Utbrent eller bare vondt i viljen..?

[Pinocchio]

http://www.aftenposten.no/helse/article1017882.ece

Utbrenthet. Bare tull?

Noen har tre unger alene, men klager ikke.

Andre har bare seg selv og har det alltid tøffere enn andre. Alltid..

Er ikke det sant da?

Skal vi være litt gærne å si at det er noe riktig i denne påstanden..?

Uansett om professoren blir motsagt med engang?

Jeg tror det.

Det er min mening og den bøyer jeg meg for.

[Gjest Devil's Spawn]

http://www.aftenposten.no/helse/article1017882.ece

Utbrenthet. Bare tull?

Noen har tre unger alene, men klager ikke.

Andre har bare seg selv og har det alltid tøffere enn andre. Alltid..

Ligger kanskje noe der. Livskvaliteten til en som har familie er bedre, mens den er dårligere hos en som er singel og såkaldt "fri og frank".

[Gjest Anonymous]

Njo, jeg er nok enig i at mange leger er for slepphendte med sykemelding, og at pasienten ofte har gjort seg opp en mening, som h*n står standhaftig på, om hva som er problemet, og løsningen på det.

Samtidig mener jeg at folk er forskjellige, og tåler forskjellig press. Noen takler det meste her i verden med et smil, andre er mer tungsindige og knekker sammen under litt stress. De er ikke mindre syke av den grunn. Det er farlig å hevde at noen bare later som om de er syke, fordi "jeg hadde ikke blitt deprimert av det der". Folk er forskjellige, rett og slett.

[Pinocchio]

Noen takler det meste her i verden med et smil, andre er mer tungsindige og knekker sammen under litt stress. De er ikke mindre syke av den grunn. Det er farlig å hevde at noen bare later som om de er syke, fordi "jeg hadde ikke blitt deprimert av det der". Folk er forskjellige, rett og slett.

Jeg kan til en viss grad si meg enig i det.

Men er det ikke for lett å si at man tilhører "de?"

Er det ikke det?

Litt for lett..?

[Gjest Anonymous]

Utbrenthet er ikke annet enn et ord. Tull ligeså. Ordene får den mening vi tillegner de. Jeg vil tro mennesker som føler seg 'utbrendte' gjerne tillegner ordet en annen betydning enn de som ikke føler seg slik.

Respekt for andres, og ikke minst egne følelser er viktig.

[Gjest Anonymous]

Nå var det flere utsagn her jeg ihvertfall reagerer på, deriblant at "single har dårligere livskvalitet enn de med familie"? Dette er nok en helt annen diskusjon, men synes det var unødvendig likevel. Det er ingenting som tyder på at utberenthet er mer utbredt blant single mennesker.

Synes nok at det ofte er lett å ty til en diagnose som utbrent, likeså som mange sier at de har dysleksi fordi de ikke gidder å jobbe med språket sitt. Tror nok likevel at mange er reellt utbrent av ulike årsaker som stress, dårlig arbeidsforhold, udugelig sjef i kombinasjon med andre ting. For noen er slikt bagateller, mens andre sliter med slike problemer, spesielt hvis man er "maktesløs" i forhold til å gjøre ting bedre for seg selv.

[Gjest Devil's Spawn]

Var bare synsing ut i fra hva Pinocchio sa. Poenget mitt er at jeg tror ikke utbrenthet har noe med jobben direkte å gjøre, men at det ligger som oftest andre årsaker bak. Jeg vil tro at de fleste her i livet ønsker å reprodusere seg, og at en del mangler noe i livet dersom de ikke for gjort det når de kommer i en viss alder. I hvert fall hvis de virkelig føler at de har lyst og kanskje har prøvd.

[Gjest Bellatrix]

Ja. Folk er forskjellige. Og ja, jeg tror utbrenthet kommer av mer enn bare jobb. Utbrenthet handler vel om at ting hoper seg opp fullstendig og da er det mange faktorer som må taes med.

[Gjest kenneth]

Jeg synes Kafka'n er inne på noe viktig, med at uttrykket innehar den meningen vi tillegger det.

De fleste saker har opptil flere sider, og jeg synes det således er bra at noen kaster inn en brannfakkel i ny og ne. (Bakdelen med denne artikkelen er jo at de som faktisk er "utbrent", kan føle seg stigmatisert). Samtidig er det vel noen som i sin higen etter et eller annet jobber 12 timer hver dag og ender opp med magesår e.l. og blir overrasket...

Sykefraværet er på vei ned i Norge. En god del av æren tilskrives IA-avtalen.

[Gjest Eurodice]

Jeg synes nok at mange klager og syter og er så slitne, så slitne. De har kanskje ett barn eller tre, som skal i barnehage/skole før foreldrene drar på arbeid. Og jeg innrømmer gladelig at jeg blir mektig irritert når folk kaver og strir med den berømmelige "tidsklemma".

Her er min historie i korte trekk. Kanskje den bidrar til at noen begynner å tenke seg om.

Jeg fikk 5 barn i rask rekkefølge (i løpet av en 8-årsperiode). I 5 år bodde vi til enhver tid 6 personer i en leilighet på 30 kvadratmeter. Dette var på Majorstua i Oslo. Nå skal det sies at mitt ekteskap var veldig turbulent og vanskelig, min mann gjorde så godt som ingen ting forat vi skulle få et bedre og større sted å bo. Han hadde det vel bra, som hadde et arbeid hvor han ikke var hjemme så lenge om gangen.

Nok om det. Etter mye innsats fra min side flyttet vi til Bærum til en Selvågleilighet. Den var jo rene himmelriket i forhold til den vi flyttet fra.

Etter noen år flyttet vi igjen (av årsaker jeg ikke skal nevne her) til byen jeg bor i nå. Vi hadde bodd her i ca. 1 1/2 år da min mann omkom i en ulykke. Han var sjømann og døde i et land langt borte. Mine barn var da 7, 11, 13. 14 og 15 år.

Jeg hadde inntil da ikke hatt lønnet arbeid, jeg mener der vi nå bodde. Men enslige mødre har ikke mye å leve av, så det bar nesten rett ut i arbeidslivet. Jeg hadde ikke rukket å bli ordentlig kjent med noen, heller.

Nå kommer jeg omsider til poenget. Jeg hadde full arbeidsdag og skulle i tillegg ta meg av barna og følge opp dem. Dessuten hadde jeg ansvar for alt husstell etc. Barna var flinke, men jeg kunne ikke pålegge dem altfor mye.

Til tross for alt dette, fikk jeg tid til mye annet. Jeg var bl. a. med på å få i gang krisesenter her i byen, var også aktivt med i Mental helse både på lokal- og fylkesplan. Dessuten ble det også tid til fornøyelser da jeg følte tiden moden for det.

Og bare for å nevnt det, jeg henger fortsatt sammen!

Så min konklusjon blir: Bli bevisst hva dere prioriterer, og lev etter min signatur!

[BayliZ]

Njo, jeg er nok enig i at mange leger er for slepphendte med sykemelding, og at pasienten ofte har gjort seg opp en mening, som h*n står standhaftig på, om hva som er problemet, og løsningen på det.

Samtidig mener jeg at folk er forskjellige, og tåler forskjellig press. Noen takler det meste her i verden med et smil, andre er mer tungsindige og knekker sammen under litt stress. De er ikke mindre syke av den grunn. Det er farlig å hevde at noen bare later som om de er syke, fordi "jeg hadde ikke blitt deprimert av det der". Folk er forskjellige, rett og slett.

Skriver under på denne...

[Gjest Melk]

Jeg tror også det er noe i dette. KLART at en del faktisk ER utbrente, men jeg tror slettes ikke alle.

Kjenner forøvrig en som ble så utbrent at hun ble ufør. Liten tvil om at hun faktisk var utbrent, hun lå i senga i ukesvis, orket ikke dusje, se tv, lese eller noe, og slik var det lenge. Problemet er at dette nå er 10 år siden. Nå lever hun livets glade dager som frisk ufør, drar til utlandet i ukesvis og har det superfint. Jeg mener at hun burde kunne jobbe ihvertfall litt.

[Gjest Porselen]

Vi mennesker er forskjellig og takler stress og andre slag livet gir oss forskjellig. Min beste venninne var en jente som sto på og jobbet hele tiden, vasket og ryddet og alt skulle være strøkent rundt henne. Hun har like mange barn som meg, vi jobbet tidligere i samme type yrke før våre yrkesveier skilte ad. Hennes løsning på problemer var å jobbe mere og vaske mere, min løsning var å koble helt ut enten ved bruk av musikk eller ved bruk av en god bok .......... og så lot jeg bare tankene flyte.

Hun jobbet hele tiden fullt, mens jeg jobbet redusert for jeg visste at jeg ikke maktet å jobbe fullt i den mest hektiske barneperioden.

Begge har vi hatt våre ting i barndommen, jeg begynte tidlig å bearbeide mine opplevelser i tankene, hun lot som ingenting. For noen år siden møtte hun den berømte "veggen" som det også kalles. Hun er i dag uføretrygdet. Jeg jobber fullt og har i grunnen ingen store problemer.

Vi er samme årsklasse, nesten samme bakgrunn og med noenlunde lik livserfaring. Men vi er forskjellig i måten vi takler livet på, og i hva vi tåler av motgang og hvordan vi takler motgangen. Mens jeg ser fanden i hvitøyet og tar kampen med en gang, så lukker hun øyne og ører og faller sammen når dette blir for mye.

Jeg tror det er viktig å ta hverandre på alvor og innse at vi er ikke like, og at vi ikke kan regne med at vi reagerer likt på alt. Og prøve å ikke dømme andre ut ifra hvordan vi takler livets opp og nedturer.

[Cronos]

Jeg synes nok at mange klager og syter og er så slitne, så slitne. De har kanskje ett barn eller tre, som skal i barnehage/skole før foreldrene drar på arbeid. Og jeg innrømmer gladelig at jeg blir mektig irritert når folk kaver og strir med den berømmelige "tidsklemma"

[snip...]

Nå kommer jeg omsider til poenget. Jeg hadde full arbeidsdag og skulle i tillegg ta meg av barna og følge opp dem. Dessuten hadde jeg ansvar for alt husstell etc. Barna var flinke, men jeg kunne ikke pålegge dem altfor mye.

Til tross for alt dette, fikk jeg tid til mye annet. Jeg var bl. a. med på å få i gang krisesenter her i byen, var også aktivt med i Mental helse både på lokal- og fylkesplan. Dessuten ble det også tid til fornøyelser da jeg følte tiden moden for det.

Og bare for å nevnt det, jeg henger fortsatt sammen!

Utbrenthet er bare tull. Det er en motegreie. Kall det en livsstilssykdom. Det er altfor mange som blir "utbrent" for tiden etter min mening. Hvis du er lei av jobben, synes du tjener for lite, ikke kommer overens med sjefen og er generelt utilpass, er det en grei paraplybetegnelse å si at en er utbrent (etter å ha konferert med lege). Jeg er IKKE imponert. Hva gjorde folk (kvinner - uten å antyde at det er de som blir mest utbrent) før om åra? De hadde massevis av unger, var i fjøset grytidlig om morgenen, ut på jordet, hjem og lage mat, vaske klær, holde styr på en hel haug med unger. Har hørt mange historier om utrolig hardship. Enda har man ikke hørt mye om "utbrenthet" fra den tiden. Hvis man bare møter den minste motstand nå om dagen kan man kalle seg "utbrent" og få masse sykepenger og ferie.

Det er et motebegrep som er konstruert og som altfor mange misbruker. Se på Belladonna her. Et glimrende eksempel. Ser ut som hun har hatt hendene fulle (og mer enn det) i mange år. Enda er hun ikke "utbrent".

Nå er det sikkert en og annen som faktisk er fysisk utbrent, men ALTFOR mange misbruker begrepet (også leger).

Helt enig med svensken! Og honnør til Belladonna!

[aline]

Jeg tror det er viktig å ta hverandre på alvor og innse at vi er ikke like, og at vi ikke kan regne med at vi reagerer likt på alt. Og prøve å ikke dømme andre ut ifra hvordan vi takler livets opp og nedturer.

Det tror jeg er det viktigste jeg har lest i denne tråden!

vi er ikke like!

vi reagerer ikke likt, selv om vi er plassert i samme situasjon!

Det som funker for en, funker ikke nødvendigvis for en annen!

mulig skriver leger for lett ut sykemeldinger.

mulig folk blir uføretrygdet for svada.

mulig folk faker mer en før.

jeg opplever at selv om vi har det bedre en før i tiden (når kvinner hadde fem barn og jobbet i fjøset fra tidlig morgen til sent på kveld ), så er et også mer stress!

og stress kan føre til sykdommer!

vi har ett annet levesett idag en vi hadde den tiden da kvinner var hjemmeværende og jobbet i fjøset, ergo har vi også andre problemer og andre plager.

er de mindre sanne av den grunn?

Jeg har selv ikke opplevd å være utbrent, heldigvis!

men jeg har jobbet/jobber sammen med folk som er på vei dit. som stresser så mye for å nå dagens forventninger at de blir syke mer og mer, reelle sykdommer altså! betennelse i armer og skuldre, vedvarende muskelsmerter og hodepiner, kvalme og svimmelhet. Når de sjekker for sykdommer, så er det ikke andre årsaker til plagene en stress!

er det utenkelig at kroppe til slutt sier stopp?

jeg synes ikke det.

jeg tror fullt ut på at utbrenthet er reellt i aller høyste grad!

selv om jeg også ser de som bruker det, men det vil alltid være folk som missbruker både systemer, leger og sykdommer som ikke "synes".

[Gjest Anonymous]

vi har ett annet levesett idag en vi hadde den tiden da kvinner var hjemmeværende og jobbet i fjøset, ergo har vi også andre problemer og andre plager.

Så det er kvinnene som ikke takler den nye verden? Mennene har jo jobbet hele tiden, men kanskje litt mindre nå enn før..

Utbrenthet og folkesykdommen depresjon-light kommer nok av at det er et avvik mellom målene folk setter seg, og de faktiske evnene de har. Man kjenner rett og slett ikke seg selv godt nok. I en verden hvor suksess og det perfekte er like store idealer som før, er det stadig flere som faktisk tror de kan fylle disse idealene, og bukker under på veien.

Ubrenthet kommer av at man ikke lytter til seg selv og kroppen sin. Man glemmer å ta vare på seg selv. Men dette er ikke samfunnets skyld eller tiden vil lever i. Man har fortsått full råderett over sitt eget liv, og du kan selv si at nok er nok.

[aline]

nei, det er ikke bare kvinner, jeg hang meg bare litt opp i den sammenligningen med kvinner med mange barn og fjøs og passe.

forøvrig er faktisk størst prosent av de jeg kjenner som enten er utbrent eller på vei dit, menn.

og det er ikke fordi de jobber mindre en før, men fordi arbeidsdagen har endret seg.

men selvsagt tror jeg også at ting som dårlig ledelse, dårlig sjef eller andre slike ting kan påvirke og gjøre at man klapper sammen tidligere en om alt hadde vært på plass.

det er vel forøvrig ikke alle som kan si "nok er nok" og bestemme helt selv hva de vil finne seg i.

ikke alle klarer seg uten en jobb, ikke alle får seg jobb raskt nok dersom de ikke finner seg i de tingene som ikke funker på dagens arbeidsplass og føler ihvertfall at det å ikke finne seg i, faktisk ikke er ett reellt spørsmål!

jeg ser det veldig her jeg jobber, det er flere godt voksne mennesker, som pga arbeidssituasjonen her BURDE byttet jobb, men arbeidsmarkedet er ikke på topp akkurat, det ER ikke bare bare å slutte å skaffe seg ny jobb når man har alle de faste utgiftene som er der uansett om man har jobb eller ikke, mange er godt voksne og kanskje ikke de mest ettertraktede, og heller ikke vi yngre tør bestandig ta risikoen å sitte uten jobb fordi det ble for mye stress og utrivsel på jobben.

det er flott at livet er enkelt for folk, men det er ikke en selvfølge at alt bare er enkle valg for alle, dessverre.

[aline]

jeg ser flere steder at det blir kuttet ned på stillinger, folk blir omplasser til nye stillinger uten at de blir erstattet.

hos oss var vi for ett år siden fire medarbeidere i en del av avdelingen, ingen av dem satt å lakket negler og hadde tid til overs. to av dem ble "omorganisert" til nye stillinger (fordi det ble sett ett behov for de nye stillingene og disse to søkte på dem), ingen av dem ble erstattet i de gamle stillingene.

det vil si at pr idag, sitter to stykker å gjør samme jobben som fire var fullt opptatt med i fjor! det vil si mer overtid og ikke tid til å få gjort jobben like grundig og skikkelig som før, som igjen gjør at det ikke blir like bra produkt, som igjen gir klager og etterarbeid.

føler vel ikke at det er et eneste stedet slikt skjer.

[Krølltoppen]

Er enig i at utbrenthet er blitt en sekkebetegnelse for alt fra at man ikke til trives til stressrelaterte sykdommer.

Men de aller fleste som får diagnosen utbrent har også tydelige fysiske problemer som f.eks. nakke- og skulderproblemer, høyt blodtrykk, kronisk mavekatarrer osv. osv.

Synes det derfor blir veldig lettvint å si at folk bare skal ta seg sammen hvis de blir utbrente.

Har vært utbrent selv jeg, eller utladet som jeg liker å kalle det, og hadde ikke jeg fått hjelp så hadde jeg nok vært det ennå.

Jeg er usikker på hvor mye man skal skylde på andre for utbrentheten sin. Tror veldig mange av oss har hatt problemer med å sette egne grenser og si nei til ting vi burde. I tillegg er mange av oss veldig ansvarsfulle og tar jobben når andre ikke rekker det. Noen av oss tar også kanskje ting litt for alvorlig og bekymrer oss masse. Dette gjelder både på jobben og i privatlivet!

[Nelle]

Livskvaliteten til en som har familie er bedre, mens den er dårligere hos en som er singel og såkaldt "fri og frank".

Ærlig talt!!! Dette er den tåpeligste generaliseringen jeg noen gang har hørt. Lykke og livskvalitet er da ikke avhengig av om man har barn/familie eller ikke!