Mangler livsglede

[AnonymBruker]

Jeg er ikke suicidale, bare så det er sagt.

Jeg har lenge kjent på en mangel av glede for livet. Å studere er bare slittsomt og interessen dvaler for studiet også. Jobb kan være gøy noen dager men det er stort sett et stor drag å være der.

jeg mangler enthusiasme for mye her i livet, og når jeg ser kollegaer som kommer på jobb med masse energi og utfører den like bra hver gang - jeg blir imponert. 

Når jeg tenker på livet så tenker jeg bare på hvor slitsomt det er. Jeg har lite glede i hverdagen, og jeg vet at det ikke er depresjon. 

 

Noen andre som føler det samme?

Anonymkode: 66fd3...c04

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som du sliter litt psykisk, kanskje en depresjon. Hvorfor sier du at du "vet" at det ikke er det? Å mangle livsglede er et typisk tegn på det, når det foregår over tid (måneder).

Jeg har vært dypt deprimert i mine tidligere år (tidligere i tredveårene), og mangel på livsglede var vel et av hovedkjennetegnene. Jeg fant ikke glede i noe. Ikke noe annet enn barnet mitt.

Har du vært hos lege eller psykolog?

Anonymkode: ee205...e6e

[AnonymBruker]

Grunnen til at norske barn og unge er så utsatt for depresjoner er foreldregenerasjonens feil. Barn og unge er idag fram til de er 18år oppvokst med «curling» foreldre og lærer ikke at livet er hardt arbeid. Så skal de stå på egne ben og har ingen forutsetning klare det når de har fått alt lagt opp i hendene helt fram til de er myndig. Livet er tungt, og livsglede får man av ei fri helg på fisketur der man reflekterer og får glede av at man klarer brødfø seg selv og har god helse.

Anonymkode: 45e03...864

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke suicidale, bare så det er sagt.

Jeg har lenge kjent på en mangel av glede for livet. Å studere er bare slittsomt og interessen dvaler for studiet også. Jobb kan være gøy noen dager men det er stort sett et stor drag å være der.

jeg mangler enthusiasme for mye her i livet, og når jeg ser kollegaer som kommer på jobb med masse energi og utfører den like bra hver gang - jeg blir imponert. 

Når jeg tenker på livet så tenker jeg bare på hvor slitsomt det er. Jeg har lite glede i hverdagen, og jeg vet at det ikke er depresjon. 

 

Noen andre som føler det samme?

Anonymkode: 66fd3...c04

Sliter med angst og det kan nok ha mye å gjøre med mangelen på livsglede. Det er vanskelig å møte hverdagen når man har det sånn...

Jeg vet at set ikke er depresjon fordi det er andre symptomer enn bare mangel på livsglede, og jeg har dem ikke. Har vært hos psykolog og det hjalp litt, men hun måtte slutte dessverre. 

Anonymkode: 66fd3...c04

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Grunnen til at norske barn og unge er så utsatt for depresjoner er foreldregenerasjonens feil. Barn og unge er idag fram til de er 18år oppvokst med «curling» foreldre og lærer ikke at livet er hardt arbeid. Så skal de stå på egne ben og har ingen forutsetning klare det når de har fått alt lagt opp i hendene helt fram til de er myndig. Livet er tungt, og livsglede får man av ei fri helg på fisketur der man reflekterer og får glede av at man klarer brødfø seg selv og har god helse.

Anonymkode: 45e03...864

Jeg hadde ingen curlingforeldre. Hadde en veldig tøff oppvekst med en god del traumer.

Anonymkode: 66fd3...c04

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg er også ufattelig umotivert i det siste for studiene. Så vanskelig å komme igang. 

Tar gjerne imot noen tips om noen har? 

[megda]

anbefaler deg å finne frem youtube og søke opp og se noen timer med jordan peterson om hvordan å fikse en depresjon, hvordan å skape mening i livet der noe faktisk betyr noe. Det vil gi mest sannsynlig gi deg noen nye tanker om hvor du skal starte og hva som må til for å finne en livsgnist. 

Sliter selv med noen av de samme følelsene og det tror jeg er noe de fleste mennesker vil oppleve før eller siden

Endret 19. januar 2019 av megda

[HanRuler]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg tenker på livet så tenker jeg bare på hvor slitsomt det er. Jeg har lite glede i hverdagen, og jeg vet at det ikke er depresjon. 

Er du sikker på dette, har du vært det før? Jeg synes det høres ut som at du er deprimert, noen av tegnene på det er jo nettopp i det du beskriver. Om ikke det er det, så er du nærme en. 

Føler med deg.

Endret 19. januar 2019 av HanRuler

[AnonymBruker]

4 timer siden, HanRuler skrev:

Er du sikker på dette, har du vært det før? Jeg synes det høres ut som at du er deprimert, noen av tegnene på det er jo nettopp i det du beskriver. Om ikke det er det, så er du nærme en. 

Føler med deg.

Jeg har vært det før, flere ganger, og da orket jeg knapt å stå opp av sengen og gjøre basale ting som å ta en dusj.

Jeg er bare ulykkelig med livet generelt. Har mye å være glad for, som for eksempel samboeren min...

Anonymkode: 66fd3...c04

[HanRuler]

Merkelig. Kan det tenkes at dette kommer fra at du har vært igjennom en depresjon tidligere som du sier? Ikke at du nødvendigvis har en nå men at det er noe som henger igjen / formet deg til den du er nå? Hva tror du selv dette kommer av? Jeg kjenner meg igjen i det du sier, og for min egen del så tror jeg den gjorde noe med meg den gang. Ikke like happy som før, et helt annet forhold til mat og trening, trives bedre og best i eget selskap, jobb og utdanning er et stort ork som oftest og nære relasjoner betyr ikke like mye som de betydde, mer som at de bare er der etc. 

Rar følelse. Og ja, veldig slitsomt. 

[AnonymBruker]

På 19.1.2019 den 12.02, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke suicidale, bare så det er sagt.

Jeg har lenge kjent på en mangel av glede for livet. Å studere er bare slittsomt og interessen dvaler for studiet også. Jobb kan være gøy noen dager men det er stort sett et stor drag å være der.

jeg mangler enthusiasme for mye her i livet, og når jeg ser kollegaer som kommer på jobb med masse energi og utfører den like bra hver gang - jeg blir imponert. 

Når jeg tenker på livet så tenker jeg bare på hvor slitsomt det er. Jeg har lite glede i hverdagen, og jeg vet at det ikke er depresjon. 

 

Noen andre som føler det samme?

Anonymkode: 66fd3...c04

Ta to-tre dager hvor du ikke stiller noen krav til deg selv i det hele tatt, så ser du hva du får plass til i tomrommet som oppstår. Hvis du ikke får plass til noe, trenger du kanskje en pause.

Anonymkode: 4ec24...7a7

[AnonymBruker]

For å utelukke vitaminmangel ville jeg først og fremst begynt å ta multivitamin hver dag. Man kan finne lykke i så mangt. Jeg har akkurat spist en deilig søndagsfrokost, med nystekt brød, masse deilig pålegg, valnøttkaffe, og rosa tulipaner på bordet. Ute skinner solen, og jeg hører på nydelig musikk. Så personlig finner jeg så mye å være takknemlig for. Håper du kan legge opp livet ditt slik at du få det bedre. Jeg finner stor glede i å lage en visjonstavle på Pinterest, da har man håndfaste mål, samt ser hva som er viktig i livet ens. Jeg legger inn bilder av steder jeg vil reise, ting som gjør meg lykkelig, mål og ønsker. Masse lykke til❤️

Anonymkode: 9187e...455

[Ms. Clean]

1 time siden, HanRuler skrev:

 Ikke like happy som før, et helt annet forhold til mat og trening, trives bedre og best i eget selskap, jobb og utdanning er et stort ork som oftest og nære relasjoner betyr ikke like mye som de betydde, mer som at de bare er der etc. 

Rar følelse. Og ja, veldig slitsomt. 

Har det på akkurat samme måte jeg også. Er stort sett sånn "haff..." Ikke noe som engasjerer eller trigger til aktivitet. Holder meg for meg selv og har ikke behov for å menge meg med andre. Har ikke kjæreste, men bryr meg heller ikke om å finne en. Bare tanken oppleves som slitsomt. Bryr meg selvfølgelig om mine nære, men opplever dem som bare "noen jeg kjenner godt". Har stort sett den beskrivende følelsen: "I fucking don't care" for det meste. 

[HanRuler]

1 time siden, Ms. Clean skrev:

Har stort sett den beskrivende følelsen: "I fucking don't care" for det meste. 

Hah. Ikke ment som et ler-av-deg-hah eller noe, men det er så rart å se noen beskrive hvordan hverdagen sin er når den faktisk kunne like greit vært om min egen. Spot on. 

Hvordan er det for deg, godtar du at ting bare er sånn eller prøver du å gjøre noe med det? Det er så lett å bare resignere også, om en ikke allerede har gjort det. Gi faen i det, la det ligge. 

[Ms. Clean]

3 minutter siden, HanRuler skrev:

Hah. Ikke ment som et ler-av-deg-hah eller noe, men det er så rart å se noen beskrive hvordan hverdagen sin er når den faktisk kunne like greit vært om min egen. Spot on. 

Hvordan er det for deg, godtar du at ting bare er sånn eller prøver du å gjøre noe med det? Det er så lett å bare resignere også, om en ikke allerede har gjort det. Gi faen i det, la det ligge. 

Hmmm... ja det var et spørsmål med utfordring til å virkelig tenke etter. Jeg tror nok ikke jeg har godtatt det i sin helhet at det er sånn, for jeg bruker veldig mye energi på å irritere meg at det er sånn. Og så lenge jeg irriterer meg over at det er sånn, så har jeg jo heller ikke resignert. Samtidig så er det så ufattelig tungt å prøve å gjøre noe med det. Jeg har en sønn som er hos meg annen hver uke, og da må jeg hente frem en annen side av meg selv når han er her. Men selv om jeg fremstår på en annen måte, så har jeg fremdeles den tunge trå følelsen av å "gi faan". Gjør jo ikke det egentlig, for jeg gjør jo alt jeg kan for min sønn så han skal ha det best mulig. Men det er akkurat som om det er tomt inne i meg. Et slags stort sort hull uten ingenting. Uansett hva jeg gjør så klarer jeg ikke å finne noen dypere glede med det. Litt sånn følelse av meningsløshet for det meste. Why should I care liksom. Mulig denne følelsen kommer fordi alle unga mine nå er store (den yngste snart på vei ut han også), og så sitter man igjen med ingenting. Det er jo mye hyggelig å gjøre, som jeg også gjør litt nå og da, men - jeg finner ingen glede ved det. Har mistet all glød for det som egentlig er mine hobbyer og interesser. Jo - på en måte så har jeg nok godtatt det, for jeg har sluttet å vente på at den indre gløden skal komme tilbake. 

[HanRuler]

59 minutter siden, Ms. Clean skrev:

Mulig denne følelsen kommer fordi alle unga mine nå er store (den yngste snart på vei ut han også), og så sitter man igjen med ingenting. Det er jo mye hyggelig å gjøre, som jeg også gjør litt nå og da, men - jeg finner ingen glede ved det. Har mistet all glød for det som egentlig er mine hobbyer og interesser. Jo - på en måte så har jeg nok godtatt det, for jeg har sluttet å vente på at den indre gløden skal komme tilbake. 

Du skal ikke se bort ifra at det er det det kommer av i ditt tilfelle. Nå vet jeg ingenting om å være forelder, men klart det skjer noe med en når barna vokser og er klare til å stå på egne bein. Det må være en stor endring fra den normen du har vært vant til frem til nå. Det kan ikke være lett å være mamma oppi alt dette. Du virker sterk, det skal du virkelig ha. Jeg håper du finner en slags "romfyller" for det tomrommet du kjenner på.

Det er jammen ikke sikkert den gløden kommer av seg selv, det virker ikke sånn for min egen del heller så. Jeg tror man må jobbe seg mot den selv på en eller annen måte. Finne ut av det. Å selv om det er vanskelig å motstå fristelsen ved å si "fuck it" også bare slå seg til ro med det, så har man jo et liv man skal leve også. Å leve sånn er ikke å leve synes jeg. 

 

[Ms. Clean]

28 minutter siden, HanRuler skrev:

Du skal ikke se bort ifra at det er det det kommer av i ditt tilfelle. Nå vet jeg ingenting om å være forelder, men klart det skjer noe med en når barna vokser og er klare til å stå på egne bein. Det må være en stor endring fra den normen du har vært vant til frem til nå. Det kan ikke være lett å være mamma oppi alt dette. Du virker sterk, det skal du virkelig ha. Jeg håper du finner en slags "romfyller" for det tomrommet du kjenner på.

Det er jammen ikke sikkert den gløden kommer av seg selv, det virker ikke sånn for min egen del heller så. Jeg tror man må jobbe seg mot den selv på en eller annen måte. Finne ut av det. Å selv om det er vanskelig å motstå fristelsen ved å si "fuck it" også bare slå seg til ro med det, så har man jo et liv man skal leve også. Å leve sånn er ikke å leve synes jeg. 

 

Det er jeg så enig i. At å leve sånn er ikke å leve. Det er kun å eksistere. 

Jeg prøver å kjenne etter de gangene jeg får en slags følelse av (ikke glede) men ihvertfall en sånn følelse av; "Hmm... dette var jo litt artig". Men den opplevelsen varer så kort, og forsvinner så fort. Og så var jeg plutselig tilbake til "hverdagen". 

Det kan nok være mye av årsaken til at jeg henger med øra, det at sistemann er snart på vei ut og er blitt nesten selvstendig. Mammarollen har vært det mest sentrale for meg, og nå er den snart borte. 

Har du noen formening om hva som kan ligge til grunn for din tomromsfølelse ?

Når jeg kjenner etter så er det for min del mye det å være til for noen. At noen trenger meg liksom. (Som nesten ikke er der mer)

Send meg gjerne en pm hvis du har lyst, så trenger vi ikke å "kuppe" denne tråden 🙂

[AnonymBruker]

Det begynner å bli bra lenge siden jeg kjente på livsglede. Jeg kan le og tulle, det kan jeg til og med når jeg er så alvorlig deprimert at jeg er innlagt og for det meste ligger paralysert i sengen. Man kan vel si det slik at det andre sier at livet handler om alle de gode øyeblikkene, så er mitt liv mer som at det kun handler om pausene. Pause fra det vonde, hvor jeg er avledet av andre mennesker eller noe annet. Det er ikke så ofte jeg får slike pauser. Det er sjeldent nok til at jeg heller blir destruktiv for å bekrefte at "Det ER liv". Om det så er å påføre meg selv skader og smerte, innta rusmidler eller hva som helst. Så gjør jeg det. I perioder hvor trangen til dette er på det nivået at tanker/trang blir til handlinger, så blir jeg dypt deprimert og fortvilet av å ikke gjøre det. Til det punktet at jeg blir suicidal. 

Jeg trenger flere pauser. Hvor jeg i det minste føler at jeg lever. Framfor å være dette apatiske skallet jeg for det meste er. Det beste er når jeg blir hypoman. Da tror jeg at alt er så fint og flott, legger planer og har mye energi, men det varer ikke lenge og nedturen er dyp før jeg kommer opp til "normalen". Som er kronisk nedsatt stemningsleie med lite til ingen interesser eller planer for framtiden. Nå har jeg blitt så vant til disse oppspilte periodene som kommer innimellom at selv da har jeg en mørk og tung grunnstemning inni meg. Selv om jeg er høyt oppe utad. Det fører til mye irritasjon og økt aggresjon, så jeg har begynt å bli mye mer sint når jeg er oppspilt. For jeg vet det er en del av sykdomsbildet mitt og jeg vet at nedturen kommer. De oppspilte periodene kommer derfor sjeldnere og jeg føler meg ikke lenger bra da heller til tross for at jeg blir så aktiv og pratsom. 

For det meste er jeg dypt nede eller på midten hvor alt bare er flatt og følelsesløst. 

Livsgnist...Jeg vet ikke hva det er lenger. Jeg har nok resignert i form av at jeg ser ikke noen løsning. Jeg tror det er dette som er livet og framtiden min. Likevel er jeg jo i behandling. For jeg har ikke lyst til at dette skal forbli min skjebne. 

Hva gjør man liksom når det har gått så langt og over så alt for lang tid. 

Anonymkode: c9435...29f

[AnonymBruker]

Hvis du levde i en parallell verden der det ikke fantes sosiale, økonomiske, helsemessige eller andre hindre, og du kunne gjøre absolutt hva som helst. Hvordan ville livet ditt sett ut da? Hvis du kunne velge hvilken som helst bolig, hvor som helst. Hvilke hobbyer som helst. Hvilke venner som helst. Osv. 

Hvor langt er du nå fra dette? Er det noe du kan gjøre i det virkelige liv for å komme et steg nærmere dette? 

Hva er de tre verste tingene med livet ditt slik det er nå? Hvis du kunne fjerne dem eller endre dem, uten å måtte bry deg om konsekvensene. 

Anonymkode: da1c1...4ec

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du levde i en parallell verden der det ikke fantes sosiale, økonomiske, helsemessige eller andre hindre, og du kunne gjøre absolutt hva som helst. Hvordan ville livet ditt sett ut da? Hvis du kunne velge hvilken som helst bolig, hvor som helst. Hvilke hobbyer som helst. Hvilke venner som helst. Osv. 

Hvor langt er du nå fra dette? Er det noe du kan gjøre i det virkelige liv for å komme et steg nærmere dette? 

Hva er de tre verste tingene med livet ditt slik det er nå? Hvis du kunne fjerne dem eller endre dem, uten å måtte bry deg om konsekvensene. 

Anonymkode: da1c1...4ec

Det er en fin tanke, og kanskje noe som fungere som veldig bra hjelp til selvhjelp. 

For min del er situasjonen fastlåst. På grunn av sykdom og egentlig hele livssituasjonen min. Når jeg spør meg disse spørsmålene du kommer med, så er det ting jeg i praksis ikke rår over. Det eneste jeg kan gjøre er å finne en måte å leve med alt på. En måte å holde hodet over vannet. 

Fordi jeg kan ikke forestille meg frisk fra lidelser jeg er født med og lidelser som har blitt kronisk. Jeg kan heller ikke forestille meg et liv uten økonomiske begrensninger fordi i det virkelige liv sitter jeg med dårlige kort som ikke kan endre seg på grunn av helse. Alt henger sammen og det blir en dominoeffekt. Både den ene og andre veien. Hvis jeg ikke hadde kroniske lidelser og traumer som som hemmet meg i så stor grad som det gjør, så ville jeg vært i stand til å jobbe og til å fungere bedre. Jeg ville da hatt bedre økonomi og dermed flere muligheter til å øke livskvaliteten. Da ville jeg også har mulighet til en større sosial arena som igjen ville økt livskvalitet og livsglede. Som igjen gjør at jeg ville fungert bedre på jobb ergo bedre økonomi og slik ruller det avgårde. Dessverre har jeg ikke helse til å jobbe, jeg har ikke økonomi til å gjøre noe som helst eller til å ha en egnet bolig, jeg har et svært lite nettverk fordi jeg har falt ut av samfunnet og alt dette gjør helsen min enda dårligere som igjen begrenser mulighetene på andre arenaer. 

Jeg skulle gjerne tatt vekk tre av de verste tingene, men de er ikke mulig å ta vekk. Derfor sitter jeg ganske fint i det. 

Noen ganger må man bare akseptere at slik er det. Og derfra jobbe med å finne en levelig hverdag. 

Har man mindre problemer og større spillerom ser jeg absolutt verdien i det du skriver. For meg blir det dessverre urealistisk, og det handler ikke om å være pessimistisk eller å ikke ha vilje. Det bare er sånn. Det er ikke dermed sagt at jeg aldri noen sinne kan få det bedre. Jeg bare kan ikke gjøre disse tilsynelatende enkle endringene for å få ballen til å begynne å rulle i rett retning. For min del handler det mest om å få ballen til å stoppe å rulle nedover og å lære seg å leve med kortene jeg har fått utdelt. 

Anonymkode: c9435...29f