Skyldfølelse etter måltider.

[Mumeod]

2 minutter siden, Regiakakao skrev:

Somatiske plager?

Fysiske plager: det du skriver at du fryser, har lite energi og sliter med konsentrasjon.

Somatisk, motsatt av psykisk.

Skriver somatisk fordi jeg regner med at de plagene ikke skyldes psykiske årsaker, men det at du tygger tyggis istede for å gi kroppen næring når du blir sulten. 

Endret 1. mai 2019 av Mumeod

[Regiakakao]

Akkurat nå, Mumeod skrev:

Fysiske plager: det du skriver at du fryser, har lite energi og sliter med konsentrasjon.

Somatisk, motsatt av psykisk.

Sånt ja. Vurderer å trene mer.

[Mumeod]

Akkurat nå, Regiakakao skrev:

Sånt ja. Vurderer å trene mer.

Du trenger ikke trene mer. Men du trenger å faktisk spise.

Det at du nekter kroppen din mat, og bruker tyggis isteden for mat, selv når kroppen sier ifra med å gi deg somatiske plager. Da er vi i et alvorlig galt spor.

Bare det at du får skyldfølelse av å spise, og selv tror du trener for lite er en veldig farlig holdning.

Men jeg ser at du har opprettet flere tråder, og ikke er interessert i å ta imot råd. Da må jeg advarer deg at beste utfall om du fortsetter slik er innleggelse, og da snakker vi beste utfall. For slik du skriver her, så får jeg inntrykk av at du bryter ned kroppen din og ikke hører eller klarer å ta innover deg de faresignalene kroppen gir.

Håper du klarer å søke hjelp for dette før det går lengre.

[Regiakakao]

Akkurat nå, Mumeod skrev:

Du trenger ikke trene mer. Men du trenger å faktisk spise.

Det at du nekter kroppen din mat, og bruker tyggis isteden for mat, selv når kroppen sier ifra med å gi deg somatiske plager. Da er vi i et alvorlig galt spor.

Bare det at du får skyldfølelse av å spise, og selv tror du trener for lite er en veldig farlig holdning.

Men jeg ser at du har opprettet flere tråder, og ikke er interessert i å ta imot råd. Da må jeg advarer deg at beste utfall om du fortsetter slik er innleggelse, og da snakker vi beste utfall. For slik du skriver her, så får jeg inntrykk av at du bryter ned kroppen din og ikke hører eller klarer å ta innover deg de faresignalene kroppen gir.

Håper du klarer å søke hjelp for dette før det går lengre.

Føler det ikke er seriøst nok til å søke hjelp

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

3 minutter siden, Regiakakao skrev:

Føler det ikke er seriøst nok til å søke hjelp

Det er mer enn seriøst nok. Hør på rådene her om å ta det opp med psykologen. Vær så snill, det kan hjelpe deg veldig mye å få bukt med dette før det blir virkelig farlig og du må legges inn. 

[Mumeod]

6 minutter siden, Regiakakao skrev:

Føler det ikke er seriøst nok til å søke hjelp

Dette blir siste ord fra meg. For jeg ser du ikke ønsker å ta innover deg noen av de rådene du får.

Dette er noe jeg ser på som seriøst. Hadde det vært opp til meg å henvise deg hadde jeg sendt hastehenvisning til dps, psykiatri med 3 mnd frist. Antageligvis hadde du kommet inn før, da dette allerede er veldig alvorlig og på kort tid kan flyte over i en akutt tilstand.

Det er ikke langt fra der du er nå til enten akutt innleggelse fordi kroppen sier stopp, eller tvangsinnleggelse dersom du fortsetter i det samme sporet du gjør nå.

Endret 1. mai 2019 av Mumeod

[Regiakakao]

Akkurat nå, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Det er mer enn seriøst nok. Hør på rådene her om å ta det opp med psykologen. Vær så snill, det kan hjelpe deg veldig mye å få bukt med dette før det blir virkelig farlig og du må legges inn. 

Virkelig farlig?

[Regiakakao]

Akkurat nå, Mumeod skrev:

Dette blir siste ord fra meg. For jeg ser du ikke ønsker å ta innover deg noen av de rådene du får.

Dette er noe jeg ser på som seriøst. Hadde det vært opp til meg å henvise deg hadde jeg sendt hastehenvisning til dps, psykiatri med 3 mnd frist. Antageligvis hadde du kommet inn før, da dette allerede er veldig alvorlig og på kort til kan flyte over i en akutt tilstand.

Det er ikke langt fra der du er nå til enten akutt innleggelse fordi kroppen sier stopp, eller tvangsinnleggelse dersom du fortsetter i det samme sporet du gjør nå.

Går til BUP men tørr ikke å nevne det meg mat i frykt for at foreldre mine får vite d.

[Mumeod]

42 minutter siden, Regiakakao skrev:

Går til BUP men tørr ikke å nevne det meg mat i frykt for at foreldre mine får vite d.

Sa ista at det ble siste innlegg fra meg. Men må bare si kort at det vil ramme foreldrene dine langt mer om du ender opp bevisstløs på akuttmottaket, eller at du må tvangsinnlegges fordi spiseforstyrrelsen har gått for langt.

Problemet om du ikke søker hjelp, er at andre ofte ikke kan se spiseforstyrrelsen, eller sender inn bekymring før det enten har gått for langt eller det har endt i død. Setter det veldig på spissen her, men det må jeg siden du ikke klarer å se alvoret selv.

https://www.tv2.no/v/1077233/

Sender med en link av Lene Marie Fossen. De som sliter med en spiseforstyrrelse får ofte ikke hjelp, eller blir sett før det har gått så langt at man ikke klarer å komme ut av det, selv ikke med terapi. Noe Lene Marie er et godt eksempel på, hun sier hun ikke klarte å se at det var en spiseforstyrrelse før det hadde gått for langt.

Siden ingen av dine psykiatere har tatt opp spiseforstyrrelser, så regner jeg med at du er så tidlig i løpet at du ennå kan få hjelp og bli helt frisk. Du har muligheten til å stoppe det før det går så langt som det gikk hos Lene Marie Fossen. Hun er et eksempel og forbilde, som jeg vet gjør alt hun kan for å en dag kunne bli frisk. Og jeg er ikke i tvil om at hun hadde søkt hjelp tidligere og stoppet det bare hun hadde visst, eller kunnet.

Du har den muligheten nå, å stoppe det og få det under kontroll før det går så langt. Da vil jeg faktisk si du er egoistisk ovenfor deg selv om du lar dette skje med deg, kun fordi du er redd for hvordan foreldrene dine eller andre skal reagere. Kan love deg at de vil reagere langt mer den dagen du har fått en spiseforstyrrelse du ikke klarer å komme deg ut av.

 

Endret 1. mai 2019 av Mumeod

[Regiakakao]

2 minutter siden, Mumeod skrev:

Sa ista at det ble siste innlegg fra meg. Men må bare si kort at det vil ramme foreldrene dine langt mer om du ender opp bevisstløs på akuttmottaket, eller at du må tvangsinnlegges fordi spiseforstyrrelsen har gått for langt.

Problemet om du ikke søker hjelp, er at andre ofte ikke kan se spiseforstyrrelsen, eller sender inn bekymring før det enten har gått for langt eller det har endt i død. Setter det veldig på spissen her, men det må jeg siden du ikke klarer å se alvoret selv.

https://www.tv2.no/v/1077233/

Sender med en link av Lene Marie Fossen. De som sliter med en spiseforstyrrelse får ofte ikke hjelp, eller blir sett før det har gått så langt at man ikke klarer å komme ut av det, selv ikke med terapi. Noe Lene Marie et godt eksempel, hun sier hun ikke klarte å se at det var en spiseforstyrrelse før det hadde gått for langt.

Siden ingen av dine psykiatere har tatt opp spiseforstyrrelser, så regner jeg med at du er så tidlig i løpet at du ennå kan få hjelp og bli helt frisk. Du har muligheten til å stoppe det før det går så langt som det gikk hos Lene Marie Fossen. Hun er et eksempel og forbilde, som jeg vet gjør alt hun kan for å en dag kunne bli frisk. Og jeg er ikke i tvil om at hun hadde søkt hjelp tidligere og stoppet det bare hun hadde visst, eller kunnet.

Du har den muligheten nå, å stoppe det og få det under kontroll før det går så langt. Da vil jeg faktisk si du er egoistisk ovenfor deg selv om du lar dette skje med deg, kun fordi du er redd for hvordan foreldrene dine eller andre skal reagere. Kan love deg at de vil reagere langt mer den dagen du har fått en spiseforstyrrelse du ikke klarer å komme deg ut av.

 

Det er fordi jeg aldri har nevnt problemene mine iforhold til mat og derfor har de ikke tatt opp spiseforstyrrelse så. Har slitt i flere år med mat men blitt verre nå.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner alt du skriver igjen fra meg selv da jeg var på din alder. Jeg opplevde helvete. Jeg slet også med selvskading og det gikk over i anoreksi. Da jeg var 16 fikk jeg hjelp og det er det beste som har skjedd meg. Det tok ca 4 år med behandling før jeg ble ordentlig frisk, men nå har jeg et uanstrengt forhold til mat. Jeg var redd for å leve fordi jeg var redd for å feile. Jeg trodde ikke jeg noen gang ville få meg utdanning eller at noen noengang ville elske meg. Jeg er i dag forlovet og studerer.  Det er virkelig mulig. Og vær så snill, for din egen del, fortell om dette. Jeg var mye innlagt og jo fortere du får hjelp jo enklere er det å bli frisk. Jeg kjenner jenter som var syk i flere tiår og de slet mye mer med å bli frisk enn de som fikk hjelp etter kortere tid. Jeg kommer ikke til å skrive så mye mer i denne tråden for det virker ikke som at du er i stand til å ta i mot råd, men jeg ville bare skrive et siste innlegg, for et liv som kun handler om mat, kropp og vekt, der en ikke klarer å bry seg om noe annet er ikke et liv jeg ønsker noen. Og jeg lover deg, fortsetter du veien inn i sykdommen blir det bare verre og verre. Uansett du kommer til å få hjelp om du så vil eller ikke, men jo før jo bedre. 

Anonymkode: bdeb0...c41

[Christina82]

Kjære trådstarter.

Jeg må dessverre stenge tråden din med bakgrunn i at vi ikke kan vite hvilken kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Vi kan ikke passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg eller andre i en sårbar situasjon. 

Vi anbefaler også at du tar kontakt med din fastlege for å få en profesjonell oppfølging og/eller svar på spørsmålene dine. 

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Med vennlig hilsen Ninab82, mod