Fortelle barn om angst og depresjon

[AnonymBruker]

Hei! 

Noen her som har tips om hvordan jeg kan forklare 6åringen hva som feiler meg? 

 

Anonymkode: 6b3a9...3ed

[AnonymBruker]

Har du en behandler i psykiatrien? Såfall ville jeg anbefalt å ta med barnet dit slik at dere kunne snakke sammen.

Anonymkode: c6bb3...d32

[Baker Harepus]

Jeg blir lei meg og redd selv om det ikke er noe som skremmer meg eller er slemme mot meg. Det er hodet mitt som «lager» de tankene helt av seg selv. 

[SoWhat?]

Hvordan går dette ut over 6-åringen? Syns dette ser veldig vanskelig ut da et så lite barn bør oppleve foreldre som trygge voksne. At de ikke må gå i en omsorgsrolle! Er det ikke best om du hører med psykologen din om hvordan du skal formidle dette? 

[SoWhat?]

7 minutter siden, Bakermester Harepu skrev:

Jeg blir lei meg og redd selv om det ikke er noe som skremmer meg eller er slemme mot meg. Det er hodet mitt som «lager» de tankene helt av seg selv. 

Ja, for det vil jo en seksåring forstå eller? Ærlig talt. 

[AnonymBruker]

Noen ting kan vel voksne holde for seg selv. Ikke begynn å bruke barna som terapauter. Hvordan skal en 6åring forstå det der? Neida, ingen problem med mental sykdom og barn..neidaaa..ikke det hele tatt! Bare koselig...not.  Barn trenger at voksne prioriterer dem og evner å sette seg selv til side. 

Anonymkode: 66de0...151

[AnonymBruker]

7 minutter siden, SoWhat? skrev:

Ja, for det vil jo en seksåring forstå eller? Ærlig talt. 

Enig. Man skjerper seg og gjør det man ville gjort uten angst og depresjon. Har slitt med det selv. Nå vil noen kanskje si at jeg kanskje hadde en mild form, men takler man ikke barna snakker man med helsestasjonen eller barnevernet om avlastning. Eller enda bedre, med familien og bf. 

Anonymkode: 2881c...7c1

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig. Man skjerper seg og gjør det man ville gjort uten angst og depresjon. Har slitt med det selv. Nå vil noen kanskje si at jeg kanskje hadde en mild form, men takler man ikke barna snakker man med helsestasjonen eller barnevernet om avlastning. Eller enda bedre, med familien og bf. 

Anonymkode: 2881c...7c1

Man kan ikke skjerpe seg om man er syk, da må man ha hjelp

[AnonymBruker]

Er det ikke bedre å sette ord på det ubestemmelige som barna merker, men som ikke barnet klarer å sette fingeren på? Kan virke mindre skremmende for et barn å vite at det barnet sanser allikevel er riktig.. 

Anonymkode: 11728...75e

[SoWhat?]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det ikke bedre å sette ord på det ubestemmelige som barna merker, men som ikke barnet klarer å sette fingeren på? Kan virke mindre skremmende for et barn å vite at det barnet sanser allikevel er riktig.. 

Anonymkode: 11728...75e

Syns det er vanskelig. Psykologi er ikke lett for små barn å begripe. Syns det er litt ubehagelig når noen spør om hvordan de skal forklare så små barn og ikke svare noe mer. Det vil si at dette er en mor/far som sliter såpass mye at barnet blir påvirket. Det er ikke bra. Ikke noe godt tegn at Ts sluttet å svare heller. 

[AnonymBruker]

Jeg har angst, depresjon pluss endel annet. Har aldri fortalt barna noe om det. Prioritet nummer 1 er at de ikke skal merke noe. Det koster å drive skuespill men det er det verd. 

Det vil garantert ikke bidra til noe bra å fortelle barn om dette. Er du mye dårlig så si du har migrene. Er du så dårlig at ikke engang den unnskyldningen duger så bør du kanskje overlate barna til noen andre. 

Beklager å virke brusk men barnas beste er det viktigste. 

Anonymkode: fee5e...3c8

[AnonymBruker]

Jeg synes det er fint at du ønsker å snakke med seksåringen din! Og jeg synes det bare skulle mangle, at man gjør barna en bjørnetjeneste ved å prøve å skjule sykdom, enten den er psykisk eller fysisk. 

Når det er sagt, er det viktig at snakkingen foregår på nivå med det en seksåring kan forholde seg til og i en mengde som kan håndteres. Jeg ville hørt med psykologen din og evt helsestasjon/barnehage/noen med peiling på barn, om hvordan du skal gå fram, ikke nødvendigvis ta råd på Kvinneguiden for god fisk.

En seksåring er et barn, og skal beskyttes, men samtidig få innblikk i livet. Det er en vanskelig balansegang, men ikke noe man bare kan velge å ikke snakke om. Jeg tror du vil gjøre barnet ditt sterkere hvis du klarer å ta opp dette på en fornuftig måte. Da stiller han mer forberedt. 

Men lykke til, vet det ikke er enkelt. 🙂

Anonymkode: c3b66...3ba

[AnonymBruker]

Har et barn på syv år. Vi snakker ikke direkte om psykiske vansker, men om ulike følelser og tanker. Da snakker vi blant annet om at det finnes gode/ vanskelige tanker/ følelser og at alle både voksne/ barn har litt av alt, men noen har mer av f. Eks vanskelige følelser. Snakker rundt sånne ting. Normaliserer de fleste tanker/ følelser. Vi snakker hvordan en påvirkes av de ulike tankene/følelsene og hvordan man kan/ bør håndtere det. 

kan anbefale spillet psykologisk førstehjelp. Det er godt hjelpemiddel i slike samtaler med barn. Grønne/ røde tanker   

Anonymkode: 11728...75e

[SoWhat?]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er fint at du ønsker å snakke med seksåringen din! Og jeg synes det bare skulle mangle, at man gjør barna en bjørnetjeneste ved å prøve å skjule sykdom, enten den er psykisk eller fysisk. 

Når det er sagt, er det viktig at snakkingen foregår på nivå med det en seksåring kan forholde seg til og i en mengde som kan håndteres. Jeg ville hørt med psykologen din og evt helsestasjon/barnehage/noen med peiling på barn, om hvordan du skal gå fram, ikke nødvendigvis ta råd på Kvinneguiden for god fisk.

En seksåring er et barn, og skal beskyttes, men samtidig få innblikk i livet. Det er en vanskelig balansegang, men ikke noe man bare kan velge å ikke snakke om. Jeg tror du vil gjøre barnet ditt sterkere hvis du klarer å ta opp dette på en fornuftig måte. Da stiller han mer forberedt. 

Men lykke til, vet det ikke er enkelt. 🙂

Anonymkode: c3b66...3ba

Hvorfor og hvordan er det en bjørnetjeneste å skjule noe for en 6-åring om en er i stand til det? Noen ganger kan faktisk å skjule bety å beskytte. Ts har allerede fått råd om å forhøre seg med psykologen sin. Det ville vært det mest narurlige her, men det som er bekymringsverdig er om hun ikke har psykolog. Siden hun forsvant fra tråden. 

 

[AnonymBruker]

Ts her..

Du føler deg nok tøff «SoWhat?» når du sitter bak tastaturet ditt.

Jeg har ikke vært på kvinneguiden i kveld fordi jeg har vært sammen med familien min. 

Psykolog har jeg, er der en gang i uka i tillegg til samtaler med både lege og på helsestasjon. 

Jeg klarer å ta meg av barna mine, men en 6åring merker veldig godt om noe er annerledes enn det som er vanlig, spesielt når det kommer til omsorgspersoner. Derfor ville jeg spørre her om noen har erfaring med å fortelle dette på en måte som et barn kan forstå. Er ikke ute etter å skyve mine problemer på datteren min, men ønsker bare å kunne forklare henne hvorfor mamma er trist og ikke er seg selv. 

Burde skjønne at jeg ikke skulle spurt her, fult av fordomsfulle mennesker..

Men tusen takk til dere som har tatt dere tid til å svare seriøst 🌷

 

Anonymkode: 6b3a9...3ed

[AnonymBruker]

Skån barnet ditt for dine problemer så langt d lar seg gjøre. Jeg snakker av erfaring. Hatt en mor selv som var åpen om sine problemer. Jeg, som liten, ble engstelig, beskyttende og fikk feil fokus. Mor sto alltid i hovedfokus, hvordan hennes dagsform var osv. Helt ærlig og rett fra hjertet, det er tidsnok i bøttevis når barnet er myndig. Fokuser på barnet, og ikke foreldres psykiske lidelser. Er barnet som skal være i høysetet nå.

Anonymkode: bf9d4...45f

[AnonymBruker]

Enig. Har hatt en mor som slet med depresjoner.  Hun prøvde såklart å skjule det, virke uavhengig og sterk. Men jeg kom uansett i en omsorgsrolle, og var redd for hva som evt kunne skje med mor. Ikke bra! Unner ingen den utryggheten. Syns ikke du skal si noe som helst.

Anonymkode: 478e2...976

[SoWhat?]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her..

Du føler deg nok tøff «SoWhat?» når du sitter bak tastaturet ditt.

Jeg har ikke vært på kvinneguiden i kveld fordi jeg har vært sammen med familien min. 

Psykolog har jeg, er der en gang i uka i tillegg til samtaler med både lege og på helsestasjon. 

Jeg klarer å ta meg av barna mine, men en 6åring merker veldig godt om noe er annerledes enn det som er vanlig, spesielt når det kommer til omsorgspersoner. Derfor ville jeg spørre her om noen har erfaring med å fortelle dette på en måte som et barn kan forstå. Er ikke ute etter å skyve mine problemer på datteren min, men ønsker bare å kunne forklare henne hvorfor mamma er trist og ikke er seg selv. 

Burde skjønne at jeg ikke skulle spurt her, fult av fordomsfulle mennesker..

Men tusen takk til dere som har tatt dere tid til å svare seriøst 🌷

 

Anonymkode: 6b3a9...3ed

Tøff?? Jeg har svart ærlig og ikke frekt. Det må du tåle. Har ikke fordommer mot psykisk syke i det hele tatt. Jeg er bare veldig opptatt av at barn ikke skal måtte forstå mer enn de evner, og at de ikke skal gå rubdt å ta hensyn til voksne mennesker når de er så små. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri fortalt mine fremtidige barn om det. Mest fordi min sykdom vil ikke gå utover dem, det er jeg 100% sikker på. Barn trenger ikke å vite alt. Akutt sykdom er en ting, dødelig sykdom er også en ting.. men angst og depresjon, nei. Om din sykdom går utover barna så burde du ikke ha omsorgen for dem. 

Anonymkode: 46f64...727

[AnonymBruker]

Så dere mener at det er bedre å ikke si noe i det hele tatt? 

Var psykologen som mente at det kunne være lurt å forklare 6åringen litt. Derfor jeg spurte her også. For å få tips og kanskje noens erfaringer. 

Som sagt tidligere ikke interessert i å dytte mine problemer over på henne, men har lest om barn med psykisk syk forelder som ikke har blitt fortalt noe, men selv merket endringer hos forelderen og «lært» at vi ikke snakker om hvordan vi har det og dermed undertrykker følelser selv..

kjenner jeg bli veldig usikker på hva jeg skal gjøre.. 

Anonymkode: 6b3a9...3ed