Hvordan orker dere dating?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri datet aktivt før, men truffet de kjærestene jeg har hatt gjennom venner, aktivitet osv. Etter nå å ha vært singel en stund, så har jeg kastet meg ut i dating i moderne forstand. Altså tinder. Siden januar har jeg truffet tre menn det virkelig har vært kjemi med, vi har hatt noen fine uker sammen, men så plutselig enten ghoster de, eller jeg får en lang melding om manglende gnist etter noen dagers stillhet. Og alt skjer så plutselig! Med sistemann så skiltes vi meg lange kyss, og et "gleder meg til neste gang", og så har jeg ikke hørt noe siden. 

For meg er det vanskelig å holde tilbake det å bli betatt, og jeg blir såret av dette. Tre smeller på ganske så kort tid har vært tøft for meg. Jeg kjenner jeg er veldig sliten, og vurderer å sette hele greia på pause. Samtidig så har jeg som sagt vært singel en stund, og ønsker å treffe noen som kan bli en kjæreste. Og han kommer jo ikke hjem til meg og banker på døren. Jeg må jo på et vis være ute og "lete".

Mange vil sikkert si at det er tinder, og at jeg bør prøve andre plattformer. Det er sikkert et godt råd, men jeg tenker at disse problemstillingene fantes også før tinder, og at det kan være like mange tilfeldigheter der som andre steder.

Mitt spørsmål er derfor: hvordan orker dere den følelsesmessige belastningen det er å date? Noen gode råd? 

Anonymkode: c63c1...d6c

[kaleidoskop]

Nettdating er på godt og vondt. Jeg fant meg aldri noen i vennegjengen, eller via bekjente. Det fantes ikke single kompiser til meg der ute. Når man heller ikke går så mye ut på byen eller er på annen aktivitet en butikken og treningssenter, så møter man ikke folk. 
Jeg var veldig aktiv på tinder, møtte MANGE. Jeg har vært en av goshterne. Det er bare lettere å ikke si noe en å si "sorry, dette fungere ikke". Men i de fleste tilfeller var vi nok enig, for jeg tror vi gohsta hverandre....

Men det å date var litt som "shopping", møtes en gang eller to. Han passet ikke, levere han tilbake. Han passet litt, men ble fort slitt. Går i retur. Han her funka bra, beholder han litt lengre, bedre kvalitet. Men der ble det også litt slitasje på han... Det å finne DEN personen er ikke lett. Og jeg tror pga nettdating, blir folk mer kresen. Man vil alltid vite om det er noen litt bedre på neste swipe. 

Selv var jeg på MANGE dates før jeg møtte han jeg er sammen med i dag, på tinder. 
Har møtt mange jeg har likt. Tenkt at her kan det bli noe, men det har alltid endt på en eller annen måte. Så møtte jeg HAN. jeg vet ikke hva som skjedde, men av alle de 40-50 andre jeg hadde møtt, så var det noe annet her. Kjemien klikka med en gang, det bare funka. Og siden har vi vært sammen.
Derfor jeg er jeg overbevist om at det nytter å fortsette, man må nok kysse noen frosker. Men man trenger ikke ligge med dem. 

Har også to venninner som møtte sine kjærester på tinder. Begge "tok" han de møtte første gangen, hun ene har det kjempebra med han fyren. Andre tenkte jeg at dette ikke var riktig på, men hun var "desperat" og tok første hun fant. De er ikke en god match, det merkes. De ser ikke ut til å ha hyggelig samliv heller, men dette er jo bare synsing fra min side. De har sikkert fine øyeblikk også. Men de har to barn sammen, så det er ikke bare å gå her heller. 
Jeg tror uansett at den rette er vært å vente på. Men man må aktivt inn for å finne den personen. 

[AnonymBruker]

Det kan nok ta litt tid, noen har flaks og har full kjemi med første, mens andre må møte en del før det går.

Jeg venter en stund med sex, men det er fordi min erfaring, er at mange kun er ute etter sex, og gjerne lyver om det. Og da forsvinner de jo gjerne, da de skjønner det vil ta tid og få sex.

Anonymkode: 5ce09...684

[AnonymBruker]

Tinder og nettdating blir bare verre med tid. Folk har blitt overfladiske med et bruk-og-kast mentalitet. Etterhvert som antall profiler øker (alle er jo på Tinder), minsker verdien til ens profil. Man prøver kanskje hardere om det er 5 å velge mellom, men nå er det jo 50 "potensialer" der ute. Jeg har vært på Tinder i 4 år, møtt ca. 15 stk. Lagde meg en tidslinje og reflekterte over alle jeg møtte. På starten møtte jeg færre, men vi kom mye lengre før ting ble avsluttet. Har fremdeles kontakt med noen av dem på et vennskapelig nivå. De 4 siste jeg møtte i år derimot. 2 av dem ghostet meg etter første treff, 2 hadde jeg ikke kjemi med og den siste likte jeg kjempegodt. Det var fullklaff og alt, men han var kun ute etter sex.. Så ja, da orket jeg ikke mer og slettet hele profilen. Jeg fikk rett og slett nok av den følelsesmessig belastningen. Avhengighetsskapende var det også. 

Anonymkode: 9c107...e00

[AnonymBruker]

Jeg hadde også bare forhold fra felles venner og aktiviteter, ekssamboeren min møtte jeg på høyskolen i fadderuka. Så prøvde jeg tinder, møtte et par menn jeg ikke ville gå videre med, så har dessverre knust noen hjerter. Matchet til slutt med min nye samboer, og jeg er rimelig sikker på at han frir i sommer. 

Felles for alle forhold jeg har inngått er at jeg har møtt disse mennene i perioder der jeg ikke tar livet så seriøst, og lever i nuet, ingen hemninger. Mitt råd er, ikke ta dating seriøst, ikke ta tinder seriøst, ha kun et mål; du skal kose deg, prate om absolutt alt det som faller deg inn, spøke, le, synge og danse. Slipp løs DEG, slik at potensielle kjærester får se nettop DEG i din frie form, og ikke i den formen der du grubler over livet, og er redd for å være alene. Det saboterer bare.

Når du endelig finner den som tar deg for den du er, vær ærlig, beskriv dine følelser, din kjærlighet, forklar når og hvordan du tenker på dem, la dem vite at de er unik for deg.

Shit, så Aune Sand jeg ble. Er bare så inni helsikkes dritforelska😌

Anonymkode: a3402...c34

[Duftavsommerregn]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri datet aktivt før, men truffet de kjærestene jeg har hatt gjennom venner, aktivitet osv. Etter nå å ha vært singel en stund, så har jeg kastet meg ut i dating i moderne forstand. Altså tinder. Siden januar har jeg truffet tre menn det virkelig har vært kjemi med, vi har hatt noen fine uker sammen, men så plutselig enten ghoster de, eller jeg får en lang melding om manglende gnist etter noen dagers stillhet. Og alt skjer så plutselig! Med sistemann så skiltes vi meg lange kyss, og et "gleder meg til neste gang", og så har jeg ikke hørt noe siden. 

For meg er det vanskelig å holde tilbake det å bli betatt, og jeg blir såret av dette. Tre smeller på ganske så kort tid har vært tøft for meg. Jeg kjenner jeg er veldig sliten, og vurderer å sette hele greia på pause. Samtidig så har jeg som sagt vært singel en stund, og ønsker å treffe noen som kan bli en kjæreste. Og han kommer jo ikke hjem til meg og banker på døren. Jeg må jo på et vis være ute og "lete".

Mange vil sikkert si at det er tinder, og at jeg bør prøve andre plattformer. Det er sikkert et godt råd, men jeg tenker at disse problemstillingene fantes også før tinder, og at det kan være like mange tilfeldigheter der som andre steder.

Mitt spørsmål er derfor: hvordan orker dere den følelsesmessige belastningen det er å date? Noen gode råd? 

Men slik var det før internet kom også, var ikke få "jenter som kommer og jenter som går" jeg var utsatt for før jeg traff den jeg levde veldig mange år sammen med. Slik er det nok når man dater over nettet også. Oppturer og nedturer. Treffer man bare en man klaffer maksimalt med, og det varer første gang man møtes så har man bare helt ekstremt flaks. Lov å håpe, men de fleste må nok gjennom mange oppturer og nedturer før de treffe den rette.

Tror løsningen er å lete aktivt på datingsider en periode, så om det ikke lykkes ta en lang pause der man lar det ligge en stund, så forsøke igjen. Traff en kvinne ut av det bli i det virkelige liv uten å lete overhodet. Det kom bare helt ut av det blå, håper at det kan utvikle seg over tid  Men gidder ikke å gå å vente for å si det slik.

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Felles for alle forhold jeg har inngått er at jeg har møtt disse mennene i perioder der jeg ikke tar livet så seriøst, og lever i nuet, ingen hemninger. Mitt råd er, ikke ta dating seriøst, ikke ta tinder seriøst, ha kun et mål; du skal kose deg, prate om absolutt alt det som faller deg inn, spøke, le, synge og danse. Slipp løs DEG, slik at potensielle kjærester får se nettop DEG i din frie form, og ikke i den formen der du grubler over livet, og er redd for å være alene. Det saboterer bare.

Når du endelig finner den som tar deg for den du er, vær ærlig, beskriv dine følelser, din kjærlighet, forklar når og hvordan du tenker på dem, la dem vite at de er unik for deg.

Anonymkode: a3402...c34

Egentlig et veldig bra svar. Som TS så har jeg blitt litt lei og frustrert, og ikke minst usikker av nettdatingen. Det er vondt å gi av seg selv, gjøre seg sårbar for så å bli dumpet. Jeg tror nok at den tanken på at det er så mange andre tilgjengelig der ute gjør at mange lettere kaster folk bort. Og når man ikke har noen felles plattform utenom, som felles venner e.l. så er det litt for lett å glemme å oppføre seg pent. Det gjør ikke noe om man sårer et menneske man aldri kommer til å se igjen, liksom. Det er en uting. Selv godt voksne gjør dette.

Jeg hadde heller ikke prøvd dating før etter samlivsbrudd/skilsmisse for 5 år siden. Men innså veldig fort at jeg hadde ingen arenaer for å møte en mann enn via nettet. Dvs jeg prøvde da, men det endte med bare et vennskap.😉 Og det var den ene single mannen med litt felles interesser som jeg har møtt "in Real life" på de 5 årene. Har også datet flere i perioder opptil et par månder, hvem som har avsluttet det har variert litt, men vi har vel stort sett vært enige. Møtte så en på Tinder som det klaffet veldig med, og vi var sammen i 1 1/2 år før han dumpet meg. Og det var vondt. Hjalp ikke at han tydelig hadde møtt ei ny før han dumpet meg. Og ferier og planlagte aktiviteter måtte brått avbestilles. Men sånn er livet, det kunne skjedd uansett hvordan man møtes. Men han burde vært ærlig med hvor han var tidligere, da hadde jeg gjort det slutt for lenge siden.

Men ja, det er ikke så lett å fortsette. Hive seg uti det igjen og vite at sannsynligheten for å bli såret igjen er stor, eller at du vil såre noen. Man må prøve å gjøre som Anonym sier, ikke ta det så seriøst. Bare se hva som skjer. Det er også en måte å beskytte seg selv på. Men det er ikke så lett. For om det faktisk skal bli noe ut av datingen så må man også tørre å åpne opp, man må gjøre seg sårbar og gi av seg selv. Man kommer ingen vei om ingen tør å være åpen om følelsene sine, eller tør å tillate seg å føle.

Jeg er i et tidlig datingforhold nå. Vi har møttes 5 ganger. Må innrømme at jeg var litt skeptisk først, men nå liker jeg han veldig godt, jeg trives sammen med han. Og vi har mye felles interesser, dog litt ulike liv. Men kjenner at jeg tør ikke tenke framover. Jeg planlegger mitt liv helt uavhengig av han. For jeg kjenner at jeg forventer at han kommer til å forsvinne. Og det er jo egentlig litt feil utgangspunkt å ha? Men jeg tror det bare er der man må være en god stund. Og heller bare se hva som skjer. Så skal jeg klare å rydde plass til han om det viser seg at han faktisk ønsker å fortsette å være i livet mitt, og jeg vil ha han der.😉 Og i mellomtiden kan  jeg late som om jeg ikke overtolker eventuell mangel på meldinger/kontakt eller litt korte svar...🙄 Late som jeg er avslappet og at det ikke spiller noen rolle hva som skjer. Kanskje kan jeg klare å overbevise meg selv om at det er slik det er.😉

Anonymkode: ee551...dda