"Det er bedre for barna at foreldrene skiller seg, enn at de er ulykkelige"

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva hvis det bare er den ene parten som gjør dette, er det meningen at en person skal tilpasse seg en annen på bekostning av seg selv og sin egen selvverd i årevis? 

Anonymkode: 48dde...3ba

Les mitt første innlegg igjen. Da er ikke den andre parten moden nok til å ha barn eller være gift. 

Og i tillegg, "be the change you wish". Om du ønsker en forandring i forholdet hjelper det ikke klage på den andre personen, det motiverer ingen.

Det handler ikke om føye seg på bekostning av den andre, eller ødelegge sin selvverd, men man trenger ikke vinne alle kamper, i grunn skal det ikke være noen kamper, for man er på samme lag. Om mannen roter, ikke kjeft på han for at han roter. Si at du blir stresset når det er mye rot rundt deg og at du blir veldig sliten av hvordan ting er nå, si at du trenger hans hjelp. Om du har giftet deg med en bra mann vil han finne en løsning på problemet, enten ved å bli flinkere til å rydde opp rotet, eller ved å finne en løsning på hvordan det kan bli mindre rot.

Anonymkode: b587d...aac

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sorry ass, men jeg klarer faktisk ikke å elske og være takknemlig for en person som har vært utro på flere måter enn én, behandlet meg som dritt (lange og mange historier), og latt meg være alene med ansvaret for å gjøre klart til baby og å passe på nyfødt. Blant annet... 

Men, jeg klarer å legge såre følelser til side, og ha et godt forhold og samarbeid nå. Nettopp fordi jeg ikke må bo med han døgnet rundt lenger, og ikke tenker på han som en partner lenger. Jeg er ikke et sekund i tvil om hva som er best for barnet. 

Anonymkode: 82546...2bd

Han går utenfor kategorien "normale personer", jeg brukte vold og dop som eksempler, men vedvarende utroskap, behandler seg som en dritt osv. er så klart også innenfor her. Men de fleste mennesker er faktisk snille og bryr seg om andre,de fleste som gifter seg er ikke gift med noen som behandler dem så dårlig som ditt tilfelle, det er de jeg snakker om! 

Du hadde absolutt en god grunn til å gå, og jeg prøver på ingen måte å si at du skulle kjempet mer eller blitt i forholdet.

Anonymkode: b587d...aac

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Les mitt første innlegg igjen. Da er ikke den andre parten moden nok til å ha barn eller være gift. 

Og i tillegg, "be the change you wish". Om du ønsker en forandring i forholdet hjelper det ikke klage på den andre personen, det motiverer ingen.

Det handler ikke om føye seg på bekostning av den andre, eller ødelegge sin selvverd, men man trenger ikke vinne alle kamper, i grunn skal det ikke være noen kamper, for man er på samme lag. Om mannen roter, ikke kjeft på han for at han roter. Si at du blir stresset når det er mye rot rundt deg og at du blir veldig sliten av hvordan ting er nå, si at du trenger hans hjelp. Om du har giftet deg med en bra mann vil han finne en løsning på problemet, enten ved å bli flinkere til å rydde opp rotet, eller ved å finne en løsning på hvordan det kan bli mindre rot.

Anonymkode: b587d...aac

Det er enkelt å være etterpåklok.

Noen mennesker endrer seg, eventuelt kommer deres sanne jeg frem. Vedkommende jeg har barn med, var ikke slik de syv første årene.

Personlig brukte jeg etterhvert svært mange år på å prøve å skape dialog og mental tilstedeværelse, jeg kjeftet ikke for rot, eller andre trivialiteter, jeg gjorde i grunnen alt det du skisserer.  Det var alltid en unnskyldning, og som oftest var det meste i bunn og grunn min feil. Parterapi ville han ihvertfall ikke være med på, da det var bare jeg som hadde et problem.

Jeg ble mer og mer stresset og ulykkelig. Han ble mer og mer som en lat tenåring. Til slutt orket ikke jeg å trå på eggeskall i mitt eget hjem, og da min egen tenåring en dag spurte meg om hvorfor jeg orket å være sammen med en som gjorde meg så ulykkelig (nei, jeg klaget aldri til barnet vårt, eller gråt, eller hadde store krangler foran barnet), skjønte jeg at det var nok «prøving» fra min side.

Tenåringen har selv sagt at h*n har det bedre nå. 

 

Anonymkode: 48dde...3ba

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Eller de gjør det for barna sine. Setter eget begjær og romantisk kjærlighetsliv til side og unner barna sine en oppvekst med begge foreldre hver dag. 

Anonymkode: ac5f6...817

Jeg lever i slikt forhold nå.  For barna. Jeg er dypt deprimert. Mannen vil ikke snakke med meg, kose, ha sex eller hjelpe meg i huset. Vi er for så vidt venner og samarbeider om barna. Men jeg lever i et helvete. Skal jeg leve slik i 13 år til for at barna skal ha begge foreldre hos seg?

Anonymkode: b7c3a...191

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Standardfrasen når noen vurderer brudd med barn involvert. Det er jo så mye verre for barna at mor/far er misfornøyd i forholdet, enn at foreldrene skiller seg. Dere er klar over at dette er bullshit og bare rettferdiggjøring av foreldrenes egoistiske ønsker? Lat i det minste ikke som det er til barnets beste.

Anonymkode: e3fe4...7a9

Nei, det er helt feil. Barn har det bra hos foreldre som har det bra, og i hjem som er trygge. 

Anonymkode: d7dd6...07e

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lever i slikt forhold nå.  For barna. Jeg er dypt deprimert. Mannen vil ikke snakke med meg, kose, ha sex eller hjelpe meg i huset. Vi er for så vidt venner og samarbeider om barna. Men jeg lever i et helvete. Skal jeg leve slik i 13 år til for at barna skal ha begge foreldre hos seg?

Anonymkode: b7c3a...191

Nei,det bør du ikke. Det du lærer barna er å være selvutslettende. Og de lærer at destruktive forhold er normalen. 

Anonymkode: d7dd6...07e

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Standardfrasen når noen vurderer brudd med barn involvert. Det er jo så mye verre for barna at mor/far er misfornøyd i forholdet, enn at foreldrene skiller seg. Dere er klar over at dette er bullshit og bare rettferdiggjøring av foreldrenes egoistiske ønsker? Lat i det minste ikke som det er til barnets beste.

Anonymkode: e3fe4...7a9

Jaha.. og hva tenker du når disse samme barna er blitt voksne og i et ulykkelig forhold? Mener du at det får være det samme, det viktigste er tross alt at de selv ikke var skilsmissebarn, eller fortjener de kanskje å ha et lykkelig liv "selvom" de er blitt voksne og har selv fått barn? 

Anonymkode: a8bdf...b87

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hva hvis foreldrene ikke engang er venner heller? Bare krangler, overser hverandre, ikke klarer å ha en hyggelig tone mellom hverandre? 

Anonymkode: 5279c...e97

Da får de ta på seg voksenbuksene å tenke på at de har satt barn til verden og « ofre» den narsissistiske tankegangen som sier;  jeg fortjener, jeg trenger, meg, meg, meg...

Anonymkode: 15de7...016

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da får de ta på seg voksenbuksene å tenke på at de har satt barn til verden og « ofre» den narsissistiske tankegangen som sier;  jeg fortjener, jeg trenger, meg, meg, meg...

Anonymkode: 15de7...016

Ok. La oss si at den ene forelderen er notorisk utro. Hvordan være venn med noe sånt?

Anonymkode: b7c3a...191

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ta det fra noen som vet hva de snakker om. INGEN barn bør leve i mellom voksne som føler seg tvunget sammen. Jeg har levd i en slik krigssone, jeg unner INGEN å måtte gjøre det samme

Anonymkode: 243ac...99b

Signerer. TS aner ikke hva hun snakker om. Vokste opp med foreldre som kranglet høylytt konstant. Ingen vold men bare høy krangling, alltid. Under middagen, mens jeg hadde venner på besøk, på ferier, i bilen. Jeg endte opp med å aldri være hjemme eller ta venner med hjem. Ble psykisk utmattet av å være hjemme. Ikke bare pga at jeg ble lei meg når de hele tiden kranglet, men jeg ble sliten av det. Også følelsen av at jeg hele tiden måtte ta på meg meglerrollen. Barn ønsker det beste for foreldrene og jeg prøvde ofte å få dem til å bli venner ved å blande meg. Jeg ble et veldig trist og innesluttet barn en periode. Jeg ville heller ha vokst opp med skilte foreldre enn i et hjem der jeg aldri kunne være. Hva hjelper det om foreldrene mine holdt sammen når jeg uansett ikke orket være hjemme, PGA dem!? 

TS du glemmer også følgene av å vokse opp slik. Jeg har blitt skikkelig konfliktsky pga oppveksten. Blir nervøs når noen krangler eller er sinte. 

Anonymkode: 31385...1bd

[AnonymBruker]

13 timer siden, Mann1979 skrev:

men de fleste forhold er altså ikke preget av mishandling. Og man må kunne forvente at to voksne personer forholder seg til hverandre med normal folkeskikk for barnas del. Deres egne barn.

Det er det mange foreldre ikke gjør. Mine foreldre var i sin egen boble når de kranglet. Jeg kunne sikkert fått epilepsianfall uten at de hadde lagt merke til det. De kranglet mye om kvelden etter vi hadde lagt oss også. Trodde at vi ikke fikk med oss kranglene. Jeg lå ofte og gråt fordi jeg fikk med meg hvert ord de skrek til hverandre. 

tilslutt. For et barn å vite at foreldrene ikke elsker hverandre er sårt. De fleste barn forstår dette tidlig, selv om foreldrene innbiller seg at barna ikke får med seg slik. 

Anonymkode: 31385...1bd

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

mens barna er veldig små, er stabiliteten og tilstedeværelsen desto viktigere. 

Normen jeg har sett både da jeg vokste opp og i hos venner som ønsket at foreldrene skulle skilt seg er nettopp at det ikke er stabilitet eller tilstedeværelse. Foreldrene er mer opptatt av å krangle enn å se barna. Men om du ser på konstant krangling og skriking, skjellsord foran ungene og konstant sinte foreldre som stabilitet, deg om det. 

Anonymkode: 31385...1bd

[AnonymBruker]

15 timer siden, Camlon skrev:

Problemet her er at de lot sine problemer gå utover barna, ikke at de ikke skilte seg.

Mange skilte foreldre fortsetter å krige mot hverandre. De bruker flere hundre tusen på advokater, kommer med falske anklager mot hverandre, presser barna til å ta deres side og flytter til en annen by uten å bry seg om hvordan det påvirker barna.

Faktisk ikke,

Hverken mor eller far brukte meg og søskene mine mot den andre, det handlet kun om konflikten dem i mellom. De prøvde å skjule det så godt de kunne. Men ettersom tid går, kom skittentøyet frem . Det er ikke noe som kan unngåes med voksne mennesker som utvikler seg i sine liv. 

Og de fleste er nå besvisst at muligheten for ett direkte skadelig, konfliktfullt brudd, øker jo lenger spliden i forholdet får utvikler seg.

Anonymkode: 243ac...99b

[Camlon]

33 minutter siden, AnonymBruker said:

Faktisk ikke,

Hverken mor eller far brukte meg og søskene mine mot den andre, det handlet kun om konflikten dem i mellom. De prøvde å skjule det så godt de kunne. Men ettersom tid går, kom skittentøyet frem . Det er ikke noe som kan unngåes med voksne mennesker som utvikler seg i sine liv. 

Og de fleste er nå besvisst at muligheten for ett direkte skadelig, konfliktfullt brudd, øker jo lenger spliden i forholdet får utvikler seg.

Anonymkode: 243ac...99b

Som gode foreldre så har de også et ansvar å ikke la skittentøyet komme frem. Det er ikke greit å krangle åpenlyst foran barna. Ved at de gjorde det så lot de sine problemer gå utover barna.

Det som er interessant er hvor mange her som unnskylder sine foreldre. Jeg skal ikke si noe om skilsmisse var galt eller ikke, men å skape så mye utrivsel at barna vil at foreldrene skal skille seg er ikke greit. Da er faktisk ikke problemet at de ikke skilte seg før, men at de ikke klarer å oppføre seg som ansvarlige foreldre.

Endret 24. april 2019 av Camlon

[AnonymBruker]

Om man lever i ett forhold med fysisk vold/psykisk vold, utroskap, hyppig krangling - så synes jeg man bør gå fra hverandre, ja. Folk som blir hos mannen sin, "for barnas skyld", er det dummeste jeg hører, for hvorfor skal man ignorere sin egen lykke, for å oppdra barna i ett "stabilt hjem med to foreldre"? Det handler ikke om å være lykkelig heller, men om å i det minste ha det bra med livet sitt. For har man det ikke bra med seg selv, smitter det også over på barna i form av dårlig humør, nedstemthet, negativitet, mangel på engasjement og oppmuntring, og man lærer kanskje barna at man bare skal finne seg i alt mulig.

En venninne av meg er kjempedeprimert, gått til psykolog, gått på antidepressiva - og årsaken er at mannen hennes har hatt ett annet forhold i flere år. Så hun blir utsatt for utroskap, løgner, manipulering og psykisk vold, og legger ikke skjul på at hun har det forferdelig. Men alt hun vil er at mannen skal avslutte det andre forholdet, så de kan jobbe med forholdet sitt - "for barnas skyld". Det er ingen selvrespekt igjen, og det at hun finner seg i dette, påvirker barna mer negativt, enn om hun hadde prioritert seg selv og sitt eget ve og vel. Men hun er helt opphengt i at barna skal vokse opp i ett hjem med begge foreldre. Men jeg forstår ikke hvorfor? Mannen er aldri hjemme uansett og prioriterer dem jo ikke..

Anonymkode: 580ab...c48

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Standardfrasen når noen vurderer brudd med barn involvert. Det er jo så mye verre for barna at mor/far er misfornøyd i forholdet, enn at foreldrene skiller seg. Dere er klar over at dette er bullshit og bare rettferdiggjøring av foreldrenes egoistiske ønsker? Lat i det minste ikke som det er til barnets beste.

Anonymkode: e3fe4...7a9

Dette foreligger det jo mye forskning på. Barn som lever med ulykkelige samboende foreldre er generelt mer utrygge og ulykkelige, enn barn der mor og far bor separert og har orden på livet sitt på hver sin kant.

Forskning bunner i undersøkelser av barn og foreldre. Det at du synes noe annet, er greit, men ikke legg det fram som en sannhet.

Anonymkode: 8a2ca...98d

[AnonymBruker]

1 time siden, Camlon skrev:

Som gode foreldre så har de også et ansvar å ikke la skittentøyet komme frem. Det er ikke greit å krangle åpenlyst foran barna. Ved at de gjorde det så lot de sine problemer gå utover barna.

Det som er interessant er hvor mange her som unnskylder sine foreldre. Jeg skal ikke si noe om skilsmisse var galt eller ikke, men å skape så mye utrivsel at barna vil at foreldrene skal skille seg er ikke greit. Da er faktisk ikke problemet at de ikke skilte seg før, men at de ikke klarer å oppføre seg som ansvarlige foreldre.

Vel, mannen og jeg krangler aldri. Men de har selvfølgelig hørt på bygda at han har vært på ei annen kjerring, hun sørget jo for at alle vet. De får også med seg at han ikke vil snakke med meg, at vi aldri kysser eller holder hender og sånt. Vi. Har verken kranglet eller vært ufine med hverandre. Jeg er redd for at mine barn havner i likedan forhold, fordi barn ofte gjentar foreldrenes mønstre for forhold. 

Anonymkode: b7c3a...191

[AnonymBruker]

Hva som er best for barna vil så klart variere fra familie til familie i en sånn situasjon. Hvis foreldrene er venner og har respekt for hverandre, så kanskje er det best for barna at de holder sammen, selv om det bare er for barnas skyld. Men er det krangling, uenighet og utrygghet tror jeg ikke det er det beste for barna. 

Det er lett å si man skal skjule konfliktene for barna osv, men jeg har også stor forståelse for at det kanskje er umulig å være en SÅ god skuespiller i årevis. 

Anonymkode: a70a0...a9a

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Standardfrasen når noen vurderer brudd med barn involvert. Det er jo så mye verre for barna at mor/far er misfornøyd i forholdet, enn at foreldrene skiller seg. Dere er klar over at dette er bullshit og bare rettferdiggjøring av foreldrenes egoistiske ønsker? Lat i det minste ikke som det er til barnets beste.

Anonymkode: e3fe4...7a9

Tror nok det er myyye nedre for barna å bo annenhver uke hos lykkelige foreldre enn å bo i hus med dårlig stemning, krangling og deprimerte foreldre.

Anonymkode: 922cd...30e

[AnonymBruker]

Det er umulig å generalisere her. Uttrykket er noen ganger sant, andre ganger misbrukes det for at de voksne skal få gjøre akkurat som de vil uten dårlig samvittighet.

Nei, det er selvsagt ikke bra for barn å vokse opp i et hjem hvor det er mye krangling, kulde eller destruktiv dynamikk mellom foreldrene.

Samtidig som det heller ikke er bra for barn å ha egosentriske foreldre som setter seg selv først og gjør barna til skilsmissebarn med en gang forholdet ikke er like rosenrødt og en ny og spennende partner dukker opp. 

Å være forelder innebærer 1) en plikt til å bryte opp hvis samlivet er så skakkjørt at det skaper et negativt oppvekstmiljø for barnet, og 2) en plikt til å gjøre det du kan for at forholdet ikke skal bli så skakkjørt i utgangspunktet.

Anonymkode: 9ce6f...771