Noen her som har blitt sammen med en mann de

[AnonymBruker]

... de vet ikke er bra for dem, men ikke klarer å holde seg unna? Eller ihvertfall vet det er ting med han som gjør at det er stor sannsynlighet for at det kommer til å bli mye problemer. Hva skal man gjøre, leve i nuet og nyte øyeblikjet og ta problemene når de eventuelt kommer? Eller forsøke å glemne selv om det vil ta en evighet? 

Anonymkode: 577b1...a6c

[AnonymBruker]

Ja! Lenge så nytet jeg bare de gode øyeblikkene selv om jeg vet at han ikke er bra for meg. Nå har nettopp tatt motet til meg å brytet kontakten med han. Jeg fortjener bedre enn dette så jeg må bare holde meg unna han selv om det er vanskelig. Særlig når jeg må se han hver dag proffesjonelt sett. Itellegg skrur han selvsagt på sjarmen når han skjønner at han er vei til å miste meg;å da pleier jeg å lett gå tilbake til han. Men denne gangen skal jeg være sterk å ikke ta han tilbake!

Anonymkode: bd780...bc2

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja! Lenge så nytet jeg bare de gode øyeblikkene selv om jeg vet at han ikke er bra for meg. Nå har nettopp tatt motet til meg å brytet kontakten med han. Jeg fortjener bedre enn dette så jeg må bare holde meg unna han selv om det er vanskelig. Særlig når jeg må se han hver dag proffesjonelt sett. Itellegg skrur han selvsagt på sjarmen når han skjønner at han er vei til å miste meg;å da pleier jeg å lett gå tilbake til han. Men denne gangen skal jeg være sterk å ikke ta han tilbake!

Anonymkode: bd780...bc2

På hvilken måte er han ikke bra for deg? 

Anonymkode: 577b1...a6c

[AnonymBruker]

Om du kan leve med at vedkommende kanskje aldri endrer seg: kanskje. Hvis det er nødvendig at vedkommende endrer seg for at dere skal kunne ha et langsiktig forhold, er det som regel en sinnsykt dårlig idé..

Anonymkode: 1bd5c...92f

[heipådegsann]

Ja. Jeg hadde en periode et forhold med en langer (narkotika). Og nå har jeg et forhold med en ufretrygdet (psykisk sykdom).

Skal ikke sammenligne de to altså. Men begge deler har vært en del å bære på.

Langeren var ganske giftig, og jeg gikk gjennom mye rart. Men føler også jeg fikk mange erfaringer jeg ikke ville vært foruten. Jeg var også såpass ung, og siden jeg kom meg ut av det så ønsker jeg det faktisk ikke ugjort. Men hadde aldri ønsket å bli sittende fast i det forholdet.

Nå elsker jeg min samboer, vi har delt mange år, og jeg håper at det varer livet ut. Men dette er tanker jeg har fordi vi har det gode forholdet vi har, og mine følelser for han sitter så utrolig dypt. Hadde jeg møtt meg selv før vi ble sammen hadde jeg bedt meg selv løpe i motsatt retning. Kjenner det er en veldig egoistisk tanke, fordi han fortjener jo kjærligheten vi har, men jeg tror en yngre meg kunne fått et lettere liv, og kanskje fått innfridd flere av drømmene sine, særlig familiedrømmen, hvis hun hadde valgt annerledes.

Så jeg ville nok alt i alt stemt på å forsøke å glemme, selv om jeg ikke gikk for det alternativet selv. Og jeg ikke er villig til å gi fra meg det jeg har i dag.

[AnonymBruker]

Ja etpar gangee i min ungdom, aldri mee. Fant en stabil god mann jwg giftet meg med som voksen ❤️

Anonymkode: ad458...b50

[AnonymBruker]

Ja

Anonymkode: 89bf4...a16

[AnonymBruker]

Ja, hele 2 ganger. Greidd å komme meg utav det begge gangene. Ene var psykopat og narkoman, den andre var nesten like ille. Håper jeg har lært. 

Anonymkode: ab923...36a

[AnonymBruker]

Ja, og det har vært tungt alle gangene. Veldig tungt. Har brukt ca 6-12 mnd fra jeg skjønte at jeg måtte ut til jeg gjorde det. I forhold som ikke er bra så blir følelsene på en måte sterkere for når det er bra så er kontrasten til de dårlige periodene så stor at bra føles som fantastisk. Og det er lett å falle for forklaringer, unnskyldninger, håp om at de skal forandre seg for «da hadde alt blitt bra»

I mitt siste forhold var det ikke noe alvorlig som gjorde at det ikke var bra, men alvorlig nok til at jeg i begynnelsen tenkte at «dette skal jeg nyte så lenge det varer og ta det for det det er»

Nå, 1,5 år etter så har denne «leve i øyeblikket» - innstillingen (eller forsøket på det) ført til at jeg har gått altfor mye på kompromiss med meg selv, vært lei meg, følt meg nedprioritert og oversett, brukt timer og timer og timer på å «snakke om det», gråting, fortvilelse og tap av selvtillit

Han er helt sikkert en fin fyr, men ikke som kjæreste for meg 

Anonymkode: 79f25...dc8