Mamma

[AnonymBruker]

Mamma døde 27. desember, vært kreftsyk i over 2 år. Jeg har det så vondt. Er selv 21 år, har søsken på 18 og 22 og pappa. Trenger å få ut litt tanker

Når mamma døde var vi der alle sammen, oppe på rommet til henne og pappa i huset deres. Det var også en lege der sammen med oss. Tante og mormor var der også. Jeg var kvalm, sint og hadde vondt i hele kroppen. Vi så at hun ikke hadde mye tid igjen, alle satt der rundt henne. Så gikk jeg bare ut av rommet. Jeg orket ikke være der, ville komme meg langt bort. Jeg var så sint på mamma for at hun ikke klarte å bli frisk, sint på pappa fordi han gråt foran lillebroren min. Det var ekkelt å være der, mamma så ikke ut som seg selv. Hun gapet og rykket til, var kald. Jeg gikk rundt i stuen, opp og ned av sofaen. Tanten min kom etter meg, men jeg ville at hun skulle gå tilbake til rommet. Jeg ville bare være alene.

Så døde mamma imens jeg satt i sofaen og alle de andre var der inne sammen med henne. Søsteren min lå på gulvet og hylgråt. Pappa satt lenge sammen med mamma og snakket med henne etter hun døde. Alle gikk inn og ut, ville at jeg også skulle se henne. Jeg ville ikke se mamma død, jeg ville ikke ta på henne når hun var død. Jeg ville ikke klemme eller ta på noen, klarte ikke trøste eller være lei meg. Ville bare være alene og vente på at dette skulle gå over. Mormoren min satt litt sammen med meg inne på rommet mitt, og jeg fikk nesten ikke puste. Nå er mamma død, tenkte jeg, Det var så jævlig, så ufattelig vondt. Mitt største ønske var at dette skulle gå over, at mamma kunne komme tilbake

Søsknene mine sover sammen i en dobbeltseng, med pappa på madrass ved siden av. De vil være sammen hele tiden, klemmer og snakker om det som har skjedd. De gråter masse. Jeg sover alene og vil stort sett være for meg selv. Jeg føler at sorgen er så ekstrem at jeg ikke klarer å kjenne på den. Jeg vil ikke i begravelsen, redd for at jeg også skal dø. Jeg klarer ikke leve uten mamma. Kisten, blomstene, kirkemusikk. Vet ikke om det er fysisk mulig å gjennomføre for meg.

Det er mange folk her, masse blomster. Vennene til mamma, vennene til pappa, familie, naboer. Vennene til søsteren min er her nå. Folk ringer på og gir blomster og noen har med mat. Jeg orker ikke snakke med noen om det. Var sammen med bestevenninnen min i går, og hadde på forhånd sagt at jeg ville at alt skulle være så normalt som mulig. Når jeg kom dit begynte jeg å gråte, og vi gråt lenge begge to. Så begynte vi så snakke om vanlige ting, gutter, skole, klær, festing. Da var det nesten som at mamma levde, og satt hjemme i stua med boken sin og en kopp te. Det føltes så godt at alt var vanlig i noen timer. Så kom jeg hjem og det var som å bli slått i magen. Mamma er død, jeg kastet opp. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne på denne prosessen som ligger foran meg, som ligger foran hele familien. Kjenne på sorgen og akseptere at mamma er død. 

Anonymkode: 6eccd...0b1

[Sille4]

Kjære deg, jeg føler så med dere i sorgen ❤️ Er 26, og mistet selv min far i fjor. Det er helt ubeskrivelig vondt. Hvis du vil, kan du gjerne sende meg en pm og vi kan skrive litt der om du ønsker. Var en bruker som tilbydde meg det når jeg opprettet tråd om pappa, og det har hjulpet meg mye å kunne skrive med noen som har opplevd det samme  

[AnonymBruker]

Stakkar. Føler med deg❤️

Savnet kommer til å være der, livet går uansett videre. Jeg mistet selv begge mine foreldre i løpet av en måned i 2017 totalt uventet. Nå er jeg litt eldre enn deg men likevel. Det var ubeskrivelig hardt å ikke bare miste en men begge. Uansett så kan man ikke gjøre noe med det annet enn å leve på de gode minnene.

Anonymkode: a84b3...303

[s0la]

❤️ Jeg kondolerer. Dette er virkelig trist å lese, og må innrømme jeg felte en tåre. Sitter på bussen, men klarte ikke la være. Har ikke opplevd å miste en forelder enda, men har mistet to besteforeldre som betød mye for meg og var en viktig del av livet mitt. Det var hardt. Så en del av meg forstår sorgen, i alle fall. 

Livet går videre, ja. Men det vil alltid være et tomrom der. Sånn er det bare når man mister noen som betyr mye for en. Men man må bare leve videre og gjøre det beste ut av det. Noe mer har jeg ikke å si egentlig - ville bare si hvor mye jeg føler med deg. Dette kan ikke være lett i det hele tatt. Jeg håper du etterhvert kan få mer fred i deg. Lykke til videre på din reise. ☺️ 

[AnonymBruker]

Sender deg masse gode tanker ❤️ Det er nok ikke så mye jeg kan si for at du skal få det bedre, men dersom det hjelper deg å skrive, så gjør det! Du skriver godt. 

Jeg har snakket med folk som bekymrer seg for at de «ikke sørger på riktig måte». Det finnes ingen riktig eller gal måte å sørge på. Sorg kan være alt fra tårer, klemming og latter til sinne, redsel eller likegyldighet. Noen viser sorgen tydelig utvendig, andre takler den best ved å isolere seg eller fortsette som vanlig. Sorg er ikke en følelse. Det er ikke nødvendigvis å gå rundt og være lei seg hele tiden. Det er en uforutsigbar cocktail av følelser og reaksjoner, og jeg tror alle vil oppleve den litt forskjellig. 

Gjør det som føles riktig for deg, men jeg har tro på at det er viktig å få med seg begravelsen, selv om det er tøft. Uansett er det ikke annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp. Gradvis vil hverdagen vende tilbake. Sorgen og savnet vil nok ikke forsvinne, men den vil bli en del av livet. Den er som et arr. I starten kan det verke og gjøre vondt, men med tiden blekner det. Det er der, men plutselig tenker ikke over det hver dag lenger. Og blir det ikke bedre, finnes det hjelp å få. 

Ønsker deg alt godt ❤️

Anonymkode: dcf66...13c

[AnonymBruker]

Jeg gråter på dine vegne, Ts💔 jeg kondolerer, virkelig! Vet ikke hva annet jeg skal si, dessverre  

Anonymkode: b7cd1...121

[AnonymBruker]

Masse klemmer til deg ts❤️

Anonymkode: 98da5...2ef

[AnonymBruker]

Huff så grusomt Får vondt av deg! Gruer meg til min mor dør. 
Kondolerer så utrolig masse!!!!!!!! 

Anonymkode: bd462...eaa

[AnonymBruker]

Jeg er veldig lei meg for at du måtte oppleve å miste din mor i ung alder. Jeg mistet også min i kreft da jeg var i 20-årene - det er nå 20 år siden. 

Når slikt skjer er tiden din aller beste venn. Selvom det kan føles vanskelig når tiden går og noen av minnene kanskje blekner er det tiden som skal til for å gjøre det lettere. I begynnelsen er alt bare uutholdelig vondt, men etterhvert vil du kanskje klare å smile når det dukker opp et fint minne om din mor. Og det vil bli lettere - det kan jeg love. Det finnes heller ingen rette eller gale måter å sørge på, og en sorg kan gå i faser hvor man av og til vil være alene, mens man andre ganger har behov for å snakke med noen. Det er du som kjenner deg selv best og vet hva som må til for at du skal klare å gå gjennom det. 

Jeg ønsker deg alt godt. Ta vare på deg selv og dine søsken. Stor og varm klem.

Anonymkode: c3ad6...7d7

[AnonymBruker]

Jeg lette frem denne tråden igjen, følte plutselig for å skrive litt. Dagene går fremover, men det er virkelig helt forferdelig. Det har skjedd så mange, og så brå omveltninger i livene våres den siste tiden. Jeg går inn og ut av følelser av sorg, sinne, forvirring og overveldelse. Jeg får liksom ingenting i livet mitt til å stemme lenger, nå som mamma ikke er her. Mamma som var klippen i familien. Jeg klarer ikke helt å fatte at jeg nå skal leve resten av livet mitt uten henne. 

Vi har raknet helt. Det har kommet frem at lillebroren min ikke var klar over at mamma kom til å dø. Han ble ubevisst eller bevisst utelatt av mamma når det kom til de samtalene. Jeg forstår virkelig ikke hvordan det kunne skje. Jeg var selv klar over det, men mamma ville ikke snakke om det. Jeg hadde noen samtaler med pleierne på sykehuset hvor jeg ble orientert, men ellers var vi nok altfor opptatt av å klamre oss til mamma de siste ukene hun levde, at vi glemte å snakke om at hun skulle dø. Pappa har endeløst dårlig samvittighet over dette, og jeg tror broren min vekselsvis fortsatt går inn og ut av sjokktilstand. Heldigvis har vi hatt mye hjelp i sorggruppe alle sammen. 

Jeg selv holder fast i de øyeblikkene hvor alt er som vanlig, slik som jeg har gjort siden den dagen hun døde. Jeg har hatt et ønske om å adskille sorgen og resten av livet. Når jeg er sammen med vennene mine, og vi ikke skal snakke om det, så kommer det små, små øyeblikk hvor jeg ikke er trist. Det er det som holder meg gående. I starten var jeg mye sint og frustrert. Nå kjenner jeg mer en varm følelse i hjertet når jeg tenker på mamma, nesten som at hun gir meg kjærlighet fra der hun er nå. Sammen med en sorg og et savn jeg ikke unner noen. 

Mamma var raus, forståelsesfull og varm. Hun var liksom alles mamma. Arrangerte klasseturer, halloween-feiringer og grillfester. Huset vårt var alltid åpent. Mamma kjente alle vennene våre, og hadde en tilstedeværelse jeg virkelig beundrer henne for. Mamma tok ansvar samtidig som hun var ydmyk og nedtonet. Hun hadde mange venner, mange som visste hvem hun har. Det var mange som var glad i mamma. Kanskje var det med på å gjøre det vanskelig for henne å akseptere døden.

Noe av det siste mamma sa før hun ble så dårlig at hun sluttet å snakke var at vi måtte svinge innom et treningssenter på vei hjem fra sykehuset. Bare hun fikk trent litt og kommet i bedre form, kom alt til å bli bra. Helt til siste stund tror jeg at hun håpet at det skulle snu, og at hun skulle bli frisk. Det er vondt å tenke på. Jeg skulle på mange måter ønske at mamma kunne akseptere at det ikke fantes noen kur for henne, slik at hun kunne leve rolig den siste tiden sin, og til slutt fredelig sovne inn. I steden kjempet mamma seg febrilsk gjennom den siste tiden, og jeg tror virkelig hun kjempet med hele seg mot døden. Hun tviholdt på livet, og det var utrolig vondt for oss rundt å se når det ikke var noe vi kunne gjøre. 

TS

Anonymkode: 6eccd...0b1

[Fame]

Så trist å lese tråden din, TS. Jeg søkte meg bare frem inn her fordi jeg plutselig følte et stort savn selv. Min kjære storebror døde av ketoacidose for 5 år siden og savnet kommer og går fremdeles. Du vil nok føle på dette en god stund fremover, men det blir heldigvis sjeldnere og sjeldnere. Stor klem<3