Panikkanfall/Angstanfall foran psykologen!

[AnonymBruker]

Fikk et panikkanfall/angstanfall hos psykologen i dag, og jeg skjemmes! Aldri hatt et angstanfall foran noen før, aldri. Ikke en gang familie.
Gruer meg til neste time på Mandag, vil helst avlyse! 

For meg så er mine anfall private, tror ikke jeg en gang har nevnt at sliter med angstanfall eller panikkanfall eller hva det nå heter. Nevnte det til min første behandler, men hun skremte meg sånn. Sa at hun ønsket å se det selv, ville snakke om det, få detaljer om hva jeg tenker og føler under et anfall. Gravde skikkelig og ble nesten sint da jeg ikke klarte å snakke om det. Så etter henne så holdt jeg kjeft og har ikke nevnt det til mine 4 andre behandlere. Men i dag skjedde det, foran psykologen. Føler meg så patetisk og svak! Anfallene i seg selv er jo skumle og ubehagelige, men det verste er følelsen av mangelen på kontroll. Og det å miste kontroll foran et annet menneske er katastrofe! 
Hvor vanlig er det egentlig å gjøre noe sånt foran psykologen?! Har du opplevd det samme?

Anonymkode: 4d6c4...0e1

[AnonymBruker]

Hva ellers går du til psykolog for? Er jo derfor du er der..Kan ikke tenke meg en bedre plass å få anfall. Det er ikke personlig, det er en tilstand. Bør folk som har epilepsi også skjemmes? 

Anonymkode: b9666...49c

[AnonymBruker]

Det er en grunn til at den første psykologen gravde og spurte, og det er fordi at slike tanker som du har gjør sykdommen verre. Om psykologen vet hvordan du tenker, så kan han eller hun vite hva de skal si for å nå inn til deg. For det å sitte igjen med en følelse av at en er patetisk, fordi en har hatt en anfall av en sykdom en ikke kan noe for, er en typisk tankegang for noen med angst.

Ja, jeg har hatt anfall foran psykologen. Det er jeg glad for. Da fikk jeg oppleve at han ledet meg gjennom det, slik det "skal" gjøres, og ikke bare snakket om "hvis, om og når". Det var gull verdt.

Jeg føler ikke at jeg kan si noe annet enn at jeg råder deg til å fortelle om angsten. Hvordan ellers skal du bli kvitt den? 

Anonymkode: 54fc5...914

[Rumle]

Forstår veldig godt at det føles ubehagelig, men du må prøve å ikke tenke sånn. Bare vær helt ærlig å si det du føler nå, det er super info for psykologen og dere kan snakke sammen om det og finne teknikker og måter du kan håndtere det bedre på

Jeg har hatt angstanfall og hyperventilert og sagt de merkeligste ting - men, det gikk helt greit altså, de tåler det

 

Endret 28. februar 2019 av Rumle

[AnonymBruker]

Det er en psykolog: vedkommende har endatil taushetsplikt og du slapp være alene når du hadde panikkanfall. Jeg har virkelig ikke fantasi til å tenke meg et GREIERE sted å ha panikkanfall.

Anonymkode: 1bb09...31e

[AnonymBruker]

Jeg har den typen anfall der jeg begynner og skjelve og jeg begynner å hakke tenner kraftig, uten at jeg fryser eller noe. Dette har skjedd flere ganger foran min behandler. Jeg er ikke flau over det. 

 

Anonymkode: 5d51f...e62

[Anoia]

Tror ikke det er uvanlig at det å snakke om vanskelige ting kan trigge angstanfall.
Det var sikkert en jævlig og ydmykende opplevelse, men en profesjonell psykolog har sett sånt før og ser garantert ikke ned på deg.
Jobben til vedkommende er å hjelpe deg, og det kan være nyttig at h*n ser hvordan anfallene dine arter seg mtp videre behandling.

Selv har jeg ikke opplevd angstanfall, men har flere ganger brutt fullstendig sammen foran behandlere, med null kontroll over pust og stemme og hva som ramler ut av munnen min. Flaut og ydmykende, men til syvende og sist var det godt at de fikk se hva problemene mine gjorde med meg.

[AnonymBruker]

Tenker det er viktig at du forteller det du skriver her til psykologen. At du skjemmes osv. Da kan vedkommende hjelpe deg bedre

Anonymkode: 8fdef...cdb

[AnonymBruker]

Takk for gode svar. Vet at dette burde være en god ting. Det åpner på en måte en dør, slik at jeg kan slippe psykologen helt inn. For nå har hun jo sett det mørkeste og styggeste som er inni meg. 

Men er så redd for at det skal skje igjen! Om det skjer neste gang, vil hun da tenke at jeg gjør det med vilje? At jeg er helt ute å kjører og trenger innleggelse? At jeg lyver når jeg sier det går bra hjemme? Kommer det til å bli verre neste gang? Vil jeg miste enda mer kontroll?

Anonymkode: 4d6c4...0e1

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva ellers går du til psykolog for? Er jo derfor du er der..Kan ikke tenke meg en bedre plass å få anfall. Det er ikke personlig, det er en tilstand. Bør folk som har epilepsi også skjemmes? 

Anonymkode: b9666...49c

Det blir noe ganske annet med epilepsi. For det første så er epileptikere ikke bevisst anfallene og vet ikke at de har hatt et før etterpå. Flaut å vite at man har ligget der til spott og spe, og kanskje tisset seg ut også, men likevel ikke det samme når noe har skjedd med deg som du ikke vet før etterpå. Under angstanfall er man jo bevisst men vet at man har mistet kontroll. Man vet hva som skjer, vet at man ikke har kontroll, vet at man skjemmes ut og denne viten bidrar ofte til å gjøre anfallet verre. Det er veldig mer skambelagt med angstanfall som viser verden at du er temmelig nevrotisk kontra å ha en nevrologisk sykdom som epilepsi. 

Anonymkode: 00ab4...b16

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er en psykolog: vedkommende har endatil taushetsplikt og du slapp være alene når du hadde panikkanfall. Jeg har virkelig ikke fantasi til å tenke meg et GREIERE sted å ha panikkanfall.

Anonymkode: 1bb09...31e

Hjemme alene er nok det beste stedet altså.. 

Anonymkode: 00ab4...b16

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hjemme alene er nok det beste stedet altså.. 

Anonymkode: 00ab4...b16

Du syntes vel kanskje det. Personlig er det verste jeg vet om, de episodene der jeg har høy angst alene. Jeg føler meg så hjelpesløs og klarer ikke regulere meg selv helt enda. Hos psykologen min får jeg jo støtte og han roer meg ned. Jeg føler meg ikke alene og uten fotfeste...

Anonymkode: d19e4...97b

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hjemme alene er nok det beste stedet altså.. 

Anonymkode: 00ab4...b16

Det er det for meg også. Dette er på måte min lille hemmelighet, ingen nær meg vet om det, familien vet ikke om det. Bare det å gråte foran et annet menneske er vanskelig, selv familie og vi er liksom så nære som du får det. Bortsett fra at jeg skjuler mine psykiske problemer. 

Jeg gruer meg sånn til Mandag at jeg spyr! Hva om det skjer igjen?! Føler det er enda verre å få et panikkanfall to ganger på rad!! En gang kan vell skje den beste, men to?! 

TS

Anonymkode: 4d6c4...0e1

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hjemme alene er nok det beste stedet altså.. 

Anonymkode: 00ab4...b16

Oh yes: kjempekos å være alene når man ikke får puste og tror man kommer til å dø. 

Anonymkode: 1bb09...31e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oh yes: kjempekos å være alene når man ikke får puste og tror man kommer til å dø. 

Anonymkode: 1bb09...31e

Nå er vi alle forskjellige da. Jeg er glad i mitt eget selskap, liker å være alene og er tryggest da. Det siste ønskelige vil være å ha noen der under et angstanfall. Jeg liker ikke vise svakheter ovenfor andre og er heller ikke redd for døden. Har aldri trodd jeg kommer til å dø av et anfall. 

Anonymkode: 00ab4...b16

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er det for meg også. Dette er på måte min lille hemmelighet, ingen nær meg vet om det, familien vet ikke om det. Bare det å gråte foran et annet menneske er vanskelig, selv familie og vi er liksom så nære som du får det. Bortsett fra at jeg skjuler mine psykiske problemer. 

Jeg gruer meg sånn til Mandag at jeg spyr! Hva om det skjer igjen?! Føler det er enda verre å få et panikkanfall to ganger på rad!! En gang kan vell skje den beste, men to?! 

TS

Anonymkode: 4d6c4...0e1

Beroligende pille kan løse problemet.  

Anonymkode: 00ab4...b16

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er vi alle forskjellige da. Jeg er glad i mitt eget selskap, liker å være alene og er tryggest da. Det siste ønskelige vil være å ha noen der under et angstanfall. Jeg liker ikke vise svakheter ovenfor andre og er heller ikke redd for døden. Har aldri trodd jeg kommer til å dø av et anfall. 

Anonymkode: 00ab4...b16

Som å høre meg selv. Synes det vanskeligste med panikkanfall, er at de kan oppstå hvor som helst, når som helst, og foran hvem helst. Det skremmer meg mye mer enn selve anfallet. Fordi jeg vet at anfallet dreper meg ikke og jeg er heller ikke gal. Selv om at hjertet har gått i tusen så har jeg aldri tenkt "Gud nå dør jeg!", aldri tenkt eller følt det slik under panikkanfall. Det jeg får panikk over, er at jeg mister kontrollen og jeg kan ikke bare slå det av på sekundet. 

ts

Anonymkode: 4d6c4...0e1

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fikk et panikkanfall/angstanfall hos psykologen i dag, og jeg skjemmes! Aldri hatt et angstanfall foran noen før, aldri. Ikke en gang familie.
Gruer meg til neste time på Mandag, vil helst avlyse! 

For meg så er mine anfall private, tror ikke jeg en gang har nevnt at sliter med angstanfall eller panikkanfall eller hva det nå heter. Nevnte det til min første behandler, men hun skremte meg sånn. Sa at hun ønsket å se det selv, ville snakke om det, få detaljer om hva jeg tenker og føler under et anfall. Gravde skikkelig og ble nesten sint da jeg ikke klarte å snakke om det. Så etter henne så holdt jeg kjeft og har ikke nevnt det til mine 4 andre behandlere. Men i dag skjedde det, foran psykologen. Føler meg så patetisk og svak! Anfallene i seg selv er jo skumle og ubehagelige, men det verste er følelsen av mangelen på kontroll. Og det å miste kontroll foran et annet menneske er katastrofe! 
Hvor vanlig er det egentlig å gjøre noe sånt foran psykologen?! Har du opplevd det samme?

Anonymkode: 4d6c4...0e1

Jeg fikk et panikkangst-anfall i gruppeterapi foran to behandlere og gruppe på 7 msk i dag, så det kunne vært værre😔

Anonymkode: 4c405...02b

[Gjest Raggy]

Vil du bli bedre så må du jobbe med det, det vil si fremkalle anfallene slik at du kan mestre dem. Så lenge du er redd disse anfallene vil du ikke bli kvitt dem så det er best å sette igang jobben så fort som mulig.Be om veiledning til hvordan du skal takle anfallene. Det er ikke så vanskelig som en skulle tro, det gjelder bare å starte å jobbe med dem for å lære seg hvordan det fungerer for deg.

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode svar. Vet at dette burde være en god ting. Det åpner på en måte en dør, slik at jeg kan slippe psykologen helt inn. For nå har hun jo sett det mørkeste og styggeste som er inni meg. 

Men er så redd for at det skal skje igjen! Om det skjer neste gang, vil hun da tenke at jeg gjør det med vilje? At jeg er helt ute å kjører og trenger innleggelse? At jeg lyver når jeg sier det går bra hjemme? Kommer det til å bli verre neste gang? Vil jeg miste enda mer kontroll?

Anonymkode: 4d6c4...0e1

Jeg «stusser» litt over ordbruken her (jeg har slitt mye med angst selv og skjønner jo hva du mener, men likevel):

Hva er det som er så mørkt og svart med angstanfall - og hvorfor er dette helt katastrofe?

La oss si at du mister kontrollen, får skikkelig panikkangst og psykologen ser det. Hva er det som skjer etterpå som er helt katastrofe?

Hvordan er det du tenker at du skal miste enda mer kontroll? Og kontroll på hva da egentlig? 

Anonymkode: 9d6ac...bb6