Mamma ringer snart akuttpsykiatrien.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

jeg blir 28 i år. Føler meg for gammel til å drive slik, og det tærer jo enda mer. Forum er mitt eneste sosiale sted for tiden. Jeg har en hund jeg går tur med når jeg vil, men hunder er ansvar. Ellers har jeg ingen venner her jeg er nå, bare bekjente. Gjør det jeg kan for å ikke møte på dem. Likevel så hjelper det å komme seg ut blandt folk, snakker lettere med de jeg ikke kjenner så godt for de har ingen anelse likevel. 

Anonymkode: d274e...b1d

Hvor lenge har du hatt det sånn som du har det nå? Jeg var 25 da jeg gikk på en megasmell. Sluttet på studiet og i jobben og var sykemeldt og på AAP i 5 år. Og så begynte det faktisk å gå bedre. Men det tok 4 år før jeg klarte å begynne å se mot skole og jobb igjen. Så en ting er sikkert, ting vil bli bedre- det er bare et spørsmål om tid. For depresjon er forbigående og ikke kronisk. Det kan dog vare en stund. Hold ut!

Anonymkode: 291e0...2a8

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville heller sagt over 30. Det er ingen som forventer at du skal eie hus og bil + være i gang med familie når du er 25. Kanskje hvis man bor i bygd eller i en liten by hvor folk ikke har så mye annet å ta til seg.

Anonymkode: fbd48...602

Men jeg er straks 30 da.....

Anonymkode: d274e...b1d

[Gjest ThotSlayer]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

takk. Ja, men det å starte med blanke ark er ikke bare bare. Når jeg tar pusteøvelser skjer det, da blir jeg avslappet. Men pusteøvelser er slitsomt og krever konsentrasjon. Og dessverre kommer sinnet tilbake når jeg går uten et par timer. 
Jeg driver å lærer meg et språk, for å ha "noe" å drive med. Gir litt mer selvtillit i det minste. 

Anonymkode: d274e...b1d

Jeg vet det ikke er lett. Har vært der selv.

Det du burde jobbe med er å finne det du liker å gjøre, fortsette utredning for autisme, jobbe for å få inn gode rutiner i hverdagen, på sikt få inn ting som trening (behøver ikke være på treningsenter), og at du baker inn litt sosialisering i uka. På sikt burde du også finne ut hva du brenner for og hva du liker å gjøre og se på muligheten til å utdanne deg. Hvis du har autisme får du også mer støtte fra staten og mulig tilrettelegging.

Det du trenger mer enn noe annet er å føle mestring, å føle at du er verdifull og flink til noe, at du duger. Du trenger positive erfaringer. 

Ja det vil være mange negative ting som skjer deg, men du må jobbe med å se det positive i din fremgang. Sammenlikne kun deg selv opp mot degselv.

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har faktisk begynt å konfrontere enkelte som har vært med å gi meg disse. 
Mamma har faktisk ikke forventet DETTE, men hun har påvirket meg på andre måter. 
Så er det diverse i nettverket, og jeg kommer til å konfrontere et par til. Ikke på noen sur måte, da de er personer som er verdt å ha i livet. Men, jeg vil bare spørre hva de har ment med det, for enkelte har vært ekstremt flinke til dette kjærestemaset bl.a!! Og når jeg nevnte at jeg hadde truffet en, så var det plutselig ikke fryden og gammen lenger?!?! plutselig alvorsspørsmål om vedkommende er en bra person, at jeg må være obs osv (ikke en de kjenner så det er ikke ryktet det går på). 
 

Anonymkode: d274e...b1d

Et lite råd til deg er å ikke la deg bli emosjonelt påvirket eller føle deg mindre verdifull fordi de sier sånne ting. Folk kommer hele tiden til å pushe sin agenda og sitt syn på ting over på deg. Derfor må du annerkjenne og respektere deres mening, men også være sterk nok til å vite at deres mening ikke nødvendigvis trenger å sammenfalle med ditt.

Nestegang de maser om kjæreste eller andre ting i livet som jobb, så sier du bare at du jobber med deg selv akkurat nå og har ikke tid til å fokusere på de tingene. Hvis de fortsetter å mase er de bare respektløse. 

Så ja, en ting av gangen. Og husk å jobbe litt med deg selv hver dag, men ikke overdriv. Det tar tid å bygge seg opp.

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Jeg ville heller sagt over 30. Det er ingen som forventer at du skal eie hus og bil + være i gang med familie når du er 25. Kanskje hvis man bor i bygd eller i en liten by hvor folk ikke har så mye annet å ta til seg.

Anonymkode: fbd48...602

Og knapt nok da.

Vil også si til deg TS, at det er viktigst å finne deg selv ordentlig på godt og vondt, kjenne din egen styrke og dine egne svakheter, sette pris på deg selv og den du er - da kan du skape et liv som er godt for deg.

Du er ikke mislykket om du ikke lever opp til "A4-livet", men du må leve opp til den du virkelig er. Da kan du få til et godt liv på din egen måte.

Anonymkode: 88fb5...39a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvor lenge har du hatt det sånn som du har det nå? Jeg var 25 da jeg gikk på en megasmell. Sluttet på studiet og i jobben og var sykemeldt og på AAP i 5 år. Og så begynte det faktisk å gå bedre. Men det tok 4 år før jeg klarte å begynne å se mot skole og jobb igjen. Så en ting er sikkert, ting vil bli bedre- det er bare et spørsmål om tid. For depresjon er forbigående og ikke kronisk. Det kan dog vare en stund. Hold ut!

Anonymkode: 291e0...2a8

Ble skikkelig deprimert når jeg var 16. Da var jeg jo ung og mer naiv og uansvarlig og tenkte at utdannelse, familie og venner kommer heeelt av seg selv. Fullførte ikke videregående det året, men neste. Mot vinter så mistet jeg vennene der også, fordi jeg var så  innesluttet og tok alt ille opp. Mot vår ble det bedre igjen, er en del mørketid der jeg er fra. Så begynte jeg på folkehøgskole og hadde et fint år selv om jeg ikke var helt den personen jeg ville. Så fullførte jeg videreågende for det var jeg bestemt på måtte til, og jobbet utrolig hardt med skolen...tok virkelig ikke lett på det, men fikk dessverre bare gjennomsnittlige karakterer. har en 6'er, men så ville tilfeldighetene ha det til at jeg kom opp i matte som var det svakeste faget mitt og dro ned snittet enda mer. 
Så da ble jeg værende i jobben jeg hadde skaffet meg mens jeg jobbet steinhardt med matteeksamen, stod med en 2'er.
Ble låst i situasjonen, ble værende i jobben. Så tok jeg steg og flyttet men der ble jeg ikke kjent med noen.
så flyttet jeg til Oslo og fikk det bedre, men var mye tunge stunder der og. Følte ikke jobben jeg hadde var bra nok, for gammel til å jobbe i kafe nå liksom (nei jeg tenker ikke slik om folk som jobber i kafe og butikk). 
Så var jeg i ferd med å få alkoholproblemer og sluttet med det, nå er jeg avholds. 
Så begynte ting å virkelig gå min vei, men så gikk det rett til bunns og jeg føler nå at jeg bruker alle mine unge år på å bare råtne vekk.

Anonymkode: d274e...b1d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Ble skikkelig deprimert når jeg var 16. Da var jeg jo ung og mer naiv og uansvarlig og tenkte at utdannelse, familie og venner kommer heeelt av seg selv. Fullførte ikke videregående det året, men neste. Mot vinter så mistet jeg vennene der også, fordi jeg var så  innesluttet og tok alt ille opp. Mot vår ble det bedre igjen, er en del mørketid der jeg er fra. Så begynte jeg på folkehøgskole og hadde et fint år selv om jeg ikke var helt den personen jeg ville. Så fullførte jeg videreågende for det var jeg bestemt på måtte til, og jobbet utrolig hardt med skolen...tok virkelig ikke lett på det, men fikk dessverre bare gjennomsnittlige karakterer. har en 6'er, men så ville tilfeldighetene ha det til at jeg kom opp i matte som var det svakeste faget mitt og dro ned snittet enda mer. 
Så da ble jeg værende i jobben jeg hadde skaffet meg mens jeg jobbet steinhardt med matteeksamen, stod med en 2'er.
Ble låst i situasjonen, ble værende i jobben. Så tok jeg steg og flyttet men der ble jeg ikke kjent med noen.
så flyttet jeg til Oslo og fikk det bedre, men var mye tunge stunder der og. Følte ikke jobben jeg hadde var bra nok, for gammel til å jobbe i kafe nå liksom (nei jeg tenker ikke slik om folk som jobber i kafe og butikk). 
Så var jeg i ferd med å få alkoholproblemer og sluttet med det, nå er jeg avholds. 
Så begynte ting å virkelig gå min vei, men så gikk det rett til bunns og jeg føler nå at jeg bruker alle mine unge år på å bare råtne vekk.

Anonymkode: d274e...b1d

Har du fått noen behandling underveis da? Jeg ble også deprimert rundt 15-16 års alderen, og fikk diagnosen bipolar lidelse da jeg var 19. Har likevel aldri opplevd en så dyp depresjon som den siste som varte i over 4 år. I løpet av den perioden har jeg fått medikamentell behandling, individuell samtaleterapi, gruppeterapi og hatt kriseteam i bakhånd om nødvendig. I tillegg har jeg fått hjelp gjennom tiltakene til NAV. Det fins hjelp å få, og du kan få det bedre. Og jeg hadde ikke trodd at jeg kom til å sitte her og si det til noen andre for noen år siden.

Anonymkode: 291e0...2a8

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er i en litt kjip situasjon med langvarig sykdom selv, har brukt lang tid på å akseptere at sånn er det for meg akkurat nå, men når jeg nå begynner å kjenne litt på den aksepten så er ting litt lettere. Men jeg har mått hatt litt hjelp av samtaleterapi for å komme dithen. Kanskje du skulle prøve det, om du ikke allerede har forsøkt? 

Anonymkode: 8d87b...ed3

jo jeg driver med det. Men føler ikke alltid det hjelper så mye hele tiden. 

Anonymkode: d274e...b1d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har du fått noen behandling underveis da? Jeg ble også deprimert rundt 15-16 års alderen, og fikk diagnosen bipolar lidelse da jeg var 19. Har likevel aldri opplevd en så dyp depresjon som den siste som varte i over 4 år. I løpet av den perioden har jeg fått medikamentell behandling, individuell samtaleterapi, gruppeterapi og hatt kriseteam i bakhånd om nødvendig. I tillegg har jeg fått hjelp gjennom tiltakene til NAV. Det fins hjelp å få, og du kan få det bedre. Og jeg hadde ikke trodd at jeg kom til å sitte her og si det til noen andre for noen år siden.

Anonymkode: 291e0...2a8

Ok. Jeg har for mye egenkaptial til NAV støtte, men målet mitt er absolutt ikke NAV. 
Jeg har bare lyst til å bli fri igjen. Men alt føles stengt. 
Jeg var så lykkelig for 2 år siden, på en måte. Jeg analyserte som sagt alt negativt så jeg ødela det da, men jeg var i det minste der jeg ville være på en måte, og hadde kontakt med han mannen og traff likesinnede. 
Nå er alt bare kjedelig. 

Anonymkode: d274e...b1d

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Sinne ja! Frykt? det var litt vanskelig. Jeg er ikke spesielt redd for noe eller noen. Frykt for at jeg ikke skal føle at jeg lever og frykt for at jeg skal forbli ensom kanskje.

Anonymkode: d274e...b1d

Av det du skriver, leser jeg at du er redd for å få et dårlig liv, og du har prøvd å få et godt og stabilt liv med å følge "oppskriften", gjøre det som "alle andre gjør". Og når det ikke lykkes, er du ganske utav deg, det er det jeg mener med frykt. Frykt for alt skal gå fullstendig galt.

I alle dine innlegg ser jeg et veldig sinne. I den situasjonen du er i nå, er sinnet ditt et sunnhetstegn tenker jeg - et tegn på at du har fått mer enn nok av noe, og orker ikke mer. Sinne er en form for forsvar, en grensesetting. Hva er det du ikke orker mer av, hva er det du må sette grenser for?

Dette er noe du kan jobbe med tror jeg, og siden du går til psykolog kan du gjøre det der. Fortell at du vil finne ut av årsakene til sinnet ditt, og jobbe med det. Når du finner ut av hva du ikke orker mer av, hva du vil ha slutt på, blir det lettere å finne ut av hva du virkelig vil med livet ditt, hva du faktisk kan få til.

Det er der livet ditt skal bygges, ikke i et evig strev etter å leve opp til andres forventninger.

Anonymkode: 88fb5...39a

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ok. Jeg har for mye egenkaptial til NAV støtte, men målet mitt er absolutt ikke NAV. 
Jeg har bare lyst til å bli fri igjen. Men alt føles stengt. 
Jeg var så lykkelig for 2 år siden, på en måte. Jeg analyserte som sagt alt negativt så jeg ødela det da, men jeg var i det minste der jeg ville være på en måte, og hadde kontakt med han mannen og traff likesinnede. 
Nå er alt bare kjedelig. 

Anonymkode: d274e...b1d

Jeg vet ikke om du må motta stønad fra nav for å få delta på tiltak. Det og veilederen min der hjalp meg veldig og jeg fikk fylt dagene med ting som ga mening.

Anonymkode: 291e0...2a8

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om du må motta stønad fra nav for å få delta på tiltak. Det og veilederen min der hjalp meg veldig og jeg fikk fylt dagene med ting som ga mening.

Anonymkode: 291e0...2a8

Saken er at jeg driver med noe opplegg i utlandet, og var i gang men så kommer det her. 
Så jeg kommer ikke til å ha noe krav på det. 
Jeg har ei venninne som sliter med samme greia men hun pga noe fysisk, hun får heller ikke navstøtte. 

Anonymkode: d274e...b1d

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Saken er at jeg driver med noe opplegg i utlandet, og var i gang men så kommer det her. 
Så jeg kommer ikke til å ha noe krav på det. 
Jeg har ei venninne som sliter med samme greia men hun pga noe fysisk, hun får heller ikke navstøtte. 

Anonymkode: d274e...b1d

Tror du misforstår litt her. Stønad fra nav er ikke det samme som å gå på tiltak gjennom nav. Men du skal selvfølgelig få lov til å bare avfeie det uten å sjekke ut mulighetene først.

Anonymkode: 291e0...2a8

[AnonymBruker]

Er du sikker på at du ikke er meg, skrevet i en parallell dimensjon..?
Synes nesten dette var skummelt å lese. Veldig likt det jeg har følt, gjennomgår og bearbeider.
Er veldig interessert i å skrive mer med deg, om du kan finne dette av interesse. Finner deg veldig (skryt til meg selv..) interessant.

Anonymkode: b1b57...46b

[AnonymBruker]

litt mer info:
Altså, jeg sammenligner meg jo nok også litt fordi jeg er den eneste i familien som "sklier av sporet". 
Kusinene og fetterne mine har kone/mann og barn, stasjonsvogner og reiser på ferie til Spania/Hellas en eller to ganger i året. Fast jobb og alt er liksom bare trygt. (de er på min alder). 

Har ei kusine, hun har også slitt hele livet. Rart, hun kom fra samme foreldrene som de to andre som ble "perfekte". 
Hun har jeg gitt opp, for alltid snakker hun om seg og sitt og hvor tragiske tenåringene har blitt. Jeg savner henne ikke, for vi passer tydeligvis ikke sammen og alltid er det jeg som har tatt initiativ. hun har folk hun trives bedre med som har andre interesser og det er jo bra. 

Så har du meg, som ikke føler jeg lever i det hele tatt. jeg startet livet jeg ville, har savnet hele tiden..mens nå er det liksom bare dødt og diagnosen tar all fokus.

Anonymkode: d274e...b1d

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror du misforstår litt her. Stønad fra nav er ikke det samme som å gå på tiltak gjennom nav. Men du skal selvfølgelig få lov til å bare avfeie det uten å sjekke ut mulighetene først.

Anonymkode: 291e0...2a8

men jeg har snakket med nav, og de sier at jeg har ikke krav på noen ting dersom jeg oppholder meg i utlandet.

Anonymkode: d274e...b1d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du sikker på at du ikke er meg, skrevet i en parallell dimensjon..?
Synes nesten dette var skummelt å lese. Veldig likt det jeg har følt, gjennomgår og bearbeider.
Er veldig interessert i å skrive mer med deg, om du kan finne dette av interesse. Finner deg veldig (skryt til meg selv..) interessant.

Anonymkode: b1b57...46b

skriv gjerne mer du  hva er det som er likt? 

Anonymkode: d274e...b1d

[AnonymBruker]

Alt hva jeg leser, er i bunn og grunn likt.
Eneste jeg ikke har lest til nå, er problemer med mat, overspising eller spiseforstyrrelse.
Har du lest på diagnosen borderline? Det har du helt sikkert.

Ser vi er jevnaldrende. Har du mange søsken, tung oppvekst eller tung etablering i tenårene?

Jeg har allerede levd ett langt liv. Per i dag har jeg familien, en venninne som jeg har kjent siden jeg var 4, og kjæresten.
Vi har vært sammen i 9 år, og tro meg, det har vært - til tider (ofte) - et helvete uten like på grunn av hva jeg har stelt i stand. Jeg overdramatiserte, overtolket og mistolket om en annen. Hver en handling ble ilagt onde intensjoner som ville såre, skuffe, skade eller ødelegge meg.

Er du veldig usikker på deg selv?

Jeg er ikke av den som finner mye interessant. Spesielt ikke livet. Det fremstår som noe meningsløst. Fødsel - reproduksjon - død. Høres nå ut som en j.. dårlig spøk, spør du nå meg..

Til syvende og sist, er det jeg som styrer mitt eget liv. Og det har tatt meg noen år for å se det. Fortiden, minnene, mobbingen, plagingen og selvbildet mitt, har tæret på meg fra tidlig alder. Jeg er per i dag den feite, sinte, harde og "barske" jenta som ingen turte å kødde med.. I hvertfall i det offentlige rom..

Anonymkode: b1b57...46b

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alt hva jeg leser, er i bunn og grunn likt.
Eneste jeg ikke har lest til nå, er problemer med mat, overspising eller spiseforstyrrelse.
Har du lest på diagnosen borderline? Det har du helt sikkert.

Ser vi er jevnaldrende. Har du mange søsken, tung oppvekst eller tung etablering i tenårene?

Jeg har allerede levd ett langt liv. Per i dag har jeg familien, en venninne som jeg har kjent siden jeg var 4, og kjæresten.
Vi har vært sammen i 9 år, og tro meg, det har vært - til tider (ofte) - et helvete uten like på grunn av hva jeg har stelt i stand. Jeg overdramatiserte, overtolket og mistolket om en annen. Hver en handling ble ilagt onde intensjoner som ville såre, skuffe, skade eller ødelegge meg.

Er du veldig usikker på deg selv?

Jeg er ikke av den som finner mye interessant. Spesielt ikke livet. Det fremstår som noe meningsløst. Fødsel - reproduksjon - død. Høres nå ut som en j.. dårlig spøk, spør du nå meg..

Til syvende og sist, er det jeg som styrer mitt eget liv. Og det har tatt meg noen år for å se det. Fortiden, minnene, mobbingen, plagingen og selvbildet mitt, har tæret på meg fra tidlig alder. Jeg er per i dag den feite, sinte, harde og "barske" jenta som ingen turte å kødde med.. I hvertfall i det offentlige rom..

Anonymkode: b1b57...46b

I tenårene, da jeg var 16 flyttet jeg på hybel for videregående. Den vinteren var midlt sagt det verste i mitt liv. Jeg snudde om på døgnet, møtte ikke på skolen, spiste usunn mat og begynte å feste. Festing betydde alkohol, alkhol betydde energi og selvtillit. Da jeg ble 18 begynte jeg på folkehøgskole. Deretter ble det flytting for meg selv igjen, og det gikk jo bedre denne gangen da. 

ja jeg også tolker alt til verste mening. derfor ødela med han jeg liker. 

Jeg er ikke barsk nei, jeg er slank. 

Anonymkode: d274e...b1d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sier du det? Jeg er allerede i gang. Hvordan fikser de slik i andre land? Eller lever de såpass annerledes at de ikke får samme type problemer? her i Norge føler jeg isåfall veldig på
- nå er du over 25 og bør være i gang med familie
- eie egen bil og helst leil, hus
- være ferdig utdannet. 
 

Anonymkode: d274e...b1d

Bor du i en bygd eller har veldig konservative og tradisjonelle folk rundt deg? Nesten ingen av de jeg kjenner fikk barn før de var 30. Å eie leilighet er så typisk norsk, mye vanligere å leie i andre land. Eide ikke min egen leilighet før jeg var 32år jeg. Kjenner fremdeles et par stk på min alder som leier og jeg er 35. Tenker ikke noe over det. Var ferdig utdannet da jeg var 28år. Mange av kollegene mine tar etterutdanning. Flere er over 40år. Så det er ingen en øvre grense for når det er for sent å utdanne seg.

Ikke hopp på rotteracet som mange driver med. Ta det i ditt tempo. Jeg tror det er mange som sliter fordi det er så mange forventninger. Har endelig skjønt det, at jeg ikke kan la andre leve mitt liv. Før det var jeg skikkelig deprimert i mange år. Tror det var fordi jeg ikke levde slik jeg selv ville? Jeg måtte ta en dag av gangen. Meld deg inn i en organisasjon. Eller et yogakurs f.eks. Et sted du møter folk med samme interesser som deg. Og vit at det kommer til å gå oppover igjen. Det tar bare tid. 

Anonymkode: 12481...002

[AnonymBruker]

9 timer siden, ThotSlayer skrev:

Glem nå det. Drit i hva samfunnet forventer. Dette er grunnen til at du sliter mentalt.

Dette er det viktigste svaret.

Her ser du grunnen til at så mange kvinner sliter mentalt, kun opptatt av å leve etter normer å hva som forventes av omgivelsene sine.

Du dreper deg selv fullstendig med å leve slik som du tenker, du må starte på nytt. Fjerne negative omgivelser.

Anonymkode: 956cb...a5e