Tungt deprimert - ta seg sammen?

[AnonymBruker]

Jeg vil også legge til:

All ære til dere som hjelper henne, dere fortjener en gull medalje. 

Men pass på deres egen psyke i dette også, så dere ikke ender opp deprimerte eller utbrent. 

Du er flink, omtenksom og helt fantastisk som stiller opp for henne! 

Anonymkode: 0370c...7c2

[AnonymBruker]

11 minutter siden, exictence skrev:

Jeg kan liksom ikke la være å tenke det samme. Men så får jeg dårlig samvittighet av å tenke det. Jeg får sånn egoistiske tanker som at her går jeg å hjelper og gjør det beste jeg kan, og så kan du ikke svare, eller prøve å reise deg en gang. Men jeg vet jo at det er henne det er mest synd på, at det er hun som har det mest vondt, selvfølgelig. Jeg føler bare også at det er vondt. 

Dere er vanvittig heldige som tror at man bør kunne ta seg litt sammen, for det betyr at dere ikke har opplevd d selv! Og d kan dere trygt være takknemlige for! ❤️

For tro meg; man kan IKKE ta seg sammen! Ikke bittelitt en gang!! Kropp & hjerne er kort sagt utkoblet!..

Anonymkode: 70318...fee

[exictence]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere er vanvittig heldige som tror at man bør kunne ta seg litt sammen, for det betyr at dere ikke har opplevd d selv! Og d kan dere trygt være takknemlige for! ❤️

For tro meg; man kan IKKE ta seg sammen! Ikke bittelitt en gang!! Kropp & hjerne er kort sagt utkoblet!..

Anonymkode: 70318...fee

Men det er jo det jeg sier. Jeg tror ikke man kan ta seg sammen. Og jeg synes det er vondt når jeg får sånne egoistiske tanker. Skulle ønske jeg ikke fikk det. Det gjør vondt inni meg å tenk det. Og jeg vil på en måte ikke nevne det for noen heller, det at jeg noen ganger får sånne stygge vonde tanker. Men det er sånn jeg føler det noen ganger inni meg, selv om jeg ikke uttrykker det eller viser det på noen måte. 

Det var en god beskrivelse å si at hjerne og kropp er utkoblet. Det er sant. 

Skulle så inderlig ønske jeg kunne gjøre noe som gjorde henne frisk og glad.

[exictence]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere er vanvittig heldige som tror at man bør kunne ta seg litt sammen, for det betyr at dere ikke har opplevd d selv! Og d kan dere trygt være takknemlige for! ❤️

For tro meg; man kan IKKE ta seg sammen! Ikke bittelitt en gang!! Kropp & hjerne er kort sagt utkoblet!..

Anonymkode: 70318...fee

Jeg tror ikke man er heldig i det hele tatt om man tror at de bare kan ta seg sammen. Det er vondt og smertefullt å tro det, for det er jo ikke riktig, og man får nesten en slags motforestilling mot det hele. Det er bedre å vite at de ikke kan ta seg sammen, ha full forståelse hele tiden. Da føler man mer kjærlighet, en godhetsfølelse. Så det er bedre.

[AnonymBruker]

Jeg har vært både pasient og pårørende når det gjelder depresjon. Det du skriver er fullt ut forståelig, selv for meg som faktisk har vært deprimert. 

For det første: ikke gi valg. Som deprimert er det helt umulig å ta stilling til selv de enkleste spørsmål. Hjernen oppleves som grøt. «Skal jeg lage middag?» er jo et spørsmål om hva vedkommende har lyst til. Når du faktisk ikke har lyst til noe, så har du ikke noe svar, fordi du ikke har noen lystfølelse verken i den ene eller den andre retningen. Spørsmålet blir da umulig å svare på. 

Men jeg skjønner deg veldig godt. Det oppleves provoserende. Men det handler ikke om vilje, men evne.    

Vedkommende er allerede full av selvforakt og skam, så unngå å legg stein til den byrden. Bit tennene sammen og ikke vis det, selv om det garantert er vanskelig. 

Det du skal forvente og pushe på er at vedkommende går i behandling og følger opp den. 

Ta vare på deg selv midt i dette. Sørg for at du ikke blir dratt ned. Sørg for å ta lange nok pauser og fryd deg over livet og det andre som er bra i livet. 

 

Anonymkode: cbbde...746

[exictence]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke heldig å være så i ro som henne og en gang jeg,kroppen svinner jo bort, musklene blir vonde og slappe, og du får mindre energi. En veldig vond sirkel som er, eller var hvertfall for meg, umulig å bryte. 

Det er det vi tenker mye på. Hun sier det også er viktig, men sier hun ikke orker. Hun sier noen ganger at vi må være strengere med henne. Det er så rart. Hvordan skal vi forholde oss til det?

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Antidepressiva gjorde meg helt forferdelig trøtt, slapp, svimmel, kvalm, likegyldig, tilogmed verre i to måneder. Jeg har som sagt gått på det i tre måneder nå, og jeg er fremdeles ikke helt "riktig innstilt". Det tar veldig lang tid før medisinen virker som den skal. Kroppen skal gjennom enorme forandringer, du får kunstig "lykke"(vet ikke helt hva jeg skal kalle det) tred ned over ørene, med en hel haug av bivirkninger som du bare må takle, må fikse det, klare det. Og etter 6 måneder, og medisinen da enda ikke er helt topp, blir det et medikament bytte. Dette er mitt løp i samråd med min psykolog og psykiater. Men at det tar lang tid før medisinen er helt optimal, gjelder for alle. 

Så fint at du sier det. At det tar tid. 

 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

For meg var det helt jævlig når folk kom på besøk, tilogmed med mine kjæreste, fineste, flotteste tantebarn var et helvete. Og det drepte meg på innsiden. Jeg ville så gjerne smile, le, bry meg, klemme de, kysse de, vise at tante elsket de over alt på jord, men jeg ble bare sittende å stirre tomt i lufta, le på kommando, dra er falskt smil. Jeg kjente ikke en gang at jeg var glad i de, brydde meg om de. Og det er veldig vondt å innrømme og takle nå i ettertid.

Hun sier også at hun ikke vil ha besøk. Vi har til nå hindret det, og sagt at hun ikke vil og orker nå. Men er det egentlig det beste?

Vi har trodd at det var det beste. For det er jo det hun har gitt uttrykk for. Samtidig nå tenker jeg at kanskje det faktisk hadde gjort henne litt godt?

Hva synes du nå i ettertid? Hadde det beste vært om du ikke hadde måttet ta imot besøk den gangen? Har man godt av å forsøke, eller skal man bare gi etter for det mn føler er det beste der og da?

 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg klarte dessverre ikke å holde masken igjen, før jeg for to uker siden. Da kjente jeg genuin lykke, glede og jeg lo fordi det vsr morsomt.

Du klarte ikke å holde masken igjen før for to uker siden? Er det bra å holde masken? Hva mener du her?

 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg var med mine fine to tantebarn her forleden, og da klarte jeg å snakke med de, kose med de, være tante. 

Så koselig. Det er så verdifullt. Du gir verdifulle minner til dine tantebarn. Så viktig å nyte øyeblikkene. Det er også så verdifullt i fremtiden.

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har full forståelse for at det vondt å lese. Nå vet ikke jeg hvordan nettopp hun har det, men jeg gir deg ett innblikk i hvordan det kan være. For slik som dette var det for meg. 

Anonymkode: 0370c...7c2

Tusen takk for at du deler.

[AnonymBruker]

Jeg har vært så deprimert at jeg ikke klarte å gjøre noe annet enn å ligge stille. Følte ingen glede. Til og med når barnet mitt smilte og lo følte jeg ingenting. Da innså jeg at jeg trengte hjelp. Eneste tankene i hodet i mitt var at jeg ville dø. Fikk da akutt hjelp, startet med medisiner og ble innlagt en kort periode. Medisiner er ikke noe løsning alene, men for min del hjalp det veldig når det sto på som verst. 

Det finnes ingen quick fix mor psykiske problem dessverre. Håper personen du snakker om får hjelp. Kanskje du kan høre hvilken behandling hun får? Tilby å bli med henne til legen å fortelle hvordan du opplever henne? 

Anonymkode: 860d2...75c

[exictence]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For det første: ikke gi valg. Som deprimert er det helt umulig å ta stilling til selv de enkleste spørsmål. Hjernen oppleves som grøt. «Skal jeg lage middag?» er jo et spørsmål om hva vedkommende har lyst til. Når du faktisk ikke har lyst til noe, så har du ikke noe svar, fordi du ikke har noen lystfølelse verken i den ene eller den andre retningen. Spørsmålet blir da umulig å svare på. 

Takk. Jeg tror jeg forstår det du sier. Tenker du det beste er at jeg bare lager middag uten å spørre. Eller kanskje at jeg kan si at i dag lager jeg middag til dere.

På søndag satt jeg meg ned ved siden av henne med blyant og papir, og sa at jeg gjerne ville lage handleliste og middagsliste for neste uke. Jeg kunne handle inn, og så spurte jeg om det var noe hun ville at jeg skulle handle, og om vi kunne tenke på middager fremover litt.

Hun nevnte tre ting hun ville jeg skulle kjøpe. Men hun klarte ikke å si noen middag eller hva ellers hun "ville" ha. 

Jeg handlet inn litt annet, og i går laget jeg bare middag til dem uten at de hadde sagt noe. Men jeg hadde spurt om jeg skulle. Skal jeg la være å spørre? Skal jeg gjøre mye for henne, uten at jeg spør?

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg skjønner deg veldig godt. Det oppleves provoserende. Men det handler ikke om vilje, men evne.    

Vedkommende er allerede full av selvforakt og skam, så unngå å legg stein til den byrden. Bit tennene sammen og ikke vis det, selv om det garantert er vanskelig. 

Ja, jeg blir lei meg, men jeg hever meg over det.

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du skal forvente og pushe på er at vedkommende går i behandling og følger opp den. 

Ja, og det er egentlig ikke noe problem. Hun er veldig pliktoppfølgende til (autoriteter?). Og det er også på en måte litt rart, at hun på en måte klarer å ta seg litt sammen overfor fremmede, mens med oss kan hun ikke. 

På en måte har jeg tenkt at det er helt naturlig. At med sine egne slapper man av og er trygg. Men likevel, her jeg lett for å tenke, kan hun ikke bare....feks reise seg....... siden hun kan når en annen sier at hun skal det.

 

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ta vare på deg selv midt i dette. Sørg for at du ikke blir dratt ned. Sørg for å ta lange nok pauser og fryd deg over livet og det andre som er bra i livet. 

Anonymkode: cbbde...746

Takk.

Følelser går veldig opp og ned, må jeg si.Men jeg tror jeg har lært å nyte og sette pris på de "små" gleder her i livet. Lært å se at de små gleder, er de store gledene i livet

[exictence]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært så deprimert at jeg ikke klarte å gjøre noe annet enn å ligge stille. Følte ingen glede. Til og med når barnet mitt smilte og lo følte jeg ingenting. Da innså jeg at jeg trengte hjelp. Eneste tankene i hodet i mitt var at jeg ville dø. Fikk da akutt hjelp, startet med medisiner og ble innlagt en kort periode. Medisiner er ikke noe løsning alene, men for min del hjalp det veldig når det sto på som verst. 

Det finnes ingen quick fix mor psykiske problem dessverre. Håper personen du snakker om får hjelp. Kanskje du kan høre hvilken behandling hun får? Tilby å bli med henne til legen å fortelle hvordan du opplever henne? 

Anonymkode: 860d2...75c

Jeg tror medisinene er livsnødvendige for mamma.

Så bra at det har hjulpet deg.

Mamma får hjelp. Jeg, voksen datter som bor i annet hjem, har snakket litt over td med hjelpeapparatet. Pappa er den som følger opp og har mest kontakt, og er med hver gang når hun skal til legen.

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, exictence skrev:

Det er det vi tenker mye på. Hun sier det også er viktig, men sier hun ikke orker. Hun sier noen ganger at vi må være strengere med henne. Det er så rart. Hvordan skal vi forholde oss til det?

Så fint at du sier det. At det tar tid. 

 

Hun sier også at hun ikke vil ha besøk. Vi har til nå hindret det, og sagt at hun ikke vil og orker nå. Men er det egentlig det beste?

Vi har trodd at det var det beste. For det er jo det hun har gitt uttrykk for. Samtidig nå tenker jeg at kanskje det faktisk hadde gjort henne litt godt?

Hva synes du nå i ettertid? Hadde det beste vært om du ikke hadde måttet ta imot besøk den gangen? Har man godt av å forsøke, eller skal man bare gi etter for det mn føler er det beste der og da?

 

Du klarte ikke å holde masken igjen før for to uker siden? Er det bra å holde masken? Hva mener du her?

 

Så koselig. Det er så verdifullt. Du gir verdifulle minner til dine tantebarn. Så viktig å nyte øyeblikkene. Det er også så verdifullt i fremtiden.

Tusen takk for at du deler.

Jeg aner ikke hvordan dere skal forholde dere til det. Det er hvertfall bra at hun ser at det ikke er bra for henne. 

I ettertid er jeg glad for at jeg ikke hadde besøk. Jeg hadde null energi, og hvis jeg da måtte bruke enda mer energi som jeg ikke hadde på besøk, er jeg redd jeg ville kommet enda et steg nærmere. 

Kommer an på hvilken maske, hehe. Den falske masken, den hvor du sitter i påtvunget selskap og lengter etter senga masken er ikke bra, den spiser bare mer av en. 

Anonymkode: 0370c...7c2

[exictence]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg aner ikke hvordan dere skal forholde dere til det. Det er hvertfall bra at hun ser at det ikke er bra for henne. 

I ettertid er jeg glad for at jeg ikke hadde besøk. Jeg hadde null energi, og hvis jeg da måtte bruke enda mer energi som jeg ikke hadde på besøk, er jeg redd jeg ville kommet enda et steg nærmere. 

Kommer an på hvilken maske, hehe. Den falske masken, den hvor du sitter i påtvunget selskap og lengter etter senga masken er ikke bra, den spiser bare mer av en. 

Anonymkode: 0370c...7c2

Takk for svar.

Det høres riktig/fornuftig ut.

[AnonymBruker]

15 timer siden, exictence skrev:

Fordi hun er blitt så tynn, føler vi det er viktig å gi henne mat. Selv om hun sier nei.

Gi henne mat med mye fett og kalorier i når dere tilbreder mat, tilsett kokosmelk,/avokado eller diverse. Er bra og holde kalori nivået oppe ellers kan hun bli mer syk. 

Er grusomt med depresjon, slitt selv og vært suicidal. Det som hjalp med var da MDMDA tur med min søster, men er jo ikke bare å ta slikt. Ellers finner mange gleder i gode minner, enten bilder, videoer, musikk.

Anonymkode: bd228...d93

[exictence]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Gi henne mat med mye fett og kalorier i når dere tilbreder mat, tilsett kokosmelk,/avokado eller diverse. Er bra og holde kalori nivået oppe ellers kan hun bli mer syk. 

Ja, det gjør jeg. Takk.

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Er grusomt med depresjon, slitt selv og vært suicidal. Det som hjalp med var da MDMDA tur med min søster, men er jo ikke bare å ta slikt. Ellers finner mange gleder i gode minner, enten bilder, videoer, musikk.

Anonymkode: bd228...d93

Hva er MDMDA tur? Har prøvd å se litt i album og andre fine bilder og minner. Hun liker det litt noen ganger, virker det som.

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gi henne mat med mye fett og kalorier i når dere tilbreder mat, tilsett kokosmelk,/avokado eller diverse. Er bra og holde kalori nivået oppe ellers kan hun bli mer syk. 

Er grusomt med depresjon, slitt selv og vært suicidal. Det som hjalp med var da MDMDA tur med min søster, men er jo ikke bare å ta slikt. Ellers finner mange gleder i gode minner, enten bilder, videoer, musikk.

Anonymkode: bd228...d93

Jeg håper ikke at det er narkotika du anbefaler..?

Anonymkode: cbf8f...98c

[AnonymBruker]

17 timer siden, exictence skrev:

Men er ikke det farlig over tid å ikke bevege seg mer?

Kanskje vi skal la henne være mer i fred? Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke er med henne enda mer enn jeg er, og at jeg ikke alltid klarer å få henne opp.

 

Hun svarer heller ikke. Vil ikke ha besøk. Har bedt oss pårørende om å si det til de som vil komme på besøk. Det har vi gjort. men tenker nå om hva som egentlig er best for henne? Kanskje det hadde vært godt for henne å få besøk selv om hun sier nei ? Er det kanskje godt for henne å "måtte ta seg litt sammen"? Til nå har vi bare prøvd å gjøre det vi føler hun uttrykker.

Klarte du å "ta på masken igjen"? Hun gjør ikke det. Hun snakker omtrent ikke, og sier bare at hun bare vil sove og dø.

 

Må det bare gå bedre og bedre for deg ❤️  

Føler du at medisinen gjør deg trett? Har du fått justert mengden på din medisin? Tar det tid før man finner den rette dosen som gjelder den enkelte?

Hun skylder av og til på medisinen som gjør henne så trett. 

Ja, det har vi pårørende snakket om. Hun gjorde så mye før, flere ting enn nødvendig. Nå ser hun hvor fint vi klarer os uten hennes hjelp. Jeg er redd for at hun skal føle seg så unyttig. Hun føler seg verdiløs, sier hun. Vi prøver å si at vi trenger henne, og setter utrolig pris på alt hun kan og før har gjort mm. Det er vanskelig. 

Det er vondt å lese det siste du skriver. Det er nok sånn nå. 

Men legene sier hun blir frisk igjen. Jeg synes det er vanskelig å forestille seg at hun blir frisk. Nå er det gått et halvt år, og det er blitt verre. Hun er enda mer apatisk og trett.

Ja, hun sier at hun vil bli frisk. Men også at hun vil dø, og at hun aldri blir frisk.

Hun aksepterer behandling, men hun er likegyldig.

 

Hvordan skal jeg hjelpe? Hun har fått stor mangel på kjærlighet og bekreftelse da hun var barn. Hun har opplevd både fysiske og psykiske store smerter. Vi alle prøver å gi henne kjærlighet, beredelse, takknemlighet. Vise omsorg er vel viktig.

Så hun er deprimert pga dårlig oppvekst som barn? Hvor gammel er hun nå? Og har hun vært hos psykolog og snakket med noen om det?

Jeg syns egentlig det er litt rart at en voksen person plutselig skulle bli deprimert pga dårlig barndom så her ligger det nok noe annet også.. hvordan hadde hun det ellers i livet før hun begynte å bli deprimert da? Hadde hun venner å være med? Har hun hatt kjæreste?

Anonymkode: 8e2b7...523

[Khloe P.T]

Var jeg dere ville jeg spurt psykiateren om ECT. Det virker hurtig og godt på dype depresjoner. Har vært gjennom det selv med veldig positivt resultat. I tillegg til at jeg har sett hvordan andre pasienter på "mirakuløst" vis er blitt seg selv igjen. 

Det er fremdeles endel stigma rundt dette, men jeg kan skrive under på at det ikke er noe hokus pokus - tvert imot redder det liv.

[AnonymBruker]

På ‎06‎.‎05‎.‎2019 den 19.21, exictence skrev:

Det er nok helt umulig å sette seg inn i hvordan det er å være tungt deprimert. Jeg tenker at andre må vise full forståelse for denne personen. Det er ikke bare bare å "ta seg sammen".

En nær i familien er svært deprimert. Vedkommende har bare lyst til å sove dag og natt. Hun orker nesten ikke å snakke. Ofte når jeg spør henne om noe, eller vil ha et enkelt svar av henne, svarer hun ikke. 

Hun kan jo snakke. Skal man ha forståelse også for at man ikke får et enkelt svar? 

Er det vanlig å ikke kunne svare på enkle spørsmål som "skal jeg lage middag i dag"? Skal vi pårørende alltid bare vise at vi er der og støtter, skal vi bare gi og gi?

Det høres tungt ut. Kanskje hun og dere vil ha nytte av å se på dette: 

https://nhi.no/psykisk-helse/kognitiv-terapi/depresjon/depresjon-selvhjelpskurs-1/

Det er delt opp i flere moduler. 

Anonymkode: 70222...e36

[exictence]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det høres tungt ut. Kanskje hun og dere vil ha nytte av å se på dette: 

https://nhi.no/psykisk-helse/kognitiv-terapi/depresjon/depresjon-selvhjelpskurs-1/

Det er delt opp i flere moduler. 

Anonymkode: 70222...e36

Tusen takk. Det skal jeg se på senere i dag.

 

På 7.5.2019 den 15.09, AnonymBruker skrev:

Så hun er deprimert pga dårlig oppvekst som barn? Hvor gammel er hun nå? Og har hun vært hos psykolog og snakket med noen om det?

Jeg syns egentlig det er litt rart at en voksen person plutselig skulle bli deprimert pga dårlig barndom så her ligger det nok noe annet også.. hvordan hadde hun det ellers i livet før hun begynte å bli deprimert da? Hadde hun venner å være med? Har hun hatt kjæreste?

Anonymkode: 8e2b7...523

Ja, jeg kan godt forstå du synes det er rart. Hun har opplevd mye utrygg barndom og ungdom. Hun har slitt psykisk i alle år, egentlig. Ubehandlet. Vi har klart oss.

Selv om hun har vært innlagt en gang før for over 20 år siden. Det har på en måte gått bra. Vi har klart oss. Det er vel noe i alle familier. Alle er så forskjellige. Vi har hverandre, men, det har og vært ganske tøft.

Hun er litt over 70 år. Siden hun alltid har vært så aktiv i kroppen før, og ikke kan det mer nå med alderen, er det også noe som hun ikke klarer å akseptere.

Den gang første gang hun var innlagt fikk hun oppfølging med en psykiater. Han fortalte om sin traumatiske oppvekst og opplevelser med sine skilsmisser og barn. Han var ikke bra for henne. Senere kuttet hun ham ut, og hadde ingen form for behandling de senere årene.

Ja, hun har mange venner. Kanskje flest som også er litt stakkarslige. Noen mamma kan synes synd på og hjelpe. All bekreftelse hun kan få på at hun er snill og hjelpsom og flink, gjør henne glad og hun føler seg da betydningsfull. Så har nok også vært noen som har utnyttet henne på den måten, dessverre. 

Ja, hun har jo pappa som hun har vært gift med i over 50 år. Han er veldig snill, men travel mann og opptatt med sitt, men også opptatt med mamma, spesielt den senere tid, og spesielt mye står han på nå. Fantastisk, faktisk.

Endret 9. mai 2019 av exictence

[exictence]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det høres tungt ut. Kanskje hun og dere vil ha nytte av å se på dette: 

https://nhi.no/psykisk-helse/kognitiv-terapi/depresjon/depresjon-selvhjelpskurs-1/

Det er delt opp i flere moduler. 

Anonymkode: 70222...e36

Jeg har nå sett på modul 1 og modul 2. Det var interessant. Jeg vil fortsette å se. Håper mamma og vil, men det spørs nå. Hun er alvorlig deprimert. 

Synes det var interessant med aktivtitetsarbeid, og da pliktarbeid som selvsagt bare da bare peker til å få depresjon igjen. Mamma har gjort mye av bare plikt. Hun har stadig sagt at livet er en plikt, og at plikt er en glede. Hm! Kanskje hun har misforstått. For livet består vel mye i "pliktarbeid", men man må kunne finne en glede i andre ting også, og unne seg ro. Det har vel heller vært fraværende hos henne. Hvis hun ikke har gjort "plikt", så har hun hatt dårlig samvittighet. I stedet for å glede seg Mon tro om jeg kan føre henne det nå så sent?

[AnonymBruker]

4 timer siden, exictence skrev:

Jeg har nå sett på modul 1 og modul 2. Det var interessant. Jeg vil fortsette å se. Håper mamma og vil, men det spørs nå. Hun er alvorlig deprimert. 

Synes det var interessant med aktivtitetsarbeid, og da pliktarbeid som selvsagt bare da bare peker til å få depresjon igjen. Mamma har gjort mye av bare plikt. Hun har stadig sagt at livet er en plikt, og at plikt er en glede. Hm! Kanskje hun har misforstått. For livet består vel mye i "pliktarbeid", men man må kunne finne en glede i andre ting også, og unne seg ro. Det har vel heller vært fraværende hos henne. Hvis hun ikke har gjort "plikt", så har hun hatt dårlig samvittighet. I stedet for å glede seg Mon tro om jeg kan føre henne det nå så sent?

Jeg sliter selv med depresjon og har bare sett modul en og litt av modul to, men det var inspirerende. Spesielt dette du nevner og at de fleste depresjoner går over av seg selv. I modul en sier han at man under en depresjon kanskje må se på programmene mer enn en gang fordi konsentrasjonen kan være lav. 

Håper det bidrar til å hjelpe deg og din mor. Kunnskap er viktig også når man selv er deprimert og også som pårørende. Lykke til. 

Anonymkode: 70222...e36