Du som glemte å få barn

[AnonymBruker]

Hva var grunnen til at du ikke fikk barn? Hva føler du om situasjonen din i dag? Tenker på deg som ikke hadde et avklart ja- eller nei-ønske om barn, men som kanskje trodde det skulle bli én gang der framme.

Anonymkode: 294d0...1f7

[AnonymBruker]

I tidlig 20 årene tenkte jeg at jeg skulle få barn før jeg ble 30, når jeg ble 30 hadde jeg ikke lyst på barn lengre, etter et par år fikk jeg kanskje lyst på barn i en alder av 34-35 ca. Ble uplanlagt gravid når jeg var 36,  fikk totalt panikk... Opplevde spontanabort i uke 5-6 og kjente nesten en form for lettelse. Det var da jeg bestemte meg for at denne kroppen ikke egentlig vil ha barn. Hadde da vinglet mye frem og tilbake over flere år. 

Anonymkode: 3d860...fbd

[AnonymBruker]

Jeg har vært syk og har ikke hatt mulighet før nå. Hadde ikke vært bra for hverken meg, baby eller mann.

Anonymkode: 36a7d...683

[AnonymBruker]

Man må være VELDIG glemsk om man "glemmer" å få barn?:)

Anonymkode: 47683...827

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Man må være VELDIG glemsk om man "glemmer" å få barn?:)

Anonymkode: 47683...827

Hehe, humret litt over denne selv. Var det autokorrekt som endret 'valgte?

Men de som ikke ønsker barn henger neppe på akkurat dette forumet.  

Anonymkode: e951e...199

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man må være VELDIG glemsk om man "glemmer" å få barn?:)

Anonymkode: 47683...827

Ja kanskje det, hehe, men min tante havner nok i kategorien TS sikter til. Hun ville ha barn en gang i fremtiden, men tenkte aldri at det hastet. Så ble hun skilt som 38-åring, og da var jo toget på en måte gått (dette var før det ble vanlig å dra til Danmark. Uten mann, ingen barn...) Vet at det har vært sårt for henne i ettertid, og at hun angret på å ikke ha fått barn tidligere. Men hun visste jo ikke at det skulle bli sånn da, med skilsmisse og alt.

Men hun henger neppe her på forumet, nei. Det gjør heller ikke venninnen min som ikke møtte mannen i sitt liv før hun var nesten 40, og så brukte flere år og mye penger på ivf uten resultat. Da de ville prøve adopsjon viste det seg at de var over aldersgrensen. Hadde de søkt bare et år tidligere, ville de antageligvis fått barn, men sånn ble det ikke. Veldig trist, for de hadde blitt fantastiske foreldre.

Men igjen er det ikke så mye "glemsomhet" som livshendelser og uflaks. Det er sånt man ikke kan gjøre så veldig mye med.

Når du sier at noen har "glemt" å få barn, tenker jeg på sånne Hollywoodkjendiser som lever livet til de er 50 og så plutselig kommer på at det er noe de har glemt

Anonymkode: 0d1bc...bf4

[Daria]

Glemt er vel ikke ordet jeg ville ha brukt, men at det ble bare sånn. Jeg ønsket meg barn da jeg var yngre, men den nødvendige barnefaren glimret med sitt fravær. Istedet for å bruke tid og energi på å aktivt lete etter ham, konsentrerte jeg meg om karriere og venner og annet gøy i mellomtiden, og plutselig var jeg midt i 30-årene, med en tilværelse jeg trivdes godt i og ikke nødvendigvis var interessert i å forsake for å få barn.

[AnonymBruker]

Synes det er litt interessant at andre vet det indre til bekjente/venner?

Jeg kjenner flere som har måttet drøye av ulike grunner, og først når de fikk barn følte de det greit å være helt åpne. Det koster for mye for mange å erkjenne for seg selv at ting ikke klaffer og den biologiske klokka er gått forbi etterhvert.

Anonymkode: a0c80...70b

[AnonymBruker]

Jeg "glemte" det ikke, men det var mange faktorer som gjorde at det rett og slett ikke passet med barn. 

20-25 år: Student, ustabil inntekt, kun i korte forhold. 

25-30: var i et seriøst forhold, men han var fra England. Prøvde å finne ut av hvilket land vi skulle bli boende i og hvordan jobbsituasjonen til hver av oss ville bli, før vi fant ut at det rett og slett ble for vanskelig for hver av oss å flytte fra hjemlandet. 

30-33: ufrivillig singel. 

33-35: møtte mitt livs kjærlighet, men han var 10 år eldre og innstilt på at han ikke ville ha barn i utgangspunktet. Tok noen år før vi begge ble enige om at vi ville satse på et kjærlighetsbarn og begynte å prøve.

36: etter ett års prøving oppdaget vi at han er steril og at vi måtte ha hjelp fra IVF 

38: etter to år på IVF har vi oppdaget at eggene mine mest sannsynlig ikke er gode nok til å klare å bære frem et barn via IVF  

Nå er jeg straks 39 og vi sitter igjen med eggdonasjon som eneste alternativ. Vi ønsker fortsatt barn, men på grunn av begges alder, utfordringene vi har møtt på og fysisk, psykisk og økonomisk belastning etter flere år i prøverkarusellen er vi veldig i tvil. Vi har fortsatt lyst på barn, men føler at årene med prøving, håp og brist har tæret på begge og på forholdet. 

Anonymkode: 277f8...807

[Palme]

Har ikke glemt det. Men var singel fra 25 år til 34 år. Møtte mannen min da. Etter å ha vært sammen i et år bestemte vi oss for å få barn. Vi prøvde ikke aktivt første året. Ingen testing og timing, tenkte at dette gikk sikkert greit. De to neste årene har vi vært på maling, testing og piller. 

Jeg manglet en mann og ville ikke være alenemor med danskebarn. Det hadde ikke fungert for meg. 

[AnonymBruker]

Jeg prøvde å finne en mann som ville ha meg fra jeg var 30, jeg. Fant noen, men de ville ikke jeg ha, eller så ville de ikke ha (flere) barn. 

Jeg sier selvsagt ikke dette høyt. Jeg sier at jeg ikke prioriterte barn eller kjæreste blablabla. Bare tull, jeg bare orker ikke de blikkene. 

Ingen glemmer barn, men ikke alle har hell i kjærligheten. Og ikke alle vil dra til Danmark. 

Anonymkode: 9731b...8dd

[AnonymBruker]

Jeg fikk med hjelp, startet ved 35 fordi kjærligheten ikke kom tidlig og lettvindt.

Venninner som nå er 38-41 har ikke glemt å få barn, men har ikke funnet en å få barn med, og har vært single eller vært i forhold som har tatt slutt. 

Jeg er takknemlig for at jeg slapp å sitte med valget om å prøve å få barn i et forhold jeg innerst inne ikke var sikker på, velge et donornummer fremfor en pappa til barnet mitt, eller risikere å ikke treffe en ny i tide. Tilfeldighetene kunne veldig lett ha satt meg i akkurat den posisjonen.

Anonymkode: 5a3e8...477