Jeg har ikke empati

[AnonymBruker]

Jeg er i 20-årene og har etterhvert skjønt at jeg ikke har empati for mennesker. I samtale med andre vet jeg hva jeg burde føle og svarer deretter, men ærlig talt så bryr jeg meg ikke. 

Ei venninne har nylig abortert og var helt knust. Jeg svarte på meldingen hennes og var trøstende og forståelsesfull, men i virkeligheten bryr jeg meg ikke og glemte hele aborten med en gang. Ei anna venninne sa hun hadde tenkt mye på venninnen vår og håpet at det gikk bra med henne. Jeg løy og sa det samme. Men jeg hadde ikke tenkt noe på henne, hadde glemt heile greia. 

Jeg har derimot empati og medfølelse med dyr. 

Vet ikke hva jeg vil med dette, lufte tankane. Forstår ikke hva dette er. Kanskje noen har det på samme måte, eller har noen råd. 

Anonymkode: 2eef1...da2

[AnonymBruker]

Jo, du har empati, men du mangler sympati.

Anonymkode: 8f77e...a3b

[AnonymBruker]

Du har empati, du viser at du bryr deg. Mulig du bare er sliten nå. Har det vært slik som dette lenge?

Anonymkode: 935d2...299

[AnonymBruker]

Det er jo bra at du viser at du er trøstende og forståelsesfull, selv om du ikke er det. Det betyr at vi vet hva som er det beste å si til en venn i gitte situasjoner. Og ofte tenker jeg at det er tilstrekkelig. Verre hadde det vært om du bare ga totalt f. 

Hvorfor har du medfølelse for dyr men ikke mennesker?

Anonymkode: 54b29...2a9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i 20-årene og har etterhvert skjønt at jeg ikke har empati for mennesker. I samtale med andre vet jeg hva jeg burde føle og svarer deretter, men ærlig talt så bryr jeg meg ikke. 

Ei venninne har nylig abortert og var helt knust. Jeg svarte på meldingen hennes og var trøstende og forståelsesfull, men i virkeligheten bryr jeg meg ikke og glemte hele aborten med en gang. Ei anna venninne sa hun hadde tenkt mye på venninnen vår og håpet at det gikk bra med henne. Jeg løy og sa det samme. Men jeg hadde ikke tenkt noe på henne, hadde glemt heile greia. 

Jeg har derimot empati og medfølelse med dyr. 

Vet ikke hva jeg vil med dette, lufte tankane. Forstår ikke hva dette er. Kanskje noen har det på samme måte, eller har noen råd. 

Anonymkode: 2eef1...da2

Det finnes jo utallige som har abortert, så synes ikke det er merkelig at du ikke brukte mye tid på å tenke på det etterpå. Tror faktisk det er mer vanlig å ikke tenke noe særlig over det, enn det motsatte.

Anonymkode: 95ef4...e9c

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn, har lært meg opp til hvordan jeg bør reagere og svare på ting, men jeg kunne virkelig ikke brydd meg mindre. Hverken om koselige ting som graviditet eller triste ting som død.. 

Jeg er tydeligvis bare sånn. Bryr meg ikke noe særlig om dyr heller. Har ingen tips, men du er ihvertfall ikke alene ❤️

Anonymkode: c9efe...b46

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har empati, du viser at du bryr deg. Mulig du bare er sliten nå. Har det vært slik som dette lenge?

Anonymkode: 935d2...299

Det er lett å late som man har empati uten at man har det.

Anonymkode: 64d68...8cd

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er lett å late som man har empati uten at man har det.

Anonymkode: 64d68...8cd

Ja, evt er det omvendt, at ts viser sympati men ikke empati. Men mulig du har empati likevel ts, bare den er litt «undertrykket»

Anonymkode: c5fcc...db7

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også sånn, har lært meg opp til hvordan jeg bør reagere og svare på ting, men jeg kunne virkelig ikke brydd meg mindre. Hverken om koselige ting som graviditet eller triste ting som død.. 

Jeg er tydeligvis bare sånn. Bryr meg ikke noe særlig om dyr heller. Har ingen tips, men du er ihvertfall ikke alene ❤️

Anonymkode: c9efe...b46

Jeg også. Ikke alltid lett å få frem den riktige reaksjonen/svaret heller. 

Anonymkode: f77ca...42e

[Gjest Juks]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i 20-årene og har etterhvert skjønt at jeg ikke har empati for mennesker. I samtale med andre vet jeg hva jeg burde føle og svarer deretter, men ærlig talt så bryr jeg meg ikke. 

Ei venninne har nylig abortert og var helt knust. Jeg svarte på meldingen hennes og var trøstende og forståelsesfull, men i virkeligheten bryr jeg meg ikke og glemte hele aborten med en gang. Ei anna venninne sa hun hadde tenkt mye på venninnen vår og håpet at det gikk bra med henne. Jeg løy og sa det samme. Men jeg hadde ikke tenkt noe på henne, hadde glemt heile greia. 

Jeg har derimot empati og medfølelse med dyr. 

Vet ikke hva jeg vil med dette, lufte tankane. Forstår ikke hva dette er. Kanskje noen har det på samme måte, eller har noen råd. 

Anonymkode: 2eef1...da2

Empati har du, men jeg ser er snev av apati. 

[AnonymBruker]

Jeg er lik. Men jeg liker å gjøre at folk føler seg bra og blir glade, så jeg sier det jeg vet er riktig. Men jeg bryr meg egentlig ikke om problemene deres. 

Anonymkode: e1e41...aef

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i 20-årene og har etterhvert skjønt at jeg ikke har empati for mennesker. I samtale med andre vet jeg hva jeg burde føle og svarer deretter, men ærlig talt så bryr jeg meg ikke. 

Ei venninne har nylig abortert og var helt knust. Jeg svarte på meldingen hennes og var trøstende og forståelsesfull, men i virkeligheten bryr jeg meg ikke og glemte hele aborten med en gang. Ei anna venninne sa hun hadde tenkt mye på venninnen vår og håpet at det gikk bra med henne. Jeg løy og sa det samme. Men jeg hadde ikke tenkt noe på henne, hadde glemt heile greia. 

Jeg har derimot empati og medfølelse med dyr. 

Vet ikke hva jeg vil med dette, lufte tankane. Forstår ikke hva dette er. Kanskje noen har det på samme måte, eller har noen råd. 

Anonymkode: 2eef1...da2

Er stikk motsatt selv, nesten for mye empati når folk betror meg at de har det vondt.

Jeg har møtt mange som deg. Du møter dem på skoler, i jobb, på lekeplassen og i foreldregruppa. Min erfaring er at det er disse som kan utbryte typ kalde utsagn (når du forteller at du går fra mannen din) ;» glad jeg ikke er skilt,» « oj, skal du skille deg IGJEN?» .

Eller kollegaen på arbeidsplassen som roper hele vennegjengen på jobben bort til seg, uten å ense at du blir sittende igjen helt alene. 

For ikke å snakke om den som bare ber kun de vennene til barna  som barna liker, på bursdag .Om det står en og to igjen, bryr de seg ikke noe om. Konfrontert med det, stiller de seg helt uforstående til at det er deres ansvar, og ser ikke skyldbetinget ut hverken da eller i ettertid.

Og beklager; de som ikke streifer venner en tanke når de går gjennom noe som kan være det verste de har opplevd (abort, dødsfall i familie). Herfra kommer det heller ikke særlig mye meldinger om hvordan det går i ettertid. 

Det går an å oppøve empati. Kanskje det ikke er helt lært, feks fordi du har hatt harde foreldre, at du har vært vant til at dine behov er de eneste viktige eller fordi du ikke har fått tilstrekkelig følelsesmessig støtte. 

Kanskje du kan forsøke å sette deg inn i andres situasjon når du hører om noen som sliter? Hvordan tror du de har det? Hvordan føler de det inni seg? Hvordan ville du ha blitt møtt hvis du var i den andres sko? Fine øvelser , som du kan gjøre hver dag - i små og store situasjoner. 

Mangel på empati er nært beslektet med egoisme. Det å ikke tenke på venner som er i en svært vanskelig situasjon, gir grunn til å tro at du har litt skjevt forhold til hvordan du fordeler oppmerksomheten din mellom deg/andre. Kanskje noen kan beskrive deg som litt kald/uempatisk/ litt dårlig på innlevelse? Hva vet jeg..

Mange sliter med å gi for mye oppmerksomhet til andre, men det går jo også an å slite med det motsatte. Det er verdt å gjøre noe med. Er sikker på at du ønsker å bli oppfattet som en empatisk og snill person. Du risikerer dessuten å såre en hel rekke personer (kanskje ubevisst) fordi du ikke trår til med støtte når det trengs.

og ikke undervurder folk. De første klarer å gjennomskue falsk empati. Det er ikke bare hva man skriver, men hva man gjør. Har du opplevd at noen har trukket seg litt vekk fra deg- nå eller i fortid? Da kan det være derfor. 

Hva verden trenger mer av er empati. 

Anonymkode: 1ad21...3eb

[AnonymBruker]

Mente de FLESTE..

Anonymkode: 1ad21...3eb

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har møtt mange som deg. Du møter dem på skoler, i jobb, på lekeplassen og i foreldregruppa. Min erfaring er at det er disse som kan utbryte typ kalde utsagn (når du forteller at du går fra mannen din) ;» glad jeg ikke er skilt,» « oj, skal du skille deg IGJEN?» .

Jeg har veldig mye empati,men om en venninne går fra mannen sin, så blir jeg ikke trist eller lei meg. Regner med at det er et gjennomtenkt valg, så hvorfor skal jeg da sørge? Jeg hadde helt sikkert spurt om hvorfor de gikk fra hverandre, og hadde støttet henne om hun hadde det vanskelig. Tror de aller fleste ville reagert som meg. Hvis en venninne derimot mistet et barn i en ulykke etc,så hadde jeg blitt rystet og gjort alt for henne, men småting som abort i 6 uke, skilsmisse etc fører ikke til dype følelser i meg. 

Anonymkode: 95ef4...e9c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har veldig mye empati,men om en venninne går fra mannen sin, så blir jeg ikke trist eller lei meg. Regner med at det er et gjennomtenkt valg, så hvorfor skal jeg da sørge? Jeg hadde helt sikkert spurt om hvorfor de gikk fra hverandre, og hadde støttet henne om hun hadde det vanskelig. Tror de aller fleste ville reagert som meg. Hvis en venninne derimot mistet et barn i en ulykke etc,så hadde jeg blitt rystet og gjort alt for henne, men småting som abort i 6 uke, skilsmisse etc fører ikke til dype følelser i meg. 

Anonymkode: 95ef4...e9c

Det er her jeg mener du har potensiale for å øke empati. De fleste mennesker blir triste på venners vegne, nettopp fordi de ser at det er vondt for noen som ikke er dem selv. Du definerer store personlige kriser som småting. Det sier meg at du kan mangle litt innsikt. 

Et sjekkpunkt du kan ha for å finne ut om det jeg skriver, er å tenke over:

- synes du at andre virker mer empatiske enn deg selv?

- hvis en venn trenger deg, men du har ikke lyst, hva er mest naturlig for deg å gjøre?

- har noen rundt deg beskyldt deg for å være ego, selvsentrert eller som en som ikke bryr deg?

-har du opplevd at venner har trekt seg unna etter at de har gått gjennom kriser som du ikke har engasjert deg så mye i?

-påvirkes du følelsesmessig av katastrofer, som utøya, annen terror, barn som utsettes for vonde ting, folk som har alvorlige sykdommer etc? Eller er det lett for deg å bare skifte fokus uten nevneverdige følelser.

dette kan hjelpe deg til å vurdere om du virkelig har problemer med empati, eller om du bare har for stort fokus på deg. Begge kan være verdt å gjøre noe med. 

Et hovedbegrep i denne sammenheng er mentalisering. Det er bla evnen til å se andre «innenfra» (og seg selv «utenfra»). 

Du er ganske ung, og kanskje midt i en selvsentrert fase (ung, barneløs, ingen lån/forpliktelser? I såfall ville jeg ikke vært så bekymret- kanskje du vokser det av deg/ modnes.

men om du gjenkjenner dette som et trekk ved deg selv gjennom livet ditt, ville jeg seriøst overveid om du skal oppsøke en psykolog før du får barn. Litt mindre empati hos foreldrene fører ofte til en hardere/følelsesdistansert foreldrestil, og øker risikoen for at nærheten mellom mor og barn blir svekket. 

Som sagt: ofte er mindre empati knyttet til egen barndom. Asberger er et annet alternativ, men det regner jeg med hadde vært avklart hos deg om du hadde hatt det?

ønsker deg lykke til med prosessen din, det gjør jeg virkelig. 

Anonymkode: 1ad21...3eb

[AnonymBruker]

Beklager, trodde du var ts. Synes forøvrig det du karakteriserer som «småting» ikke er det. At du beskriver deg selv som en med veldig mye empati, kan ikke stemme. Da ville du ha følt mer på «små» ting (som oftest er veldig store. Skilsmisse kan være livsomveltende, det samme å måtte fjerne et barn). 

 

Ts, den over er til deg👆. 

 

Anonymkode: 1ad21...3eb

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er her jeg mener du har potensiale for å øke empati. De fleste mennesker blir triste på venners vegne, nettopp fordi de ser at det er vondt for noen som ikke er dem selv. Du definerer store personlige kriser som småting. Det sier meg at du kan mangle litt innsikt. 

Et sjekkpunkt du kan ha for å finne ut om det jeg skriver, er å tenke over:

- synes du at andre virker mer empatiske enn deg selv?

- hvis en venn trenger deg, men du har ikke lyst, hva er mest naturlig for deg å gjøre?

- har noen rundt deg beskyldt deg for å være ego, selvsentrert eller som en som ikke bryr deg?

-har du opplevd at venner har trekt seg unna etter at de har gått gjennom kriser som du ikke har engasjert deg så mye i?

-påvirkes du følelsesmessig av katastrofer, som utøya, annen terror, barn som utsettes for vonde ting, folk som har alvorlige sykdommer etc? Eller er det lett for deg å bare skifte fokus uten nevneverdige følelser.

dette kan hjelpe deg til å vurdere om du virkelig har problemer med empati, eller om du bare har for stort fokus på deg. Begge kan være verdt å gjøre noe med. 

Et hovedbegrep i denne sammenheng er mentalisering. Det er bla evnen til å se andre «innenfra» (og seg selv «utenfra»). 

Du er ganske ung, og kanskje midt i en selvsentrert fase (ung, barneløs, ingen lån/forpliktelser? I såfall ville jeg ikke vært så bekymret- kanskje du vokser det av deg/ modnes.

men om du gjenkjenner dette som et trekk ved deg selv gjennom livet ditt, ville jeg seriøst overveid om du skal oppsøke en psykolog før du får barn. Litt mindre empati hos foreldrene fører ofte til en hardere/følelsesdistansert foreldrestil, og øker risikoen for at nærheten mellom mor og barn blir svekket. 

Som sagt: ofte er mindre empati knyttet til egen barndom. Asberger er et annet alternativ, men det regner jeg med hadde vært avklart hos deg om du hadde hatt det?

ønsker deg lykke til med prosessen din, det gjør jeg virkelig. 

Anonymkode: 1ad21...3eb

Jeg er ikke TS, Empatisk er jeg så absolutt,så jeg har ikke behov for å øke min empati.Hvis det feks blir slutt mellom meg og typen så forventer jeg absolutt ikke at mine venner skal reagere med gråt og fortvilelse, det var jeg som levde tett på ham, ikke dem. Selvfølgelig reagerte jeg med sjokk på Utøya, men jeg kjente ingen av dem som ble drept, så gråt ikke. Det er stor forskjell på å stå med begge beina oppi en tragedie, og å stå utenfor og kikke inn. Sånn er det nok for de fleste når man mister en kjær, man blir helt sjokkert over at verden går videre for andre når man selv nettopp har opplevd et voldsomt tap, men samtidig er jeg pragmatisk, ville aldri tenkt at andre var uempatiske om de ikke reagerte med voldsom gråt og tristhet når det var jeg som hadde mistet en nær, men hadde tatt det som en selvfølge at de støttet meg psykisk ved å vise interesse for mitt velvære. Jeg er lik mot mine venner, om de mistet en som stod dem nær, så hadde jeg kontaktet dem mye og latt dem få øse ut sin fortvilelse, men hadde selvsagt ikke reagert med like stor fortvilelse selv , det var jo ikke meg som mistet en kjær. Dette anser jeg for å være helt normalt. En gang reagerte en venninne med voldsom hulking da jeg hadde mistet en som var nær. Dette forundret meg noe voldsomt siden hun aldri hadde møtt personen. Jeg anså ikke den reaksjonen som et uttrykk for stor empati, men mer som et uttrykk for at hun slet psykisk på den tiden. 

Anonymkode: 95ef4...e9c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke TS, Empatisk er jeg så absolutt,så jeg har ikke behov for å øke min empati.Hvis det feks blir slutt mellom meg og typen så forventer jeg absolutt ikke at mine venner skal reagere med gråt og fortvilelse, det var jeg som levde tett på ham, ikke dem. Selvfølgelig reagerte jeg med sjokk på Utøya, men jeg kjente ingen av dem som ble drept, så gråt ikke. Det er stor forskjell på å stå med begge beina oppi en tragedie, og å stå utenfor og kikke inn. Sånn er det nok for de fleste når man mister en kjær, man blir helt sjokkert over at verden går videre for andre når man selv nettopp har opplevd et voldsomt tap, men samtidig er jeg pragmatisk, ville aldri tenkt at andre var uempatiske om de ikke reagerte med voldsom gråt og tristhet når det var jeg som hadde mistet en nær, men hadde tatt det som en selvfølge at de støttet meg psykisk ved å vise interesse for mitt velvære. Jeg er lik mot mine venner, om de mistet en som stod dem nær, så hadde jeg kontaktet dem mye og latt dem få øse ut sin fortvilelse, men hadde selvsagt ikke reagert med like stor fortvilelse selv , det var jo ikke meg som mistet en kjær. Dette anser jeg for å være helt normalt. En gang reagerte en venninne med voldsom hulking da jeg hadde mistet en som var nær. Dette forundret meg noe voldsomt siden hun aldri hadde møtt personen. Jeg anså ikke den reaksjonen som et uttrykk for stor empati, men mer som et uttrykk for at hun slet psykisk på den tiden. 

Anonymkode: 95ef4...e9c

Der er vi uenige. Jeg tror nemlig det er mulig å ha mer empati enn det du beskriver. Ingen snakker om hulkegråt og tårer, men den oppriktige følelsen av medlidenhet ovenfor et annet menneske. 

 

Anonymkode: 1ad21...3eb

[AnonymBruker]

Og: jeg tror ingen kan si at de ikke har behov for å øke sin empati . Det er en evigvarende prosess gjennom livet. 

Anonymkode: 1ad21...3eb

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes forøvrig det du karakteriserer som «småting» ikke er det. At du beskriver deg selv som en med veldig mye empati, kan ikke stemme.

At du skal "diagnostisere" meg med lite empati utifra EN anonym melding på et forum er direkte pissprat. For meg er feks skilsmisse og en abort i uke 6 småting men jeg krever ikke at andre skal se på det på samme måte. Jeg har stor forståelse for at skilsmisse for noen kan være svært traumatisk, særlig når den er svært uønsket for den ene part, samme med abort. Kvinner som ønsker seg barn over alt, de blir endelig gravid, og så mister de det, selvfølgelig må det være svært tøft for kvinnene det gjelder, men det er ikke dermed sagt at jeg skal tenke likt som dem. For meg personlig er ikke skilsmisse og en abort i uke 6 voldsomme ting, det er noe som kan skje alle, og hendelser som er svært allmenn-menneskelige. Det jeg ønsker fra mine venner når jeg har opplevd noe voldsomt tøft er at de lar meg prate om det, og at de lytter og viser forståelse.Det jeg verken ønsker eller krever er at de skal falle sammen i krampegråt pga mine opplevelser, det virker bare rart og kleint, og viser vel heller at de projiserer egen privat smerte over på meg og mine opplevelser. 

Anonymkode: 95ef4...e9c