Hjep meg å ta det rette valget

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnose engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse som det tok meg lang tid å begynne å akseptere, og vet ikke om jeg helt er der enda. Deler av problematikken min går ut på at jeg trekker meg unna mennesker når jeg har det vanskelig, jo verre jeg har det, jo mer isolerer jeg meg. Dette har jeg alltid gjort. Det blir ekstremt ensomt og jeg føler jeg står alene oppi det som skjer, og jeg blir mer ensom. Og frustrert fordi jeg gjør jo dette mot meg selv. Samtidig er det få ting jeg er mer redd for, som gir meg mer angst, enn å søke støtte fra de rundt meg(jeg har ikke familie, så det blir venner primært jeg må snu meg til). Jeg frykter avvisning, fordømmelse, sinne etc., selv om jeg rasjonelt sett skjønner at dette mest sannsynlig ikke blir å skje. Men jeg føler jo at jeg nærmest sier at vennene mine er dårlige venner siden jeg frykter avvisning, fordømmelse osv. Men dette har ikke noe med dem å gjøre i det hele tatt! Det er bare en lært atferd fra oppveksten min. Så jeg er redd de skal bli lei seg...:(

Psykologen gav meg et ultimatum om å enten avbryte behandlingen og prøve igjen senere, eller å åpne meg litt for en venn slik at vi bevegde oss fremover. Jeg fatter ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg har begynt på et slags brev for å samle tankene mine slik at det skal bli mest mulig ryddig og så kort som mulig. Men bare å skrive brevet gav meg så mye angst at jeg kastet opp i går, noe jeg stort sett ikke gjør.

Hjelp:(

Anonymkode: ee4bd...e7d

[SoWhat?]

Er det ingenting av svakhet du viser omgivelsene? At du kan være sårbar osv? Hvordan fremstår du blant venner da? 

Selv har jeg ikke noen diagnose, men jeg fikk kritikk fordi jeg aldri ba om råd, hjelp osv. Det føles ikke ok for andre det heller, at en alltid "har kontroll" og "klarer seg selv". Mens de da alltid ble de som åpnet seg opp og ønsket støtte og hjelp. Jeg "ga" liksom aldri noe, i den forstand at de kunne føle at de også kunne bidra. Det er jo viktig at en viser tillit, for den som mottar den vil føle at hn betyr noe viktig. 

Vet jo ikke om du kan kjenne igjen dette. Eller om du er den som aldri krever noe og blir mer "usynlig", og dermed tiltrekker deg dominerende og selvopptatte mennesker? 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, SoWhat? said:

Er det ingenting av svakhet du viser omgivelsene? At du kan være sårbar osv? Hvordan fremstår du blant venner da? 

Selv har jeg ikke noen diagnose, men jeg fikk kritikk fordi jeg aldri ba om råd, hjelp osv. Det føles ikke ok for andre det heller, at en alltid "har kontroll" og "klarer seg selv". Mens de da alltid ble de som åpnet seg opp og ønsket støtte og hjelp. Jeg "ga" liksom aldri noe, i den forstand at de kunne føle at de også kunne bidra. Det er jo viktig at en viser tillit, for den som mottar den vil føle at hn betyr noe viktig. 

Vet jo ikke om du kan kjenne igjen dette. Eller om du er den som aldri krever noe og blir mer "usynlig", og dermed tiltrekker deg dominerende og selvopptatte mennesker? 

Jeg deler vel ting som er vanskelig(klarer ikke være objektiv på om det er ofte eller ikke), men da gjør jeg det mer som et humoristisk innslag. Noen ganger er det faktisk reelt, det er godt å tulle om vanskelige ting, mens ande ganger en måte for å meg å gjøre meg sårbar/tømme meg, uten at det føles like farlig fordi jeg tuller med det. Jeg tror også jeg gjør dette litt fordi jeg vil ikke jeg skal bli oppfattet som en som klager mye.

Jeg har ingen problemer med at andre deler ting med meg, men det er liksom andre "regler" for meg. Og dette du sier med tillit er også noe jeg bekymrer meg for. Jeg vil ikke de skal føle at jeg ikke har tillit til dem, for det at jeg ikke deler ting som er vanskelig er en slags mestringsstrategi jeg adopterte i oppveksten. Hold kjeft så blir konsekvensene mindre.

Jeg kan vel kanskje være litt usynlig, tror dette er mer fremtredende på jobb, jeg tror kanskje jeg er litt anonym der. Og det er kanskje litt ønskelig fra min side mtp. at jeg intenst skjuler andre ting som kommer med diagnosen min. Da spesielt i en profesjonell setting. Men jeg oppfatter ikke noen rundt meg som dominerende eller selvopptatte(har ganske jordnære, rolige venner i grunn:P). Noen på jobb har sterke personligheter men ikke noe mer enn det.

Anonymkode: ee4bd...e7d

[Hentacruel]

Når psykologen har foreslått å avslutte behandlingen så betyr det at du har blitt så frisk at du ikke trenger hjelp lenger. Dette er bare bra, hurra for deg. Jeg synes du bør lytte til psykologen din som har mange års med utdannelse og erfaring. Han vet rett og slett best. 

[aiba]

4 minutter siden, Hentacruel skrev:

Når psykologen har foreslått å avslutte behandlingen så betyr det at du har blitt så frisk at du ikke trenger hjelp lenger. Dette er bare bra, hurra for deg. Jeg synes du bør lytte til psykologen din som har mange års med utdannelse og erfaring. Han vet rett og slett best. 

Psykologen kan avslutte behandlingen fordi det ikke skjer bedring også

ingenting å rope hurra for det

[SoWhat?]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg deler vel ting som er vanskelig(klarer ikke være objektiv på om det er ofte eller ikke), men da gjør jeg det mer som et humoristisk innslag. Noen ganger er det faktisk reelt, det er godt å tulle om vanskelige ting, mens ande ganger en måte for å meg å gjøre meg sårbar/tømme meg, uten at det føles like farlig fordi jeg tuller med det. Jeg tror også jeg gjør dette litt fordi jeg vil ikke jeg skal bli oppfattet som en som klager mye.

Jeg har ingen problemer med at andre deler ting med meg, men det er liksom andre "regler" for meg. Og dette du sier med tillit er også noe jeg bekymrer meg for. Jeg vil ikke de skal føle at jeg ikke har tillit til dem, for det at jeg ikke deler ting som er vanskelig er en slags mestringsstrategi jeg adopterte i oppveksten. Hold kjeft så blir konsekvensene mindre.

Jeg kan vel kanskje være litt usynlig, tror dette er mer fremtredende på jobb, jeg tror kanskje jeg er litt anonym der. Og det er kanskje litt ønskelig fra min side mtp. at jeg intenst skjuler andre ting som kommer med diagnosen min. Da spesielt i en profesjonell setting. Men jeg oppfatter ikke noen rundt meg som dominerende eller selvopptatte(har ganske jordnære, rolige venner i grunn:P). Noen på jobb har sterke personligheter men ikke noe mer enn det.

Anonymkode: ee4bd...e7d

Ok. Ja, det er faktisk viktig å vise tillit 🙂 både for en selv og fordi andre "fortjener det". 

Men hva er det psykologen vil du skal dele, og på hvilken måte? 

[Hentacruel]

Just now, aiba said:

Psykologen kan avslutte behandlingen fordi det ikke skjer bedring også

ingenting å rope hurra for det

Psykologen avslutter ikke behandlingen hvis den er nødvendig. 

[SoWhat?]

Akkurat nå, Hentacruel skrev:

Psykologen avslutter ikke behandlingen hvis den er nødvendig. 

Les HI. Psykologen ser ingen fremgang og foreslår at Ts starter opp ved en senere anledning. Så det er mer at psykologen vil hjelpe Ts sånn at de kommer litt videre. 

[Hentacruel]

1 minutt siden, SoWhat? said:

Les HI. Psykologen ser ingen fremgang og foreslår at Ts starter opp ved en senere anledning. Så det er mer at psykologen vil hjelpe Ts sånn at de kommer litt videre. 

En psykolog avslutter ikke nødvendig behandling. Det betyr at hvis psykologen avslutter behandlingen så var den ikke nødvendig. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, SoWhat? said:

Ok. Ja, det er faktisk viktig å vise tillit 🙂 både for en selv og fordi andre "fortjener det". 

Men hva er det psykologen vil du skal dele, og på hvilken måte? 

Ja, de gjør egentlig det, og likevel får jeg en intens fryktrespons som egentlig ikke henger på greip:\ Og så frustrert fordi jeg gjør det mot meg selv og gjør meg selv så ensom at jeg griner mens jeg kutter melon...

Tror egentlig jeg står ganske fritt i å velge hva jeg skal dele, og hvordan tror jeg. Har nok å ta av når det kommer til vanskelige ting. Eksempelvis er det slutt med min kjæreste gjennom 10 år, jeg finner ikke et annet sted å bo så vi bor fremdeles sammen på 3 måneden. Ingen som vet at det er slutt. Jeg har et svært vanskelig forhold til min familie pga. oppveksten, men de er syke og trenger praktisk og økonomisk hjelp. At jeg hjelper dem økonomisk tror jeg ikke noen vet. Jeg mistet nesten min far i sommer som var, og rett etter jul. Foreldrene mine og kjærester/venner av dem er sint og kjefter på meg fordi jeg ikke besøker dem oftere(6-7t unna med bil), ikke gjør nok, bra nok. Det siste her er det heller ingen som vet. Jeg har stor belastning på jobb pga. nedskjæringer med påfølgende sykemeldinger og oppsigelser, i tillegg til at jeg er hellig overbevist om at jeg er inkompetent, så jeg legger enorme mengder energi i å skjule dette så jeg ikke skal bli oppdaget. Dette siste der det heller ingen som vet. Ingen vet hvorfor jeg går til psykolog heller. Osv. osv... Så de vet ofte A, men ikke B, om det gir mening.

Jeg tror jeg kan slippe unna med å skrive det i brevform sånn i første omgang, skriftlig bak en data føles tryggere enn ansikt til ansikt. Da tror jeg at jeg kan komme til å sprekke og bare plumpe ut med alt og bli helt hysterisk... Det inne bærer gjerne selvskading og det vil jeg ikke noen skal se.

Anonymkode: ee4bd...e7d

[SoWhat?]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, de gjør egentlig det, og likevel får jeg en intens fryktrespons som egentlig ikke henger på greip:\ Og så frustrert fordi jeg gjør det mot meg selv og gjør meg selv så ensom at jeg griner mens jeg kutter melon...

Tror egentlig jeg står ganske fritt i å velge hva jeg skal dele, og hvordan tror jeg. Har nok å ta av når det kommer til vanskelige ting. Eksempelvis er det slutt med min kjæreste gjennom 10 år, jeg finner ikke et annet sted å bo så vi bor fremdeles sammen på 3 måneden. Ingen som vet at det er slutt. Jeg har et svært vanskelig forhold til min familie pga. oppveksten, men de er syke og trenger praktisk og økonomisk hjelp. At jeg hjelper dem økonomisk tror jeg ikke noen vet. Jeg mistet nesten min far i sommer som var, og rett etter jul. Foreldrene mine og kjærester/venner av dem er sint og kjefter på meg fordi jeg ikke besøker dem oftere(6-7t unna med bil), ikke gjør nok, bra nok. Det siste her er det heller ingen som vet. Jeg har stor belastning på jobb pga. nedskjæringer med påfølgende sykemeldinger og oppsigelser, i tillegg til at jeg er hellig overbevist om at jeg er inkompetent, så jeg legger enorme mengder energi i å skjule dette så jeg ikke skal bli oppdaget. Dette siste der det heller ingen som vet. Ingen vet hvorfor jeg går til psykolog heller. Osv. osv... Så de vet ofte A, men ikke B, om det gir mening.

Jeg tror jeg kan slippe unna med å skrive det i brevform sånn i første omgang, skriftlig bak en data føles tryggere enn ansikt til ansikt. Da tror jeg at jeg kan komme til å sprekke og bare plumpe ut med alt og bli helt hysterisk... Det inne bærer gjerne selvskading og det vil jeg ikke noen skal se.

Anonymkode: ee4bd...e7d

Oj. Du sitter virkelig med mye alene. Hvordan klarer du det?? Jeg skjønner jo at det er pga diagnosen, men du må jo bli utrolig utholdende, men utrolig sliten også. Uff. Det så heavy ut. 

Det er nok lurt å si noe om det ja. Eller skrive. Så kan nok spørsmålet om hvorfor du ikke har sagt noe før komme. Da kan du jo si litt om hvorfor du går til psykolog. Det skal være ekstremt dårlige venner om de ikke tar deg på alvor. Det skal noe til, og de vil helt sikkert støtte deg! 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, SoWhat? said:

Oj. Du sitter virkelig med mye alene. Hvordan klarer du det?? Jeg skjønner jo at det er pga diagnosen, men du må jo bli utrolig utholdende, men utrolig sliten også. Uff. Det så heavy ut. 

Det er nok lurt å si noe om det ja. Eller skrive. Så kan nok spørsmålet om hvorfor du ikke har sagt noe før komme. Da kan du jo si litt om hvorfor du går til psykolog. Det skal være ekstremt dårlige venner om de ikke tar deg på alvor. Det skal noe til, og de vil helt sikkert støtte deg! 

Det har alltid vært sånn, dette er liksom min normaltilstand, hva jeg kjenner til. Så sånn sett er det kjente kanskje litt trygt også å bare fortsette som jeg har gjort. Samtidig klarer jeg ikke helt å være objektiv på om jeg bare er sutrete og/eller krisemaksimerer, og må ta meg sammen eller om det faktisk er reelt.

I brevet jeg har formulert forsøker jeg også å forklare kort dette med at å søke støtte hos folk skremmer vannet av meg(i litt bedre ordlag men du skjønner), slik at det ikke skal føles som om jeg sier jeg ikke har tillit til dem eller at de er dårlige venner eller noe slikt. Nå må jeg liksom bare føye på noe spesifikt som f.eks. at det er slutt med kjæresten. Og det er det verste. Igjen dette med å si A, men ikke B antar jeg.

Anonymkode: ee4bd...e7d

[SoWhat?]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har alltid vært sånn, dette er liksom min normaltilstand, hva jeg kjenner til. Så sånn sett er det kjente kanskje litt trygt også å bare fortsette som jeg har gjort. Samtidig klarer jeg ikke helt å være objektiv på om jeg bare er sutrete og/eller krisemaksimerer, og må ta meg sammen eller om det faktisk er reelt.

I brevet jeg har formulert forsøker jeg også å forklare kort dette med at å søke støtte hos folk skremmer vannet av meg(i litt bedre ordlag men du skjønner), slik at det ikke skal føles som om jeg sier jeg ikke har tillit til dem eller at de er dårlige venner eller noe slikt. Nå må jeg liksom bare føye på noe spesifikt som f.eks. at det er slutt med kjæresten. Og det er det verste. Igjen dette med å si A, men ikke B antar jeg.

Anonymkode: ee4bd...e7d

Den med at du sutrer eller krisemaksimerer... hjelper det å sette en annen i "ditt sted" og i din situasjon? Sånn at du ser det utenfra? Vet ikke om det kan hjelpe. Jeg er ingen psykolog, så aner ikke når det kommer til det som er så mye vanskeligere "enn normalt".

Veldig bra at du faktisk gjør som psykologen sa da, og at du ikke gir opp 👍

[AnonymBruker]

8 minutter siden, SoWhat? said:

Den med at du sutrer eller krisemaksimerer... hjelper det å sette en annen i "ditt sted" og i din situasjon? Sånn at du ser det utenfra? Vet ikke om det kan hjelpe. Jeg er ingen psykolog, så aner ikke når det kommer til det som er så mye vanskeligere "enn normalt".

Veldig bra at du faktisk gjør som psykologen sa da, og at du ikke gir opp 👍

Akkurat dette gjør jeg faktisk etter råd fra psykologen, og det har hjulpet og jeg bør bli enda flinkere til det. Første gangen jeg virkelig mestret det grein jeg over hvor slem jeg var med meg selv
Kan jeg spørre om hva du ville tenkt om å fått et sånt brev som jeg beskriver fra en venn du ikke forventet det fra?

Anonymkode: ee4bd...e7d

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har alltid vært sånn, dette er liksom min normaltilstand, hva jeg kjenner til. Så sånn sett er det kjente kanskje litt trygt også å bare fortsette som jeg har gjort. Samtidig klarer jeg ikke helt å være objektiv på om jeg bare er sutrete og/eller krisemaksimerer, og må ta meg sammen eller om det faktisk er reelt.

I brevet jeg har formulert forsøker jeg også å forklare kort dette med at å søke støtte hos folk skremmer vannet av meg(i litt bedre ordlag men du skjønner), slik at det ikke skal føles som om jeg sier jeg ikke har tillit til dem eller at de er dårlige venner eller noe slikt. Nå må jeg liksom bare føye på noe spesifikt som f.eks. at det er slutt med kjæresten. Og det er det verste. Igjen dette med å si A, men ikke B antar jeg.

Anonymkode: ee4bd...e7d

Det tok meg et par år hos psykolog før jeg kunne si noe særlig om hvordan ting egentlig er. Veldig lett å gi noenlunde standardsvar og skuffe resten under teppet. 

Anonymkode: 8a13f...626

[SoWhat?]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat dette gjør jeg faktisk etter råd fra psykologen, og det har hjulpet og jeg bør bli enda flinkere til det. Første gangen jeg virkelig mestret det grein jeg over hvor slem jeg var med meg selv
Kan jeg spørre om hva du ville tenkt om å fått et sånt brev som jeg beskriver fra en venn du ikke forventet det fra?

Anonymkode: ee4bd...e7d

Jeg hadde fått sympati og vært veldig glad for at hn fortalte! Helt sikkert også. For det er ikke mange dagene siden faktisk at jeg så det til en veninne. Hun hadde vært litt "borte" en stund, og jeg tenkte at noe var galt. Så jeg sa at hun måtte si fra om det var noe. Det var det jo også. Følte meg tjue kg lettere når da ringte.

Så vi trenger å få tillit. 🙂

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Det tok meg et par år hos psykolog før jeg kunne si noe særlig om hvordan ting egentlig er. Veldig lett å gi noenlunde standardsvar og skuffe resten under teppet. 

Anonymkode: 8a13f...626

Jeg har egentlig vært flink til å snakke med psykologen. Jeg hadde et nå er det nok-øyeblikk etter at jeg fikk et panikkanfall i bilen på motorveien:P Så jeg la alle korta på bordet i grunn. Men det er å snakke med venner og andre kjente som er utfordringen for meg i alle fall.

18 minutter siden, SoWhat? said:

Jeg hadde fått sympati og vært veldig glad for at hn fortalte! Helt sikkert også. For det er ikke mange dagene siden faktisk at jeg så det til en veninne. Hun hadde vært litt "borte" en stund, og jeg tenkte at noe var galt. Så jeg sa at hun måtte si fra om det var noe. Det var det jo også. Følte meg tjue kg lettere når da ringte.

Så vi trenger å få tillit. 🙂

Okei, da får jeg skrive brevet ferdig og finne ut hvem jeg skal sende til. Grøss...! Har 1,5 uke igjen, så fikk litt tid på meg.
Tusen takk for masse tilbakemelding:)

Anonymkode: ee4bd...e7d

[SoWhat?]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har egentlig vært flink til å snakke med psykologen. Jeg hadde et nå er det nok-øyeblikk etter at jeg fikk et panikkanfall i bilen på motorveien:P Så jeg la alle korta på bordet i grunn. Men det er å snakke med venner og andre kjente som er utfordringen for meg i alle fall.

Okei, da får jeg skrive brevet ferdig og finne ut hvem jeg skal sende til. Grøss...! Har 1,5 uke igjen, så fikk litt tid på meg.
Tusen takk for masse tilbakemelding:)

Anonymkode: ee4bd...e7d

Lykke til 🙂 det går nok helt bra! 

[Gjest malifika]

2 timer siden, Hentacruel skrev:

En psykolog avslutter ikke nødvendig behandling. Det betyr at hvis psykologen avslutter behandlingen så var den ikke nødvendig. 

Nå må du holde opp!

Dette har du tydeligvis null peiling på.

Er man til fare for seg selv eller andre så vil ikke behandling hos psykolog stoppe, men da blir man innlagt.

Ved personlighetsforstyrrelser så er man nødt til å være åpen og mottakelig for behandling for at den skal fungere.

Ved mindre alvorlige lidelser og milde psykiske problemer som dette er, ift mange andre lidelser, så vil behandlere naturlig nok avslutte en behandling som de ser er uhensiktsmessig for pasienten. 

[Hentacruel]

6 minutter siden, malifika said:

Nå må du holde opp!

Dette har du tydeligvis null peiling på.

Er man til fare for seg selv eller andre så vil ikke behandling hos psykolog stoppe, men da blir man innlagt.

Ved personlighetsforstyrrelser så er man nødt til å være åpen og mottakelig for behandling for at den skal fungere.

Ved mindre alvorlige lidelser og milde psykiske problemer som dette er, ift mange andre lidelser, så vil behandlere naturlig nok avslutte en behandling som de ser er uhensiktsmessig for pasienten. 

Fortsatt så vil ikke en psykolog avslutte en behandling hvis den er nødvendig. Hvis det er uhensiktsmessig med videre behandling så kan ikke behandlingen være nødvendig og da trenger man ikke hjelp da.