Hva gjør du for å riste av deg negative kommentarer?

[AnonymBruker]

Jeg kan føle begge deler. Noen ganger preller det bare av. Men i slike situasjoner som du nevner, hvor vedkommende hadde det vanskelig og fant ut du var riktig person å avreagere på, det liker jeg ikke. Jeg forstår ikke hvordan andre kan la sine problemer gå utover andre på en så unødvendig og direkte måte. Jeg blir sint på dem og kan unngå dem i lang tid etterpå. Rett og slett miste tillit til dem fordi de valgte å behandle meg sånn. Det jeg burde gjort er å si fra med en gang at det ikke blir aktuelt å spy opp gørra si i mitt fang, for det er ikke meg de er sure på. Men der trenger jeg å øve meg. 

Hvis dette kom fra noen som sa det på en ordentlig måte, og de faktisk er bekymret for kjøringen min, så spør jeg hvilken hastighet de ville ligget i, redusert hastigheten og virkelig tatt det til meg. Jeg blir ikke ubekvem av berettiget kritikk.

Jeg vet at jeg burde ha latt slike ting gå, og akseptere at de bare hadde en dårlig dag, og at det ikke handlet om meg. Men når jeg selv er veldig opptatt av å behandle andre bra, bygge dem opp og støtte dem, så forventer jeg i en viss grad det samme tilbake. Kan det handle om noe sånt for deg? At du føler at de ikke ønsker deg så godt som du trodde? Knyttes det mot din verdi? 

Anonymkode: 8c43d...dfb

[AnonymBruker]

55 minutter siden, Sansol said:

Samtaler med psykolog har vært gull verdt. Man må omprogrammere seg selv.. Psykologen fikk meg til å se ting fra flere sider, at hvordan man oppfatter situasjonen er farget av sitt eget bias og ikke alltid stemmer med den andre personens motiv. Det hjelper meg å minne meg selv på at disse tankene ikke gavner meg det minste. Jeg sier bokstavelig talt, til meg selv i hodet, " Hvorfor skal du bruke tid på å stusse over dette? Gjør disse tankene deg noe godt?" Høres banalt ut, men det har faktisk virket mer og mer over tid. Anbefaler deg å ta en titt på ABC-modellen innen kognitiv terapi, den kan være et godt verktøy.

https://www.kognitiv.no/wp-content/uploads/2014/11/Kort-innføring-i-kognitiv-terapi.pdf

Takk  
Tenkte litt på hvorfor jeg går og tenker slik nå, det er jo helt uproduktivt og meningsløst. Har nok noe med at jeg er supersensitiv for andre, noe som kanskje bunner i at jeg ble bortadoptert som nyfødt, og har vært avhengig av å "scanne" omgivelsene mine siden da, noe man gjerne venner seg til når man vokser opp hos noen som er veldig ulik en. TS

Anonymkode: 54d35...151

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg kan føle begge deler. Noen ganger preller det bare av. Men i slike situasjoner som du nevner, hvor vedkommende hadde det vanskelig og fant ut du var riktig person å avreagere på, det liker jeg ikke. Jeg forstår ikke hvordan andre kan la sine problemer gå utover andre på en så unødvendig og direkte måte. Jeg blir sint på dem og kan unngå dem i lang tid etterpå. Rett og slett miste tillit til dem fordi de valgte å behandle meg sånn. Det jeg burde gjort er å si fra med en gang at det ikke blir aktuelt å spy opp gørra si i mitt fang, for det er ikke meg de er sure på. Men der trenger jeg å øve meg. 

Hvis dette kom fra noen som sa det på en ordentlig måte, og de faktisk er bekymret for kjøringen min, så spør jeg hvilken hastighet de ville ligget i, redusert hastigheten og virkelig tatt det til meg. Jeg blir ikke ubekvem av berettiget kritikk.

Jeg vet at jeg burde ha latt slike ting gå, og akseptere at de bare hadde en dårlig dag, og at det ikke handlet om meg. Men når jeg selv er veldig opptatt av å behandle andre bra, bygge dem opp og støtte dem, så forventer jeg i en viss grad det samme tilbake. Kan det handle om noe sånt for deg? At du føler at de ikke ønsker deg så godt som du trodde? Knyttes det mot din verdi? 

Anonymkode: 8c43d...dfb

Jeg lurer på om det var en kombinasjon som skjedde her. Jeg føler både at han overreagerte på farten, og at jeg faktisk kanskje kjørte litt fort. Tror jeg sliter med å sortere hva som er deres og hva som er mitt. Ja, jeg kjørte kanskje for fort, men det går an å si det på en ordentlig måte. Det klarte han kanskje ikke akkurat da, siden han var stresset og ting hadde gått galt den dagen.

Jeg er nok også veldig følsom for folks sinnstemning, da jeg har opplevd noen ganger at folk har "snudd", at de ikke var dem som jeg trodde i utgangspunktet. Det er ikke så lenge siden et vennepar av meg sendte meg et lass med negative sms-er der de brukte ting jeg  hadde sagt i fortrolighet etc., etter en uoverensstemmelse vi hadde. Det kom også frem etterpå at de hadde slåss så ille at en av dem var blitt tvangsinnlagt, en side de aldri har vist meg før  Slike ting skremmer meg, og jeg lurer på om alle er sånn noen ganger. Virker som jeg stoler på feil folk. TS

Anonymkode: 54d35...151

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde noen i bilen akkurat nå som var rett og slett sur. Han pleier ikke være det, men noen ting hadde gått skeis og nå var det sure kommentarer om hvor fort jeg kjørte... Jeg har kjørt bil i 18 år og har aldri havna i grøfta fordi jeg har kjørt for fort på vinterføre, faktisk kjører folk forbi meg, jeg syns de andre kjører altfor fort.

Jeg innser at jeg sliter med å riste slike ting av meg, alle kan jo ha en dårlig dag, og kan hende jeg faktisk kjørte litt fort.. Hva gjør andre for å "glemme" sånne ting? Jeg går lenge med en uggen følelse etterpå, og er det mer "alvorlige" kommentarer enn dette så sliter jeg med å forholde meg til personen noe mer, jeg takler det bare ikke.

Anonymkode: 54d35...151

En gang er den første for alt. Å være så selvgod at man tror at man aldri kommer til å gjøre noe man ikke har gjort før, vitner om dårlig selvinsikt. 

Men nå fikk du vel enda mer å grunne over, av negativitet? 

Negative kommentarer møter man best med taushet eller en passende positivt ordveksling. 

Å henge seg opp i negativitetet i form av en beskjeden og mulig meget passende kommentar er å gjøre egen tilværelse unødvendig negativ.

Anonymkode: 253ed...96f

[Menchit]

17 timer siden, RedRobin skrev:

Jeg er akkurat sånn som deg. Og til dere andre: det er ikke nødvendigvis sånn at man blir fornærmet, men heller at man blir opphengt, som å få en sang på hjernen, man klarer ikke å slutte å tenke på det.

Jeg ble skjelt ut av en full dame på jobb engang, jeg tenkte på det i mange uker, og de første par dagene nesten i ett sett. Rett etter at det hadde skjedd var jeg veldig oppgitt, fordi jeg visste at det ville være typisk meg å bli veldig opptatt av dette, og at jeg nå kunne forvente i hvertfall noen dager der det var vanskelig å nyte det jeg vanligvis slapper av med, som bøker eller filmer (og det var akkurat det som skjedde).

Det er bare sånn hjernen min fungerer, jeg bearbeider negative opplevelser dypt og lenge og dette er det skikkelig vanskelig å endre på. 

Jeg prøvde meditasjon og teknikker fra kognitiv adferdsterapi, men det hjalp svært lite. Det eneste som hjalp, var å være travelt opptatt med noe som tok hele min konsentrasjon, som når det er travelt på jobb, eller når du spiller et bilspill eller et annet dataspill der det er full fart og du trenger hele konsentrasjonsevnen din hele tiden. Da var det ikke plass i hjernen til å tenke på den fulle dama.

Å slappe av med bok eller film gikk ikke, da svirret bare tankene tilbake til den fulle dama og hva jeg kunne gjort annerledes for å takle henne bedre. Jeg skjønner at det er en overlevelsesmekanisme - hjernen min prøvde å lære av hendelsen. Men hos meg er denne mekasnismen på høygir. 

Selvfølgelig var det det som skjedde. Du forteller hjernen akkurat hva som skal skje, og hjernen din gjør som den får beskjed om.

Hjernen din er programert til å gjøre det du ber den om. Den er også innstilt på å gjøre det som er kjent. Det er ikke det samme som at den gjør det du vil. Den gjør det den tror du vil. Du kan endre måten å reagere på ved å gi tydelige beskjeder til deg selv om hvordan du skal reagere. Det kan kjennes både unaturlig og litt "teit" men det er faktisk ikke mer som skal til, bortsett fra iherdig øving og tålmodighet. 

Si høyt til deg selv mange ganger om dagen " sett inn det som passer". Gjenta og gjenta helt til det går av seg selv.

[Menchit]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på om det var en kombinasjon som skjedde her. Jeg føler både at han overreagerte på farten, og at jeg faktisk kanskje kjørte litt fort. Tror jeg sliter med å sortere hva som er deres og hva som er mitt. Ja, jeg kjørte kanskje for fort, men det går an å si det på en ordentlig måte. Det klarte han kanskje ikke akkurat da, siden han var stresset og ting hadde gått galt den dagen.

Jeg er nok også veldig følsom for folks sinnstemning, da jeg har opplevd noen ganger at folk har "snudd", at de ikke var dem som jeg trodde i utgangspunktet. Det er ikke så lenge siden et vennepar av meg sendte meg et lass med negative sms-er der de brukte ting jeg  hadde sagt i fortrolighet etc., etter en uoverensstemmelse vi hadde. Det kom også frem etterpå at de hadde slåss så ille at en av dem var blitt tvangsinnlagt, en side de aldri har vist meg før  Slike ting skremmer meg, og jeg lurer på om alle er sånn noen ganger. Virker som jeg stoler på feil folk. TS

Anonymkode: 54d35...151

Hva så om du kjørte litt for fort? Er det så farlig? Så lenge man tar hensyn og roer ned når man får beskjed spiller det vel ingen rolle?

Tenk om passasjeren din ikke hadde sagt ifra fordi han var redd du skulle bli fornærmet? Det hadde vært mye verre om du hadde hatt en livredd passasjer ved siden av deg vel?

Det er fint mulig å si ting på en ordentlig måte, når du opplever det motsatte er det ikke ditt ansvar. Du kan gruble til du blir blå, det kommer ikke noe ut av det, for det er ikke deg det gjelder. Plasser ansvaret hos den som er ansvarlig.

Men hvis du skal fortsette å gruble, så snu grublingen din innover istedet. Du trenger ikke analysere hendelsen, det som skjedde skjedde. Det er reaksjonen din du bør legge under lupen. Hva er det egentlig du grubler på? Om du kjørte for fort? Holdt du fartsgrensen? Hvis svaret er ja på det siste og du ikke kjørte for fort, er du fornøyd da? Slik at grublingen stanser? Eller kommer det nye tanker? Prøv å finne ut hvilke følelser det vekker i deg i slike situasjoner, og ikke minst hvorfor, det er mer interessant enn om du kjørte for fort eller ikke. 

[Killerkane]

.

Endret 19. januar 2019 av Killerkane

[RedRobin]

2 timer siden, Menchit skrev:

Selvfølgelig var det det som skjedde. Du forteller hjernen akkurat hva som skal skje, og hjernen din gjør som den får beskjed om.

 

 Dette er en del av personlighetstypen min (hvordan hjernen og nervesystemet er satt sammen og reagerer på stimuli), ikke noe jeg programmerte meg selv til. 

Lignende ting har skjedd hundrevis, hvis ikke tusenvis av ganger gjennom oppveksten og voksenalder, uten at jeg så mønsteret eller var forberedt på at en slik reaksjon skulle komme. Først da jeg leste Susan Cairn og Elaine Aron, ble jeg bevisst på dette mønsteret i meg selv. 

Poenget mitt er at alle de gangene fortalte jeg ikke meg selv at dette opphenget kom til å skje.

Som sagt: negative ting setter seg mer fast enn positive, det er en overlevelsesmekanisme som alle har, men i hvor stor grad dette skjer varierer fra person til person. Å forsøke å tenke annerledes (kognitiv terapi) har eg prøvd, og kan sikkert prøve mer. Kanskje det kan hjelpe/moderere litt dersom jeg blir flink til å bruke slike teknikker. Men det som ligger i bunn er biologisk, ikke tillært.

Endret 19. januar 2019 av RedRobin

[AnonymBruker]

Så lenge kommentaren er så langt fra sannheten så ler jeg av den. 

Anonymkode: a9f63...087

[Menchit]

2 timer siden, RedRobin skrev:

 Dette er en del av personlighetstypen min (hvordan hjernen og nervesystemet er satt sammen og reagerer på stimuli), ikke noe jeg programmerte meg selv til. 

Lignende ting har skjedd hundrevis, hvis ikke tusenvis av ganger gjennom oppveksten og voksenalder, uten at jeg så mønsteret eller var forberedt på at en slik reaksjon skulle komme. Først da jeg leste Susan Cairn og Elaine Aron, ble jeg bevisst på dette mønsteret i meg selv. 

Poenget mitt er at alle de gangene fortalte jeg ikke meg selv at dette opphenget kom til å skje.

Som sagt: negative ting setter seg mer fast enn positive, det er en overlevelsesmekanisme som alle har, men i hvor stor grad dette skjer varierer fra person til person. Å forsøke å tenke annerledes (kognitiv terapi) har eg prøvd, og kan sikkert prøve mer. Kanskje det kan hjelpe/moderere litt dersom jeg blir flink til å bruke slike teknikker. Men det som ligger i bunn er biologisk, ikke tillært.

Enig i at det er stor forskjell på folk ang hvor mye man dveler med negative ting, og hvordan man snakker til seg selv. Mye er også helt ubevisst. Man kan være negativ av natur, eller preget av en slags katastrofe tenking.

Men, det er ikke slik at disse tingene er hugget i sten, vi lærer og utvikler boss hele livet. Gjerne uten at vi legger merke til det. Da er det klart man kan utvikle seg i en bestemt retning dersom man går inn for det. 

Hvis du er interessert i å lære mer om å endre tankemønstre anbefaler jeg hypnose. 

Søk opp Marisa Peer på google. Hun er utrolig dyktig og veldig interessant å høre på 😊

[TrekStar]

Når du får negative kommentarer, spesiellt hvis kommentarene er bare tullprat og usanne, så kan du si noe som dette: pøh eller psh, og himle med øynene mens personen hører det. Bare svar personen tilbake med slike lyder, og lir av deg det som blir fortalt.

Jo eldre en blir, jo bedre blir en på å "gi faen" i slike kommentarer. Jeg for min del, lirer slik tøv vekk med engang, og tenker ikke på det etterpå. Er en trygg på seg selv og det en står for, så tar en seg ikke nær av noe. Uansett hvor mye dritt jeg måtte få, så ler jeg gjerne av det, i ettertid, og tar ingenting personlig.

Men det spørs jo på kritikken. Er det usannheter, bare ment som dritt, så får det gå inn i det ene øret og ut det andre. Er det kritikk som er sanne og i situasjoner hvor kritikken er fornuftig, så tar jeg det til meg og lærer av den kritikken. Men jeg regner da med at kritikken kommer fra en person som er voksen i hodet, og som har med formål å hjelpe, på en balansert og nyansert måte.

[RedRobin]

29 minutter siden, Menchit skrev:

Enig i at det er stor forskjell på folk ang hvor mye man dveler med negative ting, og hvordan man snakker til seg selv. Mye er også helt ubevisst. Man kan være negativ av natur, eller preget av en slags katastrofe tenking.

Men, det er ikke slik at disse tingene er hugget i sten, vi lærer og utvikler boss hele livet. Gjerne uten at vi legger merke til det. Da er det klart man kan utvikle seg i en bestemt retning dersom man går inn for det. 

Hvis du er interessert i å lære mer om å endre tankemønstre anbefaler jeg hypnose. 

Søk opp Marisa Peer på google. Hun er utrolig dyktig og veldig interessant å høre på 😊

Ja, det er jeg enig i, og takk for tips 😊

[AnonymBruker]

Jeg har innsett på vegne av andre veldig tidlig at all negativitet egentlig er på grunn av usikkerhet. Ingen mennesker står opp med den første tanken superbevisst om at ''I dag skal jeg gjøre livet dårlig for andre!''. Så jeg ''rister av meg'' av meg negative kommentarer med empati for de som er er så usikre og prøver å forstå hva som har skjedd i livet deres som gjør de usikre, så prøver jeg heller å hjelpe de enn å bli sur.

Anonymkode: cbd18...ddd