"Det er bedre for barna at foreldrene skiller seg, enn at de er ulykkelige"

[AnonymBruker]

Standardfrasen når noen vurderer brudd med barn involvert. Det er jo så mye verre for barna at mor/far er misfornøyd i forholdet, enn at foreldrene skiller seg. Dere er klar over at dette er bullshit og bare rettferdiggjøring av foreldrenes egoistiske ønsker? Lat i det minste ikke som det er til barnets beste.

Anonymkode: e3fe4...7a9

[Mann1979]

Just now, AnonymBruker said:

Standardfrasen når noen vurderer brudd med barn involvert. Det er jo så mye verre for barna at mor/far er misfornøyd i forholdet, enn at foreldrene skiller seg. Dere er klar over at dette er bullshit og bare rettferdiggjøring av foreldrenes egoistiske ønsker? Lat i det minste ikke som det er til barnets beste.

Anonymkode: e3fe4...7a9

Helt enig. Dette er renspikket rasjonalisering av egoisme.

Det finnes selvsagt unntak (som helt sikkert mange kommer til å nevne i tilsvarene), men de fleste forhold er altså ikke preget av mishandling. Og man må kunne forvente at to voksne personer forholder seg til hverandre med normal folkeskikk for barnas del. Deres egne barn.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Standardfrasen når noen vurderer brudd med barn involvert. Det er jo så mye verre for barna at mor/far er misfornøyd i forholdet, enn at foreldrene skiller seg. Dere er klar over at dette er bullshit og bare rettferdiggjøring av foreldrenes egoistiske ønsker? Lat i det minste ikke som det er til barnets beste.

Anonymkode: e3fe4...7a9

Ta det fra noen som vet hva de snakker om. INGEN barn bør leve i mellom voksne som føler seg tvunget sammen. Jeg har levd i en slik krigssone, jeg unner INGEN å måtte gjøre det samme

Anonymkode: 243ac...99b

[AnonymBruker]

I noen tilfeller er det best for barna med skilsmisse, men i det fleste tilfeller er det best hvis foreldrene holdt sammen.

Anonymkode: dccbd...9a9

[Gjest hind]

Det er ikke bullshit. Jeg og mange med meg hadde nok fått en roligere og mer harmonisk oppvekst hvis foreldrene våre hadde tatt til vett og skilt seg lenge før de gjorde.

[Nerine_]

Man er passe naiv om man tror at barn ikke legger merke til manglende kjærlighet mellom foreldrene. Hvorfor skal barna vokse opp slik? Hva slags tanker tror dere barn får om ekteskap/kjærlighet når det er dette de er vant med? Tror dere ærlig talt ikke barn har bedre av å vokse opp med to lykkelige foreldre hver for seg, enn to ulykkelige som på død og liv skal bo sammen? 

Endret 23. april 2019 av Nerine_

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Standardfrasen når noen vurderer brudd med barn involvert. Det er jo så mye verre for barna at mor/far er misfornøyd i forholdet, enn at foreldrene skiller seg. Dere er klar over at dette er bullshit og bare rettferdiggjøring av foreldrenes egoistiske ønsker? Lat i det minste ikke som det er til barnets beste.

Anonymkode: e3fe4...7a9

Nei. Er selv 24 år og har vokst opp med ulykkelige foreldre. Det har vært noe forbanna dritt. De skulle skilt seg når jeg var 14-15, men de må fortsatt lage helvete for familien med å være sammen... 

Anonymkode: 33b00...8d5

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske mine foreldre var skilt. Har en mor som ble behandlet som dritt av min narsissistiske far, og hele ungdomstiden min husker jeg at hun hadde panikkanfall og det var høylytt krangling. Hun pleide å lange ut om hvor fæl han var til meg fra jeg var sånn 15 år, som gjorde at jeg mistet respekten for henne. Hadde hatt så mye mer respekt for henne om hun hadde dratt. Synes det er et dårlig forbilde for meg som ung jente å velge å bli i en slik situasjon. Flyttet ut så fort jeg hadde mulighet, og har lite kontakt med min far nå selv om de fortsatt bor sammen. Hun klager enda, men jeg gidder ikke å høre mer. 

Anonymkode: 19111...2ad

[Absol]

Jeg var så glad når foreldrene mine skilte seg da jeg var 10 år.

Ingen vold i bildet, men mange blikk og små kommentarer. Krangling når de trodde jeg ikke kunne høre dem osv.

[Macro]

Vi er da mange som er glad foreldrene våre skilte seg. Å være i et forhold bare fordi man har lovet noe INGEN kan garantere at de kan holde er bare patetisk. Rett og slett.

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ta det fra noen som vet hva de snakker om. INGEN barn bør leve i mellom voksne som føler seg tvunget sammen. Jeg har levd i en slik krigssone, jeg unner INGEN å måtte gjøre det samme

Anonymkode: 243ac...99b

Tja, jeg vet også hva jeg snakker om.  Jeg og broren min er i alle fall veldig glad for at våre foreldre ventet med å gå fra hverandre til vi flyttet ut. De var venner, men ikke kjærester

Anonymkode: ac5f6...817

[AnonymBruker]

Det viktigste er at foreldrene klarer å være foreldre, uavhengig av om de bor under samme tak eller ei. De jeg kjenner som har skilt seg har gjort det pga store utfordringer og blant annet langvarig utroskap. Unner ingen barn å vokse opp i hjem hvor de to voksne har mistet all kjærlighet for hverandre og den ene parten kanskje har opplevd et utilgivelig svik. 

Anonymkode: c65c1...ff0

[AnonymBruker]

Det finnes da grader av alt. 

Det å bryte opp fordi man alltid forventer den store forelskelsen, og knapt orker å legge litt innsats inn i eget forhold, "man lever bare en gang" - og alt det der, da er jeg enig i at det er en håpløs unnskyldning. 

Men om forholdet er destruktivt, at en (eller begge) parten ikke er voksne nok til å bite i seg kommentarer og shit, da er det ofte det beste for barna med brudd. 

Anonymkode: 81b0c...f7b

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med foreldre som ikke skilte seg, men som heller ikke hadde det bra sammen. Dette var merkbart for meg som barn, og jeg husker barneårene som ganske urolige fordi jeg selvsagt fanget opp gnisningene. Men, på sine eldre dager, hadde de det faktisk veldig godt sammen. Det var som om de "fant ut av det", men ikke før vi barna hadde flyttet ut. Så jeg er veldig delt i hva jeg skulle ønske mine foreldre hadde gjort. 

Selv er jeg skilt, og mine barn sier at de trives bedre nå enn da faren og jeg var gift, for det er roligere i hjemmet og vi er i bedre humør hver for oss enn sammen.

Anonymkode: cab43...b6d

[solmåneogstjerner]

I mange tilfeller er det bedre å skille seg. Om man kan komme til en enighet om at man bor sammen inkludert alt det medfører , og begge kan gjøre det med godt humør og vennskap så kan det være bra. 

Om det medfører krangling og/eller at en eller begge ikke trives så mener jeg det er bedre å gå hver til sitt. 

Jeg prøver å lære barna at de bestemmer over seg selv og egen kropp. At de ikke skal gjøre noe de ikke vil gjøre (Vi snakker om intimitet, ikke husarbeid!). Er begge enige om vennskap og arbeidsdeling så er det helt topp. Om det ikke er slik så kan man ikke leve slik.

Og da må jeg følge den lærdommen selv. 

 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tja, jeg vet også hva jeg snakker om.  Jeg og broren min er i alle fall veldig glad for at våre foreldre ventet med å gå fra hverandre til vi flyttet ut. De var venner, men ikke kjærester

Anonymkode: ac5f6...817

Men hva hvis foreldrene ikke engang er venner heller? Bare krangler, overser hverandre, ikke klarer å ha en hyggelig tone mellom hverandre? 

Anonymkode: 5279c...e97

[AnonymBruker]

Om forholdet først er såpass dårlig at skilsmisse er aktuelt, mener jeg at det er bedre å gjøre det mens man fortsatt kan snakke sammen på en konstruktiv måte, enn å hale det ut til forholdet blir så betent at avgjørelser som er best for barna blir vanskelige å enes om. 

Forøvrig er skilsmisse en normalitet i dag, så sjansen er stor for at barna kjenner andre som er i samme situasjon og derfor også har erfaring for at venner/klassekamerater osv klarer seg helt fint fordi om foreldrene ikke bor sammen.

Anonymkode: cab43...b6d

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske foreldrene mine skilte seg. Er snart 23 år gammel og har levd i et helvete fra jeg var barn; med emosjonell omsorgssvikt, til dels fysisk vold, stort konfliktnivå og dårlig dynamikk. Pappa har sagt at han har hatt lyst til å skille seg, men han er sammen med mor pga OSS barna som har flyttet ut...   Pappa var ganske grei og tålmodig i sine yngre dager, men fikk med årene problemer (sinneproblemer, voldsbruk osv).

Jeg er i en prosess der jeg holder på å kutte kontakt, pga anbefaling fra helsepersonell. Mor har jeg allerede kuttet kontakt med. Men jeg synes det er vanskeligere med far, da jeg alltid har vært pappajente - tross det han har gjort og sagt. Han var en bedre omsorgsperson enn mor. Men jeg liker ikke hvordan han har blitt i atferden. 

I mange tilfeller er det bedre for barna at foreldrene skilles, enn at de lever ulykkelig. 

 

Anonymkode: 929fe...266

[Camlon]

42 minutter siden, AnonymBruker said:

Ta det fra noen som vet hva de snakker om. INGEN barn bør leve i mellom voksne som føler seg tvunget sammen. Jeg har levd i en slik krigssone, jeg unner INGEN å måtte gjøre det samme

Anonymkode: 243ac...99b

Problemet her er at de lot sine problemer gå utover barna, ikke at de ikke skilte seg.

Mange skilte foreldre fortsetter å krige mot hverandre. De bruker flere hundre tusen på advokater, kommer med falske anklager mot hverandre, presser barna til å ta deres side og flytter til en annen by uten å bry seg om hvordan det påvirker barna.

[AnonymBruker]

*pøh* å vokse opp blant kjantring, kjefting og mistrivsel er da ikke bra for noen!

Det er bedre å komme fra et ødelagt hjem, enn å bo i ett!!

Anonymkode: 600f2...af2