Noen som har mistet kontakt med barnet sitt?

[AnonymBruker]

Ts, hvor lenge har dette vart? 

Anonymkode: aa2cc...f80

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Har gjort det, men oppdaget at jeg var blokkert på telefonen. 

Anonymkode: c9ffb...4c2

Det finnes brev og postkasser. Går an å sende i posten. Bare husk å ikke være sint mens du skriver brevet.

Anonymkode: b7d21...f35

[AnonymBruker]

10 timer siden, BearMama skrev:

Tro meg. Det er ofte faktisk foreldrene som har skylden. At du var en skader fugl er noe helt annet. Men de jeg om som har kuttet kontakt med foreldrene sine har gjort det med god grunn mens foreldrene ikke innser hva de liksom gjorde galt.

Dette er så sant.

Om du som forelder ikke kan forstå hva som er galt eller hvorfor barna enten kutter kontakten eller holder den til et minimum med akkurat deg, forelderen eller foreldrene. Vel, da bør bjella ringe. For noe må du ha gjort som gjør at akkurat du, som egentlig er de nærmeste, blir behandlet som en ikke-person eller holdt på en god armlengdes avstand.

Hører flere som sier at det er barna som er sære og at det er barna som ikke vil være med dem, eller gir skyld til barnas partner osv. Da lurer jeg virkelig på hva foreldrene har gjort. For barna har nesten alltid jobb, familie og partner, venner osv. Så hva er det da med disse foreldrene som gjør til at kontakten er kuttet eller man har minst mulig å gjøre med dem?

Mye ligger vel egentlig i det at som jeg sa. Foreldrene forklarer dette med negative egenskaper hos egne barn og gir dem skylden. Tilbake sitter de og tilsynelatende forstår ingenting om hvorfor det har blitt sånn. Selvinnsikten og selvransakelsen eksisterer ikke.

Har til og med hørt om foreldre som tilbyr (mye) penger, (dyre) ferier og gaver og likevel blir avvist og fortsatt ikke klarer å forstå at det er åpenbart noe de har gjort for at det har blitt sånn.

Anonymkode: ff96a...cdd

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det kan også ligge psykisk sykdom e l hos ungdommen bak, som ikke er foreldrenes skyld. 

Anonymkode: d182f...4cf

Om en 18-20 åring er psykisk syk henger dette mye sammen med foreldrene.

Om de er årsak er ikke nødvendigvis alltid tilfelle, men at de overser, gir skylden for, latterliggjør eller nekter å hjelpe er nok ikke uvanlig.

Tenk å gå hjemme med psykisk sykdom i ungdomsårene, flytte, ordne opp i det og innse at foreldrene dine ikke løftet en finger for å hjelpe? Kanskje de tvert i mot bare skjøv deg lengre ned ved å la være å ta deg på alvor?

Anonymkode: ff96a...cdd

[Skriblerinna]

La henne være i fred, hvis du har noen som helst respekt for henne! Å kutte ut egne foreldre krever utrolig mye, og det er mest sannsynlig svært tungtveiende grunner for at man tar denne avgjørelsen. Mest sannsynlig har du vært en dårlig forelder og påført henne sår som hun sliter med i dag. Å treffe deg er som å rive opp såret hver eneste gang. Å høre fra deg når hun har gitt klar beskjed om at hun ikke ønsker det, er nytt overtramp. 

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har gjort det, men oppdaget at jeg var blokkert på telefonen. 

Anonymkode: c9ffb...4c2

Da låner du mobilen til noen andre. Husk å skrive "hilsen mamma" på slutten da, så hun vet hvem meldingen er fra.

Anonymkode: 54182...cb0

[Alvario]

Du sier du har god kontakt med resten av familien. Hvordan er kontakten hennes med dem?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Mariell77 skrev:

Du sier du har god kontakt med resten av familien. Hvordan er kontakten hennes med dem?

Varierende, noen har hun kontakt med, andre ikke. 

Anonymkode: c9ffb...4c2

[AnonymBruker]

Ja, jeg har mistet kontakten med min eldste sønn. Det er en lang og vond forhistorie. Jeg var svært ung da jeg traff hans far, og svært godtroende og naiv. Hans far var sykelig sjalu og kontrollerende, og jeg var temmelig nedbrutt da jeg forlot ham. Jeg og gutten fikk da noen rolige år i fred, for far rømte landet etter å ha rotet det veldig til for seg økonomisk. Dessverre kom far til Norge igjen da gutten ble 6 år, og da jeg traff en ny mann da gutten var 7 år kunne ikke hans far finne seg i det. Han startet omfattende trakassering av meg og min nye kjæreste, og skulle plutselig være superpappa, som lovet gutten gull og grønne skoger, og belønnet ham for å sette seg opp mot meg og min nye kjæreste. 

Vi trodde hele tiden at det skulle gå over, men det ble verre og verre. Da gutten ble 12 år valgte han å flytte til far, og jeg var utslitt. Tok ikke engang kampen, for jeg håpet på at det ville roe situasjonen ned. Det gjorde det også, men alle hadde rådet meg mot det, for de mente at far ville gjøre alt for å vende gutten mot meg. Som om han ikke klarte det utmerket mens gutten bodde med meg! Jeg hadde ingenting mer å tape, følte jeg, bare et håp om at det ville bli mer ro rundt min sønn når far "hadde vunnet". 

Jeg fikk rett i det heldigvis... men andre har også fått rett. 

Jeg forstår på en måte min sønn. I hans situasjon måtte han nesten velge. 

Jeg er ikke skyldløs. Jeg har hatt ambivalente følelser for mitt barn siden han så altfor villig gikk i farens tjeneste. Han var ennå et barn da, og jeg forsøker å se det som et naivt barns handlinger. Problemet mitt med det er at han ikke var et naivt barn, han var særdeles smart og skarp for alderen, og mange av handlingene var ikke naive, de var gjennomtenkte og utspekulerte. Drevet av en like intens sjalusi, eietrang og mangel på empati som fikk meg til å gå fra hans far. Dette er sider ved min sønn som skremte meg, og som fremdeles skremmer meg. Han har mange gode sider også, men de sidene ved ham skremte meg så mye at jeg ikke har klart å slappe helt av med ham siden. Det er en grunnleggende mangel på tillit mellom oss. Han føler nok fremdeles på at jeg valgte å bli med hans stefar, og at det var (for ham) tilsvarende som å velge ham bort. Jeg føler på hvor skremmende lik han er sin far, mannen som har gjort meg så mye vondt. 

På en måte tenker jeg faktisk at det er bra at vi ikke har kontakt en stund, for vi har en del å bearbeide begge to. Jeg håper og tror at når han blir mer voksen, og mer erfaren med livet, vil vi en gang kunne sette oss ned og snakke om alt som skjedde, og forhåpentligvis finne en bro over alt som føles sårt. Jeg tror imidlertid ikke det skjer før han står helt på egne ben (nå bor han fremdeles hos far), og selv har opplevd at livet ikke er svart eller hvitt. 

Anonymkode: aee3c...53d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Varierende, noen har hun kontakt med, andre ikke. 

Anonymkode: c9ffb...4c2

La meg gjette? Det er søsken og hun har ikke kontakt med deres «favoritt»...?

Anonymkode: ff96a...cdd

[AnonymBruker]

Jeg vet om to fsmilier hvor det i k k e er foreldrenes skyld.. Ene tilfellet er en datter som fant seg en psykooat.. 

Anonymkode: 16176...78c

[AnonymBruker]

Ikke skriv brev eller meld fra annens tlf! Det gjør det bare verre, tro meg! Jeg fikk en gang... «kjære deg..» osv. Ble helt kvalm, det gjorde at jeg trakk meg mer unna. Jeg har ikke et godt forhold til mine foreldre. Jeg er dog ikke helt ute av livet deres, møtes til «vanlige» tilstelninger. Det bunner i en far som ikke har vert tilstede, en stefar Med Pf, og ingen støtte eller omsorg fra mor- jeg ble overlatt til meg selv, selv ved alvorlig sykdom. Dette skjønner de ikke i dag. Unnskylder det med at slik var det før i tiden. 

Så du må prøve å leve videre, akseptere og respektere situasjonen. Kansje du en gang kan få et bedre forhold til henne på den måten. 

Anonymkode: 946d4...47c

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet kontakten med begge foreldrene mine. De er selvsagt ‘helt uskyldige’ opp i dette. At de aldri har sett meg, aldri sagt et positivt ord om meg til meg, lyver til meg, går bak ryggen min osv osv  har ikke noe med saken å gjøre 🙄

 

selvinnsikt er en fin ting.... 

Anonymkode: a01ac...484

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

La meg gjette? Det er søsken og hun har ikke kontakt med deres «favoritt»...?

Anonymkode: ff96a...cdd

Den forsto jeg ikke. Hun har kontalt med enkelte besteforeldre og tanter/onkler, andre ikke. Ulike årsaker til det (avstand osv). Noe kontakt med far og lillebror. 

Anonymkode: c9ffb...4c2

[AnonymBruker]

Jeg velger å tilbakeholde sympati for mor i dette tilfellet fordi vi ikke vet hvorfor datteren har kuttet kontakten. Datteren kan ha en veldig god grunn, mor har valgt å ikke dele grunnene til at datteren ikke vil ha kontakt og dermed kan jeg ikke ta hennes side. Det er veldig mange foreldre som er mye mer skadelig for barna sine enn de er bra, og jeg tror det er viktig å tenke på det. 

De aller, aller fleste som velger å kutte kontakten med foreldrene sine når de har muligheten til å leve selvstendig gjør det av en veldig god grunn. Hvis det skulle være så enkelt som at datteren gjør det av trass, vil hun nok snart snu. 

Anonymkode: 3ccc8...689

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om en 18-20 åring er psykisk syk henger dette mye sammen med foreldrene.

Om de er årsak er ikke nødvendigvis alltid tilfelle, men at de overser, gir skylden for, latterliggjør eller nekter å hjelpe er nok ikke uvanlig.

Anonymkode: ff96a...cdd

Erlig talt, det der er en gammel myte, på linje med at "kjøleskapsmødre" fører til autisme. Selvsagt kan en (ekstremt) dårlig oppvekst gi psykiske plager, men mange psykiske sykdommer kommer av helt andre ting, som gener. Å mase om at det alltid er foreldrenes feil, er ikke bare feil, men det er å legge stein til byrden for folk som allerede har det veldig vanskelig.

Anonymkode: ce1bf...481

[AnonymBruker]

Takk for mange svar. Det ligger mye bak her, alt fra mobbing til psykiatri. Grunnleggende sett forstår jeg det slik at jeg ikke har sagt de riktige tingene, ikke sett/forstått. Mange år gamle episoder/kommentarer tas fram og granskes på nytt. Alle forsøk på omsorg fra min side tolkes som kritikk osv, det har helt låst seg. Dette er nå 2-3 uker siden. 

Anonymkode: c9ffb...4c2

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for mange svar. Det ligger mye bak her, alt fra mobbing til psykiatri. Grunnleggende sett forstår jeg det slik at jeg ikke har sagt de riktige tingene, ikke sett/forstått. Mange år gamle episoder/kommentarer tas fram og granskes på nytt. Alle forsøk på omsorg fra min side tolkes som kritikk osv, det har helt låst seg. Dette er nå 2-3 uker siden. 

Anonymkode: c9ffb...4c2

Her bør du jo selv ta en gjennomgang av hva du faktisk burde sett, ikke sagt og gjort.

Jeg vet selv at min mor har mye hun har sagt og gjort som jeg fortsatt i en alder av 38 år synes er fullstendig uakseptabelt. Hun kunne også skylde på at «du er psykisk syk» om jeg konfronterte henne.

Du må jo huske på at disse mange år gamle episodene skjedde i en tid hvor hun var et barn/veldig ung, og ikke hadde samme mulighet til å si ifra. Nå gjør hun det.

Jeg lurer jo på hva det er hun reagerer kraftig på?

Om det er at hun ble mobbet men du ikke ante noen ting - vel, det er ikke så enkelt. Om det er at hun faktisk forsøkte å fortelle deg men ble avvist/at du bekreftet negative ting - ja da har hun grunn til å reagere. 

Det kan jo også hende at hun er helt å bærtur, men veldig ofte så er det jo en del sannhet i det og. Med mindre datteren din generlt er veldig umoden og ekstremt selvmedliden med lite forståelse for normal atferd. 

Anonymkode: 0cabb...822

[AnonymBruker]

Jeg gjorde noe lignende din datter i samme alder, men ikke nødvendigvis fordi jeg ble mobbet hele barndommen og ungdomstiden. Det ble rett og slett for mye for meg da jeg flyttet på hybel. Hele familien ringte til meg flere ganger daglig og ville snakke opp til 2-3 timer hver. Jeg hadde ikke tid til noen ting, verken til husarbeid, treffe venninner eller å gjøre hjemmelekser. Alt stresset meg, i og med at jeg også slet psykisk. Da jeg gav alle beskjed om at det ble for mye for meg og at jeg ikke ville snakke i telefonen hver uke, reagerte noen med sinne, spesielt min mor som mente at jeg var egoistisk og utakknemlig. Det var derfor jeg måtte avbryte kontakten med henne, fordi hun hadde lite respekt for meg og min tid. Hun ville heller ikke lytte da jeg fortalte om mine problemer, derfor han hun noe skyld, selv om alt naturligvis er min feil. Men hun fikk en sjanse til å forstå at jeg trengte tid alene, men det å kjefte på en 20-åring for at hun slår av mobiltelefonen sin en periode når hun har gitt beskjed på forhånd, det finner jeg idiotisk. Jeg fikk det bedre etter jeg avbrøt kontakten og angrer ikke den dag i dag.

Anonymkode: 74ea6...e6c

[AnonymBruker]

La henne være og tenk deg godt om om du kan ha noe skyld i dette. Mine foreldre eier ingen selvinnsikt og det er det vondeste av alt når man prøver å ta opp såre ting. 

Anonymkode: f6b84...d45