Jeg skal snart dø..

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er en gift 2- barnmor i midten av 30- årene. Hatt kreft i et par år, og nå er det ikke mer behandling igjen. Legene håper på at jeg får en fin sommer. 

Jeg er foreløbig godt smertedekket og har ikke veldig mange plager. Dette kan dessverre endre seg etterhvert..

Til saken..

Alle rundt meg er utrolig triste og lei seg for at jeg skal dø. Jeg synes selvsagt at det er utrolig trist og aldri få oppleve å se barna mine vokse opp, men jeg er samtidig nesten litt likegyldig til at jeg skal dø. Vi skal jo alle dø en gang.. Jev får så dårlig samvittighet over at jeg i grunn bryr meg så lite. 

Vslgte å gå til psykolog for å se om det er det at jeg ikke tør å innse at jeg vil dø etc, men psykologen mente at jeg rett og slett er litt der at jeg er klar for å dø.. Alt er så merkelig. (Det er ikke snakk om depresjon eller noen annen diagnose her...)

Noen som kjenner seg igjen? 

Anonymkode: aad70...ede

[AnonymBruker]

Ts her

Mine nærmeste tror selvsagt at jeg er helt knust over å ikke kunne overleve kreften., 

Anonymkode: aad70...ede

[AnonymBruker]

Det er ikke det samme, men jeg var deprimert en gang og suicidal. Da var jeg forsonet med døden og helt rolig inni meg. Kjenner igjen følelsen av å være klar for å dø bare. 

Anonymkode: 24b01...ebf

[AnonymBruker]

Mange i familien min har dødd av kreft, og jeg kjenner meg igjen i det du sier. Noen av dem hadde større vanskeligheter med å godta situasjonen i starten, men alle var klare til å gå bort til slutt. Det var en slags ro i dem. 

Jeg tror kanskje overlevelsesinnstinktet faller bort etterhvert. De døde bryr seg jo ikke om at de er død, så hvorfor leve i angst istedet for å nyte det man har igjen? 

Anonymkode: fbb79...1b1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke det samme, men jeg var deprimert en gang og suicidal. Da var jeg forsonet med døden og helt rolig inni meg. Kjenner igjen følelsen av å være klar for å dø bare. 

Anonymkode: 24b01...ebf

Nå er det litt forskjell på oss som sliter med psykisk sykdom og har lyst til å dø, fremfor de som får dødsdommen som følge av en fysisk sykdom som det ikke kan gjøres NOE SOM HELST med. Altså, de skal dø. Punktum. For oss som sliter med depresjon er det ikke noe "du skal dø, ingenting vi kan gjøre med det". Vi tror vi er klare for å dø og at det er det vi vil, men egentlig vil vi bare bli reddet fra det helvete vi sitter i... Joda, går kanskje med en følelse om at du ønsker å dø og den føles veldig reell, har kjent på det selv også, men det kan ikke sammenlignes med dette. Det syns jeg er uverdig på vegne av vedkommende som har kreft og blir drept av kreften, uten at noe kan gjøres. Du blir ikke drept av depresjonen. Du velger å la den drepe deg. 

Anonymkode: 9c00f...8fc

[Gjest BearMama]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange i familien min har dødd av kreft, og jeg kjenner meg igjen i det du sier. Noen av dem hadde større vanskeligheter med å godta situasjonen i starten, men alle var klare til å gå bort til slutt. Det var en slags ro i dem. 

Jeg tror kanskje overlevelsesinnstinktet faller bort etterhvert. De døde bryr seg jo ikke om at de er død, så hvorfor leve i angst istedet for å nyte det man har igjen? 

Anonymkode: fbb79...1b1

Enig i den. 

Jeg tenker at noe i deg ble vekket da kreften kom og at du har hatt tid til å forsone deg med at du kunne dø av kreften. Så når det ble en realitet så hadde du på en måte bearbeidet det. For jeg vil tro at du hadde det tøft da du fikk diagnosen?

Jeg og tenker at om jeg dør så er det ikke så farlig. Det som knuser hjertet mitt med tanken er å ikke se sønnen min vokse opp. Jeg vet hvor jævlig det er at noen dør ifra meg. Den sorgen man sitter igjen med. Den døde kjenner ikke på de smertene. Så for min del er det heller tanken på de som sitter igjen som er fæl, ikke tanken om å dø i seg selv.

 

Endret 22. mars 2019 av BearMama

[AnonymBruker]

Håper du får en fin tid igjen! Noe du kan gjøre for barna dine er å skrive bursdagskort helt opp til de er 18 år som far eller noen andre kan levere på bursdagenene! Eventuelt også kort som "gratulerer med bryllupsdagen"! Det blir nok satt utrolig pris på! 

Men siden du ikke har smerter og fremdeles kan ha mange fine dager igjen, så bruk mye av tiden sammen med familien iallefall til den grad du har energi til! 

Ønsker deg lykke til og klem fra meg! 

Anonymkode: f5a58...30b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Nå er det litt forskjell på oss som sliter med psykisk sykdom og har lyst til å dø, fremfor de som får dødsdommen som følge av en fysisk sykdom som det ikke kan gjøres NOE SOM HELST med. Altså, de skal dø. Punktum. For oss som sliter med depresjon er det ikke noe "du skal dø, ingenting vi kan gjøre med det". Vi tror vi er klare for å dø og at det er det vi vil, men egentlig vil vi bare bli reddet fra det helvete vi sitter i... Joda, går kanskje med en følelse om at du ønsker å dø og den føles veldig reell, har kjent på det selv også, men det kan ikke sammenlignes med dette. Det syns jeg er uverdig på vegne av vedkommende som har kreft og blir drept av kreften, uten at noe kan gjøres. Du blir ikke drept av depresjonen. Du velger å la den drepe deg. 

Anonymkode: 9c00f...8fc

Sa bare at jeg kjente igjen en følelse av å være forsonet med deg og ikke affektert av det. 

Anonymkode: 24b01...ebf

[Gjest BearMama]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Håper du får en fin tid igjen! Noe du kan gjøre for barna dine er å skrive bursdagskort helt opp til de er 18 år som far eller noen andre kan levere på bursdagenene! Eventuelt også kort som "gratulerer med bryllupsdagen"! Det blir nok satt utrolig pris på! 

Men siden du ikke har smerter og fremdeles kan ha mange fine dager igjen, så bruk mye av tiden sammen med familien iallefall til den grad du har energi til! 

Ønsker deg lykke til og klem fra meg! 

Anonymkode: f5a58...30b

Ja, har sett en del historier om mennesker som vet at de skal dø og lager videoer, brev og kort som barna får til bursdager og spesielle begivenheter. Det tror jeg jeg hadde gjort sånn at jeg på en måte er med dem videre og kan dele store øyeblikk med dem selv om jeg ikke er der ❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

Har forøvrig alltid hørt at når noen har fått en diagnose med døden til følge, så er det alltid verst for de pårørende. Den døende forsoner seg ofte med døden. Dette gjelder naturligvis ikke alle, og jeg forstår godt de som får panikk eller blir redde og ikke har lyst til å dø. Det må være forferdelig bittert og urettferdig, og jeg får tårer i øynene på vegne av alle som dør for tidlig som følge av sykdom. Og alle de etterlatte... Det er trist. 

Anonymkode: 9c00f...8fc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sa bare at jeg kjente igjen en følelse av å være forsonet med deg og ikke affektert av det. 

Anonymkode: 24b01...ebf

Men du vet jo ikke om du har vært forsonet med døden, når du ikke vet med sikkerhet at du skal dø.. Syns det hørtes merkelig ut, men men. 

Anonymkode: 9c00f...8fc

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her

Mine nærmeste tror selvsagt at jeg er helt knust over å ikke kunne overleve kreften., 

Anonymkode: aad70...ede

Hvorfor er det selvsagt? Ikke at jeg har mye erfaring som pårørende til uhelbredelig kreft, men jeg synes det er mer selvsagt at det er helt individuelt og helt umulig å sette seg inn i med mindre man er personen selv. Det er flere med uhelbredelig kreft som for eksempel ikke fokuserer så mye på det å dø, men heller på de gode opplevelsene i den siste tiden man har igjen. 

Jeg tenker du fint kan markere deg litt og fjerne fokuset fra tristhet og død hvis det er det du ønsker. 

Anonymkode: cd2f1...648

[AnonymBruker]

Det nest tristete for meg ville vært at jeg ikkk får se min datter vokse opp. Det aller tristeste for meg ville væt at min datter skulle vosket opp uten en mor (far er ikke i bilde )

Anonymkode: 923f6...4fd

[AnonymBruker]

Det er ikke noe stress i å dø så lenge man ikke sløser bort livet og det har ikke du gjort. Du har snart levd ut den maksimale tiden som var mulig for deg og da du ingenting å tape på å dø så hvorfor skulle du være redd? 

Anonymkode: 8d374...1e7

[AnonymBruker]

Jeg mistet nylig et nært familiemedlem til kreft, som skulle fylt 44 år i dag forresten, og opplevde litt det samme, det var egentlig verst for alle oss andre, "hovedpersonen" selv tok det med knusende ro helt til det siste.

Jeg tror det er en slags psykologisk forsvarsmekanisme i mange tilfeller, at man liksom kobler ut litt, en slags dissosiasjon.

Friske personer som prøver å forestille seg hvordan det må være å vite at man skal dø forestiller seg dødsangst, fortvilelse og at det må være helt grusomt, men om det blir reellt så er det ofte ikke slik.

Anonymkode: 4e626...fb1

[AnonymBruker]

Kan jo være at mennesker egentlig kan takle dødsfall ganske bra, men siden død er litt fjernere for de fleste idag enn før da man enkelt kunne dø under fødsler eller fra mindre skader, så har vi utviklet en større frykt for den. Kanskje det egentlig går an å ha tanker om døden og se på døden litt annerledes enn at det kun er kilde til bunnløs sorg og frykt?

Anonymkode: a6e6d...567

[AnonymBruker]

Vil bare nevne, TS, at din familie og nære vil takle det her mye bedre om de visste at du ikke var knust - men heller tok det med ro. Det er ikke greit å gå rundt og tro at din nærmeste er livredd for dødsdommen sin. 

Anonymkode: fbb79...1b1

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje det er et tegn på at du bør lære deg å forstå livet, før du begynner å prøve deg på å forstå døden. 

Anonymkode: 22012...77a

Enig. Altså, jeg må påpeke at jeg igjen selv er alvorlig deprimert og tenker MYE på døden, men jeg syns det er latterlig å påstå at man er klar for å dø fordi man blir ikke frisk uansett osv... Skjerpings! Vi er ikke likestilte med folk som har fått EN DØDSDOM. Snakk om å innta offerrolle!! 

Anonymkode: 9c00f...8fc

[miss spjåk]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her

Mine nærmeste tror selvsagt at jeg er helt knust over å ikke kunne overleve kreften., 

Anonymkode: aad70...ede

Når fikk du beskjed om at det ikke er mer behandling igjen? For det har mye å si på hvor lang tid du har hatt på å fordøye dette. Jeg har tenkt på dette selv, hvordan jeg ville ha reagert på å få samme beskjed som deg. Jeg er ikke redd for å dø, kanskje det ligger noe der. At du har akseptert at slik er det, og fått en ro over deg. Men likegyldighet kan også være en form for depresjon.

Jeg håper du får mye ut av sommeren, at du får gitt gode minner til barna dine og også at du forteller dem at det er de gode minnene de må fokusere på. Lag gjerne en fin minnebok om deg? Leste om ei som hadde "begravelsen" før hun døde, men hun ville det skulle bli en positiv feiring hun selv ville være med på. Blir vel mer en farvel fest. Vi i Norge har en så voldsom distanse til døden. I Mexico feirer de dødens dag, og det er med latter og glede. De vil minnes de døde med positivitet. Det var slik jeg taklet det når farfar døde. Vi i familien gråt sammen, men endte opp med å fortelle morsomme historier om farfar og å ta en skål for ham. De som har gått bort ønske rikke at vi skal smuldre sammen i sorg, de vil vi skal leve videre og bære dem med oss i tankene, forbinde de vi savner med gode minner. For meg gjorde den tankegangen sorgprosessen lettere. 

[AnonymBruker]

Dette er ikke det du ba om, men denne linken var en kvinne spurte om hvordan hun skal få den siste tiden med forloveden til å telle. Spørsmålet er borte, men kommentarene er det fullt av gode tips.

og her følger hun opp etter at han døde med hva de gjorde og hva hun satt pris på

Jeg mistet min mor av kreft, og hun tok det best av alle. Skriv gjerne ned hvordan du ønsker at begravelsen/bisettelsen skal være. Det gjorde hun, og det å ha en oppskrift til den biten gjorde det litt lettere de første dagene.

Ønsker deg en fin tid med familien, fokuser på det gode, skape minner og snakke om minner. Og at du får avslutte på en god måte, uten smerter når den tid kommer.

Anonymkode: 38d74...e9a