Mamma ringer snart akuttpsykiatrien.

[AnonymBruker]

Når jeg har snakket med moren min i det siste, så har jeg ikke noe bedre å si. Det er ikke hyggelig lenger. Jeg gir ingen trusler eller noe av det slaget. Jeg bare snakker om hvordan jeg føler meg. Jeg ser ingen lys i enden av tunnelen, denne tunnelen virker ikke til å ende!!!! 
Den har bare blitt lenger og lenger, den var mye lenger enn jeg trodde. Jeg har blitt arbeidsledig. Jeg ignorerte det jeg trodde var en depresjon, men stod på og viste ikke frem at jeg var sliten for man skulle jo ikke vise sånn. Man skal være så blid og positiv og livet er bare en rosa sky! Må passe på fasaden for sier man noe negativt så unngår jo folk en, vet du. 
Men så kom veggen da. 
Jeg har ikke selvmordstanker, men jeg er likegyldig til om jeg blir syk/får kreft. Jeg gleder meg egentlig bare til livet er ferdig. På den ene siden føler jeg alt går for fort. Innen jeg rekker å møte en mann, få fast inntekt og alt det der har jeg nådd den alderen der kvinner ikke lenger er attraktive. Jeg mister totalt interessen for andre mennesker, og jeg hater når folk spør hva jeg driver med!! det er ikke gøy å si at jeg går hjemme og at jeg går til psykolog "for å få orden på meg selv". Jeg tenkte dette bare ville ta litt tid, men det føles som det tar hele helvetes livet.
Gjør ikke saken lettere at jeg traff en mann for et par år siden som jeg ble veldig betatt av. Men min ustabile psyke ødela forholdet med han. Vi rakk ikke engang å begynne å date før jeg hadde analysert alt til verste mening og vippet mellom å være kjempe glad når han tok kontakt og bli sur på han fordi jeg trodde at jeg sikkert bare er en av mange og at han så på meg som et lett offer..sikkert for å manipulere eller bare pule. 
Turte ikke si noe om at jeg er deprimert. Men så er det dette med ærlighet da. Skal jeg late som jeg er en kjempe glad person som har kontroll på livet mitt eller skal personen som jeg skal være sammen med få vite hva han er sammen med? Jeg utredes for aspergers, for dette hjemsøker meg hele tiden...jeg får bare ikke dette forholdet til mennesker som jeg ønsker. Av noen får jeg interesse, men jeg blir aldri like nære de som de blir hverandre...andre som ikke kjenner meg godt, legger meg bare for hat. Har overhørt dem når de ikke tror det. Jeg er så overlegen, arrogant og tror vist jeg er bedre enn dem..lat og tror ikke jeg må jobbe "som alle andre". 

Så jeg gjemmer meg for det meste hjemme og går ute når det er mørkt, evt i skogen der "ingen" ser meg. 

Anonymkode: d274e...b1d

[AnonymBruker]

ser at jeg sporet litt av. Ja, det er litt slutt på koselige samtaler med mamma. For jeg er ikke positiv lenger. Jeg er ikke fornøyd med livet på noen som helst måte. Jeg mister nettverket jeg hadde, eller følte jeg hadde. Og mitt eneste sosiale nettverk nå er stort sett mamma og hennes venner...for de er voksne og "roligere". 

Har alltid kjent et lite stikk av "missunnelse" når jeg har sett vennegjenger feire bursdagen til noen, og de har vennene rundt seg. Mine venner har stort sett fått seg kjærester, ellers så har de nettverk fra før så de har noen likevel. 

Jeg har bare ikke noen livsglede. Pusteøvelser og yoga funker, men bare der og da. Men dette fikser deg ikke psyke for jobb, dating og gir deg venner. 

Anonymkode: d274e...b1d

[AnonymBruker]

Anonymkode: cc024...892

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Anonymkode: cc024...892

kg med hjerte? skulle dette bety at kg ikke er stedet å oppsøke nå? eller var det som en støtte?

Anonymkode: d274e...b1d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

var det som en støtte?

Anonymkode: d274e...b1d

Anonymkode: cc024...892

[AnonymBruker]

Uff sender deg en klem, sikkert ikke lett å ha det som du nå. Ser du spør om du skal late som du er en glad person ellerom du skal la personen du er sammen med få vite hvordan det egentlig er. Ikke lett å gi noe godt råd, men kanskje du ikke skal forte deg å bli sammen med noen akkurat nå? Virker som du har litt mer en nok med deg selv og når du har mye å ta tak i -begynn med en ting av gangen, gjerne de små tingene som kan være enklest å ta tak i. Ikke sett deg for høye mål -virker som i denne posten du la ut at du har satt lista di altfor høyt med tanke på hva du strever med. Ønsker deg alt godt og lykke til.

Anonymkode: 8d87b...ed3

[Gjest ThotSlayer]

Hvor gammel er du? 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Uff sender deg en klem, sikkert ikke lett å ha det som du nå. Ser du spør om du skal late som du er en glad person ellerom du skal la personen du er sammen med få vite hvordan det egentlig er. Ikke lett å gi noe godt råd, men kanskje du ikke skal forte deg å bli sammen med noen akkurat nå? Virker som du har litt mer en nok med deg selv og når du har mye å ta tak i -begynn med en ting av gangen, gjerne de små tingene som kan være enklest å ta tak i. Ikke sett deg for høye mål -virker som i denne posten du la ut at du har satt lista di altfor høyt med tanke på hva du strever med. Ønsker deg alt godt og lykke til.

Anonymkode: 8d87b...ed3

Takk. Jeg er ikke i ferd med å innlede noe forhold nå. Men det er en mann jeg ikke helt glemmer. Jeg synes bare det er så himla irriterende at når jeg møtte noen som gjorde meg glad, så må jeg liksom gi slipp på han også pga de helsikkes problemene mine. Blir sint på meg selv. Og så får jeg selvfølgelig angst for at han blir sammen med noen andre! Han har ikke blitt det ettersom jeg har fått med meg i såfall...går liksom og håper på at han skal ta kontakt. Men jeg er sikker på at om han så skriver til meg og inviterer meg på noe så kommer jeg ikke til å handle, for hva skal jeg si når vi treffes? så jeg kommer ikke til å være noe gladere. Han vet ikke hva jeg tenker om han. Og så er det enda vanskeligere når jeg ikke vet om han har gått helt videre eller ikke. 

Hvilke ting er det å begynne med? det er nettopp det. Bare gå og vente på neste time? 
Har time annenhver uke liksom, og det er en time om gangen. Så skal jeg sendes videre til spesialst på autisme. 
Og hva skjer deretter? da har snart dette årert gått også og jeg er ikke lenger kommet 😕 og enda er jeg gal nok til å tenke på en mann jeg ikke vet hva føler lenger...

Anonymkode: d274e...b1d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, ThotSlayer skrev:

Hvor gammel er du? 

jeg blir 28 i år. Føler meg for gammel til å drive slik, og det tærer jo enda mer. Forum er mitt eneste sosiale sted for tiden. Jeg har en hund jeg går tur med når jeg vil, men hunder er ansvar. Ellers har jeg ingen venner her jeg er nå, bare bekjente. Gjør det jeg kan for å ikke møte på dem. Likevel så hjelper det å komme seg ut blandt folk, snakker lettere med de jeg ikke kjenner så godt for de har ingen anelse likevel. 

Anonymkode: d274e...b1d

[AnonymBruker]

Det høres ut som du trenger profesjonell hjelp.

, 

Anonymkode: b644b...81d

[Gjest ThotSlayer]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

jeg blir 28 i år. Føler meg for gammel til å drive slik, og det tærer jo enda mer. Forum er mitt eneste sosiale sted for tiden. Jeg har en hund jeg går tur med når jeg vil, men hunder er ansvar. Ellers har jeg ingen venner her jeg er nå, bare bekjente. Gjør det jeg kan for å ikke møte på dem. Likevel så hjelper det å komme seg ut blandt folk, snakker lettere med de jeg ikke kjenner så godt for de har ingen anelse likevel. 

Anonymkode: d274e...b1d

Altså, det jeg tenker er det viktigste for deg akkurat nå er å finne ting som gir deg glede. 

Når det kommer til din følelse av håpløshet så har jeg selv vært der, men kan fortelle deg at det blir bedre.

Det du må lære deg er å prioritere rett og slett. Den skammen du føler og den håpløsheten du føler går over. Du må rett og slett bare glemme alt du har blitt lært og tror, og begynne med blanke ark mentalt. 

Vær snillere med deg selv. Det er håp, du må jobbe med å finne den. 

Vil anta du går til psykolog ut fra det du skriver, så du burde fortsette med det. Be om mer hjelp.

Endret 18. mars 2019 av ThotSlayer

[AnonymBruker]

Er i en litt kjip situasjon med langvarig sykdom selv, har brukt lang tid på å akseptere at sånn er det for meg akkurat nå, men når jeg nå begynner å kjenne litt på den aksepten så er ting litt lettere. Men jeg har mått hatt litt hjelp av samtaleterapi for å komme dithen. Kanskje du skulle prøve det, om du ikke allerede har forsøkt? 

Anonymkode: 8d87b...ed3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som du trenger profesjonell hjelp.

, 

Anonymkode: b644b...81d

Sier du det? Jeg er allerede i gang. Hvordan fikser de slik i andre land? Eller lever de såpass annerledes at de ikke får samme type problemer? her i Norge føler jeg isåfall veldig på
- nå er du over 25 og bør være i gang med familie
- eie egen bil og helst leil, hus
- være ferdig utdannet. 
 

Anonymkode: d274e...b1d

[Gjest ThotSlayer]

Just now, AnonymBruker said:

Sier du det? Jeg er allerede i gang. Hvordan fikser de slik i andre land? Eller lever de såpass annerledes at de ikke får samme type problemer? her i Norge føler jeg isåfall veldig på
- nå er du over 25 og bør være i gang med familie
- eie egen bil og helst leil, hus
- være ferdig utdannet. 
 

Anonymkode: d274e...b1d

Glem nå det. Drit i hva samfunnet forventer. Dette er grunnen til at du sliter mentalt.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, ThotSlayer skrev:

Altså, det jeg tenker er det viktigste for deg akkurat nå er å finne ting som gir deg glede. 

Når det kommer til din følelse av håpløshet så har jeg selv vært der, men kan fortelle deg at det blir bedre.

Det du må lære deg er å prioritere rett og slett. Den skammen du føler og den håpløsheten du føler går over. Du må rett og slett bare glemme alt du har blitt lært og tror, og begynne med blanke ark mentalt. 

Vær snillere med deg selv. Det er håp, du må jobbe med å finne den. 

Vil anta du går til psykolog ut fra det du skriver, så du burde fortsette med det. Be om mer hjelp.

takk. Ja, men det å starte med blanke ark er ikke bare bare. Når jeg tar pusteøvelser skjer det, da blir jeg avslappet. Men pusteøvelser er slitsomt og krever konsentrasjon. Og dessverre kommer sinnet tilbake når jeg går uten et par timer. 
Jeg driver å lærer meg et språk, for å ha "noe" å drive med. Gir litt mer selvtillit i det minste. 

Anonymkode: d274e...b1d

[AnonymBruker]

Nå er jeg et par år yngre enn deg, men ville bare si at jeg ofte føler det på samme måten. Jeg kommer sannsynligvis aldri til å eie egen leilighet, være noenlunde frisk, ikke-avhengig av mye hjelp, og føler jeg ikke kommer overens med de fleste mennesker. 

Det er ikke sånn at det som er kjipt er en mørk tunnel og i enden er det lys, i hvert fall ikke for min del. Ting er generelt ganske kjipt, i hvert fall hvis man ser situasjonen og livet mitt utenfra, men jeg har lært meg å ha det ganske bra, tross alt. Jeg gjør ting jeg liker (når jeg er i stand til det), jeg har faktisk venner - selv om endel er nettvenner, det er enklest for min del. 

Ting pleier ikke å fikse seg på magisk vis, men med behandling kan det bli vesentlig bedre. Du trenger ikke være A4 og/eller passe helt inn for å leve et liv du finner glede i. 

Anonymkode: 11a23...992

[AnonymBruker]

1 minutt siden, ThotSlayer skrev:

Glem nå det. Drit i hva samfunnet forventer. Dette er grunnen til at du sliter mentalt.

Jeg har faktisk begynt å konfrontere enkelte som har vært med å gi meg disse. 
Mamma har faktisk ikke forventet DETTE, men hun har påvirket meg på andre måter. 
Så er det diverse i nettverket, og jeg kommer til å konfrontere et par til. Ikke på noen sur måte, da de er personer som er verdt å ha i livet. Men, jeg vil bare spørre hva de har ment med det, for enkelte har vært ekstremt flinke til dette kjærestemaset bl.a!! Og når jeg nevnte at jeg hadde truffet en, så var det plutselig ikke fryden og gammen lenger?!?! plutselig alvorsspørsmål om vedkommende er en bra person, at jeg må være obs osv (ikke en de kjenner så det er ikke ryktet det går på). 
 

Anonymkode: d274e...b1d

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

kg med hjerte? skulle dette bety at kg ikke er stedet å oppsøke nå? eller var det som en støtte?

Anonymkode: d274e...b1d

Ikke jeg som postet det hjertet, men KG-hjertet betyr "Godhet til deg fra en person på KG". Altså en støtte til deg.

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Sier du det? Jeg er allerede i gang. Hvordan fikser de slik i andre land? Eller lever de såpass annerledes at de ikke får samme type problemer? her i Norge føler jeg isåfall veldig på
- nå er du over 25 og bør være i gang med familie
- eie egen bil og helst leil, hus
- være ferdig utdannet. 
 

Anonymkode: d274e...b1d

De har samme type problemer i andre land også.

Jeg får inntrykk av at du bærer på både frykt og sinne for noe, stemmer det?

Anonymkode: 88fb5...39a

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sier du det? Jeg er allerede i gang. Hvordan fikser de slik i andre land? Eller lever de såpass annerledes at de ikke får samme type problemer? her i Norge føler jeg isåfall veldig på
- nå er du over 25 og bør være i gang med familie
- eie egen bil og helst leil, hus
- være ferdig utdannet. 
 

Anonymkode: d274e...b1d

Jeg ville heller sagt over 30. Det er ingen som forventer at du skal eie hus og bil + være i gang med familie når du er 25. Kanskje hvis man bor i bygd eller i en liten by hvor folk ikke har så mye annet å ta til seg.

Anonymkode: fbd48...602

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke jeg som postet det hjertet, men KG-hjertet betyr "Godhet til deg fra en person på KG". Altså en støtte til deg.

De har samme type problemer i andre land også.

Jeg får inntrykk av at du bærer på både frykt og sinne for noe, stemmer det?

Anonymkode: 88fb5...39a

Sinne ja! Frykt? det var litt vanskelig. Jeg er ikke spesielt redd for noe eller noen. Frykt for at jeg ikke skal føle at jeg lever og frykt for at jeg skal forbli ensom kanskje.

Anonymkode: d274e...b1d