Gutt 18 på kjøret

[AnonymBruker]

Hei. Jeg trenger sårt noen råd og tips. Bare spør hvis dere lurer på noe. Jeg har et nært familiemedlem som for ikke lenge siden ble 18 år. Han er en smart og oppegående gutt. På videregående havnet han litt i feil miljø og begynte med hasj. Dette skjulte han lenge. Deretter ble det sterkere ting. Han har også fått depresjon/angst. Det ene har vel utløst det andre, det har skjedd mye vondt og han har tatt mange valg som gjør at han har det veldig vanskelig. (Han kommer fra en svært ressurssterk familie, med de beste foreldrene jeg vet om så han har fått masse hjelp og kjærlighet uansett hva han har gjort.) 

Jeg ønsker ikke gå så veldig detaljert inn på hva som har skjedd, men det har vært to VELDIG alvorlige episoder det siste året hvor han rett og slett har driti seg ut. Nå sitter han igjen deprimert, og uten «noe». Foreldre har betalt ut, stilt opp, hjulpet alt de kan, sykmeldt seg for å kunne stille opp 100% og gjort ALT. Nå har det skjedd noe alvorlig igjen, men han klarer ikke skjerpe seg. Foreldrene er rådville og aner ikke hva de skal gjøre. 

Hva skal man gjøre i en slik situasjon? La alt gå til helvete? Man kan jo ikke det, men hva skal man gjøre?

Anonymkode: a1761...3f9

[Gent82]

Må snakke med han, LYTTE til det han har å si. Hva han vil og ønsker, hva han interesserer seg for. Om det ikke funker, så gir jeg ordet til anonymbrukerne.

[AnonymBruker]

Så trist, er han involvert i politiet, kanskje de kan bidra m hjelp? Viktig at foreldrene kontaktwe noen fagfolk så de også har noen å prate med, støttegrupper er viktig.. 

Anonymkode: dd2d2...976

[AnonymBruker]

Kanskje han skulle hatt noen å snakke med? Psykolog f.eks?

Anonymkode: a835c...e4f

[AnonymBruker]

Det kan faktisk hjelpe å la det gå litt til helvete.. tro det eller ei. At foreldrene sier at nå er det nok. Han må klare seg selv og at at de kan ikke holde på å rydde opp etter han hele tiden. At de er der når han har skjerpet seg. Og la fastlegen og rehabilitering ta over. Ta blir han tvunget til å ta kontroll over eget liv. 

Anonymkode: 41183...f86

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan faktisk hjelpe å la det gå litt til helvete.. tro det eller ei. At foreldrene sier at nå er det nok. Han må klare seg selv og at at de kan ikke holde på å rydde opp etter han hele tiden. At de er der når han har skjerpet seg. Og la fastlegen og rehabilitering ta over. Ta blir han tvunget til å ta kontroll over eget liv. 

Anonymkode: 41183...f86

Eller de går til helvete og han ender på gaten som narkis de neste 20 årene. Det er risikoen.

Anonymkode: e677c...977

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Eller de går til helvete og han ender på gaten som narkis de neste 20 årene. Det er risikoen.

Anonymkode: e677c...977

Ofte trenger de et spark i ræven. Jeg jobber selv i psykiatrien. Og mang en gang hører jeg psykiatere be foreldrene holde seg unna og la barna kjenne på det at de ikke rydder opp hele tiden lenger. 

Har også selv en onkel som er narkoman. Har holdt på med rus siden han var 14 og er utrolig nok blitt 50 år nå. Mine besteforeldre har gjort alt for ham. I beste hensikt. Kjøpt han ut av gjeld. Betalt utallige rehab. Latt han bo hos dem for å ta seg inn igjen til en ny runde.. nå er de gammel. Og fortsatt er det sånn. Sier ikke at det er feil, men det har ikke hjulpet han å bli rusfri eller ta tak i livet.

Anonymkode: 41183...f86

[AnonymBruker]

Jeg tenker at de må få det så jævlig og ubehagelig at «dette orker jeg ikke mer». Tror det er eneste veien å gå.  Hvis noen rydder opp og glatter over hele tiden, lærer man aldri. La det gå til helvete, la han komme i fengsel osv.  Disse foreldrene høres ut som folk som legger alt til rette for at han skal fortsette å ruse seg.  Hvor får han penger til rusen fra?  

Anonymkode: 08fe1...b40

[AnonymBruker]

Du kan ikke hjelpe dem som ikke vil hjelpe seg selv.

Anonymkode: 3f48c...27b

[Gent82]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at de må få det så jævlig og ubehagelig at «dette orker jeg ikke mer». Tror det er eneste veien å gå.

Går jo an å i det minste sjekke om han vil ha hjelp før de setter han av nede ved kaia og vinker adjø.

[AnonymBruker]

Eneste måten er å la han synke og ikke redde han ut av situasjonen. Beklager, men det er sannheten.  Dere må sette grenser for dere selv. Å si at han må ta ansvar for sitt eget rot.  Helt greit å si at de elsker han, men nå settes foten ned. Han ødelegger hele familien på denne måten. 

 

Anonymkode: a8f65...a6e

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at de må få det så jævlig og ubehagelig at «dette orker jeg ikke mer». Tror det er eneste veien å gå.  Hvis noen rydder opp og glatter over hele tiden, lærer man aldri. La det gå til helvete, la han komme i fengsel osv.  Disse foreldrene høres ut som folk som legger alt til rette for at han skal fortsette å ruse seg.  Hvor får han penger til rusen fra?  

Anonymkode: 08fe1...b40

Takk for svar! Han har foreløpig en jobb, men det varer ikke lenge hvis han fortsetter i dette sporet. De tingene som har skjedd gjør at han mest sannsynlig må sone en dom nå. Han har fått samfunnsstraff fra før. Men han gir seg ikke allikevel. 

Anonymkode: a1761...3f9

[AnonymBruker]

47 minutter siden, Gent82 skrev:

Går jo an å i det minste sjekke om han vil ha hjelp før de setter han av nede ved kaia og vinker adjø.

Hei. Det er all salgs hjelpeapparat rundt han(selv om det er ganske glissent etter fylte 18 år, overrasket over det elendige tilbudet), men det hjelper ikke.. hilsen ts

Anonymkode: a1761...3f9

[AnonymBruker]

Han burde komme inn i et bra miljø. Ha en hobby der det er et sterkt fellesskap og lite forventninger.   Sikkert lett å trekke til rusmiljøet om han føler han ikke når opp eller det blir stilt for mange krav andre steder. 

Anonymkode: e88e5...84c

[Sliten&kjørt52]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare spør hvis dere lurer på noe. Jeg har et nært familiemedlem som for ikke lenge siden ble 18 år. Han er en smart og oppegående gutt. På videregående havnet han litt i feil miljø og begynte med hasj.

Husker på meteren hvor jeg satt, 15 år gml. -prøvde å forstå hvordan jeg skulle klare, + gidde å bli 18 år. Var seff. lysten på bil og MC. Vanket med gutter som var 4 år eldre, eller mer. HATET Skole.

Fra start ungdommsskole mye skulking, -latet som jeg dro dit, gjemte meg i slottsparken. ...

Fra den  l a n g e  rekka med ¨flaxs¨ jeg hadde \ -som jobbet for meg vil jeg dra fremm dette...

Værdens Snilleste foreldre, som aldri ga meg opp. OG Som pappa sa. -Det er ikke farlig å være ¨dum¨, så lenge man ikke er redd for å jobbe. Skulket konsekvent skole, møtte alltid på jobb, -først 2 ggr. \ uke. Barnæværnsvakta -politihuset, og skole ga snart opp å ¨tvinge¨ meg, lot meg starte i full stilling ett år før juridisk mulig. -Fikk med meg den aller siste rest av hippi-tiden i parken. Prøvde noen å selge harde stoffer \ pulver der, fikk de Grisebank... Og jeg hadde hatt vett nok til ikke å sette jomfruskudd med Heroin før det.  -En sivil politipatrjulje kneip meg for n,te ggn. 

-Stoppet ved en liten skog, senior beordret meg ut av bilen, inn i skog\park. OK, Grisebank igjen, -¨visste¨ jeg... Han dytta meg ned på en benk, -så på meg lenge... ¨Alle¨ av de kunne fornavnet mitt.

Spurte hva jeg egentlig dreiv med, spurte hvordan livet til de jeg vanket med, -som hadde startet å leke med tyngre stoffer ville være om ett år eller to... Knipset hasjen min i en elv, -ba meg gå hjem... Han ¨skrudde på¨ hjærnen min litt, -mulig han gjorde noe livreddende der og da...

Jeg røyk på en dom, strafferamme 21 år, når jeg var 17. -En pedo. direktør\sK. Sammfunns-topp løy i retten, vrei det til att jeg prøvde å rane han når jeg var 16. -Prøvde å drepe, på refleks... -Ubrukelig advokat. Dommeren så tvers I GJENNOM Han. -Jeg fikk 45 dgr, betinget. 

-Forsvaret søkte jeg meg inn i så snart jeg kunne som 18 åring, -de ¨så noe¨ i meg, plukket meg ut til krevende tjeneste, som ga meg utfordringer og spenning. Det ble ett vendepunkt.

ER Ikke alltid tvang og straff som er løsningen, -IMHO.

Aktivt friluftsliv og sport var og ¨fristeder¨ for meg i oppveksten, likte -og fikk lov til å dra på tur alene fra jeg var ett lite barn.

a.

[ArneBjarneKåreLeif]

Snakk med han og bygg mål. Hvor ønsker han å være om 5 år? Hvordan kan han komme dit? Hva skjer om han ikke gjør noe? Mal de ulike scenariene for han. Start med lett oppnåelige mål som alle klarer. Det skaper mestringsfølelser og setter han på et spor. Lag en plan. Mas, insister og vær påtrengende.

Det er ekstremt vanskelig for en 18-åring å forstå hvor kjipt det er å nærme seg 30 og ha kastet bort 20 årene. Å bli sittende fast og aldri oppnå de bildene man alltid har forestilt seg om fremtiden.

Mange unge opplever aldri hvor utrolig kjipt livet kan være, før det er for sent (det er kanskje uunngåelig å føle slikt?). Fiks en jobb til han så han opplever hvordan hverdagen vil se ut om han ikke strekker seg etter noe mer. Drittarbeid er for often en øyeåpner man oppdager senere i livet, når det er for sent å gjøre noe.

Les 12 Rules for Life av Jordan B Peterson. Ikke lest den selv, men den selger som hakka møkk og er laget for å hjelpe unge menn som sliter.

Trening er for mange, meg inkludert, en effektiv måte å bli kvitt depresjon. Tror det har med mål å gjøre, og vanebygging. God helse generelt hjelper. Vitaminer osv.

Og denne er kanskje litt rar, men jeg var overrasket over effekten selv: Slutt å runk. #nofap #noporn. Sikkert helt potte umulig å få en som misbruker stoff til å høre på noe sånt, men det funker. Det er noe instinktivt hos mannen når han ikke får frigjort spenningen og jakten som bor i han. Det er en ekstrem kilde til energi og motivasjon, som samtidig dreper følelser av skam på en helt merkelig måte. Det skaper et ønske om å imponere menneskene rundt seg.

For meg selv, så er det nesten som det bor to personer i meg. En ønsker å oppnå ting. Den andre ønsker å sitte foran datamaskinen, røyke hasj, runke og romantiserer noe selvdestruktivt. Å bekjempe sistnevnte kan være utrolig vanskelig om en ikke gir førstnevnte mål, motivasjon, energi, vilje og disiplin.

For en som ønsker å hjelpe tror jeg det er viktig å anerkjenne denne dualiteten. Han vil og han vil ikke. Så når du "kriger", er pågående og møter motstand, så er det ofte sofarunkeren som er motstanderen din. Den egentlige gutten sitter kanskje dypere, men det er garantert en del av han som vil ut av søla.

Selvfølgelig kan det også være problemer som sitter dypere, og noe han ikke vil prate med deg om. Kanskje han ikke vil prate med seg selv om det en gang. Isåfall bør en få profesjonelle på banen. Her bør det pushes som noe "du" vil, for mange menn strider det med egen selvforståelse å snakke med terapeut, for eksempel. Vi vet gjerne at vi burde, og vil kanskje, men det er samtidig en fornektelse og konstant frykt om hvordan det tolkes av andre. Om han "tvinges" eller "gjør det fordi jeg måtte" så er det enkelt å rasjonalisere ovenfor omverden og seg selv.

 

Mvh Mann, 30.

[Gjest Parkeringsvakt]

Her var det mange bastante råd der man vet minimalt om situasjonen og sønnen. Minner meg om denne https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/qLQVQe/Selvutnevnte-netteksperter-florerer--Katharina-Pracon

[Barnavregnbuen]

Hva sier gutten selv om hvorfor ting er blitt som de er blitt? Hvilken rolle fyller rusmidlene i livet hans? 

Jeg hadde selv rusproblematikk i min ungdom, som jeg nå i voksen alder er helt frisk fra. For egen del handlet det om en udiagnosert ADHD som gjorde at jeg hadde dårlig impulskontroll, og en hjerne som nok var mer mottagelig for avhengighet enn en "vanlig" en. Jeg slet også med lav selvfølelse, hadde liten omgangskrets og følte ofte at jeg underpresterte ift jevnaldrende (ting det virket som om andre hadde lett for, slet jeg veldig med å få til). Det kan jo være en ide å få han utredet for nettopp ADHD, det trenger selvfølgelig ikke være det, men mange med ADHD sliter med rusproblematikk. 

For å hjelpe han tror jeg at det beste ville vært å spørre han om hva rusen gjør for han (klarer han endelig å slappe av? Føler han seg mindre utenfor? etc), også virkelig lytte til svaret. Uten å dømme. Om man kommer til bunns i grunnene hans for å ruse seg, er det nok lettere å få gjort noe med det. Rusmiljøet er også ganske inkluderende, i den forstand at det i liten grad stilles noen krav for å få være med, og for noen som f.eks føler seg veldig utenfor/annerledes, er det ganske kjærkomment. Jeg ser du skriver at han blir fulgt opp av flere ulike instanser, er psykolog en av de? 

Jeg ser også du skriver at han har fått en dom, og sannsynligvis må sone. Her er det ofte muligheter for å få lov til å sone straffen sin i en behandlingsinstitusjon, om det er gode grunner til det. Det virker det jo som det er i dette tilfellet. Det kan man lese mer om her: https://www.kriminalomsorgen.no/straff-i-institusjon.237880.no.html

Jeg ser flere her skriver at foreldrene hans bør "gi han opp", det tror jeg ikke nødvendigvis er det smarteste med tanke på hvor ung han er. Jeg tror dog at de gjør han en bjørnetjeneste ved å betale ut eventuelt gjeld han surrer seg opp i, uten å stille krav til han. Dermed lærer han at det ikke gjør noe at han driter seg ut, fordi mamma og pappa ordner opp uansett. Det gjør også at foreldrene hans muliggjør avhengigheten hans. Jeg tenker det er hensiktsmessig at de slutter å betale, og begynner å stille krav. F.eks i form av at han må ta jevnlige urinprøver, slik at man vet hvordan det ligger ann. Avhengig av hvilke stoffer han har prøvd, bør de nok taes to ganger i uka, da endel ikke er sporbart i urinen etter ganske kort tid. 

Dette med avhengighet er ofte vanskelig både for den som er avhengig, og de pårørende. Det er nok også veldig hensiktsmessig at foreldrene hans får noe hjelp til å håndtere det, f.eks i form av pårørende grupper som noen andre her nevner. Her: https://helsenorge.no/parorende/tilbud-for-parorende-innen-psykisk-helse-og-rus står det om forskjellige slike tilbud. Hva foreldrenes psykiske helse angår, så tror jeg ikke nødvendigvis det å være 100% sykemeldt er så bra over lang tid. For det første kan de ikke ha kontroll på hva han gjør 24/7 selv om de er hjemme fra jobb, og ikke minst blir nok de gående hjemme hele dagen og tenke på situasjonen. Jeg forstår selvfølgelig at foreldre gjør det uansett, men jobb kan nok gi ett lite avbrekk fra problemene. 

Ønsker 18-åringen å slutte? Jeg spør fordi det er ganske vanskelig å tvinge noen til å slutte med noe de ikke har lyst til. Det er tøffe tak å slutte med rus, og krever endel innsats avhengig av hvor lenge man har holdt på. Det er ikke umulig, bare vanskelig. 

 

[ArneBjarneKåreLeif]

2 timer siden, Parkeringsvakt skrev:

Her var det mange bastante råd der man vet minimalt om situasjonen og sønnen. Minner meg om denne https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/qLQVQe/Selvutnevnte-netteksperter-florerer--Katharina-Pracon

Jobber med den informasjonen som er tilgjengelig. Tips og fortellinger fra mennesker som kjenner til lignende situasjoner danner et datagrunnlag som kan hjelpe. Trådforfatteren kan gjenkjenne mønster som går igjen, og vurdere hvilke tips som er relevante til deres situasjon. Ganske vanlig.

Endret 18. mai 2019 av ArneBjarneKåreLeif

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg trenger sårt noen råd og tips. Bare spør hvis dere lurer på noe. Jeg har et nært familiemedlem som for ikke lenge siden ble 18 år. Han er en smart og oppegående gutt. På videregående havnet han litt i feil miljø og begynte med hasj. Dette skjulte han lenge. Deretter ble det sterkere ting. Han har også fått depresjon/angst. Det ene har vel utløst det andre, det har skjedd mye vondt og han har tatt mange valg som gjør at han har det veldig vanskelig. (Han kommer fra en svært ressurssterk familie, med de beste foreldrene jeg vet om så han har fått masse hjelp og kjærlighet uansett hva han har gjort.) 

Jeg ønsker ikke gå så veldig detaljert inn på hva som har skjedd, men det har vært to VELDIG alvorlige episoder det siste året hvor han rett og slett har driti seg ut. Nå sitter han igjen deprimert, og uten «noe». Foreldre har betalt ut, stilt opp, hjulpet alt de kan, sykmeldt seg for å kunne stille opp 100% og gjort ALT. Nå har det skjedd noe alvorlig igjen, men han klarer ikke skjerpe seg. Foreldrene er rådville og aner ikke hva de skal gjøre. 

Hva skal man gjøre i en slik situasjon? La alt gå til helvete? Man kan jo ikke det, men hva skal man gjøre?

Anonymkode: a1761...3f9

Hva foreldrene kan gjøre avhenger av hva det er som har gått til Hel**te og gjorde at foreldrene valgte å ta permisjon. Det er en avsporing, men folk kan faktisk ikke sykemelde seg selv.

Har han gjeld i narko-miljøet så er den en ting. Om han har blitt vinningskriminell for å skaffe penger til stoff så er det en annen sak.

Gutten må avruses først av alt. Og det kan skje på flere steder. Problemene oppstår vel oftest når de da ex-narkomane kommer tilbake til sitt hjemmemiljø igjen og ikke har andre venner enn de som fremdeles er på kjøret.

Etter avrusing kan det være en ide å forsøke å få ham innlagt på Modum for å få ryddet litt i depresjonen/angsten, men for å komme inn der så må han (så langt jeg vet) være både nykter og være villig til å ikke gå på medisiner før han kommer inn. Derfor jeg mener han må avruses først, og så rett inn på Modum eller et tilsvarende sted.

Det er alt for mange familier som har gått til grunne i forgjeves forsøk på å få et narkomant barn tilbake i folden.

Anonymkode: 63386...d8e