Tilbakefall (rus), er jeg fortapt?

[AnonymBruker]

Har alltid lurt på hvorfor folk ruser seg. Hva er så tilfredsstillende med å være narkoman? 

Anonymkode: 49ac5...21a

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Rusbruk er et symptom,

Og en flukt. Noen flykter i trening sex jobb , eller alkohol / rus.  

Husk dere som sliter m angst kutt ut sukker og kaffe det gjør alt verre ! 

Mye angst kommer av dårlig balanse i tarmen. Forløper til serotonin blir laget i tarmen 

Anonymkode: aa6a4...727

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Og en flukt. Noen flykter i trening sex jobb , eller alkohol / rus.  

Husk dere som sliter m angst kutt ut sukker og kaffe det gjør alt verre ! 

Mye angst kommer av dårlig balanse i tarmen. Forløper til serotonin blir laget i tarmen 

Anonymkode: aa6a4...727

Ta vitaminer ! Drikk urtete ! Yoga ! Sauna ! Vær snill m dere selv ❤️

Anonymkode: aa6a4...727

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Har alltid lurt på hvorfor folk ruser seg. Hva er så tilfredsstillende med å være narkoman? 

Anonymkode: 49ac5...21a

Fordi som oftest er tilværelsen din generelt så ræva at du aldri har det bra med mindre du er ruset på noe.

Anonymkode: 6fb80...24c

[Jabbadabbaduu]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ingenting "høna eller egget" med tanke på rusbruk/misbruk overhodet, det er ingen som ruser seg fordi de har det så jævla ålreit, liksom.

Rusbruk er et symptom, og folk må slutte å behandle det som noe annet enn nettopp det!

Anonymkode: 6fb80...24c

Her synes jeg du er litt streng med meg. Jeg skriver jo nettopp at det ofte er problemer som ligger til grunn for rusmisbruk! Men det er ikke sånn at man kan si at folk ALLTID har psykiske problemer og DERFOR begynner å ruse seg! Det kan vel finnes mange kombinasjoner av årsaker og ting som sammenfaller for å lede ut i det man vil kalle for rusmisbruk. Og hvis man av forskjellige årsaker havner i rusmisbruk, så kan jo dette forsterke og skape andre problematikken, som angst. Derav min kommentar om høna eller egget. 

Poenget mitt var jo uansett at behandlingen bør fokusere på de andre vanskelighetene enn «bare» å slutte med rus!

[AnonymBruker]

11 timer siden, Jabbadabbaduu skrev:

Jeg har egentlig ikke så mye peiling på rusmisbruk, men tenker på dette med behandling. Ofte ruser folk seg i hvert fall delvis som følge av psykiske vanskeligheter som rusen gjør lettere å holde ut/dulmer. Jeg vet at mye behandling hva gjelder rusmisbruk er primært rettet mot selve rusen: trang, risikosituasjoner, alternative handlinger og måter å tenke på når man kjenner trangen, fokus på konsekvenser/motivasjon etc. Men hvis det er sånn at du for eksempel lider av angst eller andre psykiske plager, kanskje også gjorde det før misbruket begynte, så er det vel en god idé å få noe ordentlig hjelp og behandling for det, også?

Jeg skjønner at det ofte blir en «høna eller egget»-diskusjon, altså om psykiske problemer har ført til rus eller omvendt, sånn litt groft sagt. Men jeg tenker fortsatt at behandling med fokus på de psykiske vanskelighetene er superviktig, uansett hva som kom først. Viktig å ikke bare få hjelp til å slutte med rus, men også til å leve livet uten rus. Til å håndtere det som er tøft og til å skape mening i tilværelsen. 

Ønsker deg alt godt.

Det er veldig gode poeng du kommer med. Min erfaring i rusbehandling er at det er for mye fokus på rus og for lite på det psykiske. For noen er dette helt greit for de har ikke alvorlige psykiske problemer selv om de sannsynligvis har noe så klart. For andre, som meg, så blir dette lite hensiktsmessig. 

Jeg er på et ruskollektiv i behandling og her får jeg ikke det jeg trenger. Jeg hadde alvorlige psykiske problemer da jeg begynte å ruse meg. Alvorlig depresjon, suicidalitet, spiseforstyrrelse, selvskading også kom det noen alvorlige diagnoser etter hvert også. Jeg har ikke pådratt meg noen psykiske lidelser som følge av rusbruket, bortsett fra rusavhengighet da. Dette slet jeg med før rusen og dette sliter jeg med nå når jeg er nykter. Tilværelsen er rett og slett så tung at jeg vil gang på gang falle tilbake til rusen for jeg holder ikke ut. 

De andre på denne institusjonen de har ingen psykiske lidelser som de har strevd med lenge før de begynte å ruse seg. De har en helt annet  stabilitet i seg. De snakker om å få seg plass og bo og å få seg jobb. Selv er jeg ufør og skal inn i bolig med bemanning for jeg fungerer ikke hjemme alene. Jeg trenger de rammene rundt meg og den tryggheten for å klare å fortsette å være rusfri og lære å leve med både traumene jeg har og diagnosene. Jeg må lære meg å leve på nytt. 

Vi har helt ulike forutsetninger rett og slett. De har ikke vært inn og ut av psykiatrisk sykehus og somatisk sykehus slik jeg har vært. 

Jeg trenger i langt større grad behandling for andre ting enn bare rusen. 

Jeg ruset meg døgnet rundt så rusen måtte bort for at det skulle gå an å ta tak i noe annet, men det er så mye som må tas tak i for at jeg skal greie å holde meg helt rusfri at selv om det er det som er målet til slutt så er det sannsynlig at jeg faller tilbake og bruker rusen som en krykke innimellom når det blir for hardt. Da gjelder det at jeg greier å benytte meg av hjelpen rundt meg slik at det bare er snakk om litt støttebruk her og der. For noen er total avholdenhet urealistisk i starten.  

Siden det er for lite fokus på psykiatri her jeg er og rett og slett ikke god nok kompetanse, så er jeg henvist til behandling for rus og psykiatri på sykehuset. Der vil jeg få behandling mer tilpasset mine behov, for denne behandlingen jeg er i som er ren rusbehandling har vist seg å være utilstrekkelig. 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler med dere❤️ Venninnen min tok overdose for en mnd siden og er nå tvangsinnlagt på avrusning. De siste ukene har hun vært mye på perm(i følge henne) men jeg begynner å lure på om hun har stukket av. Hun skal egentlig komme til meg i helgen, for da har hun plutselig 3 dagers perm. Er dette noe som kan stemme eller bør jeg ringe institusjonen hun er innlagt på for å sjekke? 

Anonymkode: 35127...269

Det blir jo bare spekulasjon, men da jeg ble tvangsinnlagt så hadde jeg ikke permisjoner. Jeg hadde utgang med følge i fire uker. Skulle egentlig være på tvang i tre måneder, men jeg klarte på et vis å få det opphevet mot avtale om å takke ja til frivillig opphold på akuttpost. Dessverre. Jeg burde ha blitt tvunget til å være der ut tiden. Kanskje hadde jeg ikke falt tilbake igjen bare et par uker senere.. 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil anbefale deg å kutte ut sukker. Kan ta bort trigger-sug 

tilfør kroppen gode vitaminer , og probiotika . Du må bygge opp systemet ditt !!!

og du må være glad i Deg selv ❤️ 

Dra på trening. Sauna. Få ut rastløsheten ! 

Anonymkode: aa6a4...727

Jeg trener og spiser sunt, spiser av og til ting med sukker i, men for der meste spiser jeg sukkerfritt. 

Er ikke så glad i meg selv, men prøver å gjøre ting som er bra. Ikke så lett da. 

Takk.

Anonymkode: 0c13f...178

[MiniMjau]

På 14.1.2019 den 16.57, AnonymBruker skrev:

Jeg har akkurat fått meg jobb for første gang. Har vært ute å kjøre i mange mnd. 

En kombinasjon av mange ting. Hvorfor? Fordi jeg får en intens angst og ikke har noe valg

Anonymkode: b5b0e...048

Jeg har all respekt for dere som sliter med rus og som prøver å komme ut av det. Min beste venn ruser seg, så jeg har det i min hverdag. Men jeg sliter med å forstå at du (og min venn også) sier at du ikke har noe valg. Men valget står jo mellom å ta rusmiddelet,  eller å la være og heller komme seg gjennom angsten og få hjelp til å håndtere den. Greier du forklare meg hvorfor du mener du ikke har noe valg?  

 

Håper du greier å komme ut av rusen nå. Masse lykke til

Endret 15. januar 2019 av MiniMjau

[AnonymBruker]

1 time siden, MiniMjau skrev:

Jeg har all respekt for dere som sliter med rus og som prøver å komme ut av det. Min beste venn ruser seg, så jeg har det i min hverdag. Men jeg sliter med å forstå at du (og min venn også) sier at du ikke har noe valg. Men valget står jo mellom å ta rusmiddelet,  eller å la være og heller komme seg gjennom angsten og få hjelp til å håndtere den. Greier du forklare meg hvorfor du mener du ikke har noe valg?  

 

Håper du greier å komme ut av rusen nå. Masse lykke til

Man har selvsagt et valg om å ruse seg eller ikke. Sånn i utgangspunktet. Likevel kan det føles som at en ikke har et valg. Rusavhengighet er en sykdom og ikke et frittstående valg for det er langt mer komplisert enn som så. Når kroppen er så avhengig av rus at man ikke klarer å stå opp uten det så er det ikke et valg i den forstand. I rusen er man som rusavhengig maktesløs. Man er ikke skyldig i å ha utviklet denne sykdommen. Hver rusavhengig har sin historie om hvordan det gikk den veien, men felles for alle er at ingen har tenkt at de vil bli rusavhengig. Ingen har valgt det. 

Men som rusavhengig er jeg ansvarlig for mitt eget liv og egen helse. Jeg er ansvarlig for min egen tilfriskning og det er der man kan begynne å snakke om valg eller ikke valg. Jeg valgte ikke å bli rusmisbruker, men jeg velger å forsøke å bli rusfri. Det er et stort, vanskelig og skummelt valg som for mange virker uoverkommelig. Det er sterke krefter i en så omfattende avhengighet. Det kan ikke sammenlignes med å være avhengig av sukker for eksempel. 

Dette med maktesløsheten og å akseptere at en lider av en sykdom er noe av det første man møter i behandling som baserer seg på 12-trinnsmodellen. Det å klare å se at å oppsøke hjelp og begynne på veien til tilfriskning er det største og viktigste valget en rusavhengig kan ta. Det er ikke noe man klarer når man er i aktiv avhengighet. De fleste som oppsøker hjelp har nådd bunnen. Økonomisk ruin, mistet familie, venner, jobb/skole, blitt mer psykisk syk enn de var i utgangspunktet, såvidt overlevd en overdose etc. Det er når de negative konsekvensene har blitt så store at en rusavhengig blir presset til å endelig ta valget om å bli rusfri. Og selv da er det mange som faller tilbake gang på gang før de klarer det. Noen klarer det aldri. Noen dør av rusen eller går inn i alderdommen med rusen og har akseptert at rusen blir der til dagen livet tar slutt. 

Det finnes selvsagt unntak. Noen våkner bare opp en dag og innser at nok er nok. For de fleste av oss måtte vi nå "rock bottom". Vi var ikke i stand til å ta noe valg før det handlet om liv eller død. 

Vet ikke om dette var hjelpsomt i forhold til å forstå drivkraften bak rusmisbruk og dette med valg/ikke valg, men. Det er dette som er realiteten. Og da snakker jeg om rusavhengighet. 

Det er mange som bruker rusmidler, men som ikke oppfyller kriteriene for diagnosen rusavhengighet. For de blir saken en annen. Da kan man sammenligne det med å ta seg en fest med alkohol et par ganger i måneden. Det er ikke snakk om sykdom og avhengighet da. 

Anonymkode: 0c13f...178

[waco]

På 14.1.2019 den 18.00, AnonymBruker skrev:

Mange gode spørsmål. 

Om behandling virker eller ikke kommer nok veldig an på en del faktorer, men jeg vet om mange som mener de aldri hadde kommet seg ut av det hvis de ikke hadde fått behandling. Det er deres oppfatning o hvert fall. Kanskje ville de klart det på egen hånd hvis de bare ville det nok. 

Jeg personlig hadde nok ikke sitter her i dag hvis det ikke var for behandling. Selv om jeg faller ut og inn av rusen enda. Det som til slutt gjorde at jeg oppsøkte hjelp var jo det at jeg etter hvert ble syk av det. Jeg var så avhengig at det første jeg måtte gjøre når dagen startet det var å mekke dagens friskmelding. Ble kjempedårlig både fysisk og psykisk uten det. I tillegg har jeg hatt et par rusutløste psykoser og de få jeg hadde i livet mitt trakk seg unna meg. For ikke å snakke om at jeg er mor og ikke kan gjøre hva jeg vil uten å tenke på andre. 

For meg startet ruskarrieren med at jeg trengte en virkelighetsflukt fordi jeg slet veldig psykisk og holdt ikke ut livet. Etter hvert ble det ikke en flukt lenger, men en konstant virkelighet.

Hvis jeg klarer å bare ta en "fest" en gang eller to i måneden så ønsker jeg ikke å slutte helt. Problemet er bare det at det fort blir mer enn litt. 

Hvis alle rusmisbrukere hadde blitt respektert og ikke utstøtt og fortsatt hadde kunne fungert i samfunnet så er det ikke godt å si hva som hadde skjedd. Jeg tror ikke antallet rusavhengige hadde økt nødvendigvis, men kanskje antallet rusbrukere ut over alkoholbruk (som egentlig er verstingen). 

Jeg tror absolutt av mange av problemene knyttet til narkotika kommer av at det er forbudt. Hva som hadde skjedd hvis det var lovlig vet jeg dog ikke. Vi rusmisbrukere hadde ikke blitt stemplet som kriminelle, men hadde det ført til at vi ikke gikk ned den kriminelle gata? Min kriminelle historikk går på besittelse av narkotika, kjøp og salg og bruk av det. Kanskje jeg ikke hadde vært kriminell da hvis det var legalisert? Hvem vet. 

Jeg ser vel heller ikke det bra i å jage noen som bruker narkotika. Det er helt innafor å oppsøke hjelp for sin avhengighet, men hvis man ønsker å bruke narkotika og ikke skader noen andre på grunn av bruket sitt så synes nå jeg mennesker skal få være i fred. 

Men merker jeg blir litt usikker på egne meninger nå. For jeg har jo sett hva tungt rusbruk gjør med mennesker. Jeg har også sett de som ruser seg i stillhet og er bare gode mennesker som ikke blir tydelig syke av det, men. Noen blir bare fæle og farligere etter hvert som de tar skade av rusen. Andre blir alvorlig psykisk syk. Det er ikke lov å ta selvmord. Hvis man vil det og det blir oppdaget så blir man tvangsinnlagt. Burde det samme gjelde de som har et farlig og tungt rusmisbruk? Jeg har blitt tvangsinnlagt i rusbehandling en gang og da stod det om liv og død. 

Jeg tror kanskje utfordringen med hvor man skal sette en grense er grunnen til at grensen er satt på 0. At konsekvensene kan resultere i ødelagte liv, derfor er det nulltoleranse. 

Det ødelegger jo for de som har et "sunt" rusbruk som ellers fungerer fint, men noen ganger må det bli sånn. 

Det er et vanskelig tema dette her. 

Anonymkode: 0c13f...178

Du virker som en reflektert mann, pass på at du ikke grubler for mye, da blir du bare ulykkelig.

Min erfaring som pårørende til mennesker som har fått behandling mot rusbruk er at behandling er følgende;

- kontroll

- overvåking

- ransakelser

- urinprøver

- mistillit 

- sanksjoner/konsekvenser.

Ingenting som faktisk hjelper mennesker. men masse svada som ikke hjelper i det hele tatt. Visste du at tidligere behandling av homoseksuelle er svært lik behandlingen idag mot rus-avhengige?

Visste du at på 50-tallet var det heroin i cosylan hostesaft og at amfetamin var reseptfritt?

Så hvorfor hadde vi ikke narkotikaproblemer den gang i samfunnet? Ingen ble arrestert for å bruke narkotika og ingen var fattige av å bruke narkotika? Det fantes ikke illegal omsetning av narkotika, ingen ble forfulgt for å bruke narkotika og ingen tjente penger på narktoikabruk.

Hva som var problemet i samfunnet dengang var jo selvsagt alkoholikere, krigsskadde og homoseksuelle.

Jeg lurer på hva som blir sett på som riktig og hva som blir sett på som galt om seksti år jeg? Kanskje det som blir sett på som det gale er å forfølge andre mennesker? Kanskje det å kriminalisere mennesker for rusbruk blir ansett som å være en avskyelig tanke? 

Kanskje du til og med vil få behandling og terapi dersom du er så overtroisk at du innbiller deg selv at det går an å forandre andre mennesker enn seg selv!

Det eneste som er sikkert er at dagens narkotikaforbud med påfølgende ågerpriser på narkotika er det eneste som ikke vil holde.

Hvorfor ellers skulle amfetamin og heroin selges for femhundre ganger prisen den er verdt?

 

 

 

[waco]

14 timer siden, MiniMjau skrev:

Jeg har all respekt for dere som sliter med rus og som prøver å komme ut av det. Min beste venn ruser seg, så jeg har det i min hverdag. Men jeg sliter med å forstå at du (og min venn også) sier at du ikke har noe valg. Men valget står jo mellom å ta rusmiddelet,  eller å la være og heller komme seg gjennom angsten og få hjelp til å håndtere den. Greier du forklare meg hvorfor du mener du ikke har noe valg?  

 

Håper du greier å komme ut av rusen nå. Masse lykke til

Hva er det du egentlig ikke forstår?

Kan ikke du heller forklare hvorfor du velger å forhindre andre mennesker i å ruse seg? Er det fordi du vet bedre enn vennen din hva som er best for han eller at du har en bestevenn du kan "redde" slik at han senere skylder deg alt her i livet?

[AnonymBruker]

Takk for mange svar. Det setter jeg virkelig pris på. Vanskelig å finne noen som forstår. Jeg dro på jobb, det gikk veldig fint. Nå som jeg er alene noen timer er jeg redd for hva jeg kommer til å gjøre, kjenner suget så innmari med en gang jeg er hjemme..

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man har selvsagt et valg om å ruse seg eller ikke. Sånn i utgangspunktet. Likevel kan det føles som at en ikke har et valg. Rusavhengighet er en sykdom og ikke et frittstående valg for det er langt mer komplisert enn som så. Når kroppen er så avhengig av rus at man ikke klarer å stå opp uten det så er det ikke et valg i den forstand. I rusen er man som rusavhengig maktesløs. Man er ikke skyldig i å ha utviklet denne sykdommen. Hver rusavhengig har sin historie om hvordan det gikk den veien, men felles for alle er at ingen har tenkt at de vil bli rusavhengig. Ingen har valgt det. 

Men som rusavhengig er jeg ansvarlig for mitt eget liv og egen helse. Jeg er ansvarlig for min egen tilfriskning og det er der man kan begynne å snakke om valg eller ikke valg. Jeg valgte ikke å bli rusmisbruker, men jeg velger å forsøke å bli rusfri. Det er et stort, vanskelig og skummelt valg som for mange virker uoverkommelig. Det er sterke krefter i en så omfattende avhengighet. Det kan ikke sammenlignes med å være avhengig av sukker for eksempel. 

Dette med maktesløsheten og å akseptere at en lider av en sykdom er noe av det første man møter i behandling som baserer seg på 12-trinnsmodellen. Det å klare å se at å oppsøke hjelp og begynne på veien til tilfriskning er det største og viktigste valget en rusavhengig kan ta. Det er ikke noe man klarer når man er i aktiv avhengighet. De fleste som oppsøker hjelp har nådd bunnen. Økonomisk ruin, mistet familie, venner, jobb/skole, blitt mer psykisk syk enn de var i utgangspunktet, såvidt overlevd en overdose etc. Det er når de negative konsekvensene har blitt så store at en rusavhengig blir presset til å endelig ta valget om å bli rusfri. Og selv da er det mange som faller tilbake gang på gang før de klarer det. Noen klarer det aldri. Noen dør av rusen eller går inn i alderdommen med rusen og har akseptert at rusen blir der til dagen livet tar slutt. 

Det finnes selvsagt unntak. Noen våkner bare opp en dag og innser at nok er nok. For de fleste av oss måtte vi nå "rock bottom". Vi var ikke i stand til å ta noe valg før det handlet om liv eller død. 

Vet ikke om dette var hjelpsomt i forhold til å forstå drivkraften bak rusmisbruk og dette med valg/ikke valg, men. Det er dette som er realiteten. Og da snakker jeg om rusavhengighet. 

Det er mange som bruker rusmidler, men som ikke oppfyller kriteriene for diagnosen rusavhengighet. For de blir saken en annen. Da kan man sammenligne det med å ta seg en fest med alkohol et par ganger i måneden. Det er ikke snakk om sykdom og avhengighet da. 

Anonymkode: 0c13f...178

15 timer siden, MiniMjau skrev:

Jeg har all respekt for dere som sliter med rus og som prøver å komme ut av det. Min beste venn ruser seg, så jeg har det i min hverdag. Men jeg sliter med å forstå at du (og min venn også) sier at du ikke har noe valg. Men valget står jo mellom å ta rusmiddelet,  eller å la være og heller komme seg gjennom angsten og få hjelp til å håndtere den. Greier du forklare meg hvorfor du mener du ikke har noe valg?  

 

Håper du greier å komme ut av rusen nå. Masse lykke til

På 15. januar 2019 den 8.49, Jabbadabbaduu skrev:

Her synes jeg du er litt streng med meg. Jeg skriver jo nettopp at det ofte er problemer som ligger til grunn for rusmisbruk! Men det er ikke sånn at man kan si at folk ALLTID har psykiske problemer og DERFOR begynner å ruse seg! Det kan vel finnes mange kombinasjoner av årsaker og ting som sammenfaller for å lede ut i det man vil kalle for rusmisbruk. Og hvis man av forskjellige årsaker havner i rusmisbruk, så kan jo dette forsterke og skape andre problematikken, som angst. Derav min kommentar om høna eller egget. 

Poenget mitt var jo uansett at behandlingen bør fokusere på de andre vanskelighetene enn «bare» å slutte med rus!

30 minutter siden, waco skrev:

Hva er det du egentlig ikke forstår?

Kan ikke du heller forklare hvorfor du velger å forhindre andre mennesker i å ruse seg? Er det fordi du vet bedre enn vennen din hva som er best for han eller at du har en bestevenn du kan "redde" slik at han senere skylder deg alt her i livet?

De som ikke forstår hvordan man ikke har noe valg, har ikke vært virkelig nede i avgrunnen. Det er noe man ser når man har vært eller er langt, langt nede. Jeg pleide også å dømme narkomane, bulimikere, de som tok selvmord.. "Alt er et valg. Bare la være å ta dop. Bare la være å spy. La være å drukne deg". Nei, dette er ikke et reelt fritt valg tatt på et klokt beslutningsgrunnlag. Det er ikke slik en frisk person tar valg, det kan ikke sammenlignes på noen vis.

Jeg ønsker ingen de følelsene jeg har gått med gjennom livet mitt, og den gledeløse tilværelsen, det å nesten være ute av stand til å kjenne glede et lite sekund.. Sist gang jeg kjente på glede var en fredag i august. Jeg husker det, fordi jeg skrev det ned. Komplett panikk og angst fordi følelsene var så ukjente. Jeg klarte ikke å håndtere de følelsene og endte med å ruse meg. Og da var jeg enda lenger ned igjen. Nå har jeg blitt så vant til mørket inni meg og den tunge følelsen i mitt bryst. Når jeg ruser meg kan jeg kjenne glede uten å få panikk. Jeg er likegyldig på en så utrolig deilig måte, og ingenting rundt eksisterer. Og jeg kan sitte helt alene og le av meg selv og min egen situasjon, og jeg kan smile til fremmede.

Men selv om jeg ikke ønsker noen mitt liv, så skulle jeg til tider ønske at alle kunne kjenne på det en gang, en liten stund, og kanskje man ikke ville blitt dømt over alt 

Anonymkode: b5b0e...048

[AnonymBruker]

Så herlig at det gikk bra på jobb. Hold på den følelsen. Kanskje er dette et vendepunkt for deg? Kan du motivere deg selv til å la rusen være, ved å tenke at du trenger tid til å utforske om du virkelig har nådd et positivt vendepunkt? At for å finne ut av dette så må du ha tid. Rusfri tid. 

Det viktigste for å holde seg unna rus er motivasjon. Vi finner motivasjon i å ville unngå alle de negative konsekvensene det medfører, men det finnes en sterkere motivasjon, og det er positiv motivasjon. Håpet og ønsket om å oppnå de positive konsekvensene av å holde seg rusfri. Å klare å stå i jobb, være med kollegaer, føle at man bidrar med noe bra. Kanskje vil en ringvirkning være at man får nye bekjentskaper og venner. Som igjen åpner opp muligheten til å få positive opplevelser uten rusen. Mindre tid til å tenke seg inn i negative tankemønstre og mer tid til å kjenne på at livet kan ha gode øyeblikk. 

Og husk at tilbakefall er en del av prosessen i å komme seg ut av det. Om du ruser deg en kveld så har du ruset deg én kveld. Du trenger ikke fortsette neste dag. Du kan på nytt velge at nå skal du jobbe for å holde deg rusfri og gjøre ting som er bra for deg. Som å gå på jobb, trene, være sosial. Eller andre ting.. 

Anonymkode: 0c13f...178