Jeg skal snart dø..

[Elaine Marley]

Tråden er ryddet for spekulasjoner og svar til dette. Elaine Marley, mod.

[AnonymBruker]

Hva skal vi liksom svare på dette? Jeg gjenkjenner ikke de familiene det jeg har sett noen dø på den måten i det hele tatt, det har vært et sant helvete for alle parter.  Jeg har lyst å spørre deg om masse, men det blir jo bare negativt.... Men altså: du er trist fordi du ikke får se barna vokse opp? Er du ikke det minste trist for at DE må vokse opp uten deg?! Er ikke hverdagen nå et helvete av logistikk, med normalisering og vanlig hverdag for dem, mens du går ut og inn av behandling, hvordan skal de få en fin sommer, hvordan takler mannen din dette egentlig, og hvordan vil han takle det når du dør, og som alenefar alle år etter? Er han en klippe som kan kompensere for tap av en mor? Hva skjer med deres tilknytning? Går barna til psykolog eller noen sorggrupper? Er alt ordnet økonomisk? 

Må si jeg tviler veldig på dette, å forsone seg med døden på egne vegne er vel ikke så uvanlig, men på barnas? 

Anonymkode: e8125...ade

[AnonymBruker]

Men du, dette må du da ta opp med pasientforeningen du tilhører eller støttetilbudene til Kreftforeningen. De kan man alltid kontakte, og de vet da godt hva som er vanlig. 

De som var døende og kunne kjent seg igjen i dette, de er jo føde, ikke på kg. 

Anonymkode: e8125...ade

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange i familien min har dødd av kreft, og jeg kjenner meg igjen i det du sier. Noen av dem hadde større vanskeligheter med å godta situasjonen i starten, men alle var klare til å gå bort til slutt. Det var en slags ro i dem. 

Jeg tror kanskje overlevelsesinnstinktet faller bort etterhvert. De døde bryr seg jo ikke om at de er død, så hvorfor leve i angst istedet for å nyte det man har igjen? 

Anonymkode: fbb79...1b1

Det gjelder nok for en del, men absolutt ikke for alle. Jeg kjente en som døde av kreft, og på diagnosetidspunktet fikk vedkommende vite at kreften var uhelbredelig. Vedkommende brukte bokstavelig resten av livet på å gråte. Vedkommende lå omtrent bare i sengen og gråt. Hen hadde særdeles mye dødsangst helt frem til hen døde, og brukte store mengder A-preparater mot angsten, men var likevel svært angstpreget. Vedkommende forsonte seg aldri med at hen skulle dø, og levde i et angsthelvete helt til siste slutt. Det var ingen som klarte å hjelpe vedkommende med angsten, selv om både leger og pårørende prøvde utrolig mye for å hjelpe. 

Det er nok noe uvanlig å få såpass mye dødsangst. De aller fleste forsoner seg med at de skal dø til etter hvert, men man må ikke glemme at noen aldri klarer det. 

 

Anonymkode: 16e97...f11

[Gjest BearMama]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva skal vi liksom svare på dette? Jeg gjenkjenner ikke de familiene det jeg har sett noen dø på den måten i det hele tatt, det har vært et sant helvete for alle parter.  Jeg har lyst å spørre deg om masse, men det blir jo bare negativt.... Men altså: du er trist fordi du ikke får se barna vokse opp? Er du ikke det minste trist for at DE må vokse opp uten deg?! Er ikke hverdagen nå et helvete av logistikk, med normalisering og vanlig hverdag for dem, mens du går ut og inn av behandling, hvordan skal de få en fin sommer, hvordan takler mannen din dette egentlig, og hvordan vil han takle det når du dør, og som alenefar alle år etter? Er han en klippe som kan kompensere for tap av en mor? Hva skjer med deres tilknytning? Går barna til psykolog eller noen sorggrupper? Er alt ordnet økonomisk? 

Må si jeg tviler veldig på dette, å forsone seg med døden på egne vegne er vel ikke så uvanlig, men på barnas? 

Anonymkode: e8125...ade

Hun skriver jo at det å forlate barna er det verste. Men selve tanken på å dø har hun forsonet seg med. Mange er redd for å dø fordi døden i seg selv virker skremmende. Det er forskjell på å akspetere at en skal dø og ikke ønske å dø. Hun ønske ikke å dø, men har akseptert døden. Ikke at hun ikke vil se barna sine vokse opp.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva skal vi liksom svare på dette? Jeg gjenkjenner ikke de familiene det jeg har sett noen dø på den måten i det hele tatt, det har vært et sant helvete for alle parter.  Jeg har lyst å spørre deg om masse, men det blir jo bare negativt.... Men altså: du er trist fordi du ikke får se barna vokse opp? Er du ikke det minste trist for at DE må vokse opp uten deg?! Er ikke hverdagen nå et helvete av logistikk, med normalisering og vanlig hverdag for dem, mens du går ut og inn av behandling, hvordan skal de få en fin sommer, hvordan takler mannen din dette egentlig, og hvordan vil han takle det når du dør, og som alenefar alle år etter? Er han en klippe som kan kompensere for tap av en mor? Hva skjer med deres tilknytning? Går barna til psykolog eller noen sorggrupper? Er alt ordnet økonomisk? 

Må si jeg tviler veldig på dette, å forsone seg med døden på egne vegne er vel ikke så uvanlig, men på barnas? 

Anonymkode: e8125...ade

I all verden, så dømmende enkelte kan være...må bare finne noe negativt å ta andre på, selv et menneske som er dødssyk! Hun skriver da ikke at hun har forsont seg med det på barnas vegne, men for sin egen del! Hva skal hun gjøre da?? Hun har ikke akkurat noe valg! Skal hun være oppløst i tårer på barnas vegne helt til hun forlater denne verden mener du, er det bedre for barna? Et hyggelig minne for dem? Skal hun virkelig, i sin siste tid, bruke alle krefter på å bekymre seg om absolutt alt og ta ansvar for alt og alle? Er det ikke bedre å nyte den tiden med barna og familien, det er faktisk det som de vil sette aller mest pris på og være mest glad for i ettertid.

Synes det du skriver er fryktelig kynisk og urimelig, rett og slett! Jeg har selv opplevd dette i barndommen, og jeg hadde blitt kjempe lei meg hvis det var DETTE min mor tenkte på og styrte med den siste tiden før hun gikk bort! Det hadde faktisk gjort meg sint og bitter! Det er da for pokker ikke den syke moren som skal måtte ta seg av alt på alles vegne! Hva er meningen med å gi et sykt menneske bekymringer og dårlig samvittighet, kommer det noe godt ut av det synes du?

Anonymkode: 62dac...6f3

[AnonymBruker]

Jeg lærte at man gikk gjennom fem stadier når man skulle dø: Fornektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept. Hvis man har god tid går man gjennom alle. Får man plutselig beskjed om at man blir skutt ved morgengry rekker man ikke det.

Anonymkode: ae45d...e4e

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Føler virkelig med deg. Må være en svært tøff beskjed å få. 

Ville bare sende deg en klem 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva skal vi liksom svare på dette? Jeg gjenkjenner ikke de familiene det jeg har sett noen dø på den måten i det hele tatt, det har vært et sant helvete for alle parter.  Jeg har lyst å spørre deg om masse, men det blir jo bare negativt.... Men altså: du er trist fordi du ikke får se barna vokse opp? Er du ikke det minste trist for at DE må vokse opp uten deg?! Er ikke hverdagen nå et helvete av logistikk, med normalisering og vanlig hverdag for dem, mens du går ut og inn av behandling, hvordan skal de få en fin sommer, hvordan takler mannen din dette egentlig, og hvordan vil han takle det når du dør, og som alenefar alle år etter? Er han en klippe som kan kompensere for tap av en mor? Hva skjer med deres tilknytning? Går barna til psykolog eller noen sorggrupper? Er alt ordnet økonomisk? 

Må si jeg tviler veldig på dette, å forsone seg med døden på egne vegne er vel ikke så uvanlig, men på barnas? 

Anonymkode: e8125...ade

Du burde skamme deg. Innlegget ditt er rapportert.

Anonymkode: be6d7...346

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva skal vi liksom svare på dette? Jeg gjenkjenner ikke de familiene det jeg har sett noen dø på den måten i det hele tatt, det har vært et sant helvete for alle parter.  Jeg har lyst å spørre deg om masse, men det blir jo bare negativt.... Men altså: du er trist fordi du ikke får se barna vokse opp? Er du ikke det minste trist for at DE må vokse opp uten deg?! Er ikke hverdagen nå et helvete av logistikk, med normalisering og vanlig hverdag for dem, mens du går ut og inn av behandling, hvordan skal de få en fin sommer, hvordan takler mannen din dette egentlig, og hvordan vil han takle det når du dør, og som alenefar alle år etter? Er han en klippe som kan kompensere for tap av en mor? Hva skjer med deres tilknytning? Går barna til psykolog eller noen sorggrupper? Er alt ordnet økonomisk? 

Må si jeg tviler veldig på dette, å forsone seg med døden på egne vegne er vel ikke så uvanlig, men på barnas? 

Anonymkode: e8125...ade

Dette er som å høre min søster. Det er ikke alt som må sies, her skrives. Og du vet ikke hva TS tenker på. Kun det hun har skrevet. Syns innlegget ditt var en smule dømmende og lite sensitivt. 

Skriver som anonym for ønsker ikke at min søster skal kjenne igjen og anta min profil. 

Anonymkode: 25c82...722

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Hei

Jeg er en gift 2- barnmor i midten av 30- årene. Hatt kreft i et par år, og nå er det ikke mer behandling igjen. Legene håper på at jeg får en fin sommer. 

Anonymkode: aad70...ede

Hei, det gjør meg vondt å høre at du har uhelbredelig kreft. Vit at vi tenker på deg og ønsker deg godt. Håper at du får en fin sommer ❤️

Anonymkode: 46eba...520

[Bag]

Jeg hadde gjort to ting: Skrevet brev og laget/kjøpt gaver som barna skulle få når de ble konfirmert/myndig/giftet seg og

sørget for at mann og barn får best mulig minner og gode opplevelser med en den siste tiden man er hos de.

[AnonymBruker]

Tanten min dro på spontan cruise alene fordi de pårørende gjorde henne deprimert. Hun døde på turen. Det er visstnok en vanlig måte å gjøre det på. Men du har mye mere ansvar en henne, tror jeg ville brukt den siste tiden på å finne samtalegrupper til barna, ordnet med papirer, og sånne admin ting. Kjøpt bursdagsgaver til ungene og mannen og skrevet bursdagskort etc. 

 

Anonymkode: f4b45...3b5

[AnonymBruker]

Nå får jeg vel mye kjeft men hvis kona mi skulle dø hadde jeg ønsket meg at hun fikk en fotograf til å ta et godt aktbilde av henne som jeg kunne ha som minne...

Anonymkode: efa28...5ab

[AnonymBruker]

Hva tenker du om døden da TS? 

 

Anonymkode: 09ec5...b57

[AnonymBruker]

8 timer siden, BearMama skrev:

Ja, har sett en del historier om mennesker som vet at de skal dø og lager videoer, brev og kort som barna får til bursdager og spesielle begivenheter. Det tror jeg jeg hadde gjort sånn at jeg på en måte er med dem videre og kan dele store øyeblikk med dem selv om jeg ikke er der ❤️❤️❤️

nemlig :D! 

Anonymkode: f5a58...30b

[AnonymBruker]

Hei TS! Trist å høre at du går den skjebnen i møte. Jeg mistet selv partneren min til kreft for 2 år siden, etter at vi i lang tid hadde visst at det ville gå den veien. Han var veldig inneforstått og rolig ang. det dødelige utfallet helt fra vi fikk beskjeden om at det var terminal kreft. Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for det, i mitt tilfelle gjorde det prosessen lettere å vite at han ikke var redd eller gruet seg.

Likevel synes jeg det da er viktig at du viser forståelse for at de rundt deg gruer seg, det slet min kjæreste med. Han synes det var vanskelig å håndtere, og svarte med en litt "hvis ikke jeg er trist får ikke dere være triste"-holdning. Jeg tenker det beste er åpenhet og at du er ærlig om hva du føler, og lar de rundt deg være det også. Så må dere gjøre det beste ut av det sammen.

Anonymkode: 07e9f...dc4

[megda]

Husker jeg så en film som het "my life without me" når jeg var yngre. mulig den kan være relevant for deg? Ellers ønsker jeg deg alt godt i livet og å lese denne tråden får meg selv å sette mer pris på livet mitt. takk

[AnonymBruker]

https://www.independent.co.uk/voices/psychedelic-drugs-lsd-magic-mushrooms-new-study-psychiatry-mental-illness-terminal-cancer-patients-a7449331.html

 

Anonymkode: 46eba...520

[Gjest Blondie65]

Det er trist å høre at du er uhelbredelig syk TS.

Det er litt godt å høre at du har forsonet deg med døden. Ikke alle som vet at de skal dø av kreft gjør det. Jeg kjenner til to tilfeller - av dem her fra KG som døde i 2018 - som aldri forsonet seg med det og var veldig veldig redd. Den andre jeg kjenner kjempet i mot helt til siste slutt. Det var vondt å se på.

Jeg tror - som en har nevnt - at dine nærmeste har godt av å vite at du har forsonet deg med døden og går den "trygt i møte". Det kan hjelpe dem. Husk også at de skal miste deg, og gå videre. Selv om selve sykdommen, smertene og kampen mot kreften er verst for deg, får du fred når døden inntreffer. For dem blir døden den endelige bekreftelsen på at du er borte og de må leve med savnet resten av sitt liv.

Jeg ønsker deg og din familie alt godt i den vanskelige tiden dere har foran dere.