"Det er bedre for barna at foreldrene skiller seg, enn at de er ulykkelige"

[AnonymBruker]

1 minutt siden, ItchyBitchySpider skrev:

De "få" årene kan strekke seg til over 20 år. Altså, ca fjerdedel av livet ditt. Prøvd å leve uten kjærlighet, nærhet og sex så lenge?

like lenge er det for barna. I sine formative år skal de leve ca. en fjerdedel av det uten kontakt med den ene forelderen og på flyttefot. 

Anonymkode: ac5f6...817

[ItchyBitchySpider]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

like lenge er det for barna. I sine formative år skal de leve ca. en fjerdedel av det uten kontakt med den ene forelderen og på flyttefot. 

Anonymkode: ac5f6...817

Hvorfor mener du at man ikke skal se en av foreldrene etter samlivsbrudd? Hvorfor?

[AnonymBruker]

Et par jeg vet om «bodde» i hver sin etasje, de ville ikke skilles pga skammen, og holdt  det gående sånn i 20 år. Ungene turte ikke ta med venner eller kjærester hjem fordi det var flaut at faren oppholdt seg omtrent kun i kjelleren. De ungene der ønsket heller at foreldrene flyttet fra hverandre i stedet for å bo i hver sin etasje uten å snakke sammen....

Anonymkode: 613b8...eea

[AnonymBruker]

Som barn av foreldre som var for sene med å skille seg; for guds skyld skill dere... Selv om 8-åring skjønte jeg jo at de bare holdt sammen for min skyld og følte meg utrolig liten for det var jo jeg som førte til at de var ulykkelig siden de holdt sammen for min skyld. Akkurat dette påvirker meg fremdeles i voksen alder; ingen får gjøre noe for meg eller for min skyld, uansett hvor ubetydelig gest det er snakk om. At barnet vokser opp i en "krigssone" etterpå handler om hvordan foreldrene samarbeider, ikke at de er skilt.

Anonymkode: 92ad3...d5d

[AnonymBruker]

3 timer siden, ItchyBitchySpider skrev:

Hvorfor mener du at man ikke skal se en av foreldrene etter samlivsbrudd? Hvorfor?

EN av foreldrene ser du ikke når du ser den andre. Derfor savner du den du ikke er sammen med. 

Anonymkode: ac5f6...817

[ItchyBitchySpider]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

EN av foreldrene ser du ikke når du ser den andre. Derfor savner du den du ikke er sammen med. 

Anonymkode: ac5f6...817

Men det gjelder også dem som har foreldre i oljen, på båt osv. Skal ikke slike få barn?

[AnonymBruker]

43 minutter siden, ItchyBitchySpider skrev:

Men det gjelder også dem som har foreldre i oljen, på båt osv. Skal ikke slike få barn?

Ja, det er synd på dem også, men det er jo bare en jobb, et kan man jo velge å slutte i hvis man vil. 

Anonymkode: ac5f6...817

[AnonymBruker]

På ‎23‎.‎04‎.‎2019 den 16.19, AnonymBruker skrev:

De var venner, men ikke kjærester

Anonymkode: ac5f6...817

Er man venner og samarbeider godt om AS Heimen, kan man godt bli for barnas skyld. Hater man hverandre som pesten, krangler og bråker, er det selvsagt bedre for alle at man skiller lag.

Anonymkode: 9dcaf...08d

[Gjest WhisperingWind]

På 23.4.2019 den 15.55, AnonymBruker skrev:

Standardfrasen når noen vurderer brudd med barn involvert. Det er jo så mye verre for barna at mor/far er misfornøyd i forholdet, enn at foreldrene skiller seg. Dere er klar over at dette er bullshit og bare rettferdiggjøring av foreldrenes egoistiske ønsker? Lat i det minste ikke som det er til barnets beste.

Anonymkode: e3fe4...7a9

Du kan ikke ha mye livserfaring.

[AnonymBruker]

For våre barn var det definitivt best at vi flyttet fra hverandre! Har ikke angret et sekund! Etter at vi flyttet fra hverandre har vi fått avstand nok til å tilgi hverandre og ha et godt samarbeid. 

Her endte det opp med langvarig utroskap (fra hans side), trusler om vold fra hans side erc

Anonymkode: 01ae6...88d

[AnonymBruker]

Slutt å spre usannheter, ts

Anonymkode: 7e7e3...56a

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra et hjem med to foreldre som mistet gnisten og delvis respekten for hverandre allerede før jeg ble født. 

En oppvekst preget av tanker som «hvorfor kysser aldri mine foreldre? Hvorfor diskuterer de alltid rundt middagsbordet? Eller i stua etter leggetid? Hvorfor sover di på hvert sitt rom?» Jeg forsto jo etterhvert at dette ikke var normalt. 

De ble skilt i det sekundet jeg flyttet hjemmefra for å gå VGS, i en alder av 16 år. De fant begge nye kjærester innen et års tid. Mamma fikk 10 lykkelige år sammen med sin mann før han døde - skulle ønske hun fikk flere år sammen med en som virkelig satt pris på henne. Pappa er fortsatt lykkelig gift, men i en alder av snart 60 er de ikke like sprek og det er mye de skulle ønske de fikk gjort sammen men som de nå ikke har ork til. 

Skulle ønske barndommen min bar preg av å se to lykkelige foreldre sammen med den de ville dele livet med. Jeg er selv gift med mannen jeg elsker, deres far, og barna våre VET det. 

Anonymkode: 42a3d...fb3

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i et hjem hvor kjærligheten var helt fraværende mellom foreldrene mine. De kranglet aldri, det var aldri høylytte diskusjoner eller åpen fiendtlighet, men allerede fra tidlig barndom skjønte jeg at det var noe som manglet. De gjorde aldri som andre foreldre, koste seg sammen, klemte eller lo sammen. De fungerte som et team som tok seg av hus og barn, i all fordragelighet. Det har resultert i at jeg har store problemer med å forholde meg til partnere for jeg har aldri lært noe om intimitet og nærhet, og jeg har i voksen alder sverget på at jeg aldri skulle utsette egne barn for et kjærlighetsløst forhold mellom foreldrene. Stor var derfor skrekken da jeg plutselig en dag våknet og innså at jeg hadde havnet i akkurat samme fellen selv. Det var den dagen jeg brøt ut og ungene er helt klare på at de trives bedre med to lykkelige foreldre på hver sin kant enn ulidelig stillhet og mutte foreldre som ikke finner gleden i hverdagen. Er ikke i tvil om at ungene har tjent på avgjørelsen.

Anonymkode: 557ec...bac