Far er borte

[Gjest Tiny i.i.]

På fredag døde far.

Det var ikke overaskende, men fryktelig vondt. Vi har hatt et nært og godt forhold, og det er vanskelig å forstå at han ikke er her lenger. Jeg gråter nesten ingen ting. Går bare rundt i et vakum og gjør ingen ting. Jeg må samle alt jeg har av krefter for å ta meg av vesla på 8 mnd. Hun er så glad og lykkelig uvitende om hva som skjer rundt henne. På en måte er det godt å ha henne her, hun er en liten slstråle. Men på en annen måte har jeg bare lyst til å gå i hi, og ikke treffe noen og ikke snakke med noen. Jeg har ikke lyst til å gå ut, selv om det er fantastisk vært ute. Hvordan kan jeg glede meg over det, når far aldri får se sola igjen?

Jeg har ikke lyst til å treffe vennene mine. Jeg har ikke lyst til å "snakke om det".

Jeg har ikke lyst til å spise, selv om jeg egentlig er glad i mat. Når jeg er sulten og kjenner et sug i magen, kjenner jeg iallefall noe. Alt er så tomt.

Jeg har ikke lyst til å gå i begravelsen. Jeg har ikke lyst til at han skal begraves, for da er han definitivt død. Jeg har ikke sett ham enda, har liksom ikke noe "bevis" på at han er død. Kanskje det er en forsinket aprilsnarr?

Jeg vet at det ikke er det, men jeg håper i det lengste.

Jeg er bare 25 år, det er for ungt til å miste faren sin. Min datter kommer ikke til å huske morfaren sin.

Jeg skal gifte meg med sambo i år, men jeg tror ikke jeg orker å ha familiefest uten far. Vi har begynt å snakke om å reise et sted bare vi to, og gifte oss i stillhet. Jeg vet at far hadde begynt å skrive på tale til oss.

Det er egentlig ikke noe jeg vil med dette innlegget, ville bare få ut litt tanker.

[Gjest Bellatrix]

:trøste:

[LilleBille]

:trøste:

[Arkana]

Jeg vet hvordan du har det. Jeg er selv 26 og mistet min Pappa i fjor. Jeg er for ung til å miste faren min. Jeg tenker også mye på at mine kommende barn aldri vil få kjenne sin fantastiske morfar, men jeg er glad han vet jeg har funnet en flott mann å dele livet med. Dødsfallet kom plutselig, et stort sjokk. Jeg er glad jeg valgte å se ham, selv om det egentlig ikke føltes som ham, bare et skall. Det var tungt, men jeg vet jeg ville angret om jeg ikke hadde gjort det, så jeg synes du skal tenke nøye gjennom det valget. Og begravelsen var aldeles nydelig, han hadde likt den. Kirken var aldeles fullstappet, og i tiden etter begravelsen strømmet det på med blomster, hilsener og besøk. Det gjorde faktisk utrolig godt å se at han var så høyt elsket av så mange.

Jeg har egentlig ikke så mange trøstende ord til deg, annet enn at du ikke er alene, og at det vil bli lettere å leve med.

[sixx]

Du må gjøre som du selv føler....det er din sorg.

Men Arkana er inne på noe når hun sier at det kan være lurt/godt å se faren din før begravelsen. Du vil se at han har fred, og at han ikke har smerter mer.

Jeg tillater meg å komme med det rådet fordi jeg en gang snakket med ei dame som hadde mistet faren sin 20 år tidligere. Hun valgte å ikke se ham før begravelsen. Det førte til at hun ikke forstod at han var død....det gikk liksom aldri opp for henne. Hun angret seg på det, for hun mente hun ville ha fått mer ro ved å se ham og innse at han hadde fred og ikke ville komme tilbake.

Du kan gå inn til ham sammen med noen andre....det kan imidlertid hende du vil være der alene med ham litt også. Det finnes ingen oppskrift....du må gjøre som du vil.

Det virker som om du og din far hadde et godt og nært forhold, så han ville nok utvilsomt at du skal ha det så bra som mulig i fremtiden...at du skal oppleve mye lykke og mye latter.

Men nå er selvfølgelig alle tankene i kaos....det er lov det....la det være kaos. Viktige valg er det ikke tid for nå...det kan jo godt hende at du vil ha kirkebryllup med slekt og venner allikevel....når den tid kommer (men det kan også hende det blir fint å reise bort bare du og han du skal gifte deg med).

Din far vil "leve" videre gjennom dine minner som du overfører til din datter. Tenk alle historiene du kan fortelle om ham. Etterhvert vil du kunne tenke på ham og le over hvor morsom han var i en situasjon, og hvor fullstendig håpløs han var i en annen....men det tar tid....det må ta tid.

Det er tungt for deg nå....men jeg lover deg at det bak hver sky finnes sol.

:dagensrose:

[Gjest Tiny i.i.]

Takk for fine ord.

Jeg skal gå og se far, men ikke før på lørdag (i innlegget skriver jeg at jeg ikke har sett ham enda). Skal gå sammen med sambo og min bror og svigerinne.

Har også sett mine døde besteforeldre, og syns det er en fin og privat avskjed, i motsetning til begravelsen som er mer "offentlig".

[Gjest Litjmæ]

:trøste:

Det er lov å sørge på sin egen måte og la det ta den tida det trenger.

[FANNY]

Så fint at du deler det med oss , føler med deg.

[Smarties]

Jeg mistet moren min for ca 1,5 år siden. (Er nå 30 år.) Vi hadde bisettelse med åpen kiste. Vi hadde det slik at de som ville kunne gå frem og se. Jeg valgte å gjøre det, og har hele tiden vært glad for det i ettertid. Når jeg tenker på henne, er det slik hun så ut i live jeg husker henne.

Jeg gråt nesten heller ikke da mamma døde. Kjenner meg mye igjen i det du skriver, Tiny i.i. "Ville" liksom ingenting. Det jeg merket, var at jeg på en måte gikk inn i mamma's rolle som den som "samlet" familien. At jeg liksom tok omsorgsrollen. Og jeg merket at jeg fikk en styrke jeg ikke ante at jeg hadde.

Jeg tenker fortsatt ofte på mamma, og det er vel som for de fleste andre - noen dager er gode, noen er vonde. Jeg savner henne.

Sender deg masse gode tanker, og avslutter med en klisjè; det blir bedre. Sikkert en dårlig trøst nå, men..

[Saeria]

Ser vi er flere som har opplevd å miste pappaen vår alt for tidlig, Tiny. Selv var jeg 6 år da pappa plutselig ble revet bort fra familien min og meg.

Den sorgen du bærer på synes jeg du skal bære på din egen måte. Alle har godt av å sørge sånn som føles riktig for den enkelte. Jeg synes det er fint at du ville ta farvel i kirka. Det er en fin måte å gjøre det på. Hvem vet. Kanskje det bare er vi snakkes senere?

Det er ikke så mange ord som kan gi trøst i en stund som denne. Jeg ville i grunnen bare sende over en stoooor

[Gjest Gjesta]

Dette var et trist innlegg å lese Tiny. Ble så lei meg på dine vegne :-(

Kan nok ikke gjøre stort annet enn å gi deg en klem

[liv]

Mannen min mistet sin biologiske fat da han var 14, og sin fosterfar da han var 23.. Gå i begravelsen! Du vil ikke tilgi deg selv etterpå om du ikke gjør det!

[Gjest Anonymous]

Kjenner meg så utrolig godt igjen i mye som blir skrevet her. Jeg mistet pappa helt plutselig for 16 måneder siden. Både jeg og familien ble helt slått ut. På grunn av at jeg bor et annet sted enn min nære familie, ble det ventet noen timer for stell av pappa. Det er jeg utrolig takknemlig for i dag. Jeg var aldri i tvil om at jeg ville se han og ta farvel sammen med min øvrige familie. Vi dro sammen mamma, min søster og bror, samt pappas eldste barnebarn og hadde en god "minnestund" sammen med pappa. Vi fikk selv velge om vi ville stelle han, noe mamma og min bror valgte. For siste gang var vi samlet som en familie - som da jeg vokste opp. Det var overveldende, men samtidig så godt... Hele flyturen til mitt opprinnelige hjemsted gruet jeg meg til å for første gang se en død, men i dag synes jeg det var en god og minnerik stund - sammen med de jeg er glad i, som jeg har gode barndomsminner sammen med.

Jeg skal gifte meg om halvannen måned, uten pappa. Likevel føler jeg at han er der sammen med meg og oss. Jeg har hele tiden følt at han er sammen med oss i en frekvens vi ikke kan se, bare sanse... Jeg vet det ville gledet han stort å se meg på bryllupsdagen, så istedet for å følge meg opp kirkegulvet skal han få brudebuketten dagen etter bryllupet.

Jeg synes det er fryktelig trist at mine mulige framtidige barn ikke vil kunne oppleve "far", som mine tantebarn. Men jeg vil heller prøve å komplementere det med historier om en elsket pappa og bestefar.

[Pepita]

Føler virkelig med deg...

Mistet selv faren min for 4 år siden. Da var jeg nesten 19 år.

Håper du klarer å snakke om det etterhvert og få ut sorgen. Jeg ignorerte desverre mye av sorgen og smerten og sliter fortsatt med det.

Livet blir desverre aldri det samme mer på mange måter, men de gode minnene får de dårlige dagene til å gå...

[Jannibrud]

Hei Tiny!

Føler med deg.

Kjenner meg veldig godt igjen i din historie. Mistet selv faren min like før jul. Brått og uventet. Det tok nok sin tid før det gikk opp for meg hva som hadde skjedd. Selv om alt var veldig tungt, og fremdeles er det til tider, fikk vi god trøst fra lillepia vår som da var 1 1/2 år. Hun er en humørspreder uten sidestykke og hjalp oss til latter gjennom tårene. Det føltes godt. Værre var det for gutten vår på fem, som var veldig knyttet til morfaren sin :cry: Det er vondt å oppleve sorg hos barn.

Om en måned gifter vi oss. Det blir nok veldig spesielt at pappa ikke er der. Kjæresten min og jeg skal gå sammen opp til alters. Vi velger å gifte oss på pappas hjemsted, og vil nok føle at han er med oss. Tror han er det. Etterpå skal vi ha en enkel fest med våre nærmeste.

Sørg på din måte. Ikke føl at du bør gjøre noe du ikke er klar for. Snakk med dem du vil snakke med når den tid kommer. Bruk tid. Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Det å miste noen er alltid smertefullt. Det er ikke bare bare å godta at noen er borte. Har mistet mange i min familie. Både pappa, mamma og søsteren min har forlatt meg og min to søsken. Og i fjor døde min aller nærmeste venn også. Høres kanskje dumt ut, og vet jo at dette er en dårlig trøst for deg. Men for meg hjelper det å tenke gode tanker fra de som jeg har mistet, og disse tankene har jeg heldigvis mange av.

Nå er jeg selv singel, og har ikke barn heller. Men tanken på at jeg aldri vil få treffe disse igjen kan være tung av og til. Men livet må gå videre, uansett hvor meningsløst det kan virke akkurat nå. Men de gode minnene, de vil alltid være der. Slik er det iallefall for meg.

[forvirret]

Jeg mistet min far i janar i år. Er selv 20 år.

Harså vidt begynt å snakke om bryllup,men blir så vanskelig uten min far. Har fått tilbud om å få noen å snakke med,men det er jeg som må ta kontakt,og det blir bare utsatt og utsatt. Prøver å holde meg i aktivtet hele tiden for å glemme. Han tok selvmord. Har så lyst å få et svar på hvorfor han gjorde d. Hvorfor han forlot oss ute å si noe eller skrive en lapp. Ingenting. Huset hans går på tvangssalg nå. Han sa alltid han bygget det,slik at vi(jeg om min bror) skulle ha noe å arve etter han.. Han ble 42 år.

Nei,vil ikke tenke på d..

Du skal vite at jeg veit hvordan du har d,og føler med deg.

*klem*

[Gjest Gjest_Iza'bella_*]

huff å huff,så trist... Jeg føler med deg! Jeg mistet selv pappa for snart et år siden,og jeg er 23... Men min søster er 13,og henne har jeg vondt av... Jeg fikk tross alt beholde pappaen min i 10 år mer enn henne,og det er jeg så takknemlig for:) Snille gode pappaen min,er ofte på graven og tar en røyk "med ham" , snakker med ham,det er nesten som å ha ham i livet, bare at jeg ikke kan se ham... Jeg er glad jeg fikk ha ham så lenge i livet mitt jeg:)

[Gjest Gjest]

Huff.. en stor til deg i en vanskelig tid..

Et lite råd; Vær åpen å snakk ut..men ikke gjør det før du er klar for det.. flott at du skal se faren din, det hjelper. Det hjelper å delta.. Begravelser er tunge.. men man angrer utrolig om man ikke drar, åsså er det jo noe med å følge sine nærmest helt fram til graven også..

Sorg er tungt.. ønsker deg alt godt, og håper du kommer deg fort videre å tilbake til hverdagn..