Når et barn irriterer deg.

[Gjest Anonymous]

Jeg har en unge på snart tre år som irriterer vettet av meg. Det er helt umulig å ha med å gjøre og av og til vil jeg bare dra langt vekk og aldri se det igjen. Det er ikke det at det presser genser for i dets øyne har det ingen grenser. Sier vi nei, så kan du være sikkert på at det sier ja og gjør akkurat som det selv vil. Det gjør akkurat som det selv vil uten å bry seg om oss i det hele tatt. Jeg har prøvd alt, men det er ingenting som nytter, det er like umulig å ha med å gjøre alikevel.

Nå må jeg få legge til at i barnehagen er de veldig begeistert for ungen, det har nærmest blitt maskotten til barnehagen. Vennene våre er også veldig begeistert for det, og jeg får alltid høre at det er en liten solstråle vi har. Men hva hjelper vel det når det er et sant mareritt og være mor til det? Til et ulydig krapyl som aldri gjør som jeg sier.......

Er det noen andre som har noen erfaringer med sånne barn? Jeg orker nemlig snart ikke mer. Det har oppført seg sånn fra det var cirka 18 måneder.

[Gjest Cassandra, ikke innlogget]

Hvorfor kaller du barnet ditt konsekvent for DET??? Jeg går ut i fra at det er en hun eller han, og ikke et intetkjønn du har.

Hvis ALLE andre liker barnet ditt, så er det antageligvis ikke noe galt med han eller henne. Antageligvis er det stort sett bare du som oppfatter h*n som vrang, eller?? Jeg vet at barn kan være mønster barn ute og ikke fullt så englete hjemme. Been there, done that!! Men ingen barn er vanskelige å ha med å gjøre hele tiden, og det å opponere er jo en del av å vokse. Det er jo noe alle foreldre vet. Dersom barna ikke prøver å finne ut av ting, hvordan skal de da lære?? Og det er slitsomt å være en oppdrager, men vi finner mye mer glede av å tilbringe tid sammen med barna våre enn frustrasjon.

Nå skriver jo du at du IKKE gjør nettopp det, og da tenker jeg at du muligens trenger litt hjelp!! Det er ikke bra for barnet å ha foreldre som synes h*n er et krapyl.... Du trenger kanskje mer avlastning? Kanskje du trenger litt terapi?? Ikke vet jeg. Det som jeg vet er at du ikke bør gå rundt å føle som du gjør, tenke om barnet ditt som du gjør helt alene. Og jeg tror ikke det er barnet som trenger hjelp. Jeg er rimelig sikker på at det er du.

Hvis innlegget ditt er reelt da............

Hilsen Cassandra

[Usikker]

Enig i det Cass. skriver.

Med en "holdningen" du Gjest har - så smitter nok det over på barnet ditt.

Bare det utgangpunktet å hele tiden kalle barnet sitt "DET" - det fikk meg til å lure!!!!

[Gjest Anonymous]

Jeg skrev "det" fordi jeg ikke ville at dere skulle vite om det var gutt eller jente, var da redd for at jeg vil få svar alla " Det må du regne med siden det er en gutt..." eller " Sånn oppfører ikke jenter seg, så her har du gjort noe galt.......". Derfor skriver jeg "det" istedenfor å skrive ho eller han.

[Cassandra]

Ingen barn passer helt inn i et mønster enten de er gutter eller jenter. Så jeg tror du kan være rimelig trygg på at du ikke vil få slike svar du antyder her.

Barn i trass alder er barn i trass alder.

Barnehagen ser mye av barnet ditt. Der er barnet ditt store deler av dagen. Jeg er fullstendig klar over at barna kan ha en annen oppførsel der enn hjemme. Men en ting skal du være klar over: tommelfinger regel nummer 1: dersom barna oppfører seg fint når de IKKE er sammen med foreldrene, og ikke fullt så fint sammen med dem, så har du gjort en bedre jobb enn hvis barnet er UMULIG ute og snill som et lam hjemme.

En annen ting er at små barn ofte er kjempe slitne etter en lang dag i barnehagen. Kanskje har det skjedd masse i løpet av dagen, og frustrasjonene kommer ut hjemme hvor barnet føler seg tryggere.

Jeg har en jente på syv år. Hun har nettopp begynt i andre klasse. På sfo forteller de om en hensynsfull jente som oppfatter beskjeder veldig raskt. Hun er flink til å hjelpe andre barn med det de måtte trenge. Jeg kjenner jeg blir stolt når sfo snakker slik om jenta mi. For hjemme vil hun helst være i sentrum. Hun kan drive sine eldre søsken til det glade vanvidd. Hun overhører elegant beskjeder, og vil helst være en liten baby som ikke forstår noe. Hun kan rase og slenge rundt seg med ting og tang. Ofte viser hun INGEN respekt for meg eller noen andre. Men jeg SER jenta mi. Jeg ser at det å vokse opp ikke er så lett. Det er ikke lett å passe inn i alle grupper. Et sted må hun få lov til å være sint og lei. Og jeg er glad hun får det ut her hjemme. For da kan jeg se alle sidene hennes og hjelpe henne med det som måtte føles vanskelig. For jeg ser at min datter har litt tilpasningsproblemer, og jeg ser at andre rundt oss finner henne litt vanskelig, men jeg forstår hvorfor!!

Som en annen mor bruker i signaturen sin: En mor forstår det ens barn IKKE sier.....

Så kanskje du skal sette deg ned og tenke på HVORFOR du opplever barnet ditt som vanskelig. Kanskje finner du grunner til oppførselen du mener er så feil. Det viktigste du kan gjøre for barnet ditt er å være rolig, bestemt og fortelle han eller henne at du er like glad i det uansett......

[Majken]

Kan foreslå ADD. Jeg var au pair for en liten gutt med ADD; alt vi sa tok han som en invitasjon til diskusjon, sa vi A, sa han B. Grenser fantes ikke for han. I barnehage var han stille og beskjeden og ble veldig godt likt.