Katabalm`s katastrofeverden

[Katabalm]

Da ble det dagbok! 
Jeg er egentlig lykkelig gift med mer enn nok penger, barn og en super ektemann. 
Sammen har vi drømmehuset og egentlig alle de mulighetene vi ønsker å ta rett foran oss. 
Jeg lever i ett lykkelig ekteskap med flere ressurser enn de aller fleste. 
Jeg burde med andre ord vært sinnsykt fornøyd! 

vel... 

Tiltros alt dette sliter jeg med sosial angst og depresjoner. 
Jeg kjemper alt jeg kan for å ksjule dette for familie og svigerfamilie. 
Grunnen? 
Det er ikke "tillat" med de fordelene og resursene vi har. 

Årsakene? 
Traumer,utfordrende og vanskelig barndom og mye som har skjedd som gjør at fortiden innhenter meg til stadighet. 
For å gjøre det enda mer komplisert så jobber jeg selv i psykiatrien. 
Jeg har vært henvist til DPS 3 ganger men har avslått alle disse timene... 
Grunnen? 
Så sinnsytk mye skam og utrygghet. 
Jeg er henvist ut av fylket for og ikke møte egne pasienter. 
Samtidig skammer jeg meg for å være psykiatrisk pasient samtidig som jeg jobber i psykiatrien. 
Jeg vet at dette med og ha utfordringer selv samtidig som man jobber i samme yrke, vil være en styrke... 
Jeg er bare så ufattelig redd for å møte venner,tidligere pasienter eller pårørende på venterommet. 
Samtidig vil jeg ikke være pasient. 
En ond sirkel.
Jeg vet og ser at jeg trenger hjelp og at jeg MÅ si ja til neste time som kommer i posten en av de neste dagene... 
Samtidig føles det helt umulig. 

På toppen av det hele har jeg falt hodestups for en skikkelig "bad boy." 
Han har ikke livet sitt i orden på noen måte, utover at han har utdanning og er helt rå på det han gjør, som kanskje er det som tiltaler meg... 
Samtidig som hans væremåte og vesen gjør at jeg kommer litt bort fra alt dette "perfekte" og bare kan være MEG. 
Jeg har ikke på noe måte gjort noe som kan defineres som utroskap. 
Jeg har kontakt med han og snakker med han mer eller mindre daglig, noe jeg setter stor pris på. 

Hvor alt dette vil ende, og hvor veien vil gå, vil bare denne dagboken kunne fortelle. 

Katabalm`s katastrofeverden er herved åpnet! 
 

[Katabalm]

I dag har vært litt av en dag. 
Mye følelser på innsiden og utsiden. 
Sjeleglad når det ble kveld og jeg kunne trekke meg litt tilbake. 
Mye samtaler med "MR.B" som vi kan kalle han heretter. 
Altså han som ikke er min mann, men som jeg har falt så sinnsykt for... 
Nøytrale samtaler egentlig... 
Jeg har faktisk sagt at jeg holder meg nøytral for og ikke ødelegge for meg selv, og for at han ikke skal få falske forhåpninger... 
Han responderte med å si god natt og at vi snakkes i morgen. 
Egentlig en ok respons, men så sitter jeg her og har mest lyst til å ringe han, høre stemmen hans igjen og prate med han. 
Mest lyst til å sitte i bilen på vei til han. 
Men så er det så ulovlig... 
Så forbanna ulovlig og like vel noe jeg så intenst vil. 
Samtidig som jeg er redd jeg vil angre om jeg gjør noe slik, så jeg tar meg i det... 
Vet at en dag de neste ukene vil jeg komme til å måtte se han igjen, og ikke minst holde alle disse forbudte følelsene i sjakk. 
Han er ikke en pasient, bare så det er sagt... 
Men jeg er nødt for å forholde meg til han i en av mine andre jobber. 
Jeg har ett par andre utdanninger utenfor jobben i psykiatrien, uten at jeg vil si så alt for mye om det i fare for å bli gjenkjent. 

Tenker at i morgen er en ny dag... 
Må prøve å skjerpe meg. 

Avlyst nok en time på DPS.. 
Venter på ny time i posten og gruer meg.
Gruer meg fordi jeg vet jeg må. 
Fordi dette ikke går og fordi jeg trenger hjelp 
For angst og depresjoner først og fremst. 
Følelser jeg prøver å skjule og skulle ønske ikke var der. Angsten for andre mennesker, de generelle depresjonene.... 
Vil ikke ha det slik... 
Undres samtidig over hvordan jeg klarer å fungere så bra på jobb i psykiatrien når jeg fungerer så dårlig ellers. 
På jobb føler jeg meg trygg og faglig sterk, noe jeg også får bekreftet av pasienter og kolleger. 
Jeg ønsker egentlig ikke å si så mye om hva min rolle er på jobb, uten om at jeg sitter relativt høyt i systemet og at mange muligens hadde kjent meg igjen om jeg oppga navn og profesjon/rolle. 
Prøver å skrive så lite "profesjonelt" som mulig slik at ikke noen her skal kjenne meg igjen på skrivestil. 
Alt man skal få panikk for. 

Som sagt i hovedinnlegg så er ikke dette akseptert i familie eller omgangskrets.
Vi har av mange grunner veldig god økonomi, og selv om penger ikke er alt så betyr det en god del. 
På grunn av det og andre faktorer så er nok forventningene at jeg skal ha det bra og ikke klage. 
så sitter jeg nå her.... og klager. 
Kanskje ikke klaging. 
Mer en bekreftelse på hvordan livet er. 

velvel...  

Fortsettelse følger. 
 

[Katabalm]

I dag har det egentlig vært en veldig bra dag sånn alt i alt. 
Mye aktivitet etter jobb og en dag hvor jeg har hatt flere positive følelser enn negative. 

Venter fremdeles på brev fra DPS i annet fylke, men vurderer og ringe å si at dette uansett ikke vil bli aktuelt og at jeg heller går privat. 
Jeg tror kanskje det er hva som skal til for at jeg skal klare å gjennomføre timen. 

Eller så har jeg snakker 2 timer med "MR.B" i dag... 
Bare vanlig prat egentlig, og masse,masse latter.... 
Jeg kjørte men stoppet bilen for å prate. 
Det var verdt det på alle måter. 
Jeg er fremdeles i godt humør! 

Fortsatte å skrive med han når jeg kom hjem, og vi har skrevet om ting som angår jobb, men så skrev han plutselig "tenker på deg og setter stor pris på deg"

Jeg skvatt til når jeg leste dette og ble usikker på hvordan jeg egentlig burde svare. 
Ville jo egentlig skrive "tenker masse på deg også",men så vet jeg at det ikke akkurat er ett akseptert eller ok svar. 
Svarte tilbake at jeg satte pris på han også og at det var hyggelig at han tenkte på meg! 
Etter dette er det igjen snakk om løst og fast, og om når vi skal møtes i forbindelse med jobb.. 
Jeg trekker nok ut tiden litt i forbindelse med dette... Samtidig som jeg egentlig bare vil sitte i bilen på vei til han, gi han en gigantisk klem og prate hele natten.... 



 

Endret 5. januar 2019 av Katabalm