Gå til innhold

hvil i fred..


Madison

Anbefalte innlegg

Du ble borte så plutselig..så brutalt..

Du var jo så ung..-det er så urettferdig!

Vi får ikke lenger se og høre humørsprederen i hverdagen..

Kjente deg ikke veldig godt..

Men nok til at jeg vil savne deg....

Mine tanker går til familien..

Hvil i fred kjære du....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Det er så ufattelig trist, det skulle ikke vært mulig å dø så ung og så brutalt.

Og så kjekk og snill. Det er akkurat som de beste og snilleste menneskene dør først, det er så urettferdig! Håper de er i Nangijala, i en mer rettferdig verden enn den vi lever i.

"sees i Nangijala, lille Kavring..."

Savner deg helt vanvittig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest min kjære Arnfinn er ikke

Døden er vond, den er endelig og går ikke ann å gjøres noe med.

Det er urettferdig og brutalt, noen skjønner hva som har skjedd veldig fort og noen bruker flere år på å forstå.

Man kan drømme om sin kjære om natta, småprate med personen om dagen, høres kanskje sprøtt ut, men det er vel noe som kroppen og hjernen gjør for at man bedre skal greie å leve med savnet og sorgen.

Hjernen er helt fantastisk sånn, den bearbeider sorg på mange forskjellige måter.

For snart 2 år siden mista jeg broren min i en overdose.

Da tilta jeg totalt.

savnet etter broren min vil ingen ende ta.

Hører fortsatt stemmen hans, ser glimtet i øya hans fortsatt, hører latteren og kommentarene.

Uansett hva man opplever så finnes det ingen fasit på sorg.

Noen lever som vanlig, noen ler, noen knuser ting, noen blir innesluttet, noen bare gråter og gråter.

Noen prøver å jobbe seg ihjel for å slippe å tenke.

De som klager eller dømmer er bare redde for det de ser, de har ikke peiling på hvordan de skal te seg, de blir usikre og da er det beste forsvar et angrep.

Men opplever du sorg, så gjør det på din måte, det er din sorg og det er du som skal leve med den og leve videre etterpå.

Sitter du med unger som meg, så er det ekstra tungt.

Jeg følte at alle ville ha av meg hele tiden på et tidspunkt jeg ikke kunne gi noen ting.

Når ble det tid til meg. når kunne jeg få gråte ut, røyke 50 sigaretter og forbanne værden uten at noen maste.

Når du sitter oppi det er det helt ufattelig, man ser ikke enden på tårene, sorgen og de triste drømmene.

livet går videre min for min, det er i alle fall sånn det føles.

Tiden går ikke, man står i et ingenmannsland der tiden ikke går og sorgen slipper ikke så lett taket.

Så på et mirakuløst sett begynner ukene å gå uten at du enser det, da har livet begynt igjen.

Når det har gått noen måneder eller kanskje noen år, så vil du takke gud for at du hadde nettopp de unga som du ikke kunne fordra under sorgen.

Unga tvinger deg til å vaske klær, lage middag, handle mat, hjelpe med lekser.

Det var nettopp disse tingene som fikk meg igang, livet går videre, og jeg har ikke tenk å glemme broren min, han lever inni meg, jeg forteller barna mine om den stilige snille onkelen sin som ble så syk at han ikke lever lenger.

2 år etterpå gråter jeg enda, steller graven hans med en kjempeklomp i halsen, men jeg lever videre.

Hadde broren min likt at jeg hadde lagt meg ned og gitt opp.

Da hadde han sagt" du er gæærn altså.

Jeg elsker deg arnfinn, det vil jeg alltid gjøre.

hvil i fred og vi møtes igjen, men ikke riktig enda.

din inger ellen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous
Døden er vond, den er endelig og går ikke ann å gjøres noe med.

Det er urettferdig og brutalt, noen skjønner hva som har skjedd veldig fort og noen bruker flere år på å forstå. Jeg må ha flere år i alle fall.

Man kan drømme om sin kjære om natta, småprate med personen om dagen, høres kanskje sprøtt ut, men det er vel noe som kroppen og hjernen gjør for at man bedre skal greie å leve med savnet og sorgen.

Hjernen er helt fantastisk sånn, den bearbeider sorg på mange forskjellige måter.

For snart 2 år siden mista jeg broren min i en overdose.

Da tilta jeg totalt.

savnet etter broren min vil ingen ende ta.

Hører fortsatt stemmen hans, ser glimtet i øya hans fortsatt, hører latteren og kommentarene.

Uansett hva man opplever så finnes det ingen fasit på sorg.

Noen lever som vanlig, noen ler, noen knuser ting, noen blir innesluttet, noen bare gråter og gråter.

Noen prøver å jobbe seg ihjel for å slippe å tenke.

De som klager eller dømmer er bare redde for det de ser, de har ikke peiling på hvordan de skal te seg, de blir usikre og da er det beste forsvar et angrep.

Men opplever du sorg, så gjør det på din måte, det er din sorg og det er du som skal leve med den og leve videre etterpå.

Sitter du med unger som meg, så er det ekstra tungt.

Jeg følte at alle ville ha av meg hele tiden på et tidspunkt jeg ikke kunne gi noen ting.

Når ble det tid til meg. når kunne jeg få gråte ut, røyke 50 sigaretter og forbanne værden uten at noen maste.

Når du sitter oppi det er det helt ufattelig, man ser ikke enden på tårene, sorgen og de triste drømmene.

livet går videre min for min, det er i alle fall sånn det føles.

Tiden går ikke, man står i et ingenmannsland der tiden ikke går og sorgen slipper ikke så lett taket.

Så på et mirakuløst sett begynner ukene å gå uten at du enser det, da har livet begynt igjen.

Når det har gått noen måneder eller kanskje noen år, så vil du takke gud for at du hadde nettopp de unga som du ikke kunne fordra under sorgen.

Unga tvinger deg til å vaske klær, lage middag, handle mat, hjelpe med lekser.

Det var nettopp disse tingene som fikk meg igang, livet går videre, og jeg har ikke tenk å glemme broren min, han lever inni meg, jeg forteller barna mine om den stilige snille onkelen sin som ble så syk at han ikke lever lenger.

2 år etterpå gråter jeg enda, steller graven hans med en kjempeklomp i halsen, men jeg lever videre.

Hadde broren min likt at jeg hadde lagt meg ned og gitt opp.

Da hadde han sagt" du er gæærn altså.

Jeg elsker deg arnfinn, det vil jeg alltid gjøre.

hvil i fred og vi møtes igjen, men ikke riktig enda.

din inger ellen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...