Jeg har ikke empati

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Der er vi uenige. Jeg tror nemlig det er mulig å ha mer empati enn det du beskriver. Ingen snakker om hulkegråt og tårer, men den oppriktige følelsen av medlidenhet ovenfor et annet menneske. 

 

Anonymkode: 1ad21...3eb

Har jeg sagt at jeg ikke føler medlidenhet? Du virker temmelig arrogant i all din " godhet". 

Anonymkode: 95ef4...e9c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg også. Ikke alltid lett å få frem den riktige reaksjonen/svaret heller. 

Anonymkode: f77ca...42e

Nei, absolutt ikke, men jeg prøver. Man lærer seg mye ved observasjon av andre. Jeg er nok en veldig sær person i sosiale settinger og er det noen som har «behov» for at jeg stiller opp, prøver jeg heller å finne løsninger, statistikker, råd e.l for å hjelpe situasjonen istedenfor å støtte psykisk. 

Er veldig mange situasjoner jeg ser at andre er oppi hvor jeg ikke forstår hvorfor de reagerer som gjør og ikke bare gjør ting for å løse det.

Anonymkode: c9efe...b46

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, absolutt ikke, men jeg prøver. Man lærer seg mye ved observasjon av andre. Jeg er nok en veldig sær person i sosiale settinger og er det noen som har «behov» for at jeg stiller opp, prøver jeg heller å finne løsninger, statistikker, råd e.l for å hjelpe situasjonen istedenfor å støtte psykisk. 

Er veldig mange situasjoner jeg ser at andre er oppi hvor jeg ikke forstår hvorfor de reagerer som gjør og ikke bare gjør ting for å løse det.

Anonymkode: c9efe...b46

Slik er jeg også mye. Jeg er innstilt på å løse problemet for venninner, gi gode råd, altså ikke bare å snakke om hvor vondt en har det, men hva man kan gjøre for at det skal bli mindre vondt. Finne løsninger. Ingenting galt med det. 

Anonymkode: 95ef4...e9c

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At du skal "diagnostisere" meg med lite empati utifra EN anonym melding på et forum er direkte pissprat. For meg er feks skilsmisse og en abort i uke 6 småting men jeg krever ikke at andre skal se på det på samme måte. Jeg har stor forståelse for at skilsmisse for noen kan være svært traumatisk, særlig når den er svært uønsket for den ene part, samme med abort. Kvinner som ønsker seg barn over alt, de blir endelig gravid, og så mister de det, selvfølgelig må det være svært tøft for kvinnene det gjelder, men det er ikke dermed sagt at jeg skal tenke likt som dem. For meg personlig er ikke skilsmisse og en abort i uke 6 voldsomme ting, det er noe som kan skje alle, og hendelser som er svært allmenn-menneskelige. Det jeg ønsker fra mine venner når jeg har opplevd noe voldsomt tøft er at de lar meg prate om det, og at de lytter og viser forståelse.Det jeg verken ønsker eller krever er at de skal falle sammen i krampegråt pga mine opplevelser, det virker bare rart og kleint, og viser vel heller at de projiserer egen privat smerte over på meg og mine opplevelser. 

Anonymkode: 95ef4...e9c

Jeg må jo vurdere det du skriver. Kanskje du må formulere deg annerledes hvis du ønsker å bli forstått på en annen måte.

synes ikke innlegget ditt oser av empati.

Anonymkode: 1ad21...3eb

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har jeg sagt at jeg ikke føler medlidenhet? Du virker temmelig arrogant i all din " godhet". 

Anonymkode: 95ef4...e9c

Takk.

Anonymkode: 1ad21...3eb

[SoWhat?]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er stikk motsatt selv, nesten for mye empati når folk betror meg at de har det vondt.

Jeg har møtt mange som deg. Du møter dem på skoler, i jobb, på lekeplassen og i foreldregruppa. Min erfaring er at det er disse som kan utbryte typ kalde utsagn (når du forteller at du går fra mannen din) ;» glad jeg ikke er skilt,» « oj, skal du skille deg IGJEN?» .

Eller kollegaen på arbeidsplassen som roper hele vennegjengen på jobben bort til seg, uten å ense at du blir sittende igjen helt alene. 

For ikke å snakke om den som bare ber kun de vennene til barna  som barna liker, på bursdag .Om det står en og to igjen, bryr de seg ikke noe om. Konfrontert med det, stiller de seg helt uforstående til at det er deres ansvar, og ser ikke skyldbetinget ut hverken da eller i ettertid.

Og beklager; de som ikke streifer venner en tanke når de går gjennom noe som kan være det verste de har opplevd (abort, dødsfall i familie). Herfra kommer det heller ikke særlig mye meldinger om hvordan det går i ettertid. 

Det går an å oppøve empati. Kanskje det ikke er helt lært, feks fordi du har hatt harde foreldre, at du har vært vant til at dine behov er de eneste viktige eller fordi du ikke har fått tilstrekkelig følelsesmessig støtte. 

Kanskje du kan forsøke å sette deg inn i andres situasjon når du hører om noen som sliter? Hvordan tror du de har det? Hvordan føler de det inni seg? Hvordan ville du ha blitt møtt hvis du var i den andres sko? Fine øvelser , som du kan gjøre hver dag - i små og store situasjoner. 

Mangel på empati er nært beslektet med egoisme. Det å ikke tenke på venner som er i en svært vanskelig situasjon, gir grunn til å tro at du har litt skjevt forhold til hvordan du fordeler oppmerksomheten din mellom deg/andre. Kanskje noen kan beskrive deg som litt kald/uempatisk/ litt dårlig på innlevelse? Hva vet jeg..

Mange sliter med å gi for mye oppmerksomhet til andre, men det går jo også an å slite med det motsatte. Det er verdt å gjøre noe med. Er sikker på at du ønsker å bli oppfattet som en empatisk og snill person. Du risikerer dessuten å såre en hel rekke personer (kanskje ubevisst) fordi du ikke trår til med støtte når det trengs.

og ikke undervurder folk. De første klarer å gjennomskue falsk empati. Det er ikke bare hva man skriver, men hva man gjør. Har du opplevd at noen har trukket seg litt vekk fra deg- nå eller i fortid? Da kan det være derfor. 

Hva verden trenger mer av er empati. 

Anonymkode: 1ad21...3eb

Nå syns jeg du tok av veldig her. Det er ikke hva vi føler som er et problem, men hva vi gjør med dem. Ts har reflektert over dette. Det er en bra ting. Ikke tro at hun er alene om å føle sånn heller!

Noen ganger må vi ha opplevd ting selv for å forstå. Noen er faktisk ikke utrustet med stor fantasi heller. Det er ikke noe feil med det, for noen er bare mer...nøkterne eller hva det motsatte av fantasifull er.

Og så tror jeg at ting går mer inn på oss enn vi tror der og da. All informasjon og minner lagres, og en dag tenker du på det du trodde du ikke brydde deg om.

Mennesker er komplekse i all sin enkelhet 🙂 tror ikke Ts mangler empati. 

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er ikke TS, Empatisk er jeg så absolutt,så jeg har ikke behov for å øke min empati.Hvis det feks blir slutt mellom meg og typen så forventer jeg absolutt ikke at mine venner skal reagere med gråt og fortvilelse, det var jeg som levde tett på ham, ikke dem. Selvfølgelig reagerte jeg med sjokk på Utøya, men jeg kjente ingen av dem som ble drept, så gråt ikke. Det er stor forskjell på å stå med begge beina oppi en tragedie, og å stå utenfor og kikke inn. Sånn er det nok for de fleste når man mister en kjær, man blir helt sjokkert over at verden går videre for andre når man selv nettopp har opplevd et voldsomt tap, men samtidig er jeg pragmatisk, ville aldri tenkt at andre var uempatiske om de ikke reagerte med voldsom gråt og tristhet når det var jeg som hadde mistet en nær, men hadde tatt det som en selvfølge at de støttet meg psykisk ved å vise interesse for mitt velvære. Jeg er lik mot mine venner, om de mistet en som stod dem nær, så hadde jeg kontaktet dem mye og latt dem få øse ut sin fortvilelse, men hadde selvsagt ikke reagert med like stor fortvilelse selv , det var jo ikke meg som mistet en kjær. Dette anser jeg for å være helt normalt. En gang reagerte en venninne med voldsom hulking da jeg hadde mistet en som var nær. Dette forundret meg noe voldsomt siden hun aldri hadde møtt personen. Jeg anså ikke den reaksjonen som et uttrykk for stor empati, men mer som et uttrykk for at hun slet psykisk på den tiden. 

Anonymkode: 95ef4...e9c

Dette høres ikke helt normalt ut for min del, utifra mitt synspunkt og det jeg vet fra venner og familie høres dette nokså kaldt ut fra din side. Som for å ta Utøya som et eksempel; vi kjente ingen av ofrene, men vi gråt mye likevel, over flere omganger. Det høres merkelig ut at du har et slikt syn på empati, slik jeg ser det.

Anonymkode: 53012...8ed

[s0la]

Samme her. Men ingen kan være helt lik. Du har i alle fall sosiale antenner Det er positivt! 

Jeg prøver å sette meg inn i situasjoner, men klarer ikke alltid. Men jeg klarer å late som. 

[AnonymBruker]

Er slik selv. Kunne ikke brydd meg mindre om de kjedelige tingene folk sliter med. Later av og til som jeg bryr meg, men jeg gir katten.

Lever et happy og bekymringsløst liv selv, og orker ikke la meg dra ned i elendighet av andre:-)

Anonymkode: 244d8...505

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må jo vurdere det du skriver. Kanskje du må formulere deg annerledes hvis du ønsker å bli forstått på en annen måte.

synes ikke innlegget ditt oser av empati.

Anonymkode: 1ad21...3eb

Nei jeg legger meg ikke ned og " dør" av det meste. Skal ganske mye til før jeg reagerer, men jeg aksepterer at andre reagerer annerledes. Samtidig har jeg oppdaget at de som " skriker" høyt ved den minste motgang gjerne er mindre empatiske enn de mer tause venninnene, de er full av følelser virker det som, men disse følelsene er gjerne overfladiske. Så hvis man trenger mye omsorg ved livskriser, så er det best å støtte seg på de tause og " kalde", for de er ikke kalde,de har bare ikke noe behov for å dele sine følelser med alle. 

Anonymkode: 95ef4...e9c

[AnonymBruker]

Jeg opplever meg selv litt slik. Men jeg har både empati og sympati! Spesielt ovenfor nærmeste venner og familie. Jeg kan bekymre meg mye på de nærmeste sine vegne, glede meg på vegne av dem o.l. Men dersom det er noe spesielt med noen som ikke står like nærme så oppfører jeg meg jo normalt mtp. svar jeg gir, i diskusjoner, tanker jeg har rundt det o.l. men jeg bryr meg ganske lite om det og "glemmer" det. Jeg går ikke rundt å har det i bakhodet liksom. Jeg tror rett og slett det har å gjøre med at jeg ikke har kapasitet til å skulle tenke på "alles" ulike livshendelser og "luker ut" hvem som er nærmest og som jeg føler et ganske sterkt behov for å føle med deres livssituasjon.

Anonymkode: 5773b...c06

[Gjest hind]

Jeg skrur av empatien når jeg er med andre enn mine nærmeste. Eller ikke av kanskje, men jeg skrur den kraftig ned. Jeg blir så sliten av å forholde meg til andre menneskers følelser og problemer, særlig de det pleier å være mye drama med, at jeg ikke orker noe ekte engasjement. Jeg sier de rette tingene men jeg er ikke særlig engasjert. Jeg skjønner ikke at folk orker å velte seg i andres elendighet til stadighet. Det trekker med ned. Opplever ikke de superempatiske det, tro? 

[AnonymBruker]

Syns det virker helt forstyrret å føle så lite for venner av deg. Hvis jeg hadde fått høre at en venninne tenkte på den måten hadde jeg trukket meg unna på stedet. Det er rett og slett skremmende at noen kan være så kald. Jeg føler mer enn deg for villt fremmede mennesker og ser absolutt ikke på meg selv som noen spesielt hjertevarm person. 

Anonymkode: 613d0...169

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Syns det virker helt forstyrret å føle så lite for venner av deg. Hvis jeg hadde fått høre at en venninne tenkte på den måten hadde jeg trukket meg unna på stedet. Det er rett og slett skremmende at noen kan være så kald. Jeg føler mer enn deg for villt fremmede mennesker og ser absolutt ikke på meg selv som noen spesielt hjertevarm person. 

Anonymkode: 613d0...169

Jeg skjønner jo at det er noe galt med meg. 

Anonymkode: 2eef1...da2

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er her jeg mener du har potensiale for å øke empati. De fleste mennesker blir triste på venners vegne, nettopp fordi de ser at det er vondt for noen som ikke er dem selv. Du definerer store personlige kriser som småting. Det sier meg at du kan mangle litt innsikt. 

Et sjekkpunkt du kan ha for å finne ut om det jeg skriver, er å tenke over:

- synes du at andre virker mer empatiske enn deg selv?

- hvis en venn trenger deg, men du har ikke lyst, hva er mest naturlig for deg å gjøre?

- har noen rundt deg beskyldt deg for å være ego, selvsentrert eller som en som ikke bryr deg?

-har du opplevd at venner har trekt seg unna etter at de har gått gjennom kriser som du ikke har engasjert deg så mye i?

-påvirkes du følelsesmessig av katastrofer, som utøya, annen terror, barn som utsettes for vonde ting, folk som har alvorlige sykdommer etc? Eller er det lett for deg å bare skifte fokus uten nevneverdige følelser.

dette kan hjelpe deg til å vurdere om du virkelig har problemer med empati, eller om du bare har for stort fokus på deg. Begge kan være verdt å gjøre noe med. 

Et hovedbegrep i denne sammenheng er mentalisering. Det er bla evnen til å se andre «innenfra» (og seg selv «utenfra»). 

Du er ganske ung, og kanskje midt i en selvsentrert fase (ung, barneløs, ingen lån/forpliktelser? I såfall ville jeg ikke vært så bekymret- kanskje du vokser det av deg/ modnes.

men om du gjenkjenner dette som et trekk ved deg selv gjennom livet ditt, ville jeg seriøst overveid om du skal oppsøke en psykolog før du får barn. Litt mindre empati hos foreldrene fører ofte til en hardere/følelsesdistansert foreldrestil, og øker risikoen for at nærheten mellom mor og barn blir svekket. 

Som sagt: ofte er mindre empati knyttet til egen barndom. Asberger er et annet alternativ, men det regner jeg med hadde vært avklart hos deg om du hadde hatt det?

ønsker deg lykke til med prosessen din, det gjør jeg virkelig. 

Anonymkode: 1ad21...3eb

Men nå tar du utgangspunkt i at du har rett og TS reagerer feil (og bør endre seg). 

 

Kanskje ikke alle synes det er spesielt fornuftig å være veldig følsom? 

Anonymkode: 1d941...046

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner jo at det er noe galt med meg. 

Anonymkode: 2eef1...da2

Du er nok ikke av de mest empatiske, det har du rett i. Men jeg tror ikke du er så veldig uvanlig heller. Det trenger ikke være sånn at jo mer empatisk, jo bedre. Empati nok er bra, null empati er ikke bra i det hele tatt, men å alltid være sååå empatisk og gråte og føle mest mulig hele tiden er ikke så fruktbart heller. 

Anonymkode: 54b29...2a9

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må jo vurdere det du skriver. Kanskje du må formulere deg annerledes hvis du ønsker å bli forstått på en annen måte.

synes ikke innlegget ditt oser av empati.

Anonymkode: 1ad21...3eb

Jeg synes derimot hun har et sunt syn på empati og selvavgrensing. 

Anonymkode: 54b29...2a9

[AnonymBruker]

Jeg får ikke noe spesiell følelse rundt det om folk sier de har tatt en abort, skal gifte seg, har blitt gravide osv. Jeg later jo som om jeg bryr meg, men jeg gjør ikke det. Det er jo så vanlige, kjedlige ting. 

Men jeg bryr meg og kan tenke mye på en person hvis de f.eks har mistet en de var glad i, fått alvorlige sykdommer, blitt mishandlet osv. Og hvis jeg leser om dyr som har det vondt så skjærer der i hjertet. 

Kjenner du ikke på noe smerte ovenfor vedkommende om f.eks besteveninnen din hadde mistet kjæresten sin i en ulykke eller at hun hadde fått kreft med "dødsdom" f.eks?  

Anonymkode: 9e974...56f

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, absolutt ikke, men jeg prøver. Man lærer seg mye ved observasjon av andre. Jeg er nok en veldig sær person i sosiale settinger og er det noen som har «behov» for at jeg stiller opp, prøver jeg heller å finne løsninger, statistikker, råd e.l for å hjelpe situasjonen istedenfor å støtte psykisk. 

Er veldig mange situasjoner jeg ser at andre er oppi hvor jeg ikke forstår hvorfor de reagerer som gjør og ikke bare gjør ting for å løse det.

Anonymkode: c9efe...b46

jeg sliter med det samme som deg. 
Men jeg har også sære reaksjoner... folk skjønner ikke hvorfor jeg reagerer som jeg gjør heller.
 

Anonymkode: fe894...308

[AnonymBruker]

Å være apatisk har blitt trendy, så du er ikke alene.

 

Her var faktisk gresset grønnere for 20 år siden. Folk brydde seg noe mer. Nå er liksom ikke medmenneskelighet i fokus lengre.

Anonymkode: 7536a...92c