Min sorg...

[Amic@]

Når jeg er her inne på sidene og leser får jeg veldig dårlig samvittighet for det jeg klager over. Håper dere likevel bærer over med meg når det gjelder disse klagene...

Min sorg her i livet er å være ufrivillig barnløs. Dette er noe som virkelig tærer på det psykiske og livskvaliteten. Selvsagt er det mye som er verre, men det er dette som er min hverdag og man er vel alle seg selv nærmest.

Det har nå gått 3 år siden vi aktivt satte i gang prøveprosessen. Barneønsket har alltid vært der, men først for 3 år siden ble vi enige om at det nå var på tide. Jeg husker hvor spent og forventningsfulle vi var den første tiden. Og jammen ble vi gravide veldig fort. Men gleden var kortvarig, for vi mistet bare etter noen få uker. Så gikk det lang tid før vi igjen klarte det, men igjen mistet vi. Det samme har nå skjedd igjen. Og selv om vi mister tidlig så er dette en prosess som er veldig tøff. For meg så er det en veldig traumatisk opplevelse. Det overskygger det meste andre i livet. Jeg prøver så godt jeg kan å legge det bak meg og å nyte livet. Tross alt er jeg jo frisk, har en flott samboer, trives godt på jobben, vi har leilighet, forholdsvis god økonomi, reiser mye osv. Likevel er det som om ikke noe av dette betyr noe lengre. Inne i meg er alt svart. Har jo selvsagt bedre dager også, men det er ikke mye som skal til før det tar over. Overalt er det jo gravide og småbarnsforeldre. Tanken på at vi kanskje aldri får delta i deres verden er for meg veldig skremmende.

Regner med at dette høres ut som en bagatell for de fleste, og kanskje er det også det. Men det har gjort så vanvittig mye med livet mitt. Til og med personligheten min er forandret.

Hvordan jeg skal komme meg opp fra denne dalen vet jeg ikke, men jeg forsøker så godt jeg kan. Det å skrive om det er til god hjelp.

god helg til alle som leser dette.....

[Gjest celine]

fra meg og god helg til deg også!!

[Gjest Gjesta]

Jeg synes ikke dette er en bagatell i det hele tatt jeg. Jeg vet med meg selv hvor høyt ønske om barn er den dagen det blir aktuelt, og skulle det vise seg at jeg ikke kan få barn vil det nok være den store sorgen i livet mitt.

Men husk at det finnes så utrolig mange barn der ute i verden som trenger et hjem og en familie, så at dere muligens aldri kan få ta del i det trenger jo ikke nødvendigvis være sant.

Og man blir jo ikke mindre glad i barnet selv om det ikke er ens "eget"?

Men jeg synes virkelig ikke du skal ha dårlig samvittighet for at dette er noe som opptar deg mye. Mange mennesker tar det for gitt at de kan få barn den dagen de vil ha det, desverre er det ikke slik.

Lykke til videre og håper det ordner seg :dagensrose:

[lillesky]

Enig med Alwa. Jeg synes ikke det er en bagatell. For deg er dette viktig. Og jeg vet at det vil bli viktig for meg en dag, å kunne få barn. Jeg vil bli utrolig lei meg jeg og, hvis jeg ikke kan få barn.

Det hjelper å skrive, opprett gjerne en dagbok? Ellers så hjelper det også å snakke med egen sin.

Håper det ordner seg for dere! Ikke gi opp håpet...

[FANNY]

Jeg vet godt hva du snakker om. Fra erfaring med nære venninner, opp og nedturer i forb med prøverør. Den ene venninnen min har endometriose og hadde svært liten sjangs til å bli gravid. Hun bestemte seg for å adoptere - men ble gravid i ventetiden ! En annen har forsonet seg med situasjonen . Den tredje hentet barn fra Kina i fjor og allt går veldig bra.

Føler med deg.

[kariannemor]

Vet ikke hva jeg kan si, bortsett fra at jeg føler med deg!

Lykke til videre :-)