Min historie

[Anonym67548]

Jeg er en 17år gammel jente, som er veldig glad i å skive. Jeg skriver poesi og små «historier». Jeg vil gjerne dele min historie med dere, håper dere leser den med et åpent sinn. Vil gjerne ha tilbakemelding, og tips til hvor jeg kan sende den inn😊 

Påsken 2012 Agdenes 

 

Snøen ligger så vakkert på landet. Små snøkrystaller som samler seg på bakken som maur i en maurtue. «Er det ikke vakker her?», jeg snur meg mot Jeanett med et smil om munnen, jeg nikker enig før jeg snur meg igjen for å studere snøen nøyere. Jeg hadde gledet meg til dette. Agdenes i påsken, med mamma sin familie. Det var en skrekkblandet glede, fylt av spenning, nervøsitet og forventninger. Jeg hadde kranglet med mamma for å få lov til å dra bort i Påsken, selv om hun visste jeg var med familie som hun kjente og stolte på. Når jeg sitter her, 7 år etterpå, kunne jeg ønske jeg hørte på mamma. Så uskyldig og håpefull. To ting som snart skulle bli revet bort fra meg, tidligere enn jeg trodde. Jeg skulle aldri klare å se det vakre i snøfnuggene lengre, bare kulde og tristhet. Tante kommer gående mot oss idet vi går ut av bilen, «Velkommen, så godt å se deg igjen Martine». Jeg husker fortsatt følelsen av beundring, kjærlighet og trygghet idet jeg ga henne en klem. Så dum tenker jeg nå. Den varmen jeg følte når jeg omfavnet henne, ble fort erstattet med kulde. I det vi kom opp til hytten, viste tante meg hvor jeg skulle sove. Jeg tenke aldri over at jeg skulle dele rom med han. Jeg visste ikke at å dele rom med søskenbarnet mitt, ville være det som skulle forme de neste 7 årene av livet mitt. Dagen fortsatte som vanlig etterpå. Båttur, lage snømann, latter og glede. Etter middagen var inntatt, tok Christoffer med meg på en tur ned til campingplassen for å hente en jeagerflaske til de voksne. Mørket hadde lagt seg over Agdenes, men man kunne fortsatt se stjernene. «Hvilken klasse går du i nå?», jeg snur blikket vekk fra stjernene og inn i Christoffers øyne. «Jeg går i 6.klasse», sier jeg sjenert, han ser på meg med store forskrekket øyne, «Wow, trodde du ser eldre ut enn det». Som 11åring tok jeg dette som et komplement, som 17åring vrir det seg i magesekken når jeg tenker på den setningen. Jeg hadde blomstret tidlig, og kanskje jeg så eldre ut enn jeg egentlig var? han tok meg i hånden og leide meg tilbake mot hytten. Jeg lo hele den kvelden. Alt var så bra. Hadde jeg bare visst. Hadde jeg bare visst at når jeg kom opp på rommet, så skulle det være siste gangen jeg hørte den latteren på mange år. Jeg visste ikke at det var galt. Jeg trodde dette var noe søskenbarn gjorde. Jeg forsto ikke at når jeg tok av meg t-shorten for å bytte til pysj, så ville han se. I det bek mørke rommet, lyste han på meg, så jeg så mine egne bryst i skyggen på veggen. Seksualitet? Jeg visste ikke hva det innebar. Jeg skulle ikke tenke på dette enda, men ufrivillig ble dette livet mitt i årene fremover.

 

3 dager. I 3 dager kjente jeg blikket hans i ryggen i det jeg lå i sengen. I 3 dager ble jeg gransket om sex, kropp og kjærlighet. I tre dager, ble jeg fortalt av søskenbarnet mitt hvor vakker den 11 år nakne kroppen min var, og hvor lyst han hadde på den. På den 4. dagen, ble jeg ikke fortalt. På den 4. dagen, ble jeg vist hvor vakker han fant meg. Jeg kan fortsatt høre lyden av hånden hans som beveger seg under dynen. Den tunge pusten hans mot øret mitt. Jeg klyper enda bena sammen. Jeg kan fortsatt kjenne de store hendene dine på den lille kroppen min. Fingrene dine som trenger seg inn i kroppen min, og tar sjelen min med seg. Jeg kan kjenne smerten og panikken, den lille jenta hadde. Jeg kan fortsatt kjenne i det kroppen hennes ga opp, da hun ikke orket mere. Jeg hvisket, ropte, kommanderte, skrek og ba NEI. Men du hørte ikke. Du hørte. Men du ville ikke høre. Den lille jenta som holder fast i den strømtomme telefonen sin, og det eneste hun vil ha er mamman og pappan sin. Hun som ligger og gråter, mens du vrir armen hennes bakover så hun kan ta på deg. Du ødela henne. Du kastet fatet på bakken, så bitene spratt. I årene fremover prøvde jeg å lime fatet sammen, men de viktigste bitene hadde du tatt. De viktigste bitene hadde du stjålet. De var ikke mine lengre. Kan jeg få de tilbake?

[Honey Dew]

Beklager, men den fenget ikke meg dessverre, men det betyr ikke at den er dårlig. Det er bare at folk er forskjellige. Ønsker deg lykke til videre som forfatter

[Sola de]

Er denne historien, din historie?

[Anonym67548]

16 timer siden, Honey Dew skrev:

Beklager, men den fenget ikke meg dessverre, men det betyr ikke at den er dårlig. Det er bare at folk er forskjellige. Ønsker deg lykke til videre som forfatter

Beklager for at det ikke fenget! Er en sannhistorie.

[Anonym67548]

12 timer siden, Sola de skrev:

Er denne historien, din historie?

Ja, er min historie.

[Sola de]

12 minutter siden, Anonym67548 skrev:

Ja, er min historie.

Huff  Har du fortalt familien din, hva han har gjort mot deg?  Jeg vil råde deg til å anmelde ham. Ikke lett å anmelde familie, men er ikke greit på noe som helst måte at han forgriper seg på deg heller. Snakk med helsesøster på skolen din eller fastlegen din om du klarer. De kan hjelpe deg videre.

Dette som skjedde var overhodet ikke din skyld. Ikke føl skyld eller skam for noe. 

[Anonym67548]

25 minutter siden, Sola de skrev:

Huff  Har du fortalt familien din, hva han har gjort mot deg?  Jeg vil råde deg til å anmelde ham. Ikke lett å anmelde familie, men er ikke greit på noe som helst måte at han forgriper seg på deg heller. Snakk med helsesøster på skolen din eller fastlegen din om du klarer. De kan hjelpe deg videre.

Dette som skjedde var overhodet ikke din skyld. Ikke føl skyld eller skam for noe. 

Ja, hele familien vet. Har ikke kontakt med den siden av familien lengere. Ble veldig syk med anoreksi i 2016, og er fortsatt veldig syk. Ble innlagt på somatisk, da jeg veide 30kg, for å holde meg i live, og da ble det ikke nå med anmeldelsen. Prøver nå bare å gå videre. Derfor skriver jeg om det 🥰

[Lykkehjerte]

21 timer siden, Anonym67548 skrev:

Jeg er en 17år gammel jente, som er veldig glad i å skive. Jeg skriver poesi og små «historier». Jeg vil gjerne dele min historie med dere, håper dere leser den med et åpent sinn. Vil gjerne ha tilbakemelding, og tips til hvor jeg kan sende den inn😊 

Påsken 2012 Agdenes 

 

Snøen ligger så vakkert på landet. Små snøkrystaller som samler seg på bakken som maur i en maurtue. «Er det ikke vakker her?», jeg snur meg mot Jeanett med et smil om munnen, jeg nikker enig før jeg snur meg igjen for å studere snøen nøyere. Jeg hadde gledet meg til dette. Agdenes i påsken, med mamma sin familie. Det var en skrekkblandet glede, fylt av spenning, nervøsitet og forventninger. Jeg hadde kranglet med mamma for å få lov til å dra bort i Påsken, selv om hun visste jeg var med familie som hun kjente og stolte på. Når jeg sitter her, 7 år etterpå, kunne jeg ønske jeg hørte på mamma. Så uskyldig og håpefull. To ting som snart skulle bli revet bort fra meg, tidligere enn jeg trodde. Jeg skulle aldri klare å se det vakre i snøfnuggene lengre, bare kulde og tristhet. Tante kommer gående mot oss idet vi går ut av bilen, «Velkommen, så godt å se deg igjen Martine». Jeg husker fortsatt følelsen av beundring, kjærlighet og trygghet idet jeg ga henne en klem. Så dum tenker jeg nå. Den varmen jeg følte når jeg omfavnet henne, ble fort erstattet med kulde. I det vi kom opp til hytten, viste tante meg hvor jeg skulle sove. Jeg tenke aldri over at jeg skulle dele rom med han. Jeg visste ikke at å dele rom med søskenbarnet mitt, ville være det som skulle forme de neste 7 årene av livet mitt. Dagen fortsatte som vanlig etterpå. Båttur, lage snømann, latter og glede. Etter middagen var inntatt, tok Christoffer med meg på en tur ned til campingplassen for å hente en jeagerflaske til de voksne. Mørket hadde lagt seg over Agdenes, men man kunne fortsatt se stjernene. «Hvilken klasse går du i nå?», jeg snur blikket vekk fra stjernene og inn i Christoffers øyne. «Jeg går i 6.klasse», sier jeg sjenert, han ser på meg med store forskrekket øyne, «Wow, trodde du ser eldre ut enn det». Som 11åring tok jeg dette som et komplement, som 17åring vrir det seg i magesekken når jeg tenker på den setningen. Jeg hadde blomstret tidlig, og kanskje jeg så eldre ut enn jeg egentlig var? han tok meg i hånden og leide meg tilbake mot hytten. Jeg lo hele den kvelden. Alt var så bra. Hadde jeg bare visst. Hadde jeg bare visst at når jeg kom opp på rommet, så skulle det være siste gangen jeg hørte den latteren på mange år. Jeg visste ikke at det var galt. Jeg trodde dette var noe søskenbarn gjorde. Jeg forsto ikke at når jeg tok av meg t-shorten for å bytte til pysj, så ville han se. I det bek mørke rommet, lyste han på meg, så jeg så mine egne bryst i skyggen på veggen. Seksualitet? Jeg visste ikke hva det innebar. Jeg skulle ikke tenke på dette enda, men ufrivillig ble dette livet mitt i årene fremover.

 

3 dager. I 3 dager kjente jeg blikket hans i ryggen i det jeg lå i sengen. I 3 dager ble jeg gransket om sex, kropp og kjærlighet. I tre dager, ble jeg fortalt av søskenbarnet mitt hvor vakker den 11 år nakne kroppen min var, og hvor lyst han hadde på den. På den 4. dagen, ble jeg ikke fortalt. På den 4. dagen, ble jeg vist hvor vakker han fant meg. Jeg kan fortsatt høre lyden av hånden hans som beveger seg under dynen. Den tunge pusten hans mot øret mitt. Jeg klyper enda bena sammen. Jeg kan fortsatt kjenne de store hendene dine på den lille kroppen min. Fingrene dine som trenger seg inn i kroppen min, og tar sjelen min med seg. Jeg kan kjenne smerten og panikken, den lille jenta hadde. Jeg kan fortsatt kjenne i det kroppen hennes ga opp, da hun ikke orket mere. Jeg hvisket, ropte, kommanderte, skrek og ba NEI. Men du hørte ikke. Du hørte. Men du ville ikke høre. Den lille jenta som holder fast i den strømtomme telefonen sin, og det eneste hun vil ha er mamman og pappan sin. Hun som ligger og gråter, mens du vrir armen hennes bakover så hun kan ta på deg. Du ødela henne. Du kastet fatet på bakken, så bitene spratt. I årene fremover prøvde jeg å lime fatet sammen, men de viktigste bitene hadde du tatt. De viktigste bitene hadde du stjålet. De var ikke mine lengre. Kan jeg få de tilbake?

Sterk lesning, og så godt skrevet at jeg tar historien for å dessverre være reell opplevelse. Ville umiddelbart gi deg en god klem, følte så enorm omsorg for deg.❤Skriving er god terapi, håper du også har fortalt dette til dine, og anmeldt. Ang hvor historien kan sendes, så vet jeg at ukeblader betaler for slike historier. Syns du er dyktig til å skrive, så håper du fortsetter med det! Og at du får hjelp og god omsorg, dersom mine antakelser er rett.❤

[Sola de]

9 minutter siden, Anonym67548 skrev:

Ja, hele familien vet. Har ikke kontakt med den siden av familien lengere. Ble veldig syk med anoreksi i 2016, og er fortsatt veldig syk. Ble innlagt på somatisk, da jeg veide 30kg, for å holde meg i live, og da ble det ikke nå med anmeldelsen. Prøver nå bare å gå videre. Derfor skriver jeg om det 🥰

Fortsett med det. Å skrive ut sine tanker og følelser er god terapi det og. 

Og jeg synes du skriver bra også, så det er sagt. 

Det kan ødelegge et menneske det du har vært igjennom. Det er ikke lett å reise seg opp når man får beina revet vekk fra under seg i så ung alder. 

Jeg heier på deg . Du vil klare å komme deg videre. Du er mye sterkere enn du tror. 

[Carrot]

Hei TS, å skrive er bra - men husk at du kan ennå melde fra om hendelsen om du er sterk nok til det.

[Anonym67548]

32 minutter siden, Lykkehjerte skrev:

Sterk lesning, og så godt skrevet at jeg tar historien for å dessverre være reell opplevelse. Ville umiddelbart gi deg en god klem, følte så enorm omsorg for deg.❤Skriving er god terapi, håper du også har fortalt dette til dine, og anmeldt. Ang hvor historien kan sendes, så vet jeg at ukeblader betaler for slike historier. Syns du er dyktig til å skrive, så håper du fortsetter med det! Og at du får hjelp og god omsorg, dersom mine antakelser er rett.❤

Det er en reell opplevelse, og tusen tusen tusen takk for fine ord ❤️ Det var veldig godt å høre! Klem

[Anonym67548]

30 minutter siden, Sola de skrev:

Fortsett med det. Å skrive ut sine tanker og følelser er god terapi det og. 

Og jeg synes du skriver bra også, så det er sagt. 

Det kan ødelegge et menneske det du har vært igjennom. Det er ikke lett å reise seg opp når man får beina revet vekk fra under seg i så ung alder. 

Jeg heier på deg . Du vil klare å komme deg videre. Du er mye sterkere enn du tror. 

Tusentakk betyr veldig mye det du skriver 🥰

[Anonym67548]

27 minutter siden, Carrot skrev:

Hei TS, å skrive er bra - men husk at du kan ennå melde fra om hendelsen om du er sterk nok til det.

Ja, jeg vet😊