Er redd dødsfallet ikke har gått opp for meg og at jeg ikke sørger rett

[AnonymBruker]

Jeg var litt usikker på om jeg skulle skrive her da det er veldig personlig for meg, men jeg føler at jeg trenger svar og at det kanskje kunne hjelpe meg videre. 

Min mormor døde natt til torsdag, vi visste alle at det var den veien det gikk da hun ikke fikk behandling for kreften. Men det kjennes likevel uvirkelig og jeg er usikker på om det virkelig har gått opp for meg ennå. 

Hun hadde et langt og fint liv, men hun også har sagt at hun ikke hadde tid til å dø fordi hun hadde så mye hun skulle ha gjort. Du så på hele henne at hun ikke var klar til å dø og hun kjempet virkelig for å være her lengre helt til de siste minuttene før hun døde. 

Vi var veldig nære. Vi bodde i samme by og jeg var ofte på besøk. Hun brukte alltid å si til meg før jeg gikk: "Jeg håper jeg ser deg igjen. Du vet hvor du finner meg". 

Hun lå på siden med ansiktet mot meg og jeg holdt henne i hånden når hun døde. Da hun trakk pusten for siste gang gikk det ikke opp for meg at det var over. Det var som om at jeg fortsatt kunne se brystkassen hennes senke og heve seg ennå. Det eneste jeg klarte å føle var at jeg ikke var klar for å slippe hånden hennes.

Jeg kjente ingen tristhet eller sorg verken da eller nå og jeg har ennå ikke grått. Jeg kjenner meg bare nummen og jeg er redd for at dødsfallet ikke har gått opp for meg ennå og at jeg ikke sørger på rett måte. Psykologen min sa til meg "det kommer nok uansett hvor lukket du er". Men jeg er redd for at det ikke gjør det eller at kanskje sorgen skulle komme for sent.

Jeg prøver å huske på det at man sørger forskjellig og at der ikke er noen rett eller gal måte å sørge på, men med tanke på hvordan jeg har sørget tidligere er jeg litt redd for at jeg sørger på gal måte nå. 

Jeg snakket litt med pappa om det og han sa at kanskje sorgen kom når jeg må tilbake til hverdagen og jeg sitter alene i leiligheten min og tenker at jeg vil besøke henne, men jeg føler at jeg ikke klarer å vente lengre på at sorgen skal begynne å komme.

Jeg blir trist av den sorgen jeg ser i andre, den sorgen som jeg ser kommer til uttrykk i andre. Men det er som at jeg ikke klarer å føle tristhet eller sorg av egne tanker eller følelser. Det føles aller mest vondt når jeg ser hvor smertefullt det er for de jeg er glad i.

Jeg er redd dødsfallet ikke har gått opp for meg og at jeg ikke sørger rett.
Derfor spør jeg: når du har mistet noen, når gikk dødsfallet opp for deg og hvordan sørget du?

Anonymkode: 799fc...0c7

[AnonymBruker]

Jeg mistet og min mormor til kreft. Det var grusomt. Men samtidig en lettelse over at hun slapp alt det vonde. Sorgen kom gradvis, litt etter litt. Jeg kjenner den veldig enda, etter flere år. Når jeg kjører forbi huset hennes, på bursdager, julaften, og når jeg forteller sønnen min om henne. Da gråter jeg ofte. Da kommer sorgen igjen for at hun ikke er her.

Da bestefaren min døde alt for tidlig, og helt brått kom sorgen og fortvilelsen med en gang. Voldsomt. Jeg gråt og raste helt til begravelsen var overstått. Etter det gikk det bedre. Sorgen og savnet er der enda, men på en annen måte.

Jeg tror ikke det er noen fasit på hvordan man skal sørge. Jeg tror det kommer veldig ant på situasjonen. 

Klem til deg, det er fryktelig å miste sine nærmeste❤️

Anonymkode: 9ec6c...897

[Pillarguri]

Jeg mistet min far plutselig.  Var der når han døde.  Jeg ble helt kald og rolig og tok ansvar i situasjonen. Tok meg av min mor og gjorde de rette tingene.  Etter en stund sier min mor at hun vil jeg skal ringe til hennes bror (min onkel) og fortelle hva som er skjedd.  Jada, det kan jeg gjøre.  Jeg ringer og når han tar telefonen og sier hei til meg, da bryter jeg sammen fullstendig. Får ikke frem et ord og bare hikster i telefonen.  Jeg klarte rett og slett ikke å si høyt at min far var død.  Dette var et par timer etter at han døde. Det var min reaksjon.  Tror ikke det er noe som er normalt og noe som er unormalt her. Vi er alle forskjellige i hvordan vi  takler sorg.

[AnonymBruker]

Da min bestemor døde gråt følte jeg ingenting før vi kom til begravelsen hennes. Å se henne bli senket ned i jorden fikk meg til å innse at nå er hun borte og kommer aldri tilbake.

Anonymkode: 526e9...108

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da min bestemor døde gråt følte jeg ingenting før vi kom til begravelsen hennes. Å se henne bli senket ned i jorden fikk meg til å innse at nå er hun borte og kommer aldri tilbake.

Anonymkode: 526e9...108

Dette var min opplevelse også, med mormor som døde av kreft.

Anonymkode: 4468f...647

[AnonymBruker]

For meg gikk sorgen i tre faser:

Fram til begravelsen var jeg i en slags sjokktilstand.

I og etter begravelsen kom sorgen.

Så litt senere kom savnet i tillegg til at jeg fortsatt følte sorg.

 

Anonymkode: 82d35...15a

[AnonymBruker]

Alt levende, planter, dyr og mennesker, kommer til å dø. Verdens mest naturlige og uavvendelige prosess. Alt etter hvor nær man følte seg knyttet til avdøde, sørger man. Men vi har alle erfaring for at ved å ikke dvele ved og dyrke sorgen, vil tiden få sorgen til å blekne og svinne hen. "Intet er som å bli pustet på av det levende liv", skriver Hamsun i "På gjengrodde stier". Det er den beste medisin – nye opplevelser fortrenger gamle sorger fra fokus.
Det har vært min medisin da jeg etter tur mistet mor, søster, far og bror, og nå snart selv skal dø. 

Anonymkode: 3b3fc...d0a

[dillyduzit]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mistet og min mormor til kreft. Det var grusomt. Men samtidig en lettelse over at hun slapp alt det vonde. Sorgen kom gradvis, litt etter litt. Jeg kjenner den veldig enda, etter flere år. Når jeg kjører forbi huset hennes, på bursdager, julaften, og når jeg forteller sønnen min om henne. Da gråter jeg ofte. Da kommer sorgen igjen for at hun ikke er her.

Da bestefaren min døde alt for tidlig, og helt brått kom sorgen og fortvilelsen med en gang. Voldsomt. Jeg gråt og raste helt til begravelsen var overstått. Etter det gikk det bedre. Sorgen og savnet er der enda, men på en annen måte.

Jeg tror ikke det er noen fasit på hvordan man skal sørge. Jeg tror det kommer veldig ant på situasjonen. 

Klem til deg, det er fryktelig å miste sine nærmeste❤️

Anonymkode: 9ec6c...897

Veldig lol historie her. Min mormor var kreftsyk og kom deg for sent til legen (det var vel en benektelse på at hun var syk- fra hennes side), det spredte seg og dommen var klar. Vi sørget og vi hadde gode stunder sammen, men vi var forberedt. Sorgen kom, men ikke så kraftig, den er der hele tiden, men det er ikke noe jeg tenker på. Den dukker mer opp på høytider etc. 

Da farfar døde, som følge av en feil, da braste hele verden sammen i det øyeblikket jeg fikk beskjeden. 16 år og enda ikke over sorgen, jeg fikk jo ikke tid til å si farvel. 

Så TS, jeg tror det handler om at du allerede har vært i en sorgprosess, du visste jo at utfallet ikke ville være positivt. Alle sørger på egne måter, og det er helt ok! 

🖤🖤

[AnonymBruker]

Det finnes ingen riktig måte å sørge på. Man føler det man føler. 

Anonymkode: af243...f7f

[AnonymBruker]

Ulike mennesker sørger på ulike måter. Man kan absolutt være preget av et dødsfall fra en person man er nær, uten å felle en tåre. Da svigers døde gråt ikke mannen min. Mannen min fikk veldig vondt i hodet, og den fysiske hodepinen varte i minst en uke. Du skriver også at dere så i lang tid hvilken vei det gikk, og den prosessen er en del av sorgprosessen for din del, selv om du kanskje ikke gråt da heller. 

Kondolerer.

Jeg gruer meg til når min mormor dør.

Anonymkode: 4534a...9ff

[puffy123]

I morgen er det ett år siden bestemor døde. Vi var nære hverandre. Det har på en måte ikke gått helt opp for meg at jeg aldri skal møte henne igjen. Den uken hun døde flytter jeg til andre delen av landet og måtte rekke begravelsen i mellomtiden. Sluttet også i en jobb og begynte i ny jobb noen dager etter begravelsen. Det var så hektisk så fikk ikke tid til å sørge. Jeg tenker mye på henne og snakker mye om henne, men det er bare morsomme historier - for hun var ei utrolig artig dame. Jeg er mest lei meg for at hun ikke fikk vite om kjæresten min og heller ikke møte han før hun døde. Synes også det er rart å tenke på at jeg ikke kan ringe henne når det skjer viktige ting i livet mitt. Det er mye fremover jeg skulle ønske jeg kunne delt med henne. Hun var i midten av 60 årene, så synes det var tidlig. Men jeg sørget ikke ved å gråte mye, gråt vell litt den natta hun døde. Men føler ikke jeg har sørget. Venter vell på den reaksjonen enda. 

 

Kondolerer ❤️ Og ikke stress med sorg, alle sørger på hver sin måte. Jeg ser på bilder og snakker om henne, det er vell min måte å sørge på. 

[AnonymBruker]

Hmm..

Du også, ja...

Jeg mistet en bror i februar..

Jeg tenker fremdeles på han som levende, noen ganger drømmer jeg til og med om han, og jeg blir liksom så overrasket hver gang, litt sånn "Neimen, du skal jo ikke være her, du er jo død..!"

Så husker eller kommrer jeg på at han faktisk er død, så våkner jeg, og så videre...

Jeg kan ikke svare på hvor lang tid det tar, jeg har ikke funnet det ut selv enda..

Anonymkode: e9671...469

[AnonymBruker]

Mistet far brått som voksen. To år siden. Han var så veldig veldig viktig for meg. Klippen. Gikk bare mer eller mindre rundt i tåke. Har egentlig aldri grått noe særlig. Sorgen kom i bølger første året. Første jul var grusom. Gjorde vondt. Men gråt ikke. Jeg følte aldri jeg holdt igjen. Men gråt altså nærmest ikke. Og lurte selv på det samme som deg.

det jeg var redd for var at jeg fortrengte noe og at sorgen ville komme å bite meg bakfra på en usunn måte og dra meg ned, om jeg ikke sørget slik at jeg bearbeidet tapet.

men jeg lot det gå sin gang, betrygget av andre, blant annet her. Det er to år i juni og jeg kjenner at joda.. det var rett slik jeg lot det være og ikke presset.

jeg hadde alltid tenkt at : når han dør, da opphører min virkelighet å være. Jeg hadde tenkt endel på dette. Jeg regnet med å revne når han brått døde. At jeg ble gåene i tåke mest var uventet. Men tydeligvis rett. For det går bra, så bra som det kan, nå.

jeg mener med alt dette: selv om du ikke sørger som du forventer, betyr det ikke nødvendigvis og antagelig ikke , at du fortrenger noe  og ikke kommer deg videre. Sorg er veldig rart har jeg erfart her.

lykke lykke til❤️

 

Anonymkode: a6712...88f

[Cordelia]

Mormoren min døde rett før jul. Bortsett fra en lite utbrudd for meg selv rett etter telefonen med mamma, har ikke jeg heller grått ordentlig. Hun var jo sterkt redusert helsemessig, så på et niva var en vel litt forberedt men... I dagene etter fokuserte jeg vel på en fysisk krevende jobb, og fokuset på gode minner gjorde det nok lettere. Men jeg kjenner jo savnet kanskje mer nå, hver dag og tanker om at en skulle vært på besøk mye mer. Og som andre over her, at hun ikke fikk trukket å reffe kjæresten min.

Folk reagerer forskjellig. Noen av oss bearbeider kanskje ting saktere. Man tar vel tiden til hjelp.

 

 

[AnonymBruker]

Min far døde brått da jeg var 20. Jeg klarte ikke gråte i begynnelsen. Var i sjokk. Gråt ikke i begravelsen heller. Følte bare en enorm uro i hele meg. Husker ikke noe særlig av mnd’ene etterpå. Men sorgen kom. Og jeg har grått mye i etterkant. Det er nå 15 år siden, og jeg kan fortsatt begynne å gråte. Jeg hadde en fase der jeg savnet ham intenst, og kan fortsatt savne ham og føle at jeg trenger ham i livet mitt. 

Jeg har mistet to besteforeldre, og da gråt jeg i begravelsen, og det var det. Begge var syke, så det var forventet. 

Anonymkode: cccae...f87