Tungt deprimert - ta seg sammen?

[exictence]

Det er nok helt umulig å sette seg inn i hvordan det er å være tungt deprimert. Jeg tenker at andre må vise full forståelse for denne personen. Det er ikke bare bare å "ta seg sammen".

En nær i familien er svært deprimert. Vedkommende har bare lyst til å sove dag og natt. Hun orker nesten ikke å snakke. Ofte når jeg spør henne om noe, eller vil ha et enkelt svar av henne, svarer hun ikke. 

Hun kan jo snakke. Skal man ha forståelse også for at man ikke får et enkelt svar? 

Er det vanlig å ikke kunne svare på enkle spørsmål som "skal jeg lage middag i dag"? Skal vi pårørende alltid bare vise at vi er der og støtter, skal vi bare gi og gi?

[Gjest theTitanic]

Får du ikke svar så regn det som et nei. Vedkommende har neppe lyst til å sitte ved bordet å spise. Sett heller enkel fingermat ved sengen/sofaen og noe du vet vedkommende liker å drikke. Vil du bidra så luft og bytt sengetøy for henne innimellom og se til at vedkommende opprettholder en viss hygiene.

Du får kanskje ikke takk der og da, men forhåpentligvis senere. 

[AnonymBruker]

Det høres veldig tungt ut å være pårørende til en som er så dypt deprimert. Men ja noen blir så tungt deprimert at de slutter å spise, snakke og bevege seg når sykdommen er som værst. 

Jeg synes det høres ut som vedkommende burde ha profesjonell hjelp. Det høres ut som et stort ansvar for pårørende å ha ansvar for et så sykt menneske. Ta kontakt med lege/legevakt for å få veiledning om veien videre.

Anonymkode: e8267...8f3

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke svare på spørsmålet ditt,  jeg har ingen erfaring med å være så dårlig. Men det jeg vet er at å være nær en som er tungt deprimert også er veldig vanskelig.

Anonymkode: 233e5...081

[AnonymBruker]

Er man tungt deprimert så skjønner man ikke poenget med noen ting...alt er bare svart! Man ønsker egentlig bare å forsvinne... Mange blir også fysisk syke av depresjon; grusom hjertebank, ustabil temperatur, kvalme, mageproblemer, hodepine, etc

Å be noen "ta seg sammen", er akkurat det samme som å si til en som nettopp har brukket benet at "du trenger ikke gips, bare gå på foten". Mao helt umulig!.. og grusomt vondt.

Noen ganger kan man være deprimert av "selvsagte" grunner; kjærlighetssorg, traumer, litt sånn handfaste ting.

Og så er det de som er deprimerte "uten grunn"; de er friske, de har venner, de har jobb/hus, etc. Likevel er alt kølsvart! Og de skjønner ikke hvorfor...

Depresjon er fælt! Jeg har hatt en lett depresjon, og jeg skjønner virkelig ikke hvordan folk overlever en dyp depresjon...

Bare vis at du er der ❤️ Gjerne spørre, men ikke vent svar, så ta bare avgjørelsen selv (hun driter i hva som er til middag, hun har neppe matlyst!) Bare at du er der! 

Anonymkode: 70318...fee

[temolitus]

Er man så tungt deprimert at man ikke evner å svare på et enkelt spørsmål tenker jeg at det er nødvendig med innleggelse.
Med så alvorlig depresjon er det ikke nok med støtte fra familie og venner lenger, man trenger profesjonell behandling og hyppig oppfølgning. Går hun på medisiner? Kan elektrosjokk være noe? Jeg har selv blitt behandlet med elektrosjokk og det hadde svært god effekt på meg en stund (var ikke holdbart i lengden da depresjonen min hovedsakelig bunner ut i traumer, men jeg ble betraktelig bedre en periode).

Det høres også fryktelig vanskelig ut å være pårørende i en slik situasjon, sender deg en klem

[exictence]

Takk for svar. Hun har vært innlagt og får oppfølging. 

Ja, vi pårørende bytter på å skifte sengetøy, lage mat til henne, være behjelpelig med dusjing mm. Går med henne langsomt rundt omkring utenfor. Det er småturer nesten hver dag, men noen dager får vi henne ikke med.

Vi må jo bare ha forståelse, forståelse, forståelse, men noen ganger er det vanskelig å ikke kjenne på en slags irritasjon over at hun ikke svarer, og så selvmedlidende. 

Ja, matlyst er ikke tilstede. Hun sier nei til mat. Men setter vi mat foran henne, så spiser hun litt. Hun er blitt veldig tynn.

@temolitus, ja, hun går på medisiner. De prøver å finne ut den riktige type medisin og mengde. Hun har flere gode pårørende rundt seg som er der for henne. Derfor er hun periodevis hjemme nå. Hun sier at hun liker best å være hjemme.

Hva er elektrosjokk? Jeg vet ikke, høres nifst ut. 

Hovedsakelig bunner det ut i traumer da hun var barn. Hvordan kan vi gi livsgnisten til henne? Hva gjorde at du fikk den igjen?

 

[exictence]

Fordi hun er blitt så tynn, føler vi det er viktig å gi henne mat. Selv om hun sier nei.

[exictence]

22 minutter siden, theTitanic skrev:

Får du ikke svar så regn det som et nei. Vedkommende har neppe lyst til å sitte ved bordet å spise. Sett heller enkel fingermat ved sengen/sofaen og noe du vet vedkommende liker å drikke. Vil du bidra så luft og bytt sengetøy for henne innimellom og se til at vedkommende opprettholder en viss hygiene.

Du får kanskje ikke takk der og da, men forhåpentligvis senere. 

Ja, da er det nok svaret nei. Det er det omtrent alltid. Men hun må jo få mat. Ja, jeg kommer inn til henne med mat og drikke. Men det er ikke så bra at hun ligger i sengen hele tiden både natt og dag. Derfor prøver vi å få henne med til bordet til de tre hovedmåltidene.

[temolitus]

4 minutter siden, exictence skrev:

Takk for svar. Hun har vært innlagt og får oppfølging. 

Ja, vi pårørende bytter på å skifte sengetøy, lage mat til henne, være behjelpelig med dusjing mm. Går med henne langsomt rundt omkring utenfor. Det er småturer nesten hver dag, men noen dager får vi henne ikke med.

Vi må jo bare ha forståelse, forståelse, forståelse, men noen ganger er det vanskelig å ikke kjenne på en slags irritasjon over at hun ikke svarer, og så selvmedlidende. 

Ja, matlyst er ikke tilstede. Hun sier nei til mat. Men setter vi mat foran henne, så spiser hun litt. Hun er blitt veldig tynn.

@temolitus, ja, hun går på medisiner. De prøver å finne ut den riktige type medisin og mengde. Hun har flere gode pårørende rundt seg som er der for henne. Derfor er hun periodevis hjemme nå. Hun sier at hun liker best å være hjemme.

Hva er elektrosjokk? Jeg vet ikke, høres nifst ut. 

Hovedsakelig bunner det ut i traumer da hun var barn. Hvordan kan vi gi livsgnisten til henne? Hva gjorde at du fikk den igjen?

 

Det er "korrekte" navnet er ECT, det står for electric compulsive treatment. Nå forklarer jeg bare fritt etter hukommelsen så du får tilgi meg om det er noe upresist, men det foregår sånn her: man får noen elektroder festet til hodet og på brystet, blir lagt i narkose og så blir det sendt strøm gjennom hjernen som utløser et epileptisk anfall. Man kjenner ingenting, det eneste er at man blir litt slapp etterpå og får litt hodepine. Noen får også midlertidig litt problemer med korttidshukommelsen i behandlingsperioden, men dette går over så snart man er ferdig. Man begynte med elektrosjokk etter noen forskere (?) fant ut at epileptikere med alvorlig depresjon ofte ble bedre etter et anfall.

Siden det handler om traumer i barndom i dette tilfellet også vet jeg ikke om ect vil ha langvarig virkning, det skal jeg ikke uttale meg om, men det kan jo også hende at dersom det hadde vært aktuelt og det funker at det kan gjøre det lettere å jobbe med problemene og å ta i mot behandling som vil fungere over tid.

 

Jeg går i hyppig behandling selv og har dessverre ikke noe godt svar på hva som kan gi livsgnisten tilbake, skal si i fra når jeg finner ut av det

[AnonymBruker]

Da jeg var på mitt mest tunge mørke var jeg evig takknemlig for at jeg bodde alene. 

Jeg gikk dager, uker, uten å spise. På en god dag flytta jeg meg fra sengen til sofaen, i kledd samme klærna jeg hadde hatt på en uke, ikke dusjet på en uke. 

Jeg fikk meldinger og snap, men jeg orket ikke å svare. Orket ikke å innvolvere meg med andre, andres liv, måtte ta på den fordømte masken igjen. 

Jeg satt i sofaen eller lå i sengen å bare ventet på at jeg ikke skulle være så likegyldig til livet lenger, jeg satt å planla hvordan jeg kunne få slippe dette. 

Det her er ikke så lenge siden, men jeg hsr heldigvis kommet til behandling og går på antidepressiva på tredje måneden nå. 

Jeg forstår idag at det er tungt og frustrende for de pårørende. Det er fint at dere prøver å passe på henne, steller for henne. Men husk at hun mest sannsynlig har skyldfølelse for at dere må gjøre alt for henne, dårligsamvittighet fordi hun er så syk at hun drar med seg andre ned, og til slutt, er hun bare ett skall som lever for deres skyld, ikke hennes egen. 

Anonymkode: 0370c...7c2

[AnonymBruker]

Kommer an på, ønsker vedkommende å bli frisk? For det innebærer jo ofte faktisk nettopp det, å ta seg sammen, å akseptere behandling og gå til behandling? 

 

Anonymkode: 5c9d4...580

[AnonymBruker]

Ts, hva skulle det hjelpe i lengden at du setter fram mat og drikke og skifter sengetøy for vedkommende? Det du må gjøre er jo å finne årsaken til depresjonen og heller hjelpe henne med å gjøre noe med den. 

Anonymkode: 8e2b7...523

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts, hva skulle det hjelpe i lengden at du setter fram mat og drikke og skifter sengetøy for vedkommende? Det du må gjøre er jo å finne årsaken til depresjonen og heller hjelpe henne med å gjøre noe med den. 

Anonymkode: 8e2b7...523

Uten mat og drikke så dør man, så vil påstå det hjelper veldig. Skift av sengetøy er en del av å opprettholde en viss hygiene standard som også er viktig. Hun er ikke psykolog, hun er pårørende. 

Anonymkode: 54e7e...384

[exictence]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg var på mitt mest tunge mørke var jeg evig takknemlig for at jeg bodde alene. 

Jeg gikk dager, uker, uten å spise. På en god dag flytta jeg meg fra sengen til sofaen, i kledd samme klærna jeg hadde hatt på en uke, ikke dusjet på en uke. 

Men er ikke det farlig over tid å ikke bevege seg mer?

Kanskje vi skal la henne være mer i fred? Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke er med henne enda mer enn jeg er, og at jeg ikke alltid klarer å få henne opp.

 

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk meldinger og snap, men jeg orket ikke å svare. Orket ikke å innvolvere meg med andre, andres liv, måtte ta på den fordømte masken igjen. 

Hun svarer heller ikke. Vil ikke ha besøk. Har bedt oss pårørende om å si det til de som vil komme på besøk. Det har vi gjort. men tenker nå om hva som egentlig er best for henne? Kanskje det hadde vært godt for henne å få besøk selv om hun sier nei ? Er det kanskje godt for henne å "måtte ta seg litt sammen"? Til nå har vi bare prøvd å gjøre det vi føler hun uttrykker.

Klarte du å "ta på masken igjen"? Hun gjør ikke det. Hun snakker omtrent ikke, og sier bare at hun bare vil sove og dø.

 

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det her er ikke så lenge siden, men jeg hsr heldigvis kommet til behandling og går på antidepressiva på tredje måneden nå.

Må det bare gå bedre og bedre for deg ❤️  

Føler du at medisinen gjør deg trett? Har du fått justert mengden på din medisin? Tar det tid før man finner den rette dosen som gjelder den enkelte?

Hun skylder av og til på medisinen som gjør henne så trett. 

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår idag at det er tungt og frustrende for de pårørende. Det er fint at dere prøver å passe på henne, steller for henne. Men husk at hun mest sannsynlig har skyldfølelse for at dere må gjøre alt for henne, dårligsamvittighet fordi hun er så syk at hun drar med seg andre ned, og til slutt, er hun bare ett skall som lever for deres skyld, ikke hennes egen. 

Anonymkode: 0370c...7c2

Ja, det har vi pårørende snakket om. Hun gjorde så mye før, flere ting enn nødvendig. Nå ser hun hvor fint vi klarer os uten hennes hjelp. Jeg er redd for at hun skal føle seg så unyttig. Hun føler seg verdiløs, sier hun. Vi prøver å si at vi trenger henne, og setter utrolig pris på alt hun kan og før har gjort mm. Det er vanskelig. 

Det er vondt å lese det siste du skriver. Det er nok sånn nå. 

Men legene sier hun blir frisk igjen. Jeg synes det er vanskelig å forestille seg at hun blir frisk. Nå er det gått et halvt år, og det er blitt verre. Hun er enda mer apatisk og trett.

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kommer an på, ønsker vedkommende å bli frisk? For det innebærer jo ofte faktisk nettopp det, å ta seg sammen, å akseptere behandling og gå til behandling? 

 

Anonymkode: 5c9d4...580

Ja, hun sier at hun vil bli frisk. Men også at hun vil dø, og at hun aldri blir frisk.

Hun aksepterer behandling, men hun er likegyldig.

 

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts, hva skulle det hjelpe i lengden at du setter fram mat og drikke og skifter sengetøy for vedkommende? Det du må gjøre er jo å finne årsaken til depresjonen og heller hjelpe henne med å gjøre noe med den. 

Anonymkode: 8e2b7...523

Hvordan skal jeg hjelpe? Hun har fått stor mangel på kjærlighet og bekreftelse da hun var barn. Hun har opplevd både fysiske og psykiske store smerter. Vi alle prøver å gi henne kjærlighet, beredelse, takknemlighet. Vise omsorg er vel viktig.

[Jadzia]

Man klarer ikke å ta seg sammen i forhold til at man bare kan dra seg selv ut av det. Men som deprimert har man et ansvar for å få riktig hjelp, medisiner og behandling. Og man KAN faktisk ta seg sammen såpass at man kan gi enkle svar. 

[exictence]

3 minutter siden, Jadzia skrev:

Man klarer ikke å ta seg sammen i forhold til at man bare kan dra seg selv ut av det. Men som deprimert har man et ansvar for å få riktig hjelp, medisiner og behandling. Og man KAN faktisk ta seg sammen såpass at man kan gi enkle svar. 

Jeg kan liksom ikke la være å tenke det samme. Men så får jeg dårlig samvittighet av å tenke det. Jeg får sånn egoistiske tanker som at her går jeg å hjelper og gjør det beste jeg kan, og så kan du ikke svare, eller prøve å reise deg en gang. Men jeg vet jo at det er henne det er mest synd på, at det er hun som har det mest vondt, selvfølgelig. Jeg føler bare også at det er vondt. 

[Jadzia]

2 minutter siden, exictence skrev:

Jeg kan liksom ikke la være å tenke det samme. Men så får jeg dårlig samvittighet av å tenke det. Jeg får sånn egoistiske tanker som at her går jeg å hjelper og gjør det beste jeg kan, og så kan du ikke svare, eller prøve å reise deg en gang. Men jeg vet jo at det er henne det er mest synd på, at det er hun som har det mest vondt, selvfølgelig. Jeg føler bare også at det er vondt. 

Det er fryktelig tungt å være psykisk syk. Men det er jammen meg tungt for de nærmeste pårørende også. Man kan ikke redde noen som ikke vil reddes, eller hjelpe noen som ikke vil hjelpes. 

[exictence]

3 minutter siden, Jadzia skrev:

Det er fryktelig tungt å være psykisk syk. Men det er jammen meg tungt for de nærmeste pårørende også. Man kan ikke redde noen som ikke vil reddes, eller hjelpe noen som ikke vil hjelpes. 

Takk for omtanke.

Føler meg både maktesløs og hjelpeløs

[AnonymBruker]

1 minutt siden, exictence skrev:

Men er ikke det farlig over tid å ikke bevege seg mer?

Kanskje vi skal la henne være mer i fred? Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke er med henne enda mer enn jeg er, og at jeg ikke alltid klarer å få henne opp.

 

Hun svarer heller ikke. Vil ikke ha besøk. Har bedt oss pårørende om å si det til de som vil komme på besøk. Det har vi gjort. men tenker nå om hva som egentlig er best for henne? Kanskje det hadde vært godt for henne å få besøk selv om hun sier nei ? Er det kanskje godt for henne å "måtte ta seg litt sammen"? Til nå har vi bare prøvd å gjøre det vi føler hun uttrykker.

Klarte du å "ta på masken igjen"? Hun gjør ikke det. Hun snakker omtrent ikke, og sier bare at hun bare vil sove og dø.

 

Må det bare gå bedre og bedre for deg ❤️  

Føler du at medisinen gjør deg trett? Har du fått justert mengden på din medisin? Tar det tid før man finner den rette dosen som gjelder den enkelte?

Hun skylder av og til på medisinen som gjør henne så trett. 

Ja, det har vi pårørende snakket om. Hun gjorde så mye før, flere ting enn nødvendig. Nå ser hun hvor fint vi klarer os uten hennes hjelp. Jeg er redd for at hun skal føle seg så unyttig. Hun føler seg verdiløs, sier hun. Vi prøver å si at vi trenger henne, og setter utrolig pris på alt hun kan og før har gjort mm. Det er vanskelig. 

Det er vondt å lese det siste du skriver. Det er nok sånn nå. 

Men legene sier hun blir frisk igjen. Jeg synes det er vanskelig å forestille seg at hun blir frisk. Nå er det gått et halvt år, og det er blitt verre. Hun er enda mer apatisk og trett.

Ja, hun sier at hun vil bli frisk. Men også at hun vil dø, og at hun aldri blir frisk.

Hun aksepterer behandling, men hun er likegyldig.

 

Hvordan skal jeg hjelpe? Hun har fått stor mangel på kjærlighet og bekreftelse da hun var barn. Hun har opplevd både fysiske og psykiske store smerter. Vi alle prøver å gi henne kjærlighet, beredelse, takknemlighet. Vise omsorg er vel viktig.

Det er ikke heldig å være så i ro som henne og en gang jeg,kroppen svinner jo bort, musklene blir vonde og slappe, og du får mindre energi. En veldig vond sirkel som er, eller var hvertfall for meg, umulig å bryte. 

Antidepressiva gjorde meg helt forferdelig trøtt, slapp, svimmel, kvalm, likegyldig, tilogmed verre i to måneder. Jeg har som sagt gått på det i tre måneder nå, og jeg er fremdeles ikke helt "riktig innstilt". Det tar veldig lang tid før medisinen virker som den skal. Kroppen skal gjennom enorme forandringer, du får kunstig "lykke"(vet ikke helt hva jeg skal kalle det) tred ned over ørene, med en hel haug av bivirkninger som du bare må takle, må fikse det, klare det. Og etter 6 måneder, og medisinen da enda ikke er helt topp, blir det et medikament bytte. Dette er mitt løp i samråd med min psykolog og psykiater. Men at det tar lang tid før medisinen er helt optimal, gjelder for alle. 

For meg var det helt jævlig når folk kom på besøk, tilogmed med mine kjæreste, fineste, flotteste tantebarn var et helvete. Og det drepte meg på innsiden. Jeg ville så gjerne smile, le, bry meg, klemme de, kysse de, vise at tante elsket de over alt på jord, men jeg ble bare sittende å stirre tomt i lufta, le på kommando, dra er falskt smil. Jeg kjente ikke en gang at jeg var glad i de, brydde meg om de. Og det er veldig vondt å innrømme og takle nå i ettertid.

Jeg klarte dessverre ikke å holde masken igjen, før jeg for to uker siden. Da kjente jeg genuin lykke, glede og jeg lo fordi det vsr morsomt. Jeg var med mine fine to tantebarn her forleden, og da klarte jeg å snakke med de, kose med de, være tante. 

Klart hun føler seg verdiløs, hun har ingen grunn til å være, neddynga av dårlig samvittighet, ikke ork, og da mener jeg helt reelt ork, til å gjøre noe, kroppen stopper henne. Jeg forstår det er vanskelig, det er enda vanskeligere for henne, utrolig nok, selv om hun ikke gjør noe. Men kampen hennes er på innsiden. 

Jeg har full forståelse for at det vondt å lese. Nå vet ikke jeg hvordan nettopp hun har det, men jeg gir deg ett innblikk i hvordan det kan være. For slik som dette var det for meg. 

Anonymkode: 0370c...7c2