeg tror at uansett hvilket barn hun hadde fått, så hadde det samme skjedd. Hun hadde kritisert det og vært misfornøyd

Enig. Aldri tro at det er din egen feil at hun behandlet deg slik, ts! 

[Elán]

3 timer siden, ikkevoksen skrev:

Åh kjære deg ❤️ Dette var vondt å lese. Det første jeg må si er at jeg skjønner deg kjempegodt, det er vondt å leve med å måtte forsone seg med det faktum at moren din sviktet deg. Jeg kjenner meg sånn igjen, og sliter mye med vonde følelser rundt det også. Du er ikke alene om å ha det slik ❤️ Og det er jo selvfølgelig et tap. Du har jo håpet så lenge på at hun skulle skjerpe seg, så skjedde det aldri. Jeg synes du burde tillate deg selv å være trist for dette, men finn også trøst med annen god familie eller nære venner om du har. Dette skal du ikke måtte bære på alene. Eventuelt snakk med noen fagpersoner. Om psykolog blir for mye, kan jeg anbefale 116 123 - mental helse hjelpetlf. Det er en gratis, døgnåpen tjeneste. De er ikke psykologer, men frivillige medmennesker. 

En ting til - du må ikke tilgi. Du må ingenting. For tilgivelse skal fortjenes. Ønsker deg alt godt videre, og at du kan finne kjærlighet og omsorg i andre rundt deg ❤️ 

Takk ❤️ jeg har det bare veldig vondt. Føler jo alltid at det er min feil fordi det er der jeg har blitt fortalt i alle år. 

Jeg går til psykolog annenhver uke. Det eneste problemet med mental helse hjelpetlf er at jeg ikke klarer å prate i telefoner... 

[AnonymBruker]

Vet du, det kan være veldig vanskelig, men i denne situasjonen høres det ut som om du bare burde slette henne fra livet ditt. Min mann er vokst opp med alvorlig psykisk og fysisk mishandling som minner mest om daglig tortur slik han forteller om det. Han slet i mange, mange år med forholdet til familien. Det er jo familie selv hvor jævlig den er, men skal man være trofast, stå på og hjelpe til hos mennesker som aldri har gjort deg noe godt? Hver gang telefonen ringte skvatt han, hver gang de nærmet seg besøk hadde han angstanfall i flere dager før og etter, hver gang noen bare snakket om dem begynte han å skjelve. Han har aldri hatt foreldre, bare noen som hadde unger i hus de kunne gjøre hva de vil med. Vi bodde sammen i over 10 år før han fortalte meg hvordan det egentlig stod til, før han startet å åpne opp om hvordan barndommen hadde vært (han har bare nevnt enkeltepisoder, klarer ikke snakke om alt). En dag tok han valget om å bryte all kontakt og aldri se seg tilbake. Han brøt kontakten med absolutt alle han er i slekt med. Og vet du - jeg har aldri sett han så letta før. Det var som en byrde ble lettet fra skuldrene hans. Han har aldri hatt det bedre i sitt liv. Han slipper å forholde seg til noe som har med fortiden å gjøre, trenger ikke være redd, bekymret og engstelig lengre, aldri ha dårlig samvittighet for noe han ikke skal ha dårlig samvittighet for. Det var en lettelse for ham.

Først og fremst - Det er ikke din skyld. DU har ingenting å stå til ansvar for, det er ikke du som har skapt dette forholdet til din mor. Du skal ikke trenge å tilgi noe som helst, men det som er vanskelig å ta inn over seg er at det aldri kommer til å bli noe bedre. Du kommer aldri til å få en mamma som du skulle hatt, en mamma alle barn burde ha. Det er jo det håpet man alltid har og som gjør at man tilgir om igjen og om igjen. Men man ender jo opp med skuffelse på skuffelse og sannheten er at det aldri vil endre seg. Selvfølgelig er det også tungt å ikke ha noen familie, men hvis familien ikke tilfører deg NOE godt så er det bedre å leve uten dem. Det er en sorgprosess, men du vil sannsynligvis få det bedre på lang sikt. 

Snakk med de rundt deg og skap deg din egen familie med mennesker som vil deg godt i livet❤️ Lykke til videre TS. 

Anonymkode: ccafb...54a

[AnonymBruker]

Å kjære TS, så vondt å lese!

Jeg tenker... Kan det være sorgen over håpet som er borte du kjenner på nå? Kjærligheten man har til sine foreldre er betingelsesløs. Ønsket om anerkjennelse og respekt fra dem er fundamentalt betinget. Håpet om å oppnå dette, er grenseløst. 

Du har kuttet henne ut, og anerkjent at håpet er fåfengt. Du har ikke bare mistet/kuttet kontakten med den moren du har, men også den moren du skulle ønske hun kunne være. 

Sørg, du. Selv om sorgen føles bunnløs nå, er jeg ganske sikker på at du etter hvert vil finne fotfestet igjen, og sakte men sikkert finne ut hvordan du skal gå videre. 

Anonymkode: bee08...a1f

[Elán]

På 30.5.2019 den 22.55, AnonymBruker skrev:

Vet du, det kan være veldig vanskelig, men i denne situasjonen høres det ut som om du bare burde slette henne fra livet ditt. Min mann er vokst opp med alvorlig psykisk og fysisk mishandling som minner mest om daglig tortur slik han forteller om det. Han slet i mange, mange år med forholdet til familien. Det er jo familie selv hvor jævlig den er, men skal man være trofast, stå på og hjelpe til hos mennesker som aldri har gjort deg noe godt? Hver gang telefonen ringte skvatt han, hver gang de nærmet seg besøk hadde han angstanfall i flere dager før og etter, hver gang noen bare snakket om dem begynte han å skjelve. Han har aldri hatt foreldre, bare noen som hadde unger i hus de kunne gjøre hva de vil med. Vi bodde sammen i over 10 år før han fortalte meg hvordan det egentlig stod til, før han startet å åpne opp om hvordan barndommen hadde vært (han har bare nevnt enkeltepisoder, klarer ikke snakke om alt). En dag tok han valget om å bryte all kontakt og aldri se seg tilbake. Han brøt kontakten med absolutt alle han er i slekt med. Og vet du - jeg har aldri sett han så letta før. Det var som en byrde ble lettet fra skuldrene hans. Han har aldri hatt det bedre i sitt liv. Han slipper å forholde seg til noe som har med fortiden å gjøre, trenger ikke være redd, bekymret og engstelig lengre, aldri ha dårlig samvittighet for noe han ikke skal ha dårlig samvittighet for. Det var en lettelse for ham.

Først og fremst - Det er ikke din skyld. DU har ingenting å stå til ansvar for, det er ikke du som har skapt dette forholdet til din mor. Du skal ikke trenge å tilgi noe som helst, men det som er vanskelig å ta inn over seg er at det aldri kommer til å bli noe bedre. Du kommer aldri til å få en mamma som du skulle hatt, en mamma alle barn burde ha. Det er jo det håpet man alltid har og som gjør at man tilgir om igjen og om igjen. Men man ender jo opp med skuffelse på skuffelse og sannheten er at det aldri vil endre seg. Selvfølgelig er det også tungt å ikke ha noen familie, men hvis familien ikke tilfører deg NOE godt så er det bedre å leve uten dem. Det er en sorgprosess, men du vil sannsynligvis få det bedre på lang sikt. 

Snakk med de rundt deg og skap deg din egen familie med mennesker som vil deg godt i livet❤️ Lykke til videre TS. 

Anonymkode: ccafb...54a

Det er kun moren min jeg må kutte kontakt med heldigvis. Men i dette savner jeg også støtte fra faren min. Fortalte han at jeg kutter kontakt med henne og at jeg kommer til å ha det ganske tungt fremover (har også fortalt at jeg er veldig deprimert generelt og at dette ikke hjelper), men får til svar "neida, det går helt fint". Jeg overreagerer nok, men jeg skulle heller ønske at han sa "jeg skjønner det kan bli tøft, men jeg skal støtte deg så godt jeg kan" eller noe lignende. Jeg kommer ikke til å kutte kontakt med han, men jeg føler ikke han er faren min fordi han er så opptatt av mine søsken og jeg faller vekk. Det gjør så vondt å stå i dette helt alene.

Det jeg tenker er jo at jeg kunne funnet meg i alt mamma har gjort, og at jeg har fortjent det. Det er det hun har sagt hele livet mitt. At jeg er feil. Jeg er et misfoster, jeg var et uhell og hun skulle ønske jeg var død. For å være ærlig skulle jeg også ønske jeg var det.

Jeg kommer aldri til å krype tilbake. Problemet er at hun er så veldig god på å manipulere og hale meg inn igjen. Har kuttet kontakt flere ganger. På et tidspunkt byttet jeg telefonnummer for å ikke ha mer med henne å gjøre, men så fikk hun familien på sin side til å kontakte meg og snikringe meg mens mamma var der. Nå har jeg fortalt nærmeste familie hvordan ståa er, og de har mamma kuttet ut, så jeg slipper det denne gangen. En annen gang sa hun at hun skulle ta livet av seg (fikk melding av mammas slektning om selvmordsbrevet), måtte kjøre i full fart til huset hennes og bryte meg inn for å se til henne, og ta kontakt med legen dagen etterpå. Dersom hun tar sitt eget liv, er jeg den skyldige. Som alt annet som har gått galt i livet hennes.

På 31.5.2019 den 14.18, AnonymBruker skrev:

Å kjære TS, så vondt å lese!

Jeg tenker... Kan det være sorgen over håpet som er borte du kjenner på nå? Kjærligheten man har til sine foreldre er betingelsesløs. Ønsket om anerkjennelse og respekt fra dem er fundamentalt betinget. Håpet om å oppnå dette, er grenseløst. 

Du har kuttet henne ut, og anerkjent at håpet er fåfengt. Du har ikke bare mistet/kuttet kontakten med den moren du har, men også den moren du skulle ønske hun kunne være. 

Sørg, du. Selv om sorgen føles bunnløs nå, er jeg ganske sikker på at du etter hvert vil finne fotfestet igjen, og sakte men sikkert finne ut hvordan du skal gå videre. 

Anonymkode: bee08...a1f

Det er vel en blanding av mange rare følelser. Noe er at håpet om at jeg skal få en mamma jeg aldri hadde, er borte. Noe fordi jeg føler meg forlatt. Jeg er forvirret og desorientert. Jeg har alltid prøvd å føye meg og være det andre (mamma) har forventet av meg, likevel klarer jeg ikke det. Alt føles håpløst når jeg står i det mørkeste dypet. Jeg klarer ikke komme meg opp. Har omtrent ikke gjort annet de siste dagene enn å gråte. Jeg har så vondt i brystet og det kjennes ut som om jeg kveles.

[AnonymBruker]

Youtube

Lær om narsissistisk og psykopatisk oppførsel, kanskje spesielt om manipulasjon - det finnes mange kanaler på engelsk med gode folk og eksperter. For deg høres det ut som om Lisa A Romano kan være en god start. 

Har helt annen fortid og grunner for å avslutte kontakt med min familie men vet hvor beinhardt det føles. Det er som et klister, et steg frem to tilbake - etterhvert to steg frem og et tilbake. Til slutt finnes det bare en vei og det er friheten og retten du har til å skape ditt eget liv. Retten du har til å bli kjent ned deg selv og elske deg selv. 

Anbefaler å bruke affirmasjoner for å holde balansen

 

Anonymkode: 55e96...e84