Jeg savner han

[AnonymBruker]

Jeg mistet en venn, for snart ett år siden. Det var første gang jeg mistet noen jeg kjente til døden. Første gang jeg opplevde hvordan det virkelig føles. Trodde jeg kunne se det for meg før, men jeg kunne jo ikke det. Nå klarer jeg ikke forestille meg smerten en forelder må føle, etter å ha mistet ett barn, feks. For så vondt var det, og så vondt er det. 

Han var en av de første som snakket til meg, og inkluderte meg, etter jeg flyttet hit. Den første kompisen min, etter ett veldig isolert liv. Jeg kom meg ut av bobla mi, og fikk brutt den jævlige muren, som stoppet folk komme innpå meg. 

Han var alltid talmodig, alltid inkluderende, og han var fortsatt interessert i å snakke med meg, selvom jeg var så rar. Han lyste opp når han så meg første gang vi møttes alene tilfeldig ute på gata, det var ikke så mange som gjorde det, fordi jeg var innesluttet, og hadde vansker for å komme i kontakt med folk. 

Han fikk meg virkelig til å føle, at jeg hadde en venn, en kompis, som godtok meg for den jeg var. 

Etter at han tok livet sitt, så er det noe som mangler. Jeg savner han HELE tiden. Jeg kan lettere for hver dag som går, distansere meg fra de vonde følelsene, men di vonde følelsene blir aldri noe mindre vonde. Jeg savner han mer for hver dag som går, og jeg kan ikke beskrive hvor grusomt ergerlig det er. Selvom det har gått opp for meg, at han er borte, så noen ganger bare plutselig "hitter" det meg, og jeg får den følelsen: Han ER jo virkelig død. Han er borte, og jeg får ALDRI se han igjen.

Vet ikke HVOR jeg vil med dette innlegget, men jeg har ett stort behov for å dele det med noen. Vi snakker ikke så mye om det, da det er vondt, og jeg blir ofte lei meg hvis jeg snakker om han, så ofte føler jeg litt på det, før jeg skyver det vekk. Men det ligger alltid i meg. Jeg er LIVREDD for å miste noen nå, hvordan skal jeg takle det, liksom. 

Jeg er så sint på livet, og han. Selvom jeg forstår han. 

Hvordan føles ting, for andre som har mistet folk de er glad i? Hvor lang tid tok det, før du klarte å "akseptere" hva som hadde skjedd.  Hvordan håndterer andre di vonde følelsene. Hvordan håndterer man generelt tapet av noen man var glad i? 

Det er ikke noe mer forskjell på meg, og alle andre, men folk takler det forskjellig. 

Hvordan takler/taklet DU det? 

 

Anonymkode: b01e4...efa

[Gjest #Rasshøl]

Det er så vondt🖤 

Jeg mistet min bestekompis for over ti år siden. Og mormor for 6 år siden til høsten. Jeg savner de jævlig mye hver dag. Ofte blir jeg sint fordi det føles så jævlig utrettferdig å miste de eneste jeg hadde noe tilfelles med, som godtok meg og var glad i meg som jeg "er" (var). 

Mormor var min klippe. 

Mange sier at sorgen og savnet blir bedre eller lettere etterhvert. For min del blir det verre. Savnet sterket. Og ensomheten verre.  Det er selvsagt individuelt, folk er forskjellig. Men det er jævlig kjipt å miste de eneste som jeg kunne være meg selv med, som trøsta meg når jeg trengte det og fikk meg i bedre humør kun ved å være tilstedet. Det er viktig å ta vare på de man er glad i mens man har de. Man vil ikke være foruten, slike folk. 

Kjipt at du mista kompisen din. Visste du at han sleit? 

[AnonymBruker]

19 minutter siden, #Rasshøl said:

Det er så vondt🖤 

Jeg mistet min bestekompis for over ti år siden. Og mormor for 6 år siden til høsten. Jeg savner de jævlig mye hver dag. Ofte blir jeg sint fordi det føles så jævlig utrettferdig å miste de eneste jeg hadde noe tilfelles med, som godtok meg og var glad i meg som jeg "er" (var). 

Mormor var min klippe. 

Mange sier at sorgen og savnet blir bedre eller lettere etterhvert. For min del blir det verre. Savnet sterket. Og ensomheten verre.  Det er selvsagt individuelt, folk er forskjellig. Men det er jævlig kjipt å miste de eneste som jeg kunne være meg selv med, som trøsta meg når jeg trengte det og fikk meg i bedre humør kun ved å være tilstedet. Det er viktig å ta vare på de man er glad i mens man har de. Man vil ikke være foruten, slike folk. 

Kjipt at du mista kompisen din. Visste du at han sleit? 

Det var trist å lese..Vi får trøste oss med at de alltid vil være med oss i tankene, om ikke annet, og hvor mye de ga oss før de forlot oss. Stor klem til deg ❤️

Jeg også, blir sint, men vet ikke hvor jeg skal gjøre av sinnet mitt. Den eneste jeg teknisk sett kunne tatt det utover, var kompisen min, som forlot oss, men jeg klarer ikke være sint på han, for jeg forstår han så inderlig godt. Jeg føler også at savnet blir større, og sterkere, men føler jeg klarer å distansere sorgen på en slik måte at jeg har litt mer kontroll. Men plutselig, så snapper det bare. Det gjør liksom ikke noe mindre vondt. Tvert imot, som du beskriver det. Jeg kan ikke beskrive.. 

Ja, jeg viste at han sleit, men så ikke alvoret, og det sliter jeg med i dag. Uke ca før han døde, så dro jeg på besøk til han etter en krangel med kjæresten min, og pga mine egne problemer den dagen, så klarte jeg ikke helt sette meg inn i hans situasjon. Det var første gang han ikke smilte, når jeg så han. Han smilte ALLTID når han så deg. Og han fortalte meg ting, som tilsa at han faktisk hadde prøvd å ta livet sitt halvannen uke før jeg møtte han ca. Han var virkelig på bunnen den siste tiden, og.. han skulle dø ung. Han ble bare 21. Er selv 24. 

Jeg tok det ikke alvorlig nok hvor mye han sleit, lite viste jeg at han var dønn seriøs. En uke senere, så fant jeg ut via fb at han var død. Og jeg vet det ikke er min feil, at han er død.. men.. hadde jeg ikke vært så forbanna fokusert på meg selv, og mine lame ass problemer, så kunne jeg kansje prøvd litt mer. Når det er sakt, så ville han ikke høre på noen, ikke engang sin egen kjæreste.

Takk for at du tok deg tiden til å lese og svare på tråden min, det betyr mye mer en du kan forestille deg ❤️ 

Ikke at jeg unner noen en slik sorg, men det er godt og ikke være alene, og vite at noen forstå deg, til en viss grad hvertfall. 

 

 

Anonymkode: b01e4...efa