Gift mann, bør jeg si dette til han?

[AnonymBruker]

På 26.3.2019 den 19.14, AnonymBruker skrev:

Har truffet en fantastisk mann (i mine øyne) Vi klaffet utrolig bra fra første møte og jeg falt pladask! Problemet senere viste seg at han er gift (de har ingen barn) Jeg har fortsatte å treffe han til tross for at han har ring på fingeren, jeg vet hvor stygt gjort dette er av meg, men jeg har latt meg rive med. Han ringer ofte, stikker innom når han kan og vi treffes hver uke 1-2 ganger for sex. Han hjelper meg med ting og jeg føler kanskje, om ikke det bare er ønsketenkning, at han føler noe for meg også. Jeg skulle ønske han gikk fra kona og ble sammen med meg, det er det eneste jeg ønsker. Jeg vet jeg er nummer to, hun andre, og at jeg kun får rester. Jeg vet at så lenge han er gift med hun, vil jeg aldri bli en prioritet når det kommer til stykke, uansett om han ringer og hjelper meg med aldri så mye, jeg er liksom bare bra nok, når hun ikke er hjemme. Jeg er en hemmelighet som han ikke vil eller kan fortelle noen om, å det er sårt! 

Jeg ble gravid, tok abort for ikke å ødlegge for han. Jeg tok mer hensyn til han enn mine egne følelser, fordi det siste jeg ønsker er å ødlegge for han. Samtidig som jeg innimellom tenker «hva hvis jeg beholdt» jeg slår meg til ro med at mest sansynlig ville han fortsatt blitt med hun, å jeg måtte klart meg selv. Jeg kjenner det går ut over selvfølelsen og hva jeg tenker jeg selv fortjener. Jeg får en del interesse fra andre menn og vet om tre stykk som gjerne vil be meg ut på middag, men jeg har takket nei. Føler jo det blir feil av meg å gå ut med andre når jeg vil være med han. Har møtt litt rock bottom nå føler jeg og føler meg bare trist. Jeg har tenkt å lufte litt for han at jeg ønsker å treffe andre litt, at jeg vil gå ut på dater og at det er andre menn som gjerne ville hatt meg med ut på en ordentlig date, som ikke trenger å være redd for å bli sett med meg. Om han i det hele tatt føler NOE, for meg, vil jeg jo tro at det ikke er noe særlig om jeg skulle treffe andre. Kanskje det da er ett håp om at vi blir noe mer? Burde jeg si det til han, at jeg ønsker å date og at jeg ikke vil være like tilgjengelig lenger? At jeg ønsker å treffe noen som kam gi meg noe mer? Kanskje han da velger? Han kan ikke få oss begge. 

Mer det noen her med noen tips? Erfaring? Jeg tar imot alt!

 

Anonymkode: a5bc1...57b

Hei du

Jeg har vært gjennom noe liknende selv. Ikke graviditeten og aborten, men forholdet med en gift mann. Jeg elsket ham og jeg tror han elsket meg og.

På utsiden virket han selvsikker, men inni seg var han en usikker gutt som var redd for livet. Jeg tror det var derfor han ble lenge i et forhold som ikke fungerte, derfor han startet et forhold med meg, og derfor forholdet vårt (vi ble etter hvert samboere) ikke fungerte.

Man trenger ikke være en grusom person bare fordi man er utro. Livet er langt mer komplisert enn som så. Det er utrolig dårlig gjort, både mot den man er i det offisielle forholdet til (gift eller ikke) og den man har på si, men det trenger ikke være fordi man er en drittsekk, men fordi man sliter selv og ikke klarer å gjøre (eller engang se) det som trengs for å gjøre livet bedre. Da blir alt bare et spørsmål om å overleve, og ja, for noen er det å bli i tryggheten i det offisielle forholdet og samtidig få bekreftelse på at man er verdt noe av en annen. 

Jeg forstår godt at du syns dette er vanskelig. Du merker at han har det godt når han er sammen med deg og du føler sterkt for ham. Jeg kjenner så veldig godt igjen det du beskriver. 

Det jeg vil si til deg er: du kan ikke fikse ham. Du kan ikke endre ham og du kan ikke få ham til å gjøre det du ønsker hvis han ikke ønsker det selv.  Han må ta valg for sitt liv og du for ditt. Ikke vent på ham, for du kan ende med å vente i mange år. Spør deg selv hva du trenger NÅ, og krev det av ham. Kan han ikke gi deg det, så er han ikke riktig for deg. Fortjener du ikke en som vil ha bare deg?

Jeg brukte syv år på denne mannen. Forholdet vårt var veldig av og på, med mye godt og mye uro. Jeg klarte ikke å gi slipp - fordi jeg elsket ham. Han skyldte på økonomi, på helse, på studier og tida gikk. Etter fire-fem år gikk han fra henne (etter jeg gjorde det slutt og ikke aksepterte å ta ham tilbake), og vi ble først offisielle kjærester og så samboere. Men det fungerte ikke egentlig. Noe var bra, noe dårlig. Til slutt avsluttet jeg det hele og han forsto ingenting.

Mens forholdet varte, ble jeg selv dratt langt ned, tvilte mer og mer på meg selv, ble usikker, deprimert, hadde mindre og mindre kontakt med venner. Men jeg så det ikke selv, for når vi var sammen, så var livet så godt. Jeg følte meg trygg, elsket. Vi forsto hverandre, lo sammen, hadde fantastisk sex. Men jeg var mye ensom. Han var mye borte også når han var der. Det han sleit med før, var ikke borte.

I ettertid skulle jeg ønske at jeg hadde klart å avslutte alt lenge før. Nå ser jeg tilbake på den tiden som syv år jeg aldri får tilbake. Syv år hvor jeg kunne funnet en fantastisk mann å dele livet med og få barn med. I stedet forsvant årene fra jeg var 24-31. 

Jeg kan ikke fortelle deg hva som er riktig for deg, men jeg håper at min historie kan gjøre at du ikke føler deg så alene oppi dette. Hvis du ønsker å snakke, så kan du sende meg en privat melding. Eller du kan skrive her. 

Du er en flott jente og du fortjener å ha det godt! Husk det. 

Anonymkode: 768da...94a

[AnonymBruker]

På 26.3.2019 den 23.32, AnonymBruker skrev:

Han holder ingen lovnad, men han før nå i pose og sekk og tror det er greit for meg, siden jeg ikke har vært tydelig nok på at jeg ikke syntes dette er så OK lenger. Det gikk i starten, men har nå innsett at jeg ikke takler det, å tenker si det til han at han må velge, og st jeg tenker å takke ja til andre menn som ber meg ut.

Anonymkode: a5bc1...57b

Jeg har også sex med en gift mann å han avlyser også avtaler,ikke alltid så kjekt å være siste prioritert

Anonymkode: 33e77...73c

[AnonymBruker]

På 26.3.2019 den 19.14, AnonymBruker skrev:

Har truffet en fantastisk mann (i mine øyne) Vi klaffet utrolig bra fra første møte og jeg falt pladask! Problemet senere viste seg at han er gift (de har ingen barn) Jeg har fortsatte å treffe han til tross for at han har ring på fingeren, jeg vet hvor stygt gjort dette er av meg, men jeg har latt meg rive med. Han ringer ofte, stikker innom når han kan og vi treffes hver uke 1-2 ganger for sex. Han hjelper meg med ting og jeg føler kanskje, om ikke det bare er ønsketenkning, at han føler noe for meg også. Jeg skulle ønske han gikk fra kona og ble sammen med meg, det er det eneste jeg ønsker. Jeg vet jeg er nummer to, hun andre, og at jeg kun får rester. Jeg vet at så lenge han er gift med hun, vil jeg aldri bli en prioritet når det kommer til stykke, uansett om han ringer og hjelper meg med aldri så mye, jeg er liksom bare bra nok, når hun ikke er hjemme. Jeg er en hemmelighet som han ikke vil eller kan fortelle noen om, å det er sårt! 

Jeg ble gravid, tok abort for ikke å ødlegge for han. Jeg tok mer hensyn til han enn mine egne følelser, fordi det siste jeg ønsker er å ødlegge for han. Samtidig som jeg innimellom tenker «hva hvis jeg beholdt» jeg slår meg til ro med at mest sansynlig ville han fortsatt blitt med hun, å jeg måtte klart meg selv. Jeg kjenner det går ut over selvfølelsen og hva jeg tenker jeg selv fortjener. Jeg får en del interesse fra andre menn og vet om tre stykk som gjerne vil be meg ut på middag, men jeg har takket nei. Føler jo det blir feil av meg å gå ut med andre når jeg vil være med han. Har møtt litt rock bottom nå føler jeg og føler meg bare trist. Jeg har tenkt å lufte litt for han at jeg ønsker å treffe andre litt, at jeg vil gå ut på dater og at det er andre menn som gjerne ville hatt meg med ut på en ordentlig date, som ikke trenger å være redd for å bli sett med meg. Om han i det hele tatt føler NOE, for meg, vil jeg jo tro at det ikke er noe særlig om jeg skulle treffe andre. Kanskje det da er ett håp om at vi blir noe mer? Burde jeg si det til han, at jeg ønsker å date og at jeg ikke vil være like tilgjengelig lenger? At jeg ønsker å treffe noen som kam gi meg noe mer? Kanskje han da velger? Han kan ikke få oss begge. 

Mer det noen her med noen tips? Erfaring? Jeg tar imot alt!

 

Anonymkode: a5bc1...57b

Kvinner er gale, går over lik for en mann.

Dere kan dumpe kvinnelige venner dere har hatt hele livet for  en mann.

 

Du er et patetisk vesen, håper ingen menn vil ha deg. Du er ikke egnet til noe forhold.

Anonymkode: 2aa19...0d0

[Gjest O.G.]

For din eiga del så må du prøve å kutte ham ut. 

[AnonymBruker]

På 27.3.2019 den 14.33, AnonymBruker skrev:

Ro deg ned et par hakk liksom. Det er ene og alene han sitt ansvar og det er han som er ond som leker med to liv. Han lekte med det i magen også som hun fjernet, tre liv? Vet ikke hvem som er ond jeg. Begge burde brukt beskyttelse, hvorfor være så tilbakestående og ta abort fordi man har seg ansvarsløst med en som er bundet til noen andre ??

Anonymkode: a193d...3f3

Det handler ikke om å roe seg ned, med å innse at det man gjør er galt og ødeleggende. Han har ikke alene ansvar for utroskapen,det er en løgn, begge parter har like mye ansvar. Ingen kan fraskrive seg ansvar for sine handlinger. Vi er tenkende mennesker.Jeg som kvinne må ha så mye moralsk karakter og styrke at jeg ikke med vilje bryter meg inn i andres forhold uansett hvor mye mannen vil det. Det er en ond handling. For tenk at Jeg er så ussel at jeg ønske å skade andre uskyldige mennesker bare for å oppfylle mine egne egoistiske ønsker og behov. Og kan hende forholdet tar slutt om 2 år, er det verdt det all den sorg det medfører? Når det likevel er nok av single og attraktive menn der ute så hvorfor velge en som er opptatt og gift bare for å ødelegge for en annen ?

Anonymkode: fb6fc...cfa