Hvorfor personlighetsforstyrrelse?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ikke de du nevnte?

Anonymkode: 03f63...3e1

Manglende empati ser man jo hos svært små barn, og handler gjerne om noe galt i hjernen. Uten at jeg vet veldig mye om det. Dette er jo også noe man kan se på hjernescanner. 

Men jeg tviler på at noen utvikler borderline helt ut av det blå.

Anonymkode: 7bfc7...17e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man begynner å kunne mer i dag, det er helt riktig, spesielt blant de som spesialiserer seg. Men det tar lang tid før den kunnskapen når ut.

Hovedpoenget mitt her var egentlig at mange ting "hvermansen" ikke ser på som spesielt skadelig, kan være nettopp det. At det fullt mulig ser ut som en bra oppvekst, når det ikke er det.

Alder har mye å si, gjentagelse (kronisk eller engangstilfelle) har mye å si. Reperasjon i relasjon er helt essensielt for eksempel. Foreldre som gjør masse feil, men forstår litt om hvordan reparere etterpå, ligger milevis foran dem som ikke forstår reparasjon. Noen typer tilknytning skader mer enn andre. Mange vet ikke at neglekt og psysisk vold skader langt mer enn fysisk vold. Og at det emosjonelle er helt sentralt, det er der opplevelsene og tankesettet former seg, så emosjonell/tilknytningssvikt vil alltid være det som gir mest skadelige resultater. Ofte går jo selvfølgelig vold hånd i hånd, men mange vet ikke at det er den emosjonelle biten som sitter, selve opplevelsen. Så når "volden" da kommer alene "kun" som emosjonell vold og ikke nødvendigvis med slag, blir den enda mer diffus og vanskelig å sette fingeren på, som igjen forkludrer tankene og forståelsen. I tillegg har man fenomenet med at man ser bare det som har vært der, man vet ikke hva man mangler. Og relasjonell/emosjonell "sult/ emosjonell feilernæring" kan nesten bli usynlig, man kjenner at noe er feil, men aner ikke at man har gått glipp av helt nødvendige hendelser som burde ha funnet sted for å utvikle en normal fungerende person. Man vet ikke hva man har gått glipp av. Mangelsykdommer gir sårbarhet.

Anonymkode: 87312...692

Dette! Snakket engang med en psykolog, han sa at pasientene som hadde blitt utsatt for psykisk vold, var de som var vanskeligst å behandle. Grunnen var faktisk veldig forståelig, han sa at pasienter som hadde en oppvekst med kronisk psykisk vold fra foreldre var overbevist om at det var noe galt med dem selv, mens pasienter som hadde vært utsatt for fysisk vold med engang la skylden på foreldrene, de mente altså at det var foreldrene det var noe galt med og ikke dem selv. Dette er selvsagt generalisert. Men det viser tydelig hvorfor psykisk vold er så skadelig. Fysisk vold er konkret og skylden legges hos de som utfører den og ikke offeret,mens psykisk vold er det motsatte av konkret, og offeret tror det er noe galt med seg selv. 

Anonymkode: cfeb0...d0c

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Manglende empati ser man jo hos svært små barn, og handler gjerne om noe galt i hjernen. Uten at jeg vet veldig mye om det. Dette er jo også noe man kan se på hjernescanner. 

Men jeg tviler på at noen utvikler borderline helt ut av det blå.

Anonymkode: 7bfc7...17e

Kanskje en grunn til at det er flest kvinner som får bordeline diagnose siden det er  jenter og kvinner opplever vold stort sett.

Anonymkode: 03f63...3e1

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man begynner å kunne mer i dag, det er helt riktig, spesielt blant de som spesialiserer seg. Men det tar lang tid før den kunnskapen når ut.

Hovedpoenget mitt her var egentlig at mange ting "hvermansen" ikke ser på som spesielt skadelig, kan være nettopp det. At det fullt mulig ser ut som en bra oppvekst, når det ikke er det.

Alder har mye å si, gjentagelse (kronisk eller engangstilfelle) har mye å si. Reperasjon i relasjon er helt essensielt for eksempel. Foreldre som gjør masse feil, men forstår litt om hvordan reparere etterpå, ligger milevis foran dem som ikke forstår reparasjon. Noen typer tilknytning skader mer enn andre. Mange vet ikke at neglekt og psysisk vold skader langt mer enn fysisk vold. Og at det emosjonelle er helt sentralt, det er der opplevelsene og tankesettet former seg, så emosjonell/tilknytningssvikt vil alltid være det som gir mest skadelige resultater. Ofte går jo selvfølgelig vold hånd i hånd, men mange vet ikke at det er den emosjonelle biten som sitter, selve opplevelsen. Så når "volden" da kommer alene "kun" som emosjonell vold og ikke nødvendigvis med slag, blir den enda mer diffus og vanskelig å sette fingeren på, som igjen forkludrer tankene og forståelsen. I tillegg har man fenomenet med at man ser bare det som har vært der, man vet ikke hva man mangler. Og relasjonell/emosjonell "sult/ emosjonell feilernæring" kan nesten bli usynlig, man kjenner at noe er feil, men aner ikke at man har gått glipp av helt nødvendige hendelser som burde ha funnet sted for å utvikle en normal fungerende person. Man vet ikke hva man har gått glipp av. Mangelsykdommer gir sårbarhet.

Anonymkode: 87312...692

Sjelden jeg setter så pris på ting folk skriver på forum, men takk for at du skriver dette! 

Dette resonnerer så veldig med det som er min egen erfaring. Selv om psykologen min aldri har snakket så i klartekst til meg, enda han fortsatt prøver å "behandle" meg på sjette året. 

Jeg tenkte aldri jeg hadde blitt utsatt for omsorgssvikt eller emosjonell vold, for foreldrene mine var jo så ... gode! Gode mennesker! Men de har emosjonelle mangler de også. Hatt sin egen problematiske oppvekst. De sliter med egne tilknytningsevner. Sliter med å være tilstede i seg selv. Så hvordan kunne jeg da lære meg å knytte meg til dem! Når jeg ba om tilknytning og nærhet, ble jeg møtt med at jeg var krevende, og tenkte at det var noe galt med meg. Det tok svært lang tid før jeg avslørte noe som helst av dette til min psykolog. 

Hadde foreldrene mine slått meg hadde det vært enklere å forstå at det var DE som hadde problemer, det var DE som gjorde noe galt. Men nå vokste jeg bare opp med å være alene, være redd, være ensom. En svak, ustabil og forvirret opplevelse av å være et selv. Gir dette mening?

Anonymkode: 7bfc7...17e

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo et personlighetstrekk. Noen er født med en større sårbarhet for psykiske lidelser enn andre. Det har med gener å gjøre. Mer gener enn dårlig oppvekst. 

Anonymkode: 1be6d...9b1

Gener har mye å si, men det har også miljøet man vokser opp i. Det er denne mannen et godt eksempel på. 

 

Anonymkode: cfeb0...d0c

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kan vel kalles toppen av uflaks i livet.

Anonymkode: 03f63...3e1

du skjønte at ab ikke mente at alle disse trengte å opptre sammen? for noen er gener det som skal til, selv om de har hatt en herlig barndom. 

Anonymkode: 94c6a...6d5

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

du skjønte at ab ikke mente at alle disse trengte å opptre sammen? for noen er gener det som skal til, selv om de har hatt en herlig barndom. 

Anonymkode: 94c6a...6d5

At det "kun" er gener gjør det nesten enda verre siden det ikke er noe å sette fingeren på.

Anonymkode: 03f63...3e1