Panikkanfall/Angstanfall foran psykologen!

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som å høre meg selv. Synes det vanskeligste med panikkanfall, er at de kan oppstå hvor som helst, når som helst, og foran hvem helst. Det skremmer meg mye mer enn selve anfallet. Fordi jeg vet at anfallet dreper meg ikke og jeg er heller ikke gal. Selv om at hjertet har gått i tusen så har jeg aldri tenkt "Gud nå dør jeg!", aldri tenkt eller følt det slik under panikkanfall. Det jeg får panikk over, er at jeg mister kontrollen og jeg kan ikke bare slå det av på sekundet. 

ts

Anonymkode: 4d6c4...0e1

Skrekkscenario det der. Har sjelden anfall, og har bare skjedd en gang forran noen, men fikk til gjengjeld beskjed om å ta meg sammen og ikke være i veien for vedkommende som hadde mye å gjøre...   Det var en temmelig usympatisk bekjent. 

Anonymkode: 00ab4...b16

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg «stusser» litt over ordbruken her (jeg har slitt mye med angst selv og skjønner jo hva du mener, men likevel):

Hva er det som er så mørkt og svart med angstanfall - og hvorfor er dette helt katastrofe?

La oss si at du mister kontrollen, får skikkelig panikkangst og psykologen ser det. Hva er det som skjer etterpå som er helt katastrofe?

Hvordan er det du tenker at du skal miste enda mer kontroll? Og kontroll på hva da egentlig? 

Anonymkode: 9d6ac...bb6

Det er mørkt og svart, fordi det er den syke delen av meg. Jeg skjuler alt som har med min psykiske problemer å gjøre. Jeg gråter aldri foran noen og jeg forteller ingen at jeg gråter. Jeg kan gå igjennom en vanskelig periode, uten å fortelle f.eks mamma om det. Når jeg snakker med henne så er jeg "normal". Slik har jeg alltid vært, alltid skjult alt som har med meg selv å gjøre. Utad så ser jeg frisk ut. Jeg er ingen solstråle lengre, det har jeg ikke energi til, men jeg er ikke typisk negativ-surmuler og deppa person utad. Et angstanfall føles for meg, et bevis på at alt ikke er så bra, at hun fikk se bak masken jeg prøver å holde fast i. Og jeg viser følelser, noe jeg prøver så hardt å ikke gjøre. Fordi jeg liker ikke å vise følelser. Så for meg så var det katastrofe å vise følelser og jeg mistet kontrollen over meg selv og mine følelser. 
Å miste enda mer kontroll er å ha et enda større anfall som varer enda lengre enn denne gjorde. At jeg skal miste så mye kontroll at jeg klarer ikke å hente meg inn etterpå. 

Ts

Anonymkode: 4d6c4...0e1

[AnonymBruker]

Følelser er ikke farlige, men det virker som at du trenger hjelp til å regulere dem.. 

Stoler du nok på psykologen din til å vise det du har skrevet her? Det virker som at du trenger hjelp til å bryte ned barrierene og tørre/klare å kjenne på følelsene dine..?

Anonymkode: 97450...97b