Har nesten ingen venner, bare bekjente

[AnonymBruker]

Jeg har ikke slitt med depresjoner, jeg har ikke sosial angst eller noen ting. Jeg er med på alt, har reist på turer alene, er med på sosiale tilstelninger og byr på meg selv, men i en alder av 30 år har jeg endt opp med mange bekjente men ingen nære venner.

Vennene fra barneskolen har et helt annet liv og er opptatte med sitt, vennene fra VGS er spredt rundt i landet, og vennene fra studentiden er også over alt i verden. Min beste venninne her jeg bor nå vil heller henge med vennene til typen hennes enn med meg. Jeg har bekjente fra hobbyen jeg driver med, men det blir jo med bekjente. Det eneste vi har til felles er hobbyen og sosialt utenom fungerer ikke.

Den eneste jeg har er kjæresten min. Og han og har det egentlig litt likt, han har "mistet" mange av sine venner fordi de aldri var vennene hans, men brukte han fordi han kunne skru på bil og alltid var ledig til å finne på ting.

Så nå har vi hverandre, men er sosiale og utadvente, men dessverre ingen å være sosiale med...

Anonymkode: b1303...dbe

[AnonymBruker]

Hei 

Har det på samme måten eg og kun bekjente og ingen venner lenger .. som din mann har eg blitt utnytta for det eg kan i livet .... Og sitter igjen alene og ingen og prate med eller være sosial med ... Og er ikkje enkelt når ein er voksen og få nye venner heller har eg merka 

Anonymkode: 7934e...399

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt venner, kun bekjente. Jeg er over 50 år nå, så får nok aldri venner heller.

Anonymkode: 78e73...303

[AnonymBruker]

Jeg har det egentlig helt likt som deg! Vanskelig å få gode, nære vennskap nå som jeg er 33 år. Har bekjentskaper og gode kollegaer som jeg fint kan være sosial med innimellom, men ikke noen veldig nære venninner. Den næreste jeg har om jeg trenger å ringe og prate med noen er søstera mi. Ikke noen venninne jeg egentlig kunne ringt for sånt.

Har ofte hatt lyst til å gjøre noe med det, men får det ikke til. Kommer godt overens med alle jeg møter, er åpen for ulikheter blant mennesker og veldig sosial sånn egentlig. Likevel sliter jeg med å finne nære vennskap. 

Vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det? 

Anonymkode: 61f35...54c

[AnonymBruker]

Har det ganske likt. 

Her forsvant halvparten av vennene da de fikk barn og jeg var singel. De sluttet å invitere  meg, for som de sa, de ville ikke jeg skulle føle meg utenfor..... herlig logikk..

Så forsvant resten da jeg fikk barn selv..

Mannen er ikke herfra, og har følgelig ikke noen venner her han heller. 

Vi har ingen å finne på noe med, ingen å invitere på grilling i hagen, eller noe. Og jeg kjenner på savnet etter en å prate med som ikke er samboeren min. Sukk..

Anonymkode: e0511...56b

[AnonymBruker]

TS her

Kjipt å høre at andre er i samme båt.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg har havnet her og har ingen anelse på hvordan jeg skal få nye venner. Savner å ha mulighet til å invitere folk på kaffe, gå på middagsbesøk og spillekvelder.

Anonymkode: b1303...dbe

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Kjipt å høre at andre er i samme båt.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg har havnet her og har ingen anelse på hvordan jeg skal få nye venner. Savner å ha mulighet til å invitere folk på kaffe, gå på middagsbesøk og spillekvelder.

Anonymkode: b1303...dbe

Samme her.

Jeg begynte med organisert idrett, men ingen av folkene der har vennekjemi med meg. Samme på jobb.

Jeg prøvde aktivitetsvenner.no, men det var like mye snålinger som på nettdating.. en jeg traff på café et par ganger, og så sendte hun en laaang mail om hvor kaldt og ufølsomt samfunnet var, og kunne hun få låne 10 000 kr :s

Har fått barn, men ikke klart å få venner via dem foreløpig..

 

Anonymkode: e0511...56b

[AnonymBruker]

Har dere prøvd gofriendly appen? 

Anonymkode: 2b5f5...e60

[AnonymBruker]

Lær deg å lev alene, det er viktig. Spesielt i norge.

Om du har mulighet, flytt til et land med sosial kultur.

Anonymkode: b5630...b4e

[Ingeniør1989]

Jeg skjønner at det er en kjip situasjon å finne seg i. De gode nyhetene er imidlertid 1) at du har en kjæreste og 2) er ung nok til at du fremdeles kan gjøre noe med dette. 

Du kan ta utgangspunkt i bekjentskapene dine. Det er mulig noen av disse kan utvikle seg til vennskap. Ellers har du forhåpentligvis en jobb med noen kollegaer du kommer overens med. Du kan eksempelvis være litt frempå overfor dem, og invitere til en kaffe eller noe etter jobb. Hvis dere finner tonen kan dette bli nye venner. 

[Trøndere1]

Jeg tror det bare er slik for noen. For min del har jeg bare folk som vet at jeg gjennom mitt firma kan fikse ting for de. Hadde ingen venner som barn eller ungdom. Ingen venner som lærling.  Jeg har konkludert med at jeg ikke kan være en særlig hyggelig person og avfunnet meg med det. Blitt iskald og kynisk og det hjelper litt da. 😀😂

[AnonymBruker]

Man leser jo overalt at folk savner venner, men likevel er det så vanskelig. Er man på feil sted til feil tid? Møter man ikke på de rette menneskene? Fines jo og mange som har nok med sitt, og ikke er interessert i flere venner, så de er det iallfall bare greit å styre unna.

Anonymkode: afcd7...5a9

[Gjest Anonym Bruker]

Folk er igrunnen etterhvert blitt litt rare :

    Folk tråkker  gjerne over "lik" for å fremheve sin prestisje , status  og vellykkenhet.    Noe som dette bilde gjir en god illustrasjon for.      

 

Ensomhet i befolkningen er etterhvert blitt helsevesenets største utfordringer.   Og ærkjenne   / gji utrykk for at ein føler seg ensom er tabubelagt ettersom det blir sett på som status og ha en sosial omgangskrets.   

Vennskap er noe ein gjerne oppretter over tid innenfor en sosial omgangskrets, og ein velger gjerne sine venner med omhug, og  stiller noen krav som må innfris.    Kanskje ikkje utan grunn stadig  flere velger idag å leve som single i motsettning til tidligere.      Ekte venner  er ikkje noe ein får, men  noe ein må jobbe for å få.        

Endret 26. mai 2019 av Anonym Bruker

[Gjest Anonym Bruker]

På 24.5.2019 den 6.11, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke slitt med depresjoner, jeg har ikke sosial angst eller noen ting. Jeg er med på alt, har reist på turer alene, er med på sosiale tilstelninger og byr på meg selv, men i en alder av 30 år har jeg endt opp med mange bekjente men ingen nære venner.

Vennene fra barneskolen har et helt annet liv og er opptatte med sitt, vennene fra VGS er spredt rundt i landet, og vennene fra studentiden er også over alt i verden. Min beste venninne her jeg bor nå vil heller henge med vennene til typen hennes enn med meg. Jeg har bekjente fra hobbyen jeg driver med, men det blir jo med bekjente. Det eneste vi har til felles er hobbyen og sosialt utenom fungerer ikke.

Den eneste jeg har er kjæresten min. Og han og har det egentlig litt likt, han har "mistet" mange av sine venner fordi de aldri var vennene hans, men brukte han fordi han kunne skru på bil og alltid var ledig til å finne på ting.

Så nå har vi hverandre, men er sosiale og utadvente, men dessverre ingen å være sosiale med...

Anonymkode: b1303...dbe

Din opplevelse  er utvilsamt noe de aller  fleste kjenner seg igjenn i, og som  en følge av  dreining fra omsorgsfokus til  matrialismefokus .   Venner fra skoletiden, arbeidsplassen , familie  går omsider hver til sitt  og dersom ikkje kontakten blir opprettholdt så glir man sakte m/ sikkert ifra hverandre.       Folk  evne til å "bry seg om hverandre " er blitt betydeleg  svekket siste 30-40 årene.    Kjærnefamiliene slik ein kjenner dem fra 60-70 og 80 tallet er forlengst historie.      Tidligere så tilbrakte man gjerne sommerferien hos slekt og venner , og opprettholdt nære vennskaps- bånd.       

Din kjæreste har igjennom tidene "stilt opp" for vennene når de skulle få fikset bilene og dette  fordi han troleg  følte det "var hans venner".     Men, mange opplever at vennskapsavtaler ikkje er igjennsidige.

Min holdninger er derfor etterhvert  blitt til at ein " bør vera varsam med å stille  opp for andre".  I  mange tilfelle er det ofte mer snakk om utnytting av eit  "Ja, menneske"

        

Endret 26. mai 2019 av Anonym Bruker

[AnonymBruker]

Jeg har det også helt likt. Er i slutten av 20-årene. Jeg har venner, men jeg har ikke den ene vennen lenger. Jeg hadde to, hun første som var min bestevenninne gjennom mange år kuttet meg ut helt ut av det blå for noen år siden og det samme gjorde hun andre også for bare noen måneder siden. Hun bare sluttet å kontakte meg, sende snap, trykke likes på ting osv. Er som om hun ikke finnes mer og jeg vet ikke hvorfor. Og det er utrolig vondt. 

Jeg savner den ene nære vennen som er med på alt og ingenting. Den vennen man ikke har et anstrengt forhold til, hvor man kan bare ligge på sofaen uten å si et ord, le av de samme tingene, fise og rape uten at man bryr seg. Bare være helt avslappet og ikke føle behov for å måtte gjøre godt inntrykk hele tiden. 

Jeg har ingen venner jeg kan ringe om det skjer noe som jeg vil fortelle om. Jeg har ikke den ene vennen som man savner etter noen dager fra hverandre. Den ene vennen som bare er der liksom, uansett. Den vennen som blir med på random bilturer bare for å høre på musikk eller for å skravle. Jeg savner å ha en ekte, god venn som ikke glemmer meg..

Jeg har heldigvis en storesøster som står meg veldig nært, men det blir liksom ikke det samme da hun har mange gode og nære venninner. 

Typen har det på samme måte. Han har ingen ordentlig nære kompiser. 

Anonymkode: a420b...78a

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har det også helt likt. Er i slutten av 20-årene. Jeg har venner, men jeg har ikke den ene vennen lenger. Jeg hadde to, hun første som var min bestevenninne gjennom mange år kuttet meg ut helt ut av det blå for noen år siden og det samme gjorde hun andre også for bare noen måneder siden. Hun bare sluttet å kontakte meg, sende snap, trykke likes på ting osv. Er som om hun ikke finnes mer og jeg vet ikke hvorfor. Og det er utrolig vondt. 

Jeg savner den ene nære vennen som er med på alt og ingenting. Den vennen man ikke har et anstrengt forhold til, hvor man kan bare ligge på sofaen uten å si et ord, le av de samme tingene, fise og rape uten at man bryr seg. Bare være helt avslappet og ikke føle behov for å måtte gjøre godt inntrykk hele tiden. 

Jeg har ingen venner jeg kan ringe om det skjer noe som jeg vil fortelle om. Jeg har ikke den ene vennen som man savner etter noen dager fra hverandre. Den ene vennen som bare er der liksom, uansett. Den vennen som blir med på random bilturer bare for å høre på musikk eller for å skravle. Jeg savner å ha en ekte, god venn som ikke glemmer meg..

Jeg har heldigvis en storesøster som står meg veldig nært, men det blir liksom ikke det samme da hun har mange gode og nære venninner. 

Typen har det på samme måte. Han har ingen ordentlig nære kompiser. 

Anonymkode: a420b...78a

Kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg hadde en venn som dette, men han distansert seg veldig. Til det punktet at han likegjerne kunne vært død. Vi var så nære, og det gjør så forferdelig vondt å tenke på at det var så enkelt for han å snu ryggen sin til meg, mens jeg fremdeles (etter flere år) savner han så intenst mye. Det gjør så ufattelig vondt. Så lurer man jo selvfølgelig på årsaken. Det er sårt å aldri få svar på hvorfor det ble slik. Jeg har ofte tenkt at jeg skulle likt å visst hvorfor, sånn at jeg kan endre og forbedre meg i møte med andre mennesker. Det har gjort at jeg er blitt veldig usikker på meg selv. Livet er jævlig kjipt

Anonymkode: a2a0b...c03

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg hadde en venn som dette, men han distansert seg veldig. Til det punktet at han likegjerne kunne vært død. Vi var så nære, og det gjør så forferdelig vondt å tenke på at det var så enkelt for han å snu ryggen sin til meg, mens jeg fremdeles (etter flere år) savner han så intenst mye. Det gjør så ufattelig vondt. Så lurer man jo selvfølgelig på årsaken. Det er sårt å aldri få svar på hvorfor det ble slik. Jeg har ofte tenkt at jeg skulle likt å visst hvorfor, sånn at jeg kan endre og forbedre meg i møte med andre mennesker. Det har gjort at jeg er blitt veldig usikker på meg selv. Livet er jævlig kjipt

Anonymkode: a2a0b...c03

Ja, det er det som er vondt. At det kan være så enkelt for noen å snu deg ryggen og glemme hele deg og deres vennskap. Jeg vet eksakt hvordan du har det når det kommer til det der. 

Jeg er helt rar i settinger hvor jeg er med feks kollegaer eller venner av venninner igjen. Fordi jeg er så redd for at jeg oppfører meg på en måte hvor ingen liker meg. Og det gjør at folk tror jeg er kjemperart og sikkert slitsomt..

Anonymkode: a420b...78a

[AnonymBruker]

Samme her. Jeg har bare innfunnet meg med at jeg er umulig å like. 

 

Anonymkode: 2c294...15f