Når var din gullalder (skjønnhet, stil)

[AnonymBruker]

Vel så har du oss som fremdeles venter.. 

Anonymkode: 52429...85d

[Ginavn]

Den er nå!  

Gått ned i vekt, bruker sminke og har kjøpt noen penere klær og sko. Før var det bare joggesko, mens jeg nå har to pene par med sko, som et eksempel. Før - med mer vekt - brukte jeg sånne lange tank-tops, dette styrer jeg nå unna. Jeg bruker mer tid (men ikke alltid...) før jeg overveier å kjøpe noe. Brukte en del hettegensere før, mens jeg nå går for noe mer feminint. Jeg har funnet noen farger som passer meg, som et lite avbrekk fra kun svart (eller så svart basisplagg forblir etter noen runder i vaskemaskinen, ah, alle nyansene...), men det å fullstendig gå vekk fra svart skjer ikke. Føler meg ikke komfortabel om jeg ikke har noe svart. 

[chouette]

17-23-ish. Gikk litt opp og ned i vekt fra 23 til 25 og nå i slutten av tjueårene har de "fine linjene" meldt seg 👻

[Gjest Kendall]

I 20-årene (som er nå)

[AnonymBruker]

Nå, 41 år. Ingen tvil.

Anonymkode: 5e926...5b5

[T-Rex]

Jeg kar ikke kommet til den ennå, men den er rett rundt hjørnet, det er jeg sikker på.

[Gjest Tigress]

Eg vil seie at eg er der no, eg. 42 år, same storleik som i tenåra, men jo eldre eg blir medan eg held meg godt, desto betre ser eg ut i høve til dei rundt meg, veit de. Saman med betre økonomi og betre sjølvtillit ser eg nok betre ut no, jamfør dei som er like gamle som meg, enn for tjue år sidan.

[AnonymBruker]

Når jeg var ung(16-19) og nå når jeg er 45. I tiden med unger, jobb, skilsmisse, utdanning osv falt jeg av lasset og hadde mest fokus på at ting skulle være praktisk, lettvint og ikke ta lang tid. 

Anonymkode: fc26b...c20

[AnonymBruker]

I de sene tenårene og tidlige tyveårene på 90-tallet, jeg var helt moteriktig, for tiden, noe jeg aldri har vært siden, jeg hadde flott kropp og var ganske hot shit faktisk, noe som også har gått over... 

Anonymkode: 9de7c...857

[Stina234]

Gullalderen er hele tiden, Det handler om å finne trygghet i å være seg selv uansett alder.

[Zienna]

Jeg var sikkert på det vakreste før 40 år, men jeg følte meg på det flotteste og vakreste etter fylte 40.  Først da hadde jeg den selvsikkerheten som skulle til for å være trygg på meg selv i alle situasjoner. 

Nå nærmer pensjonsalderen seg.  Er i god fysisk form, har ingen helseplager og har lite rynker (sikkert gode gener).  Steller rimelig pent med meg selv, uten å bruke mye tid på det.  Kan hende ville jeg sett noen år yngre ut om jeg tok et øyelokkelift, men hvorfor skulle jeg?  Et våkent og åpent blikk får man når man fortsatt engasjeres og blir ivrig, tror jeg. 

Det mest irriterende ved å eldes er at kroppen ikke følger hodet. I hodet er jeg fortsatt ung.  Det er bare kroppen som lever sitt eget liv, liksom.  Da trøster jeg meg med at det ville vært mye verre om hodet skulle eldes først.. 
 

[AnonymBruker]

19-24, da var jeg ekstremt opptatt av mote og trender. Var først ute med det siste. Og kroppen var slank, haha 😄 Nå er jeg 32 og er fortsatt opptatt av klær, men jeg er nok mye mer nedtonet i hverdagen enn før. 

Anonymkode: 80cc5...675

[AnonymBruker]

17-19 og 23-33 år var jeg i min gullalder (fikk barn i mellom). Aller penest var jeg rundt 30 år. Så begynte ekstra kilo å snike seg på. Har kjempet mot dem siden. 

Jeg regnes ennå som en pen kvinne nå når jeg er i midten av 40- årene, men jeg synes at to år med mye sykdom (og alder) nå begynner å synes godt. Jeg kan liksom ikke forstå helt at jeg ennå får mye oppmerksomhet. 

Anonymkode: 0f761...995

[AnonymBruker]

det er nå, fra 45 års alder omtrent. Nå kjøper jeg bare klassiske klær og sko, i god kvalitet og farge og snitt som jeg kler. Aldri vært finere på håret heller, nå som jeg har tid og økonomi til å gå ofte til frisøren.

Anonymkode: 13af2...8f7

[SPOCA]

Synes egentlig det er nå jeg, nå som jeg tør å være meg selv i mine 50-tallskjoler.  Er i begynnelsen av 30-årene.

[Metzili]

Tror det må være nå, selv om jeg for tiden er en gravid småbarnsmamma. Det handler vel mer om de at jeg har funnet en indre ro, funnet meg selv litt mer og vet hva slags stil og klær som representerer meg, og som jeg føler meg vel i. Håret og huden mitt er også finere enn på lenge, og jeg føler meg generelt bedre med meg selv. Passer også på å gå rakrygget. 

[Gjest Tigerlilje86]

Før jeg ble mor var ting som jeg ville😅 var så tynn son jeg ville, håret var fint, ansiktet osv. Tankegangen og..

Fikk barn da jeg var 23 (er 35 år nå) og det begynte vel da sønnen min var 3 år. Ble vanskeligere å finne klær jeg liker, og håret samarbeider sjelden, ble vanskeligere å få til maskara faktisk (hadde aldri problemer før). Lurer på om håret på kroppen forandres med årene (øyenvipper, osv).  Folk sier jeg ser ut som jeg alltid har gjort men ser ikke det selv😅 er blitt litt negativ i tankene og men er vel pga livet eller ptsd😅 

Et av problemene er at jeg syns selv jeg var finere før, på bilder og. Og blir nestn aldri enig med meg selv om hva jeg skal ha på meg om dagen😅. Merker og jeg savner noen av klærne jeg hadde før som ble borte/øddelakt og at det er umulig å finne noe lignende i butikker i dag. 

Men man må jo prøve iallfall😅🙂

[Roci]

Vanskelig å si, faktisk. Objektivt sett var jeg sikkert på mitt peneste i begynnelsen av 20-årene, glatt hud og spenstig kropp og alt det der. På den andre siden var jeg på mitt desidert mest veltrente i midten av førtiårsalderen, og nå som jeg er passert 50, er jeg mer fornøyd med både hårsveisen og klesstilen min enn jeg kan huske å ha vært tidligere 😀 

[AnonymBruker]

Stilmessig har jeg mine glansdager nå. Jeg er 40 år, og økonomien min har endelig tillatt meg å bygge opp en flott garderobe med relativt tidløse kvalitetsklær. Håret mitt har jeg også endelig fått god skikk på i løpet av de siste par årene. 

Kropp og ansikt hadde nok sine glansdager i andre halvdel av 20-årene, vil jeg tro. Da var jeg endelig kvitt valpefettet fra ungdommen, ansiktsstrukturen kom ordentlig frem, og huden klarnet opp. Jeg er fortsatt like tynn som jeg var da, og jeg føler meg fin for alderen, men det er ikke fritt for at den begynner å vises nå. 

Sørgelig nok har jeg brukt hele livet på å bli komfortabel med mitt eget utseende. Nå godtar jeg endelig meg selv mer eller mindre som jeg er, men gjett om det er trist å se tilbake på gamle bilder og tenke på hvor full av hat jeg var for mitt eget utseende. Jeg var jo ikke så ille som jeg ville ha det til.

Anonymkode: bb4c9...d0e

[AnonymBruker]

Det kunne vært meg som skrev innlegget over, kjenner meg veldig igjen! Jeg er i starten av 30-åra nå og huden er ikke helt på topp lenger, men jeg har aldri vært slankere, har likevel former og jeg har endelig økonomi til å kunne kjøpe det jeg vil. Jeg får komplimenter for stilen min flere ganger hver eneste uke og det har aldri skjedd før, så det er både gøy og rart. Kjøper kun kvalitet nå, strikker og syr også en del i skikkelige stoffer og har en veldig definert stil jeg føler meg vel i. Tidligere har jeg alltid vært hun som kun går kledd i sort for å skjule kroppen.

Jeg har også alltid vært litt sånn "eh" når det gjelder eget utseende, kroppen er grei, men ansiktet er ikke særlig konvensjonelt vakkert. Det skulle ta mange år før jeg skjønte at man kan være fin selv om man ikke er helt A4, jeg har skarpe trekk og hadde jeg vært minst tjue centimeter høyere, har jeg et typisk modellfjes av de litt "særere" modellene. 

Anonymkode: 546bd...364