Hvorfor vil du ikke ha barn?

[AnonymBruker]

Flere grunner, blant annet:

Jeg liker ikke barn, har nesten aldri møtt barn jeg liksom klarer å slappe av rundt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg, hvor det er greit å sette grenser, osv. Babyer og smårollinger takler jeg ikke. Blir for mye bråk og gråt, og jeg takler ikke tanken på småbarnstiden.

Alle på morssiden min (de siste tre generasjonene) har psykiske sykdommer - depresjon, bipolaritet, scizofreni.. Nesten alle er uføre: mamma + søsknene hennes, og flere av søskenbarna mine. Pluss søstrene mine. Barnevernet har vært innblandet i forrige generasjon og i min generasjon. 

Jeg har strevd med depresjoner siden barndommen. Er bipolar, og må gå på medisiner livet ut (i følge psykiater) for å håndtere hverdagen. Men jeg nekter å "bli som" familien min. Jeg skal ikke gi opp, har snart en mastergrad og håper å finne en jobb jeg kan håndtere.  Jeg har nok med meg selv.

Flere i familien har hatt kreft. Begge bestemødrene mine døde av kreft. Begge foreldrene mine har hatt kreft. Ene fetteren har kreft nå. Så vi er kanskje litt ekstra utsatt?

Så det er jo nokså åpenbart at jeg IKKE ønsker å videreføre disse genene som nesten med sikkerhet kommer til å slå ut. Orker ikke tanken på at et eventuelt barn skal slite med depresjoner eller andre ting, slik som meg. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er mentalt sterk nok til å være til stede for et lite menneske som er helt avhengig av meg. Mamma var for psykisk syk til å være der for meg og søstrene sine. Kjærligheten hennes var det ingen mangel på, men hun var rett og slett for syk til å kunne følge oss opp. Jeg tror jeg ville blitt litt lik som mamma. 

Ikke minst: ønsker ikke å sette et barn til verden, i en så usikker fremtid. Overpopulasjon er en av de største grunnene til at ting går til helvete.

Jeg klarer heller ikke se for meg  å "ha plass til" barn i livet mitt. Jeg trenger ikke barn for å føle at livet mitt er fullkomment. Ikke samboeren min heller.

Det eneste jeg er redd for hvis jeg ikke får barn, er å ende opp helt alene når jeg er gammel. Jeg har inntrykk av at dette er en av hovedgrunnene til at mange får barn. Men hvis jeg ender opp slik, må jeg bare finne andre måter å fylle hverdagen. Får holde meg sprek så jeg slipper å sitte innestengt på et gamlehjem.

Vil heller bruke tiden og kreftene mine på kjæresten min, venner og familie. Ønsker å reise rundt i verden. Jeg er dessuten mer enn fornøyd med å ha kjæledyr som "barna" mine. Har lyst å hjelpe mennesker på en eller annen måte, og jeg tenker at hvis jeg plutselig får en trang til å ha et barn i hjemmet, kunne jeg hatt et avlastningshjem for ungdom som sliter. Jeg vet ikke om jeg er frisk nok til å kunne takle det heller, men kanskje.

Anonymkode: 030a0...11c

[AnonymBruker]

Har aldri egentlig tenkt tanken på å få barn. Og valgte et yrke som ikke kan kombineres med å ha barn, spesielt ikke når min mann har samme yrke.

Anonymkode: 223d2...67b

[LadyGrey]

For min del handler det om at lysten og ønsket aldri har eksistert. Jeg er er person som har det best når det er stilt og rolig rundt meg. At jeg gå tur og gjøre det jeg vil når jeg føler for det. Hadde aldri takla stresset med å få opp ungen om morgenen, kle på, få i mat, kjøre i barnehage og alt det der. Barnebursdager og fritidsaktiviteter.. Blir svett bare av tanken. 

Har mer enn nok med meg selv. Og er heldig som har en samboer som heller ikke skal ha barn 👍🏻

[AnonymBruker]

Jeg ville ha barn til en venninne fikk et multihandicappet barn. Det fjernet absolutt alle spor av lyst. 

Anonymkode: e7d2c...bcd

[AnonymBruker]

1. Orker ikke tanken på svangerskap. Tror jeg ville opplevd det som en stor krise om jeg plutselig blir gravid! Kjenner ingen damer faktisk som har klaget, men når man leser her inne får man skrekken. Musklene revner, kroppen blir stygg, mannen blir utro fordi du blir uattraktiv. Ligge og være kvalm flere mnd. Våkenetter!! 

2. Gener. Ble mobbet, muligens lett offer pga asperger. Kommer garantert fra pappa og de fleste i hans slekt sliter. Har to eldre halvsøsken på hans side og det har virkelig ikke gått bra med de. Jeg vil ikke sette et liv til verden som mest sannsnylig bare kommer til å dreie seg om depresjoner, ny runde med mobbing (ja jeg kommer til å klandre meg selv dersom mitt barn blir mobbet og føle på at jeg har dårlige gener). Må være fryktelig tøft for en mor å se at sitt barn er uønsket av de andre. Både jeg og min bror fra same far opplevde det. Mamma fikk to barn med en ny mann noen år etter og de har det gått helt fint på både skole og sosialt.

3. Overbefolket klode. Ja, jeg er redd for overbefolkning. Jeg vet egentlig om det er det eller om innbyggertall bare er skjevt fordelt, men jeg føler vi er for mange mennesker på jorden og med det forbruket vi har fått så blir det ikke igjen nok til folk tilslutt. Og mennesker har ikke gjort annet en å ødelegge planeten for sitt eget ego, tenker ikke på sine etterkommere og naturen. ALLE, isåfall nåtidens generasjon tror de er unicorns og skal bli kjendiser og beuandres av hele verden. De vanlige kjedelige drittjobbene er det selvfølgelig ingen som vil ha.

4. Det er ingen mening med livet. Virker som du alltid skal lære det motsatte av hva du tror på hele tiden, så hvorfor gi noen livet egentlig?

5. Ansvar!! Den dagen kommer der barna skal ta egne valg, og ut fra hvordan jeg har opplevd min mor må det være grusomt dersom barnet tar valg der foreldre kanskje risikerer å nesten ikke se noe til barnet sitt igjen. Hvis barnet finner seg kjæreste i annet land for eksempel...? 

Anonymkode: bc3ad...9a3

[Krepsekvinnen]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville ha barn til en venninne fikk et multihandicappet barn. Det fjernet absolutt alle spor av lyst. 

Anonymkode: e7d2c...bcd

Jeg har flere venninner som har fått barn med spesielle behov. ADHD, autisme. 

Krever mye og gir bekymring

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Krepsekvinnen skrev:

Jeg har flere venninner som har fått barn med spesielle behov. ADHD, autisme. 

Krever mye og gir bekymring

Er autisme den nye evolusjonen?  Virker som fler og fler får barn med dette nå? Er det noe med vår moderne levemåte?

Anonymkode: bc3ad...9a3

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har barn. Men dette er virkelig en av de tingene jeg hater med det. Mas og press og styr. Småbarnsperioden var en ting men alt dette akrivitetsmaset tar knekken på meg. Vinterferie høstferie sommerferie. Vi må gjøre noe! Idrett og andre fritidsaktivitet betyr kjøring og mas. Dugnader og press om å være med i alle slags styrer og ditt og datt. Det eneste som skjer i møtene er å planlegge ting som kommer til å ta enda mer tid. Og koste enda mer penger. 

Anonymkode: acb44...b49

Dette var SÅ deilig å lese! Hilsen en ellers veldig lykkelig mamma ☺️

Anonymkode: 7a191...a86

[AnonymBruker]

Fordi jeg vil ha livet mitt selv, vil bruke tid på mine hobbyer og interesser, har ikke lyst å måtte ta vare på noen andre hele tiden. Jeg liker barn, de er søte og morsomme, men jeg blir fort lei og sliten om jeg besøker noen som har barn, jeg liker å ha det stille og rolig rundt meg. Jeg liker å være alene. Graviditet og fødsel er også noe som høres helt grusomt ut for meg, smerte, bekkenløsning, endringer i kroppen, hengepupper etter amming, utvidet "der nede" osv. Det er dyrt å ha barn, og mye oppfølging. Men hovedgrunnen er sikkert at jeg bare ikke har det dype ønsket om å få barn som en del andre har.

Anonymkode: 54def...bf8

[AnonymBruker]

Hovedgrunnen er at jeg har en kronisk sykdom, og jeg vil aldri kunne gi nok av meg selv til å være en god mor. 

Anonymkode: c2913...a13

[Gjest Lily_88]

29 minutter siden, AnonymBruker said:

Er autisme den nye evolusjonen?  Virker som fler og fler får barn med dette nå? Er det noe med vår moderne levemåte?

Anonymkode: bc3ad...9a3

Hvorfor tror du at det ikke var "like mange" før?

[Anonymburker]

Jeg ser at jeg svartmalte veldig i mitt første innlegg utifra dagshumøret, så her må det kompenseres og nyanseres litt.

Alt det fornuftige i meg sier at det ikke er verdt det å få barn; det økonomiske, stressmomentet og tida man legger i det.

Men det er langtifra slik at jeg misliker barn. Jeg liker jo egentlig mange barn.

Når jeg ser barn løpe i armene til sine foreldre i gledesrus, når de tilbringer kvalitetstid sammen og ler og har det gøy eller når foreldrene legger barnet sitt og de sier at de er glad i hverandre, kan jeg føle på et stikk av misunnelse. Som i "skal ikke jeg få oppleve noe slikt"?.

Greia er nok at jeg ikke helt sikkert vet om jeg vil ha barn eller ikke.

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har barn. Men dette er virkelig en av de tingene jeg hater med det. Mas og press og styr. Småbarnsperioden var en ting men alt dette akrivitetsmaset tar knekken på meg. Vinterferie høstferie sommerferie. Vi må gjøre noe! Idrett og andre fritidsaktivitet betyr kjøring og mas. Dugnader og press om å være med i alle slags styrer og ditt og datt. Det eneste som skjer i møtene er å planlegge ting som kommer til å ta enda mer tid. Og koste enda mer penger. 

Anonymkode: acb44...b49

Heisann:). Dette må jeg svare på. Jeg er mamma til 4 barn. Jeg er ikke etninsk norsk og har en annen kultur. Mine barn må ikke legge seg tidlig i fridagene. Da kan t.o.m småbarna være oppe til 23/24.00. De sover bare ut neste dag. Ikke alle barna er med på aktiviteter. Bare de 2 som vil. De andre går ut å leker når de vil. De må ikke på liv og død være med. Ellers blir barna med på all besøk. Vi har for det meste venne og familiesamlinger med barna. Noen personer til eller fra middagen gjør ikke no. Alt går i en flyt lissom. Stresser ikke. Tar det med ro. T.o.m i våres bryllupp er barna alltid invitert med. Men hvis jeg hadde levd som en typisk norsk barnefamilie hadde jeg gått i veggen. 

Anonymkode: a5067...54c

[AnonymBruker]

Koselig å lese at mange har samme holdning som meg selv når det gjelder barn.. Enig i de fleste av postene. Jeg tror jeg kan bli en bra tante kan hjelpe en stakkars sliten forelder med avlastning og så kan jeg levere barnet tilbake før jeg blir for sliten og det går ut over barnet.

Tenker mye på klimaendring, om jeg hadde fått barn vil det vokse opp i en verden der menneskeheten kommer til å ture forbi alle deadlines på løpende bånd, for vi kommer jo ikke til å klare å fikse noe globalt.. Jeg klarer ikke å se vekk, å ikke tenke på det, og det er jo sånne personlighetstrekk som gjerne går i arv tror ikke barnet mitt hadde vokst opp til å bli et lykkelig menneske. 

Anonymkode: bfaaa...bb3

[Aragorn ll Elessar]

Trenger jeg noen grunn ?

Jeg vil ikke ha barn det er den eneste grunnen.

[Gjest loveli]

Jeg er redd for å få et barn som føler livet ikke er verdt å leve og som hver dag tenker at det bare må holde ut til det dør.

Psykisk sykdom er ufattelig slitsomt. Og når jeg ikke føler at livet er verdt å leve, hvorfor i ville h skulle jeg ønske å sette enda et liv ut i livet?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid "visst" at jeg ikke ville ha barn. Så aldri for meg å være mor da jeg var liten eller da jeg ble eldre. Den største grunnen er at det ikke appellerer til meg. Jeg synes barn er herlige det er ikke det. Jeg trenger mye alenetid og blir sliten bare av tanken på all den ekstra energien og overskuddet et barn krever. Tenker også på alle i familien som har slitt med depresjon og alle jeg kjenner som sliter med depresjon og angst. Og det er mange. Og da tenker jeg at jeg ikke har lyst til å spille russisk rullett med å bringe et barn inn i en verden jeg synes bare setter høyere og høyere krav til oss. Jeg er ganske sikker på at jeg ville vært en god mor, men det hjelper ikke når samfunnet rundt har blitt som det har blitt. 

Anonymkode: 57eda...c2e

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet med barn, alt fra de små på skolen til ungdommene. Jeg trodde det skulle bli koselig og fint og at jeg skulle bidra med noe positivt i oppveksten deres.

Så feil kan man ta. Utakknemlighet, ukvemsord, voldsbruk er noe av det jeg har opplevd. Oppturene har vært i mindretall. Jeg har sett lærere mistet totalt gnisten, bli deprimerte og sykemeldte pga jobben. 

Barn er så bortskjemte i dag at det er sprøtt. Foreldre syr puter under armene deres, og barna styrer hjemmet istedet for foreldrene.

Nei, jeg skal ikke ha barn fordi jeg vil ikke ha adferdsproblemer, utakknemlighet og en enorm pengebruk på nye mennesker, når vi allerede har så mange i verden. Tror heller ikke verden i tida fremover blir et fint sted å leve.

Anonymkode: a058d...8d1

[AnonymBruker]

Fordi for meg ville livet med barn vært det motsatte av å ha livskvalitet. Jeg ville mistet alt som for meg gjør livet verdt å leve/holde ut om jeg ble tvunget til å være mor. Hva som regnes som livskvalitet er jo fullstendig individuelt, og det er selvfølgelig helt greit.  Å velge å reprodusere seg er jo uansett basert på lyst og ønsker.

Jo eldre jeg blir, jo sikrere blir jeg på at valget mitt er riktig - for meg. Jeg har ro i sjela og masse tid til å gjøre nøyaktig det jeg har lyst til, når jeg har lyst.

Anonymkode: b5887...1cf

[AnonymBruker]

Psykisk sykdom, narkotikamisbruk og alkoholisme ligger i familien, både på mor og far sin side, og disse tingene er dessverre svært arvelig. For det første er ikke det gener jeg vil videreføre. For det andre er det dessuten ingen garanti for å få et friskt barn. Man må ikke ha arvelige ting i familien for å få et barn med lidelser, og det er slettes ikke alt som kan sjekkes før fødsel, og jeg vil rett og slett ikke bruke 18+ år på å nærmest konstant måtte passe på et sykt barn. 

Anonymkode: c8193...7e1