Dere som har arr etter selvskading...

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvis man først må kutte seg, hvorfor på så synlige steder..? 

Anonymkode: f8aec...8d8

Jeg kuttet meg for å ta pulsåren. Håndleddene har tynnest hud. 

Uansett, man tenker jo ikke slik når man kutter seg.....hva som synes og ikke synes. 

Anonymkode: 1345b...bc8

[TulleJenny]

Jeg går helst ikke i kortermet ellers i året, kan gå i T skjorte om det er veldig varmt. Men foretrekker å dekke armene. Skammer meg noe voldsomt. Skammen er eneste grunnen til at jeg klarer å ikke kutte meg nå, føles det ut som. 

[AnonymBruker]

Det er ikke meningen å spore helt av her, men har et spørsmål til de av dere som har drevet med selvskading før.

Jeg har en venninne som påstår hun har sluttet med det nå, men jeg ser arrene er ganske røde og hovne (ikke skorpe eller blod). Har veldig lyst til å prøve å hjelpe henne og hun sier min støtte har vært til mye hjelp. Likevel er jeg usikker med tanke på de røde og hovne arrene. Kan det være nytt eller tar det lang tid før hevelse går ned? Hadde satt såå utrolig pris på om noen kunne svart meg. Lurer også på hvorfor det er akkurat selvskading som «hjelper» når man er i en vanskelig situasjon? Beklager igjen, trådstarter.

Anonymkode: 33f3b...712

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

SDet er ikke meningen å spore helt av her, men har et spørsmål til de av dere som har drevet med selvskading før.

Jeg har en venninne som påstår hun har sluttet med det nå, men jeg ser arrene er ganske røde og hovne (ikke skorpe eller blod). Har veldig lyst til å prøve å hjelpe henne og hun sier min støtte har vært til mye hjelp. Likevel er jeg usikker med tanke på de røde og hovne arrene. Kan det være nytt eller tar det lang tid før hevelse går ned? Hadde satt såå utrolig pris på om noen kunne svart meg. Lurer også på hvorfor det er akkurat selvskading som «hjelper» når man er i en vanskelig situasjon? Beklager igjen, trådstarter.

Anonymkode: 33f3b...712

Hevelsen og rødhet kan vare lenge,noe konkret tidsperspektiv kan jeg ikke gi. Selvskading kan ha like mange funksjoner som det finnes mennesker som selvskader. Det kan være alt fra å flyte smerte til å påføre seg smerte for å kjenne at man lever 

Anonymkode: 54c2b...faf

[AnonymBruker]

For min del er det en privatsak. Jeg synes ingen andre har noe med min tidligere psykiske sykdom, så jeg går ikke i kortermet.

Anonymkode: 67842...fd0

[AnonymBruker]

Nå godt over 20 år senere, er arrene lite synlige. Mange år siden jeg tenkte på å skjule de. Tatt noen tatoveringer over de som var verst. 

Anonymkode: 1e6c2...09c

[AnonymBruker]

Jeg går ikke med kortermet på grunn av familien. Har ofte tenkt at om mamma, pappa og mine søsken døde i en ulykke, så kunne jeg ha gått fritt. Selv bare i naboblaget så må jeg dekke meg til. Jeg bor i en stor by, men mamma og pappa kjenner alt og alle. Mamma og pappa fant ut om flere ting i min barndom, sex, alkohol, røyking, stjeling, "lettere hærverk" og faenskap som barn gjør, bare det at jeg sa at jeg var hos en venninne meg egentlig så var jeg til en kompis, ble jeg sladret på om, på grunn av spioner i nærområdet. Det har jeg alltid kalt dem, fuckings spioner. Fordi de rapporterer alt til mamma og pappa, og de er over alt uten at jeg vet hvem de er. Min nærmeste nabo er mamma's barndomskjæreste og han over gaten er en ekskollega av pappa (fant ut tilfeldig lenge etter å ha flyttet hit), så har minst to spioner bare i nabolaget, som jeg vet om. 

Jeg bryr meg ikke om fremmede, så lenge det er hvite arr og ikke nye. Men jeg vil ikke at familien skal vite om det. Over mitt lik! Så jeg kan ikke. Jeg bryr meg ikke om hva fremmede tenker. Fordi de har ofte sine fordommer som jeg ikke kan styre. Jeg har fått negative kommentarer fra fremmede når jeg sitter med hettegenser i 20+ grader også. Hovedproblemet for min del er familien. 

Anonymkode: 0d827...1c4

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke meningen å spore helt av her, men har et spørsmål til de av dere som har drevet med selvskading før.

Jeg har en venninne som påstår hun har sluttet med det nå, men jeg ser arrene er ganske røde og hovne (ikke skorpe eller blod). Har veldig lyst til å prøve å hjelpe henne og hun sier min støtte har vært til mye hjelp. Likevel er jeg usikker med tanke på de røde og hovne arrene. Kan det være nytt eller tar det lang tid før hevelse går ned? Hadde satt såå utrolig pris på om noen kunne svart meg. Lurer også på hvorfor det er akkurat selvskading som «hjelper» når man er i en vanskelig situasjon? Beklager igjen, trådstarter.

Anonymkode: 33f3b...712

Avhengig av hvor dype og lange kuttene er (og hvor flink legen er til å sy) så kan arr forbli røde og "hovne" i flere år. De er egentlig ikke hoven. Er de først blitt utstående arr så forblir de slik. Faktisk har noen av arrene mine sett bedre ut rett etter at stingene er tatt enn senere når arrvevet ikke lenger har støtte i stingene og dermed blitt dratt og tøyd mer i. Jeg har ikke klart å bry meg og skadereduksjon som å stripse de lenge etter stingene er borte. 

Jeg har selvskadet når jeg har hatt panikk, gråteanfall og generelt så mye psykisk smerte at jeg ikke har klart å håndtere det på annet vis. Eller i forbindelse med suicidforsøk. Har også gått etter blodårene for å "rense" kroppen. Det ble en slags besettelse hvor jeg gikk inn i en transelignende tilstand og fikk ro i kroppen etterpå. En litt mer ekstrem variant av å spise mye og kaste det opp. 

Anonymkode: 3d16b...e19

[AnonymBruker]

Jeg har ikke selv drevet med  selvskading, men har en sønn som har gjordt det. Han valgte å gå i t-skjorte ganske raskt etter at han hadde sluttet. Endel av årsaken var at han ville vise oss at han hadde sluttet. Ingen har spurt han sier han. Han sier at alle vet om noen som har drevet med selvskading. Han er nå 22, det er 7 år siden han sist gjorde det. Vil ta en kover tattoo. 

Anonymkode: 502d4...039

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lurer også på hvorfor det er akkurat selvskading som «hjelper» når man er i en vanskelig situasjon? Beklager igjen, trådstarter.

Anonymkode: 33f3b...712

Det finnes mange grunner til å skade seg selv: straff, regulere følelsene, flytte smerten fra psykisk til fysisk, selvmordsforsøk, "oppmerksomhet" (som i "hey, jeg har det ikke bra, vær så snill og se det. Jeg klarer ikke å si noe først"), ønske om å bli sett, få omsorg osv. 

 

Anonymkode: 58f36...cfe

[Gjest #Rasshøl]

Ja, og jeg gir faen i om folk blir ukomfortabel av å se arrene mine. Hvis jeg har ferske sår, tar jeg på en støttebandasje eller går med langermet. Men er det kun arr, bryr jeg meg ikke, og går i t-shirt. 

[AnonymBruker]

Jeg var heldig å hade en psykolog som var veldig til stede, periodevis 24/7. Som gjør at jeg ikke har mange arr men di jeg har er veldig synlig, spesielt nå som jeg bor i sola store deler av året, huden er veldig tynn og tåler lite sol før det blir rødt i tillegg er det arr som står ut. Jeg brukte mange år på å bli komfortabel med å gå i kort ermer offentlig. Men noe som hjalp meg var å se på det som krigsarr, for det er jo det det er, arr etter en indre krig. I dag har jeg bare noen dager innimellom der di plager meg. Spesielt vis jeg skal møte nye personer som jeg kanskje skal ha mye med å gjøre i framtiden er ikke arrene det første jeg vil vise fram. Vil bli kjent med personene første, jeg får en del kommentarer på di. 

Anonymkode: c5bb3...1d5

[Clefable]

Jeg har noen få synlige arr på armer, og går med kortermet. Kutter ikke nå lenger, så da føles det ikke skummelt å skulle bli oppdaget heller. Da jeg derimot fortsatt kuttet, dekket jeg alltid armene. Nå når jeg går i kortermede topper,  har jeg aldri opplevd at noen har kommentert det eller stirret åpenlyst heller.