Gå til innhold

Fortelle barn om angst og depresjon


Fremhevede innlegg

Skrevet

Hva er det uvanlige som skjer, som barnet trenger forklaring på?

Anonymkode: 66de0...151

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Barn får med seg mer enn vi aner. Om vi ikke snakker med dem om følelser, også våre egne, også de vanskelige, vil de kunne bli usikre på sine egne følelser. Barn trenger å lære å håndtere sine følelser, og hvordan skal de klare det uten at vi snakker med dem, forklarer, svarer dem på det de lurer på. Jeg mener ikke at vi skal pøse på med egne vanskelige følelser og forvente at de skal trøste og passe på eller måtte være engstelige. Men å skape en dialog, så de kan tørre å komme til oss med sine egne følelser, det er viktig. Og det krever også en viss grad av åpenhet rundt våre egne problemer. 

Ta initiativ til en samtale, men la den skje på barnets premisser. Som sagt, balansegangen er vanskelig, men nødvendig. For mye av den ene eller andre siden kan skape problemer for barnet siden.

Anonymkode: c3b66...3ba

  • Liker 4
Skrevet

Mange av de som svarer er ikke nødvendigvis fordomsfulle, men skeptiske pga. egenerfaring med psykisk syke foreldre, som ikke har klart å sette omsorgsrollen for barnet først. Man snakker ikke her om normale hverdagsfølelser, men angst og depresjon, som er diagnoser. Hvor påvirket man er av angst/depresjon vil jo variere. Men det er mange foreldre opp gjennom tiden, der omsorgsevnen har vært svekket av psykisk sykdom, som har latt det gå utover barna på forskjellige vis. Kjennemerket ved depresjon og angst er jo at man overfokuserer på egne følelser i utgangspunktet. Jeg hadde ikke snakket med et barn om noe så tungt å håndtere, at jeg ikke kan håndtere det selv som voksen, uten profesjonell veiledning. Hvis jeg, som voksen, ikke evner å takle noe på det mentale planet, hvordan kan man forvente at en 6-åring skal kunne det? Men det kommer jo helt an på hva det er barnet opplever, som barnet trenger å bli forklart..

Anonymkode: 66de0...151

Gjest Kjærlighetsbarn98
Skrevet

Hvis barnet har merket noe ville jeg kanskje bare sagt at «mamma har det litt vanskelig med følelsene sine, men det er ikke din feil. Jeg får hjelp slik at jeg skal få det bedre. Hvis du lurer på noe så er det bare å spørre»

Skrevet

Helt ærlig, var jeg som har erfaring med psykisk syk mor. Det beste er å si det som det er: nemlig mamma er litt sliten idag, men imorgen er det bedre! Ikke gå noe dypere i det. Barn tenker også, og barnet vil bruke tid på å observere og bekymre seg over VOKSNE problemer. La nå barn være barn i all sin enkelhet. Ikke bland de inn i psykiske problemer. Og ja, psykologen ba også min mor prate med meg. Men selv om jeg var liten «ville jeg ikke vite», husker jeg var ukomfertabel med samtalen. 

Anonymkode: bf9d4...45f

  • Liker 5
Skrevet

Du skriver at du vil forklare fordi du er mye trist og ikke helt deg selv. Hva tenker du at 6-åringen vil tenke om det? Jeg fikk jo passet påskrevet fordi du mente at jeg var "tøff" og fordomsfull, noe som er feil. Jeg har sympati med folk som sliter! Såpass at jeg passer meg for å ikke være hendynsløs. Jeg er kanskje direkte og litt for udiplomatisk en del ganger, men tro meg, jeg bryr meg om andre, og går ikke inn for å såre.

Og da tenker jeg også at en 6-åring også vil ta de hensynene. Det er ikke ok å vite at mamma er trist, og barnet vil bli påvirket uansett. Så skjønner jeg også at det føles som en usikkerhet at barn merker ting og ikke vet. Det beste du kan gjøre er å ta det opp med psykologen din og rådføre deg om hvordan forklare.

Og så ville det kanskje vært lurt om lærer eller helsesøster var litt obs. Det er jo mulig barnet vil reagere og vil trenge noen å snakke med? At dere har et samarbeid på det? 

Skrevet
På 26.1.2019 den 21.17, AnonymBruker skrev:

Ts her..

Du føler deg nok tøff «SoWhat?» når du sitter bak tastaturet ditt.

Jeg har ikke vært på kvinneguiden i kveld fordi jeg har vært sammen med familien min. 

Psykolog har jeg, er der en gang i uka i tillegg til samtaler med både lege og på helsestasjon. 

Jeg klarer å ta meg av barna mine, men en 6åring merker veldig godt om noe er annerledes enn det som er vanlig, spesielt når det kommer til omsorgspersoner. Derfor ville jeg spørre her om noen har erfaring med å fortelle dette på en måte som et barn kan forstå. Er ikke ute etter å skyve mine problemer på datteren min, men ønsker bare å kunne forklare henne hvorfor mamma er trist og ikke er seg selv. 

Burde skjønne at jeg ikke skulle spurt her, fult av fordomsfulle mennesker..

Men tusen takk til dere som har tatt dere tid til å svare seriøst 🌷

 

Anonymkode: 6b3a9...3ed

Ikke gjør det. Du vil skremme ungen din. Snakk i det minste med psykiateren din om det først. 

Min mening derimot er at om du ikke klarer å skjule psykisk sykdom fra ungene dine så er du for syk til å være forelder da du vil forårsake uopprettelig skade på de.

Anonymkode: 6bb70...e75

  • Liker 1
Skrevet

@SoWhat? grunnen til at jeg kalte det «tøff» var fordi mente det var bekymringsverdig at jeg ikke svarte mer og hadde forsvunnet fra tråden.

Barna lider på ingen måte av at jeg sliter litt. Jeg har en fantastisk mann ved min side og jeg prøver alt jeg kan å skåne barna. Men man kommer ikke unna at 6åringen legger merke til at jeg har mindre energi enn vanlig. 

Vi har åpen dialog med barnehagen da jeg har vært åpen hele veien om mine problemer.

Anonymkode: 6b3a9...3ed

Skrevet
5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

@SoWhat? grunnen til at jeg kalte det «tøff» var fordi mente det var bekymringsverdig at jeg ikke svarte mer og hadde forsvunnet fra tråden.

Barna lider på ingen måte av at jeg sliter litt. Jeg har en fantastisk mann ved min side og jeg prøver alt jeg kan å skåne barna. Men man kommer ikke unna at 6åringen legger merke til at jeg har mindre energi enn vanlig. 

Vi har åpen dialog med barnehagen da jeg har vært åpen hele veien om mine problemer.

Anonymkode: 6b3a9...3ed

Ok. Beklager det. Jeg blir bare litt (over)engasjert når det gjelder små barn. Det er fordi jeg kjenner mennesker som har opplevd psykisk syke foreldre, og ja... det er ikke lett. Det er veldig vanskelig for både de som sliter og barna. Jeg er nok farget av deres historier samt at jeg er utrolig beskyttende ovenfor barn. Blir vel ikke helt objektiv alltid.

Det ser jo greit ut med det du beskriver da. Håper at det ordner seg! 

Skrevet
20 timer siden, SoWhat? skrev:

Ok. Beklager det. Jeg blir bare litt (over)engasjert når det gjelder små barn. Det er fordi jeg kjenner mennesker som har opplevd psykisk syke foreldre, og ja... det er ikke lett. Det er veldig vanskelig for både de som sliter og barna. Jeg er nok farget av deres historier samt at jeg er utrolig beskyttende ovenfor barn. Blir vel ikke helt objektiv alltid.

Det ser jo greit ut med det du beskriver da. Håper at det ordner seg! 

Takk! 

Det er bra du engasjerer deg ☺️

Anonymkode: 6b3a9...3ed

Skrevet

Syns det virker bare helt feil å blande en 6 åring inn i det. Hadde tenkt det samme om saken uansett hvilken sykdom det gjaldt.

Anonymkode: 94cc1...f92

Gjest Kjærlighetsbarn98
Skrevet
18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Syns det virker bare helt feil å blande en 6 åring inn i det. Hadde tenkt det samme om saken uansett hvilken sykdom det gjaldt.

Anonymkode: 94cc1...f92

Synes det må være helt greit å informere barna om det på deres nivå selvsagt. Hvis de merker det må det være verre å ikke forstå (og kanskje ikke tørre å spørre) og føle seg utrygg. Barn får det bedre av å vite, da er det lettere å forholde seg til det. Av å skjule ting oppstår det bare usikkerhet, alarmberedskap og fortvilelse. 

Det beste er å klare å ikke la dem legge merke til det, men om det er synlig så er det det og da må man gjøre det beste ut av det. Og da er det bedre å være ærlig, ærlig nok til at de forstår at det ikke er deres feil.

Skrevet

Du skal ikke si noe. Gjør du det, kan barnet bli usikkert og redd

Anonymkode: 71553...9a2

Gjest Kjærlighetsbarn98
Skrevet
22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skal ikke si noe. Gjør du det, kan barnet bli usikkert og redd

Anonymkode: 71553...9a2

Barn snapper opp det meste og blir mer redde og utrygge om de merker at noe er galt men ikke greit å snakke om. 

Skrevet

Hei TS! 

Da jeg slet med svangerskapsdepresjon lånte vi boken «håret til mamma» på biblioteket. Den er skrevet av Gro Dahle og gir et ganske godt bilde på depresjon hos omsorgspersoner. Barnet mitt var fire da vi lånte den, og vi leste den en del ganger. Den åpnet også opp for at vi kunne snakke om at voksne ikke alltid hadde det så bra, men at det aldri er barnas skyld og at jeg fikk hjelp av andre voksne til å få orden på problemene. (Eller håret da, som blir brukt som bilde i boka.) 

Barn blir redde hvis de ikke får vite hva som foregår. Åpenhet er viktig, men det må tilpasses barnets alder. Og selvsagt ikke legges frem på en måte som gjør at barnet føler det må ta ansvar for forelderen.

  • Liker 4
Skrevet

Her måtte jeg fortelle det fordi jeg ble så dårlig at jeg ble innlagt. I samråd med psykiater forklarte jeg barnet at "mamma har en tankesykdom som heter depresjon. Den gjør at man blir veldig trist og sliten i tankene sine, men at det er ikke din feil at mamma er trist og mamma får hjelp på sykehuset til å bli frisk". 

For at han ikke skulle bli redd når andre sier de er syke, så satte jeg ord på det ved å si tankesykdom og depresjon. Barnet var fem år og vi fikk en fin samtale rundt det. 

Anonymkode: f8369...c6c

  • Liker 2
Skrevet

Jeg har vokst opp med en deprimert mor som forsøkte å sjule det, i et hjem der vi ikke snakket om følelser og vanskelige ting. Selvfølgelig så jeg at hun var lei seg og at hun ikke var som andre mødre. Jeg trodde at det var min feil og gikk inn i en omsorgsrolle.

Vær så snill. Barn ser og forstår mye mer enn vi tror. Du kan snakke med barn om det aller meste, bare det er tilrettelagt på en måte som barnet evner å forstå. Få hjelp til dette om du syns det er vanskelig.

Anonymkode: bfd79...1e4

  • Liker 4
Skrevet
På 26.1.2019 den 18.09, AnonymBruker skrev:

Noen ting kan vel voksne holde for seg selv. Ikke begynn å bruke barna som terapauter. Hvordan skal en 6åring forstå det der? Neida, ingen problem med mental sykdom og barn..neidaaa..ikke det hele tatt! Bare koselig...not.  Barn trenger at voksne prioriterer dem og evner å sette seg selv til side. 

Anonymkode: 66de0...151

Du har ikke mye peiling på psykisk sykdom, har du? Ser du ikke at denne forelderen prøver å gjøre sitt beste i denne situasjonen? 

TS, snakk med behandleren din. De skal ha kompetanse på dette. Hør også om det er mulig å snakke med noen på BUP eller en spesialpedagog. Jeg syns det er kjempefint at du tenker på barnet ditt i denne situasjonen, og jeg tenker det er riktig å fortelle barnet at du er syk. Vær veldig klar på at du får hjelp og at der er en lege som passer på deg, det tror jeg er viktig for barnet å vite. Samtidig ville jeg hatt en god ordning med f.eks besteforeldre, slik at de kan avlaste i de periodene du er mest syk.

Angst finnes det god behandling for, og jeg antar at du gjør alt du kan for å bli frisk(ere). Ikke len deg tilbake og tenk at du skal leve med angsten. Jeg kjenner flere som har vokst opp med foreldre med angst, hvor familien hele tiden måtte ta hensyn, istedet for at forelderen tok tak i egne problemer. Selv om det er en lege som passer på, er det viktig at barnet ser at mamma også gjør det hun kan for å bli frisk. Men det er lov å feile, gå på en smell, og å fortelle barnet om at i dag er det en litt tung dag. 

Jeg har vokst opp i en familie hvor psykisk sykdom ikke ble snakket om. Vi ble bare fortalt at vi måtte være stille og beskjed om å gå ut. Dette skapte distanse til foreldre, og jeg var sjelden hjemme annet enn til middag og når jeg skulle sove. Jeg følte aldri at jeg hadde noen verdi hjemme, at ingen tok vare på meg. 

Ha gode avtaler med mannen din på dager som er tunge. Gjør det naturlig at han tar barnet litt mer, og prøv å skåne barnet mest mulig. Om mulig finn deg et eget sted å være, slik at barnet får en normal hverdag. Lett å si, men kanskje ikke så lett i praksis.

Jeg antar du går på medisiner og i behandling.

Anonymkode: 297ee...974

Skrevet
On 1/26/2019 at 8:31 PM, AnonymBruker said:

Jeg har angst, depresjon pluss endel annet. Har aldri fortalt barna noe om det. Prioritet nummer 1 er at de ikke skal merke noe. Det koster å drive skuespill men det er det verd. 

Det vil garantert ikke bidra til noe bra å fortelle barn om dette. Er du mye dårlig så si du har migrene. Er du så dårlig at ikke engang den unnskyldningen duger så bør du kanskje overlate barna til noen andre. 

Beklager å virke brusk men barnas beste er det viktigste. 

Anonymkode: fee5e...3c8

Det her er jeg helt uenig i. Barn merker at noen rundt en er syk. For å få en angst- eller depresjonsdiagnose må man faktisk være så syk at det går ut over dagliglivet på en eller annen måte, og da vil også barn kunne plukke det opp. Vi har mer enn nok problemer i samfunnet med at man ikke kan snakke om psykisk helse, man burde ikke legge til rette for at det er noe som skal ties bort eller hysjes ned i hjemmet også.

Jeg har ikke egne barn, men har barn i omgangskretsen min. Det er åpenhet rundt min psykiske helse, noe som også skaper forståelse fra barnas side om at jeg ikke alltid har like mye energi som andre voksne, at jeg av og til trenger en pause når det har vært mye på en gang, og at jeg av og til ikke reagerer på ting på lik måte som andre voksne. Sykdommen min har blitt fremlagt som en hvilken som helst annen sykdom som gir begrensninger i hverdagslivet. Jeg tror det er mye lettere for barna å forholde seg til sånt når de opplever at det er rom for å spørre og fokus på åpenhet, fremfor at det er noe som skal skjules og i verste fall skamme seg over. Det er ikke snakk om å lempe problemer over på barna men å involvere de i hva som skjer i familien, og det må selvfølgelig gjøres på en aldersadekvat måte.

  • Liker 2
Skrevet

Takk igjen for gode svar!

Anonymkode: 6b3a9...3ed

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...